Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  3 575
Anonym bruker
"Uenig Hork"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Vært dagligrøyker i mange år men en dag sa hjernen min stopp og bryteren skrudde av all hyggen med hasj og på kom en bryter med heftig angst og sosial angst.
Jeg har ikke rørt noen stoffer på et par år nå, gått og går til psykolog, vært på senter for angsteksponering i fire uker men jeg klarer fortsatt ikke komme meg over den sosiale angsten.
Fra å ha vært en sosialt trygg stoner med stor omgangskrets har jeg blitt en loner som ikke henger med et eneste menneske og syns at bare å snakke på telefon med ellers de nærmeste jeg har er veldig stressende.

Men detta har jo gjort meg veldig ensom og jeg skulle så gjerne blitt sosialt trygg igjen så jeg kan ta kontakt med venner, bli med på ting når de spør, og svare på face når gamle venner spør åssen det går og sier det er på tide å møtes igjen! Lysten er der men nervene stopper meg! Det er ikke det å møte andre jeg har angst for men jeg får så mye angst underveis i en samtale når de ti første "overfladisk prat minuttene" har gått og man må begynne å fylle samværet med spørsmål til de, spørsmål fra de og det å holde praten i gang uten å virke dum eller anderledes. For jeg har jo blitt veldig anderledes enn jeg var før pga de negative virkningene jeg plutselig fikk av hasj (psykose og angst), ikke har jeg et liv verdt å snakke om til andre siden det eneste hverdagen de siste årene har bestått av er psykolog og angsttrening, og ikke er jeg komfortabel med å mimre om gamledager med gamle venner heller siden det føles som et helt annet liv jeg ikke klarer å assosiere til lenger nå. I tillegg har jeg vært så tungt medisinert at navn på felles kjente, hvem som har fått hvor mange barn, navn eller jobben til samboerne dems osv er helt blankt og jeg føler det er frekt å spørre om ting jeg egentlig burde vite, men også frekt å ikke snakke om sånt. Ender med at jeg blir helt seig i hjernen og ikke kommer på noe som helst å si og klarer bare å svare kort når jeg responderer på hva andre sier..
Det er så stressende at derfor unngår jeg å henge med folk.

Er det noen som har klart å bli kvitt sosial angst eller har råd til hvordan te seg og hva man kan si når man skal henge med venner man ikke har møtt på lenge?
Jeg har ikke noe problem med småprat om man møtes tilfeldig på bussen men det er det å henge sammen jeg ikke takler! Bør jeg presse meg og øve eller bør jeg si fra om de psykiske problemene mine? Hvordan kan man i såfall si fra om det uten at DET skal bli kjernen i hele treffet og ta fokus? Jeg hater fokus på meg selv så om noen prater om seg selv hele tiden istedet for meg så er det det beste for angsten min.
Anonym bruker
"Uenig Hork"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Tittelen er kanskje litt rar for lurer på sosial angst generelt, trenger ikke være utløst av hasj som hos meg og vil understreke at jeg ikke røyker lenger så det er ikke snakk om å ha noia mens man er fjern bare..
Anonym bruker
"Fri Knølhval"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Kan kjenne meg igjen litt i det du skriver, jeg har bare kommet til en konklusjon selv at jeg ikke kan gjøre noe med hvordan jeg er som person. Lenge har jeg trodd det at jeg ikke er særlig utadvendt skyldes sosial angst (noe det delvis gjør), men etter bruk av diverse rusmidler har jeg fått en litt bredere forståelse for meg selv som menneske. Jeg blir for eksempel ikke noe særlig mer utadvendt etter inntak av benzodiazepiner, og konkluderer dermed med at JA, det er et preg av sosial angst i meg, men kanskje vi to bare er skapninger som i utgangspunktet ikke er så interessert i andres liv? De eneste jeg er totalt meg selv med er min nærmeste vennekrets, ser du meg med de kontra en vanlig vennegjeng (eks. studiegruppe) er jeg to vanvittig forskjellig personer.

Med andre ord, prøv å se sosial angst fra et annet perspektiv. Vet det ikke er like lett gjort som sagt, men det har hvertfall hjulpet meg med faktumet av at jeg ikke er så pratsom, noe jeg har satt spørsmål rundt i lang tid.
Anonym bruker
"Uenig Hork"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Kan kjenne meg igjen litt i det du skriver, jeg har bare kommet til en konklusjon selv at jeg ikke kan gjøre noe med hvordan jeg er som person. Lenge har jeg trodd det at jeg ikke er særlig utadvendt skyldes sosial angst (noe det delvis gjør), men etter bruk av diverse rusmidler har jeg fått en litt bredere forståelse for meg selv som menneske. Jeg blir for eksempel ikke noe særlig mer utadvendt etter inntak av benzodiazepiner, og konkluderer dermed med at JA, det er et preg av sosial angst i meg, men kanskje vi to bare er skapninger som i utgangspunktet ikke er så interessert i andres liv? De eneste jeg er totalt meg selv med er min nærmeste vennekrets, ser du meg med de kontra en vanlig vennegjeng (eks. studiegruppe) er jeg to vanvittig forskjellig personer.

Med andre ord, prøv å se sosial angst fra et annet perspektiv. Vet det ikke er like lett gjort som sagt, men det har hvertfall hjulpet meg med faktumet av at jeg ikke er så pratsom, noe jeg har satt spørsmål rundt i lang tid.
Vis hele sitatet...
Nei kan nok ikke kjenne meg igjen i det du skriver. Jeg har vært en sosial, utadvendt, pratsom og trygg på meg selv fyr alltid, inntil jeg fikk hasjpsykoser og angst. Jeg er interessert i andres liv men har vært i en livssituasjon de siste årene hvor jeg har isolert meg pga angsten og priotert behandling for å få det bedre igjen. Jeg er mere meg selv igjen etter psykosen og behandling men sliter enda mye med den sosiale angsten som ikke er "den jeg er" og jeg mistrives ekstremt med at angsten styrer det sosiale livet mitt.