Når jeg tenker på sterk psyke så tenker jeg ofte på de som jobber i nødetatene.

De eksponeres for stygge ulykker, hardt skadde folk, døde folk/lik, selvmord. De må takle tragiske ting som kan knekke selv den sterkeste, til dømes barnedød.


De skal forholde seg rolige i ekstremt stressede situasjoner hvor de møter folk som er i sjokk, enorme smerter, i ferd med å dø.

Jeg forstår at de er nøye lært opp og kurset trent i det de gjør, og at de mottar profesjonell hjelp når de har vært inni traumatiske hendelser. Men det må/bør vi jo alle, forskjellen er at de går tilbake til samme jobb og vil igjen oppleve sterke traumatiske ting, mens vi andre kanskje blir evig skadelidende pga ting vi har sett og opplevd.



Når man tenker på mental styrke så er det vel ingen som er sterkere enn de som jobber innen helse/ambulent/brannvesen?

Hva tenker dere?

Eksponeringsterapi, det er en grunn at dem som lever i krigsområder kan spise middag mens det skytes på utesiden, mens vi her i EU blir såret av ord. Om du eksponere deg for noe grusomt hverdag så blir det til slutt bare en jobb så til spørmsålet: Ja, dem har en sterkere mentalitet enn vi som ikke tåler å se en død ulv på nyhetene.

Testpiloter/Astronauter/Jagerpiloter, evt spesialsoldater tror jeg er hakket over.

Det er noe spesielt med å sette sitt eget liv i passasjersetet og være villig til å ofre det. Personlig er jeg mer fascinert av Testpiloter/Astronauter: Om man vet om historien til Apollo-oppdragene, hvor mange ganger rask tenking og å holde hodet kaldt har reddet besetningen/oppdraget, hele greia er mildt sagt imponerende.

Disse folka har baller av platinum og det er ingenting som måler seg med de.

Hvis de skal lykkes med det, og samtidig lykkes med livet utenfor jobb, så tror jeg altså at det handler mer om at de greier å integrere hendelsene på en hensiktsmessig måte enn at de desentiseres for lidelse.

Vet ikke helt hva du legger i sterk psyke. Virkeligheten er vel ikke helt som du tror? Det er høyere forekomst av feks rus i disse yrkene, og husker jeg ikke feil er de vel og et stykke opp i forhold til selvmord.

Det kan nok kreve endel over tid, og kanskje er det ikke alle som har hatt like god oppfølging i etterkant.

Tror de generelt har gode rutiner rundt det å snakke sammen etter krevende episoder og har lav terskel for proff hjelp, og likevel vises det i statistikken at jobben er krevende.

Jeg er rimelig sikker på at veldig mange av de som jobber med slikt distanserer seg selv fra situasjonen på noe vis, og ser på det som en jobb og lager litt et jobbsyn på folk og det å se folk som har det vondt, og dessuten påføre smerte blir nok aldri koselig men kanskje det blir betraktelig mye mindre ubehagelig over tid, i den rollen, i det yrket.

Ellers er jeg enig med *pi i at hele konseptet ''sterk psyke'' virker som en forenkling og dessuten et voldsomt stigmatiserende budskap ovenfor de som sliter med psyken.

For meg høres det like misforstått ut som de som vil ha et sterkt immunforsvar. Et veldig sterkt immunforsvar er ikke adaptivt i det hele tatt, det overreagerer på ufarlige ting (allergier) og kan til og med angripe egne celler om det blir trigger happy nok (autoimmune sykdommer). Et godt imunforsvar er et godt tilpasset immunforsvar, som reagerer passelig mye på de riktige tingene. Det er hva en god psyke er også.

Interessant nok er faktisk stress og traumer en årsak til et "sterkt" immunforsvar også, og kan utløse slike sykdommer. Det er en del av tilpasningen kroppen og psyken gjør til å leve i en konstant truende situasjon. Det er kanskje adaptivt for å overleve en akutt fare, men ikke for å leve et langt og lykkelig liv i relativt trygge omgivelser.

Tror kanskje de som jobber for facebook på diverse callsentere med å slette "gørr"innhold må ha en enda jævligere psykisk jobb.Må vere noe av d verste av jobber som finnes.

Barnevernet er nok en ganske heavy jobb.
Å vite hvor mange du ikke kan hjelpe eller at barn du sender tilbake kommer til å bli skadet.

Og i tillegg får de stort sett bare dritt i media og kun fokus på feil de har gjort.

synes også jordmødre er hverdagshelter. det må være helt sinnssykt slitsomt.

Kan kanskje lette litt på sløret med egenervervet kunnskap.

I alle fall innen brann og redning, så er det de senere årene lagt mer vekt på debrief etter hendelser. Først en liten en på skiftet eller laget som tar for seg inntrykk og "hva gjorde du, hva så du" og liknende. En forbereder seg også under utrykning og samler informasjon underveis for å danne seg bilde over hva en kan forvente. Alltid vanskelig å være først frem og uforberedt (bilulykke osv) selv for en erfaren brannsjef / utrykningsleder / overbefal.

Ellers har en også debrief og samling en stund etter hendelser. Der er alle etater invitert, og om det er store greier så henter en også inn kommunens kriseteam med fagfolk som kan hjelpe å bearbeide. Ofte er også familie og andre berørte inviterte til dette for å åpne dialog. Da er det mer på en helhetlig side. En følger en "prosedyre" på en måte, som er utarbeidet for å nettopp prate ut om ting, og å komme seg over det. En husker oftest alt, men om ting kverner om og om igjen, så kan en få problem.

Før i tiden var det mindre vanlig med slikt. Har hørt om folk som oppsøkte åstedet på nattestid etter en hendelse, og gikk der for å få svar på spørsmål de satt igjen med. Da nærmer en seg området der en absolutt burde ta seg en prat, og å få hjelp til å bearbeide det. Kjenner også folk som ikke fordrar enkelte ting etter at de har blitt eksponert for det i en stressende situasjon.

Går igjen at når fjøs og andre driftsbygg med dyr brenner ned, så blir det mindre grilling på brannfolkene den sommeren.

Jobbet akutt innen helsevesenet siste fem år.

Tar ikke lang tid før man blir vandt til akutt/drøye situasjoner. Man har alltid enkle prosedyrer/huskeregler å lene seg på samt gode kollegaer som tar styringen når man selv er uerfaren.

Etterhvert blir de mest akutte tingene høydepunktet på vakten ettersom det er her man gjør en forskjell og i blandt kjenner på mestring og takknemlighet fra pasienten.

Faren ved å jobbe i denne bransjen er at man bygger opp alt for tykk hud ved å bli eksponert for elendighet daglig over flere år. Den tykke huden ender til slutt med at ingenting går inn på en og at ting blir teknisk og at man glemmer mennesket bak. Det er en balansegang ettersom det kreves for å overleve i jobben samtidig som det kan gjøre deg emosjonelt flatere også på fritiden.

Nettopp dette er en av grunnen til at jeg er på vei over i nytt yrke. Også at man jobber for mye og tjener for lite selvfølgelig.

Ref det du nevner om "alt for tykk hud". Hadde du tykk hud fra før? Hvordan tålte du de første gangene noe ekstremt skjedde?

Har en følelse at ikke alle bare automatisk utvikler tykk hud og "tåler alt" til slutt.

Alt er relativt. Hadde aldri blitt eksponert for lignende ting før jeg begynte i denne jobben så det er vanskelig å si. Kan hvertfall huske at jeg var mer følelsesmessig involvert og hadde flere sterke pasientmøter før.