I dagens samfunn ser vi et tabu mot å snakke om alle psykiske lidelser. Det er et bredt spekter med hjelptelefoner i dag, men bare fåtallet vet om de. Vi har nettsider som Klara-Klok for unge med problemer. Listen er lang, men faktum er at mange av de som trenger hjelp ikke vet om tilbudene.

I løpet av ungdomsskolen ble klassen min sendt til helsesøster 3 ganger for å snakke om kjønnssykdommer og 2 ganger for å snakke om sex. Ikke en gang fikk vi høre om hvor vanlig det er at ungdom er deppa, ikke en gang fikk vi høre om tilbudene til å besøke helsesøster, ringe hjelpetelefoner angående psykisk helse. All info vi fikk var om hva sex var og hvor viktig det er å bruke kondom og eventuelt annen prevensjon hvis kondom var uaktuelt. Det er så klart viktig å vite om dette og hvor vi får tak i det, men for eksempel det at prevensjon er det eneste som gir en sikkerhet på å ikke bli gravid mener jeg er allmenndannelse (det finnes sikkert de som ikke vet det og), så det burde ikke være nødvendig å bruke 10 skoletimer (brukte ca 2 skoletimer hver gang, maks kapasitet hos helsesøster osv.) på å fortelle det samme flere ganger og ingen ganger til å forklare at det faktisk er helt vanlig å være deppa, faktisk tok 30 personer under 19 år selvmord i 2008, mens det dør gjennomsnittlig 10-15 personer av AIDS hvert år og det er i alle aldre.

Jeg har selv slitt med deppresjon og ble ikke overasket når dagbladet skrev om en undersøkelse (link) som "avslørte" at hver 5. ungdom sliter/har slitt med selvmordstanker. Dette er tydelig et tema hvor det er lite data og lite statistikk. Det er kanskje mest fordi dette er et tema som de fleste er redd for å snakke om siden det er så privat, men ingen ting blir løst av å være tause. I dagens samfunn må det bli rettet søkelys på ting som også er såre slik at problemene kan bli løst.

Jeg vil avslutte med to ting, først det kommuneoverlegen i Trondheim, Leif E.M. Vonen sa når han fikk vite at ca 20% av all ungdom (les ungdomsskole- og videregående skoleelever i Trondheim) sliter/har slitt med selvmordstanker hvor jeg skriver litt om hva jeg tror om det han sier. Så en liten avslutting.

Jeg synes det er bra at det endelig blir utført en ordentlig undersøkelse om dette temaet da jeg har slitt med å finne de, men jeg synes det er lavmål at det skal ta så lang tid før noen finner ut at det kan henne at dette også er et problem i samfunnet når man har statistikk på hvor mange som begår selvmord i året helt tilbake til 1986, men det har ikke blitt gjort noen tydelige forebyggende tiltak, så klart er det opprettet hjelpetelefoner, men når de har lav kapasitet og få har hørt om de er ikke dette alt vi trenger. Det man trenger er at media setter dette i et søkelys og at regjeringen ser nødvendigheten i å satse penger på GRATIS psykisk hjelp og informasjon til alle ungdommer.

Alt i alt vil jeg bare si at det viktigste man kan gjøre nå for å begrense disse forholdene er å informere unge om tilbudene man har og om de er gratis eller ikke.

Til slutt må jeg si en ting, ikke vær redd for å spørre hvordan en person har det, uansett om du har mistanke om han er deppa eller ikke. Det er alltid hyggelig å høre at noen bryr seg. Gjør folk oppmerksom på at de kan stole på deg og at du ikke kommer til å si noe videre, jeg ville blitt veldig glad hvis noen hadde gjort det mens jeg var deppa.

PS: Jeg vet at dette kanskje ikke lokker til en diskusjon, men jeg ville bare skrive det jeg har på hjertet og kan gjerne hjelpe hvis noen lurer på noe, om meg og hvordan jeg hadde det eller de skal oppføre seg til andre, eller kanskje hvordan de selv skal takle det (jeg vil ikke si noe videre). Enten via PM eller i denne tråden

Edit:
Her er en liste over det man kan gjøre hvis man selv sliter med deppresjon.
1. Si fra til venner
2. Eventuelt si fra til familie, men jeg fikk mer hjelp fra venner.
3. Kontakt helsesøster
4. Kontakt en hjelpetelefon hvis du ikke vil snakke med helsesøster.
- Mental Helses Hjelpetelefon (hele døgnet) telefon 116 123.

Det var ikke din spesifikke situasjon jeg spurte om, men statistikken til Leif E.M. Vonen. Kan man kalle noe som rammer 20% av elevene en sjukdom? Jeg tror rett og slett at de fleste har slike tanker fra tid til annen gjennom hele livet og at man har blitt alt for flink til å kalle vanlige problemer for psykiske sjukdommer.

Jeg sitter ikke på statistikk over selvmord blant ungdom, men det hadde jo vært morsomt å se den statistikken og om det stemmer overens med det doktoren sier om at psykiske problemer blir vanligere og vanligere. Hva er isåfall årsaken og hvorfor var det ikke slik før?

Mith: du svarer nesten på det første spørsmålet selv!:P

Hvis jeg vrir og vender på det du skrev, så får jeg: "Psykiske problemer er først og fremst en personlig vurdering av egnet helsepersonell, og det hadde de ikke før i tiden, så nå stiller de diagnoser på det som før var regnet som helt normal oppførsel."

Ja, jeg er klar over at psykiske lidelser er ett stort problem og en sjukdom, jeg tror bare ikke at 20% sliter med faktiske psykiske lidelser.

Ser man på statistikken over selvmord for aldersgruppen 15-19år de siste 24 årene så er tallene i dag lavere enn de var på begynnelsen av 90tallet.
Alt tilsier at den mentale helsen i dag skal være bedre enn på 90tallet. Det er mer penger og større bevissthet rundt problemene og likevel er det 20% som sliter. Hvor mange var det da på 80/90 tallet?
Hvis det var flere så skulle man tro at det viste seg på selvmordstatistikken.

Det bare styrker min påstand om at man i dag setter diagnosen psykisk syk på personer som bare for noen år siden ikke hadde fått denne diagnosen.

Men er det en sykdom og ett problem bare fordi man nå kan sette folk i bås?

For å stille diagnosen så er man nødt for å ha en viss utdannelse ja. Jeg sier ikke at folk ikke er deppa, nedfor og lei seg. Jeg sier bare at det var de for 20år siden også, men det var ingen som kalte det en sykdom.

Mental helse kan vi godt diskutere, men det at TS er mest interessert i å få fokus på mental helse åpner ikke for noen særlig diskusjon. Det var det jeg mente, om det var uklart.
Det var vel derfor du startet med "Så jeg spør: hva må gjøres for at det skal være sosialt akseptert å ha psykiske lidelser?"
Det var hvertfall derfor jeg stilte de spørsmålene jeg gjorde.

Jeg synes det er viktig å sette fokus på psykisk helse. Mulig det ikke fremmer diskusjon, men det er bare fordi ingen har stilt et spørsmål.

Så, here goes: hvordan kan vi sette mer fokus på psykisk helse?

Informasjonen spres jo. Det kjøres rimelig store reklamekampanjer flere ganger i året, det er inne i skoleverket og 10. oktober går ikke forbi i stillhet den heller. Det er kanskje ikke nok, men du fremstiller det jo som om informasjonen ikke eksisterer.
Rapport om hvordan satsningen på psykisk hels i skoleverket har fungert.

Jeg syns ikke det er negativ at selvmordsraten går ned nei. Det jeg syns er betenkelig er at antallet diagnoser går opp, for som sagt før så tviler jeg på at den mentale helsen her i landet har blitt dårligere de siste 10-20 årene.

Du ser det enda ikke altså?

OK.

Det er da ikke slik alle mennesker til envher tid går til legen og får korrekt diagnose. For mange som har selvmordstanker kan det være et problem at de ikke kommer seg til psykolog eller lignende og får en diagnose og hjelp til å få bort selvmordstankene. Poenger er altså at hva om grunnen til at selvmordsraten før var høyere var nettopp fordi mange personer ikke kom seg til psykolog eller lege og da fikk en diagnose og da hjelp.

Jeg synes du burde tatt opp denne åpenbare sammenhengen før du hevder at flere diagnoser er negativt.

Som sagt kan det være flere grunner enn at vi gir flere diagnoser til at selvmordsraten går ned - men det var du som satte disse tett inntil hverande som gjør at du burde hvertfall problematisert det bedre.

Kinseek, hvis du ser på statistikken har selvmord i alderen 15-19 år ikke forandrett seg noe serlig, det er mer eldre folk som finne hjelp

Edit: dexter, jeg leste konklusjonen selv og ser at det er akkurat det jeg ville fram til, at det blir økt bevisstgjøring (som det så fint sto :P) som er løsningen.

Jadda, men jeg argumenter ikke på tallene nå - jeg argumenter mot prinsippet om at flere diagnoser skulle være negativt samtidig som vi skulle måte at antall selvmord gikk ned. Den korrelasjonen burde gi et lite hint om at kanskje flere diagnoser var grunnen til at selvmord gikk ned og da kanskje at flere diagnoser var bra (men jeg påpekte også at det ikke nødvendigvis måtte være den typen årsakssammenheng)

Det er jo fordi det er de eneste tallen som har kommet opp her i tråden. Selvfølgelig er jeg klar over at det er mange faktorer som spiller inn på den mentale helsen i Norge.
Problemet er jo at 20% sier de sliter med selvmordstanker.
Det er ett utrolig høyt tall. Jeg tror det er alt for høyt til at alt kan være faktiske psykiske problemer og alt for høyt til at man kan behandle disse som psykisk syke.
Derfor lurer jeg på om ikke denne spørreundersøkelsen bare konstaterer at det er hardt å være tenåring, for det har det alltid vært. Jeg har også sagt at dette er bare er synsing fra min side, men jeg tviler sterkt på at 20% av ungdommen har behov for profesjonell hjelp for å unngå å ta sitt eget liv.

Jeg tror rett og slett ikke at 20% av ungdommen sliter såpass som artikkelen skisserer og hvis de gjør det så er det noe som er alvorlig feil med den mentale psyken til dagens unge. Det må også ha kommet relativt nylig, for vi ser jo ikke den samme tendensen hos voksne, med mindre 20% av Norges befolkning knasker prozac som om det var smurfedrops.

@Kinseek Det jeg prøvde å si kom tydelig vis ikke godt nok fram, jeg har også sett en reklame her og der om hvordan psykiske problemer er vanlig osv. Men de henspeiler seg kun til voksne.

@Mith Det kan godt hende, jeg vet ikke hvordan undersøkelsen ble lagt frem, du kan sikkert halvere eller dele på 3 når det gjelder antall som burde fått hjelp (da ikke nødvendig vis psykolog, men noen samtaler med helsesøster osv.) Jeg kan si at ca 5-10% av alle vennene mine vet jeg/har jeg mistanke om at trenger eller har trengt hjelp

edit: nå skal jeg til en kompiss, tvilsomt at jeg kommer til å være noe serlig aktiv før senere i kveld Hvis det er noen spørsmål til meg angående hva du lurer på send meg en PM og jeg svarer så fort jeg greier. går alltids an og bruke tråden hvis du heller vil det

Mental helse har en svært god hjelpetelefon der du kan snakke med skikkelige fagfolk, har selv ringt dit en gang og fikk inntrykk av at jeg snakket med en psykiater, det er gratis å ringe den. http://www.mentalhelse.no/no/Hjelpetelefonen/

Telefonnummeret: 116 123

Så nå at denne var nemt i førsteposten, men skader ikke å gjenta.

Jeg vet at jeg kommer relativt sent inn i diskusjonen, men jeg ville si et par ting. Først litt kort om terminologi: Lidelse er det nok så lenge man lider. Om det er snakk om et sykdomsbilde er derimot en annen sak.

At et høyt antall mennesker plages av noe trenger heller ikke indikere at det ikke er snakk om en sykdom. dexters eksempel med AIDS er relevant. Somatiske lidelser var mye mer utbredt før enn nå og alt sammen skyldes legevitenskapen. Jeg er tilbøyelig til å tro at mye av det samme gjelder for psyken. Det er et felt vi ennå ikke vet så mye om, men endelig har samfunnet utviklet seg slik at det er rom og behov for å også betrakte det aspektet av menneskers liv.
At vi evner å diagnostisere psyken trenger ikke bety at vi nå skaper psykiske sykdommer noe mer enn man tidligere skapte somatiske lidelser ved å stille diagnoser. Man blir ikke syk av å gå til legen. Jeg kan ikke like bastant slå fast det samme om psykiatrien, for det finnes dessverre mange eksempler av ekstremt upassende fremferd av psykologer og psykiatere. Likevel opplever jeg ikke psykologi som kvakksalveri.

Ikke alle som lider av depresjoner er suicidale. Ikke alle som har en psykisk lidelse eller en psykisk sykdom er deprimerte. At man i dag stiller diagnoser som tidligere ikke ville blitt stilt er ikke ensbetydende med at flere feildiagnostiseres, noe jeg opplever at du antyder.

Det har faktisk blitt vanligere at kjendiser står frem og forteller om sine psykiske vansker. Det opplever jeg som en svært positiv utvikling!

Jeg antyder bare at disse problemene som man finner hos 20% av ungdommen i ikke nødvendigvis er psykiske problemer, men heller en naturlig del av det å vokse opp. Jeg stresser det litt fordi jeg ikke vil at man skal medisinere ungdommen bare fordi de er litt deppa. Hvis 20% får diagnosen depressiv i så ung alder så kommer det til å koste samfunnet ekstremt mye penger.
Ikke det at en spørreundersøkelse er nok til å stille en diagnose, men poenget står.

Jeg sier det for å ha sagt det: Jeg ser absolutt viktigheten i å fokuserer på mental helse og jeg vet selvfølgelig at folk kan bli psykisk syke og at det kan ramme hardt og brutalt. Det enste jeg har tatt stilling til i denne tråden er artikkelen som trådstarter linker til og de spørsmål jeg selv stilte i min første post.