Substans: 2C-B (4-bromo-2,5-dimetoksyfenetylamin)
Dose: Uviss, trolig rundt 30-40 mg

Denne teksten inneholder mange eksempler på hvordan man ikke skal ta psykedelika. Jeg var heldig det ikke gikk verre. Dette er fra en periode der jeg hadde lite kontroll, og under fortellingen er jeg også påvirket av alkohol. Som edru, var mine avgjørelser på dette tidspunkt basert utad. Jeg følte ikke meg selv. Denne Trip rapporten inneholder også en egodød, men jeg skriver ut ifra meg selv. Disse tilstandene oppleves ikke som subjektive men blir vanskelige å beskrive på andre måter. Jeg ønsker ikke å dele detaljer om folk og sted så jeg lager ingen introduksjon, selv om det hadde laget mer mening. La oss bare si at jeg befant meg på nachspiel i et hus der jeg bare kjente to personer. I lomma hadde jeg en pose 2C-B. På dette tidspunkt i livet hadde jeg kun vært bortpå to fenetylaminer, MDMA og 25I-NBOMe. Sistnevnte finnes det lite informasjon om og anbefales ikke å innta. Det kan være farlig. Av tryptaminer hadde jeg prøvd LSD.

Kul som jeg var tok jeg og en av de bekjente et spadetak med nøkkelen ned i posen og opp i nesen. Pulveret var ekstremt finkornet, og ingenting har svidd mer enn det. Etter hvert ble fargene sterke og musikken fantastisk. Kroppen skiftet fra varm til kald og jeg kom opp raskt. jeg forstod at jeg hadde tatt mye. Stemningen var god men jeg fant ut at det ikke passa med alle de ulike folka som var der. De var på en helt annen bølgelengde. Ansiktene deres begynte å bli skumle og folk ble helt svarte inne i munnen. Jeg vurderte å flytte på meg. Den bekjente jeg tok dette sammen med var fullt opptatt med å nyte musikken og flyte ut i noe stort, så jeg sa til han at jeg tok kveld. Han ønsket meg lykke til og jeg forlot huset. På vei ut var redselen blitt så sterk at jeg ikke rakk å ta på meg verken sko eller jakke. Til tross for at jeg sprang på sokkelesten i regnet visste jeg hvor jeg var og jeg fant ut at jeg ikke kunne fortsette slik. Jeg banket på huset til en venn av meg som bodde i nærheten. Han var hjemme og våken. Uten å si noe skjønte han sånn ca. hva som var på gang. Han hadde akkurat satt på StarWars VII: The Force Awakens i 3D. Vi var midt i en kampscene der laserstråler suste forbi hodene våre. Dette var helt sinnssykt å se på. Jeg satt med hakeslepp helt til jeg begynte å ta del i filmen. Jeg snappa ut av filmen og satt nå en snudd virkelighet. Jeg var nå overbevist om at min siste time var kommet og at livet hadde gitt meg en siste god opplevelse, film og snacks med min gode venn. Det som nå kom til å skje var bare å vente på, og godta. Min venn merket nok at jeg ikke hadde det helt bra og tilbydde sengen på gjesterommet. Jeg la meg og fortsatte ventingen på å dø. Jeg ventet på det fatale, men ingen kom inn i rommet, så da var det vel bare kroppen som kunne svikte.

Jeg ble liggende å fokusere på pusten. Det ble en redning, for det gikk over til en meditasjon. Jeg tenkte at pusten er universets dans, fra livets start til livets ende, og siden jeg da var på enden ble pusten veldig lett å fokusere på. Det var det eneste jeg hørte. Lyden av pusten gikk over til å bli lyden av noe stort. Det laget en uredd transe, jeg merket at jeg dødde. Døden begynte å krype innover fra tærne og fingertuppene. Det kilte og gjorde ubehag på samme tid. Jeg var overasket over at det fortsatt føltes. Bare som noe nytt. Jeg kunne strekke meg lengre enn lemmene. Jeg berørte alt, uten kroppen. Det kjentes ut som jeg løstes opp. Jeg råtnet, brant og etset samtidig. Jeg kunne høre det. En slags knitrende bakgrunnsstøy bak pusten. Det var ikke bare lyden av nedbryting, men av oppbygging også. Det var noe konstant, noe som alltid var. Det var da det visuelle oppstod, og jeg ble brakt inn til et nettverk av voksende årer, som var i konstant skapelse. Dette nettverket pustet, som et tre laget av et gigantisk nervesystem. Jeg konkluderte med at dette var første togstasjon, der alt kommer fra. Livets brønn. Bare at det var lyst, og komplekst. Mer som skrivebordet til Gud. Jeg merket at alt jeg kunne tilby av følelser ble mottatt med åpne armer. Kjærlighet, lengsel, avsky og erotikk. Jeg kunne føle alt, og jeg hadde uendelige resurser. Det ble brukt til nye ting som oppstår rundt oss og i oss hele tiden. Det føltes fantastisk å få være med å skape. Dette gikk til levende individer. Her var ingen prestasjonsangst, for diversiteten laget en balanse. Alt jeg gjorde føltes naturlig, jeg visste hva jeg skulle gjøre. Som om jeg hadde gjort det før. Jeg verken fikk, eller hadde behov for opplæring. Jeg var jo hjemme. Jeg tenkte etterpå at disse redskapene vi har i psyken bruker vi i alle dimensjoner, ikke bare i menneskekroppen. Da kan det også være greit å være resurssterk om veien går videre etter døden.

Dette var min første egodød med psykedelika. Når effektene av 2C-B’en ga seg og jeg kom tilbake til kroppen og sinnet mitt, kom de negative tankene tilbake. Jeg var ikke i stand til å reflektere over hva som hadde skjedd. Jeg var et par hakk mindre redd, så jeg hadde nok mot til å bevege meg bort derfra. Jeg lånte et par sko av min venn og ordnet en taxi hjem. Dagen etter hadde jeg et lurt smil om munnen. Jeg hadde deltatt i universets system av følelser og innsett at alt påvirkes av hverandre. Jeg gikk med litt mer takknemlighet for det selvsagte enn før. Trippen vist meg at vi sitter på uendelige resurser av gode følelser. Nøkkelen har vi alltid i oss.

Jeg sitter igjen med et spørsmål til dere psykonauter. Er det mulig å få egodød uten at en tror en dør eller må en gi slipp på alt for å få en slik opplevelse? Dette krever vel i så fall flere års erfaring? For jeg regner med dere er glad i livet og liker dere her også.

De gangene jeg har opplevd egodød har jeg gitt inn fullstendig. Bare tenkt at det verste som kan skje er at nå dør jeg og bare godtatt det og ting var okey. Det skjedde under en førstegangstur på LSD med 400 ug. Det var befriende og jeg fant til meg selv igjen etterpå med en nyfunnet følelse.

Alt i denne posten kan være totalt oppspinn

Tripperapporter er subjektive og ikke etterprøvbare.

Men gjerne interessante å lese likevel

I det egoet kom tilbake var jeg like fylt med frykt som på forhånd. Det vil nok være ekstremt ødeleggende for reflektering og utvikling. Å være redd er det ondeste en kan gjøre mot seg selv. Kanskje jeg hadde fått mer ut av det hvis jeg hadde rukket å sett The Phantom Menace der Yoda snakker om frykt, før jeg ga inn heheh.