Tror helt klart du/dawkins kan være inne på noe der.

Trenden er slik jeg ser det enklere og enklere å bli oppfattet som rar, på en negativ måte. Der man tidligere bare ville bli sett på som sitt unike selv.

Jeg har vært gjennom flere perioder i livet med takket være psykedelia. Perioder preget av oppdagelse av personlig spiritualitet, dypdykk ned i subkulturer og et oppgjør med meg selv og hvordan jeg ser på samfunnet. Med en bakgrunn fra en svært kapitalistisk bransje med et stort driv om å tjene penger å få makt ble tripping en katalysator for positiv forandring i livet mitt.

Nå har det gått mange år siden jeg trippet for første gang og den nyforelskede følelsen har gitt seg. Jeg føler ikke lenger noen tiltrekning mot penger eller makt, men prøver å jobbe kreativt med ting jeg elsker. Jeg er blitt veldig bevisst på urettferdigheten som skjer og alt det negative som skapes i vårt konsumer kapitalistiske samfunn. Jeg prøver hele tiden å leve på best mulig måte for meg selv og å bidra positivt utad så mye jeg er istand til. Men jeg føler meg ikke lengre noe bedre enn andre fordi jeg har trippet. Jeg føler meg heller ikke ekskludert på noen måte uten om kriminaliseringen. Jeg respekterer at psykoaktive substanser ikke er for alle, det er en spesiell greie som kan gi deg utrolig mye positivt, men samtidig er det langt i fra nødvendig for å leve et fullkomment liv. Jeg ville personlig aldri vært foruten disse opplevelsene, men respekter at andre tenker anderledes så lenge de ikke dømmer meg for mine handlinger. Jeg har mange bekjente som tenker anderledes. De blir kanskje ikke nære venner, men jeg har hatt fantastiske samtaler og opplevelser sammen med mennesker som er ansett som veldig «streite». På mange måter liker jeg å sette min egen livsstil i perspektiv ved å være med mennesker som er ulike meg.

Jeg har 10-20 nære venner som jeg ikke ville vært foruten. Fantastisk åpne, kjærlige mennesker som har gitt meg utrolig mye. Jeg ser egentlig ikke behovet for så mange mer. Allerede nå er det knapt nok tid til å opprettholde alle relasjonene og tiden forsvinner bare raskere med årene.

Hippie drømmen om å leve på en stor tomt utenfor byen med mine nærmeste venner i nær omkrets lever enda i beste velgående, men det handler ikke så mye om at jeg ikke føler at jeg passer inn i samfunnet, men heller det at jeg føler jeg har potensialet til å skape noe som jeg vil være enda mer lykkelig i.