Hei dere. Jeg har lenge tenkt på dette temaet, men aldri tenkt såpass langt at jeg har skrevet på noe forum eller fortalt om det til noen.

Kjæresten min er rusavhengig og jeg er sexavhengig. Det kan nesten sammenliknes med når en sosiopat og en narsissist finner sammen. Destruktivt som faen. Og ingen som vinner på det.

Vi elsker hverandre. Men vi begge har gjort så mye fælt mot hverandre, at folk rundt bare måper og tenker at her ender det med den ene kverker den andre.

Vi er begge vokst opp i rus, vold og misbruk. Jeg debuterte tidlig med sex, og typen min begynte å ruse seg i en alder av 12.

På hver vår kronglete vei møtte vi hverandre. Han 24 og jeg 25. Nå er vi 27 og 28. Han har vært dårlig på å ta tak i rusproblemer, og jeg har sluntret unna psykiatrien. Jeg har dog rust meg litt i ny og ned, og han har, når han var singel, vært ganske utforskende med sex.

Han har alvorlige rusproblemer, vi snakker nåla og heroin. Jeg har sporet helt av på sex, og er utro kontinuerlig. Ingen innrømmer noen ting, før vi blir tatt med buksa nede (bokstavelig talt for meg). Alle løgnene gjør det verre.

Han ruser seg for å justere følelser, og jeg knuller for å føle noe i det hele tatt da jeg sliter med depresjon. Hver gang han er på stuketur, så er jeg utro.

Vi har begge skjønt hva han er avhengig av, duh, men det jeg er avhengig av har vi nylig begynt å drodle litt på. Vi begynte å sammenligne triggere, følelser og skam rundt avhengighetene våre.

Vi begge utagerer når vi ikke klarer å justere følelser. Han sier at hvis han har lagt rusen på hylla, men havner inne på en kåk hvor han blir tilbudt en smell, så klarer han ikke å si nei. Han vet at det han skal til å gjøre forblir mellom han og kompisen, og at det er dumt. Han bæder på det helt til skuddet blir satt. Da føler han på velvære, lykke, ja, alt er deilig. Følelser tenker han ikke på. Når han lander igjen, så kommer skammen. Frykt for å bli busta, veksler mellom å være ærlig eller skjule. Han velger å skjule, hver gang.

Han kommer hjem, og later som ingenting. Et døgn tidligere har det ligget en annen mann i sengen vår og pult dama hans. Jeg sier heller ingenting. Skammen er der, hos begge. Frykten for å bli busta blir en belastning. Kommer det litt frem i dagens lys, så lyver vi til vi blir grønne.

Når han stikker avsted, så føler jeg meg så forlatt. Det er en følelse jeg aldri har klart å håndtere. Så jeg ringer. En bekjent, en venn, en kamerat av kjæresten. Hvem som helst.

På veien mot selve sexen går jeg gjennom akkurat den samme runden som han går, når han setter seg selv i en trigger-situasjon. Jeg ville jo bare ha litt selskap, helt seriøst, men det blir alltid noe mer. Naiv. Igjen og igjen. Han oppsøker en gammel venn fordi han også bare ville være sosial.

Jeg blir såret og knust hver gang han faller tilbake på nåla. Han blir såret og knust når jeg er utro. Det går i sirkler. Jeg knuller fordi han forlater meg og prioriterer rus, han forlater og prioriterer rus fordi jeg er utro.

Vi er begge inni helvete avhengige. Når vi roer oss har vi forståelse begge to for at handlingene våre ødelegger like mye for han som det gjør for meg.

Når det stormer på, så ender det alltid opp med at den ene er verre enn den andre. Jeg får mest pes. Jeg ville heller at han skulle vært utro mot meg enn å forlate meg og være borte uten en lyd på flere døgn/gjerne uker. Visa verca.

Vi elsker hverandre, men vi gjør så utrolig mye stygt mot hverandre. Mange vil nok tenke at jeg er den mest forkastelige i dette forholdet. Utroskap er så sensitivt. Jeg driter i mennene jeg har sex med. De kaster jeg bort så fort jeg har fått det jeg trengte, altså kun sex. Ingen kos, ingen kyssing, ingen overnatting, ingen intime stillinger, følelsesløst og mekanisk.

Men.. Vi begge tøyer grenser. Han blir lengre og lengre borte, ruser seg mer og mer, utsetter seg selv for fare, ja, risiko-avhengig. Jeg blir mer og mer uforsiktig. Har sex når jeg vet at han nærmer seg hjemme, har sex med en god barndomsvenn, har sex med en som er kjent for å behandle damer dårlig. Hva blir det neste?

Vi trenger begge åpenbart hjelp. På en annen måte har vi begynt å forsone oss med at vi er griseavhengige på hver vår måte. Vi gjør det for å justere, vi vurderer, bæder, men gir etter, etterfulgt av skam, anger og frykt for å bli busta.

Vi gjør det vi gjør, altså utsetter oss selv for triggere for å straffe den andre. Jeg mistenker han for å ruse seg når jeg ikke er med han, og han mistenker meg for å være utro når han ikke er sammen med meg. Det vil si, at vi ikke har tillit til hverandre for fem flate øre, men kun når det kommer til disse tingene. Vi kjører full åpenhet rundt alt annet. Vi er hverandres klippe (jævlig ustødig klippe), og vi har sex, utrolig nok. Han kan tilogmed ha sex etter en heftig krangler etter at noen av oss har blitt busta. Vi ordner opp med sex og intimitet. Man skulle tro at han ble kvalm av meg, og ville spydd meg i trynet, men etter slike hendelser, har vi den deiligste sexen. Jeg skjønner egentlig ikke helt hvordan. Hadde han vært utro på toppen av rus, hadde jeg aldri klart det, det samme sier han om meg, at hvis jeg ruste meg på slikt vis og samtidig var utro, hadde det toppet seg.

Det er akkurat som om vi har blitt avhengig av den følelsesmessige karusellen. Jeg skriver for å sortere litt. Kanskje kan noen kjenne seg igjen. Kanskje noen har noen innspill.

Hilsen cheater and the monkeyman

Det ble veldig mange avsnitt, men pyttsann.

Han får vel gjøre det han må, AN gruppe, avrusning, bytte av miljø, bli født på ny i en sky av jesus, eller hva som helst som virker for han. Du må nok tilbake til psykolog for også din avhengighet er en avhengighet og trenger jevn og tett behandling til du får kontroll. Eller dere kan gi faen og fortsette slik dere gjør nå, til dere går hver deres vei eller kverker hverandre.

Jeg kjenner meg selv veldig i begge arketypene av personlighetene deres. Når jeg selv sluttet å ruse meg og prøvde alt jeg kunne for å bli kvitt avhengighet snek det seg inn en sexavhengighet i steden. Jeg ble hektet på BDSM, swingersklubber og måtte bare ha meg regelmessig med ukjente random kvinner og par jeg traff på nett for spenningens skyld. Det var trekanter og firkanter og alt som var, og jeg ble bare drøyere og drøyere.

Fra et esoterisk ståsted handler det om at begjæret og hjertet er på kolisjonskurs hos dere begge to. Det blir kalt dualitetens forbannelse, og i et evulusjonert menneske på et sjelelig plan skal disse to urkreftene forenes. Før det skjer blir man satt på forskjellige tester å prøvelser.

Livet er ikke for amatører og det høres ut som om leken deres har medført uoprettelig skade. Ikke at jeg tror på at mennesket i praksis er et monogamt dyr, men det du egentlig driver med er å rettferdigjøre handlingene dine som du projiserer på hans rusavhengighet. Det til tross for at begges skjebne har mye til felles.


Jeg er selv fremdeles periodevis det du kan kalle sexavhengig. Undertrykker jeg det ender jeg fort opp på is eller sjokoladekjøret. Alt for å undertrykke følelser jeg ellers burde kjent på og konfrontert. Men det som har hjulpet meg kraftig på veien var etter at jeg lærte meg meditasjon, yoga, og opplevelser på ayahuascha.

Dine indre demoner må du før eller siden konfrontere. Jeg tror det beste er og starte med å være så ærlig med deg selv som bare mulig. Du viser på en måte en god start med selve tråden du her har skrevet. Men du må samtidig bestemme deg for om du skal forlate skipet før det synker eller om det i det hele tatt er mulig å reparere hullene.

Det som er så synd, er at vi begge har blitt mer og mer herdet. Det blir ikke et like stort nummer ut av det. I går feks, så busta han meg. Det var med en barndomsvenn av han. Har ikke sterkt strikken dit før. Han var tydelig på at nå røyk strikken. Jeg trodde, som jeg alltid tror, at nå er vi fucked. Vi tar noen timer for oss selv, og etter en liten stund så hopper han i dusjen, spør om jeg kan finne håndkle. Kommer så ut i stuen med håndkle rundt livet og setter seg i stresslessen. Han sitter med bøyd hode, jeg går bort rolig uten å si et ord, og lener hodet hans på kroppen min mens jeg stryker han i håret. Jeg ned på kne for å holde rundt han med hodet i fanget, og der var det gjort.

Så er vi bestevenner igjen. Altså. Kranglene blir kortere og kortere. Når han blir busta med å sette et skudd, kommer jeg etterhvert bort og stryker på armen hans, og han viser hvor.

Det hele er ganske trist egentlig. Fra skam, til anger, til redde, til forbanna, til trist, til lyst, til glede, til lettet.

Følelses-junkier. Finnes det?

Tusen tusen takk for et sånn hjertelig vakkert svar. Hvordan kan slike urkrefter forenes? Jeg vil ikke miste han. Jeg har igjen lovet å ikke lyve og bedra. Jeg gjør jo det hver gang, men som hver gang, så føler jeg at NÅ, nå er jeg ferdig. Jeg har lært. Han mener at jeg ikke har opplevd store nok konsekvenser for oppførselen min. Jeg har hatt veldig mange gullhår. Alltid klart å sno meg unna, og reddet meg inn når jeg har vært i ferd med å bli avslørt. (Det gjelder alt) notorisk løgner?

Jeg prøver ikke å prosjisere, men det er slik jeg føler det. Jeg vil gjerne høre mer. Jeg vil fikse og forstå. Jeg vil ta ansvar for mine handlinger og gjøre noe med sporet jeg har havnet i, mye mer enn å blame han. Men det er det jeg kommer frem til, at jeg føler meg forlatt og prøver å fikse det med sex. Greia er det at jeg føler meg aldri bedre. Det er nesten som selvskading. Jeg gjør ting jeg vet er dårlig for meg. Noe som kan ødelegge det jeg har som jeg bryr meg om. Jeg prøver hele tiden å strekke strikken for å se om han går for godt. For da hadde jeg jo rett, han var aldri glad i meg, ikke sant.

Begge har hvert sitt avengighetsproblem, og er i tillegg avhengige av hverandre. Det blir en kjemisk hekt det å leve i ustabile og destruktive relasjoner og det er bare en vei til bedring. Rehab! Det vil si fra hverandre, dere må vekk fra hverandre, detoxes og lære å leve uten å være avhengig av opp og nedturene og intensiteten i forholdet. Ingen av dere kommer til å få det godt i denne skadelige sirkelen dere sitter fast i sammen og da mener jeg helt uavhengig av rus og sex avhengigheten deres som kommer som to problemer oppå det igjen.

Jeg blir trist fordi jeg har levd i en destruktiv relasjon selv som endte med at hun døde av rus misbruket, og på et plan så var det faktisk en lettelse fordi jeg slapp å fortsette i en så destruktiv og ustabil, utrygg relasjon mere. Jeg tror at hver deres individuelle avhengigheter ikke er noe dere kan fikse så lenge dere fortsetter å være sammen, begge må vekk fra hverandre, også kan man starte å jobbe med de andre tingene individuelt.

Kjærlighet betyr ikke alltid at man må holde fast i hverandre, det kan også bety at man må være sterke nok til å gi slipp for å unne hverandre det beste når man ødelegger hverandre så mye.

Veldig trist å høre om kjæresten din. Det var vondt å lese. Det er derfor jeg skriver dette om at den ene kommer til å kverke den andre. Det føles som om det ikke er plass til begge. Jeg tenker at da hadde i alle fall en av oss klart oss. Jeg har begynt å tenke i de baner om å ta mitt eget liv. Det ville vært min ultimate kjærlighetserklæring til han. Og jeg tenker at hans ultimate kjærlighetserklæring til meg ville vært å ta livet av meg. Da hadde jeg følt meg elsket. Jeg har blitt glad og på en måte tilfredsstilt når han har fikset til meg. Det må jo bety at han er glad i meg. Han sa en gang at jeg ikke var verdt å gå i fengsel for, og jeg ble skikkelig lei meg..

Hva i alle dager er galt med meg? Dette er tanker. Jeg kommer ikke til å ta livet mitt, men jeg prøver ofte å få han til å klikke og legge en hånd på meg. Jeg er desperat etter å bli elsket. Dette kan jeg aldri si til en psykolog. Av åpenbare grunner...

Utad er jeg smart, rasjonell og har selvinnsikt. Jeg studerer på universitet, har en jobb i helsevesenet og har nyktre venner.

Jeg lever et liv utenpå, og et annet liv inni meg. Jeg er alltid trist når jeg er alene. Helt tom. Klarer ikke å finne på noe. Sitter bare å venter på et elle annet. Noe som kan gjøre meg rolig og trygg. Jeg får nesten ikke puste i mitt eget selskap. Det er for mange tanker. Slemme tanker, ødeleggende tanker, hevntanker, selvmordstanker, bekymringer, anger og frykt.

Jeg klarer ikke å være glad. Bare små drypp inni mellom. Prøver å huske hva det var, men det har ingen sammenheng.

Hvorfor ikke si det til psykolog? Dra på rehabilitering. Det er vanskelig å slutte med en avhengighet, men det er enda verre når dere drar hverandre nedover. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men skaff hjelp. Kanskje han stryker med i en overdose, hva gjør du da? Tar ditt liv? Dere trenger hjelp.

Dette er helt klart ting du må si til en psykolog. Det er en sterk linje her til at du vokste opp med vold, rus og misbruk. Du er oppdratt og formet til å føle en trygghet i at de som skal ta vare på deg skader deg, selvverdet ditt er utslettet fordi du alltid har blitt behandlet som dritt og derfor føler du at den som dreper deg er den som ser deg, beskytter deg, og forstår deg. Det er sjuke tanker, men man skjønner utrolig godt hvor de kommer fra og jeg er sikker på at en god psykolog vil hjelpe deg med mange aha realisasjoner og gjøre at du forstår mer av deg selv, oppførselen din, grensene dine for andres oppførsel, tankene dine og selvdestruktiviteten din. Når du forstår mer av psykologien i det så vil du også vokse, bli bevisst, ta bedre valg og få det bedre.

Det er jo akkurat det, hvis den ene stryker, så overlever den andre.

Okey, den koblingen mellom at jeg har hatt det slik med mine omsorgspersoner, og tenker det jeg gjør i dag, har jeg ikke tenkt på. Jeg tør ikke å betro meg til en psykolog, for under noen omstendigheter så kan de bryte taushetsplikten. Jeg vil jo ha barn en gang i fremtiden. Historikken min tilsier jo at jeg burde vært sterilisert. Plutselig mister jeg lappen, fordi noen tenker at jeg en dag kan kjøre i en fjellvegg. Det høres kanskje ut som dumme unnskyldninger, men jeg er ikke den som stoler mest på systemet når det kommer til disse dystre tankene.

Det er jo akkurat slik du må snakke med psykologen om. Sålenge du dropper timene, eller bare farer med halvsannheter de gangene du møter opp så kan du jo heller ikke få hjelp. Psykologens jobb er ikke å dømme deg for det du gjør, føler eller sier. Det er å veilede deg, hjelpe deg å se en vei ut av alt det fastlåste du ikke kommer ut av på egenhånd. Men for at psykologen skal klare det må du være ærlig. Pinlig ærlig. Og er noe for vanskelig å si høyt så får du skrive det ned på papir og levere det. Men du må dele det, du må fortelle alt. For du trenger hjelp til å finne en bedre strategi til å håndtere følelser og det som egentlig trigger det at du puler rundt. For det er jo en grunn til at du puler rundt. Og om du lyver til psykologen så vil ikke det være nok informasjon til å finne rett strategi for deg. Start med ærlighet og ta det derfra.

Vel du får ha masse lykke til med å rette opp livet på egen hånd. For ingen kan hjelpe deg når du ikke vil hjelpe deg selv.

Det at du har tanker om selvmord betyr ikke at du er suicidal. At du tenker det er en kjærlig handling om typen din dreper deg bør jo egentlig vise deg at du har havnet i en dårlig spiral av tanker og rasjonaliseringer. Og alt dette trenger du hjelp til å sortere, håndtere og til å finne en farbar vei videre som er bærekraftig over tid. Men du må være ærlig, og du må dele det du deler her med psykologen. Ellers får du ikke riktig hjelp.

Jeg tror moral er det absolutt minst hjelpsomme å komme med her.

Høres ut som dere har behov for å akseptere situasjonen deres å gjøre det til et åpent forhold, slik at dere slipper å lyve til hverandre , å leve i skam.

Dette da det åpenbart ikke ligger nok motivasjon hos dere, til å endre deres atferd for å få til et mer ortodoks forhold.

Håper det går bra med dere begge! Kjenner meg veldig igjen i hele situasjonen. Har ts en oppdatering?

Dette virker kjent, spant også rundt i en slik omd sirkel sammen med eksen, var riktignok andre ting vi slet med men vi greide aldri bryte den, jeg valgte tilslutt å pakke sekken da jeg rett og slett fryktet for at en av oss kom til å ta selvmord tilslutt