Jeg har vært avhenigig av diverse opiater i over et tiår. Hovedsakelig subutex og oxy. Jeg er nå på nedtrapping på subutex og får null effekt av subutex, men avhengigheten er stor. Jeg har prøvd å slutte en del ganger før, men etter noen dager uten så veit jeg at «nå får jeg sikkert funk» og sprekker fort.

Dette er siste gang jeg prøver å trappe med og slutte med opiater, klarer jeg det ikke nå så må det bli LAr, noe jeg virkelig ikke ønsker.

Jeg er en velfungerende misbruker med jobb og god kontakt med nyktre venner og familie. Jeg har veldig lyst til å klare det, men erfaringsmessig ser det ikke lyst ut.

Hovedmotivasjonen nå er at jeg kan kjøre bil igjen til høsten. Ellers så er jeg utrygg på meg selv.

Noen som har råd eller noe som kan virke motiverende for et liv uten opiater? Er livet virkelig bedre helt uten?

Såklart livet er bedre uten.
Er vel en av de beste investeringene du kan gjøre i eget liv.

Ingen ønsker vel egentlig å være opiatavhengig.

Det legger lokk over veldig mange aspekter med livet, og ting som egentlig ville kunne føltes meningsfullt ut mister en del av meningen.

Når man får null effekt så er det vel ikke noe poeng å fortsette lenger.

Å være avhengig av noe gjør noe med selvfølelsen. Det er noe der ute som har makt over deg. Noe du er mindre enn. Man er svak ovenfor noe som ikke gir en rus engang.

Ikke faen om det er greit. Du er smartere enn det. Den tvilen du hører nå er den feige dritt subben som er redd for å bli kasta på gata.

Har du angst? Bra. Det betyr at du vinner. Feber? Oppkast? Diaré? Bra. Det betyr at du vinner.

Dette sier jeg mens jeg sliter med å bli kvitt min egne beskjedne avhengighet lol. Hvis du får det til så skal jeg bli med på turen.

Takk for støtte og motivasjon :-)

Jeg er fullstendig klar over at det er en helt idiotisk avhengighet når jeg ikke engang får effekt. Men når jeg er på dag 3-4 og lenger uten opiater så skriker hjernen til meg at «NÅ! NÅ får du Gunn hvis du tar noe!» så har jeg sprelt, og plutselig er jeg dønn avhengig igjen uten å få noen som helst funk. Jeg må unngå disse «nå funker det hvis jeg tar»-tankene…

Tips til hvordan jeg kan tenke/stå imot når toleransen daler og jeg veit at det vil funke igjen?

Når du vet at det vil fungere igjen fordi du har hatt et avbrekk så er det ikke nødvendigvis noe spesielt av tanker som motiverer.
I min erfaring gjelder det å ha bestemt seg og lukka de mentale dørene til rus.
Og da er spørsmålet til deg selv "hvorfor slutta jeg med rus? Hvordan hadde jeg det når jeg bestemte meg for å slutte med dette? Hvilke fordeler og goder har rusen gitt meg og hvilke fordeler og goder er det i å ikke ruse seg? Hva er målet mitt og hvorfor har jeg det?".

Det kan være nyttig å huske på at alle har sin egen vei ut av rusen. Det er garantert noen prosesser der som kan være like med andre, men selve prosessen (e) er veldig individuelle.
Det er en jævla oppgave å gjøre den jobben helt alene. I dine sko ville jeg sterkt vurdert å ta meg en tur på na møter. Og involvere ambulerende team for rus & psykiatri/ara eller noe liknende. Det er seriøst ålreit å ha noen å få snakka med som har en viss forståelse for prosessene når frustrasjonen kommer, ambivalensen kicker inn og motivasjonen virker fjern. Akkurat de elementene tør jeg å garantere at du kommer til å møte på.

Og til slutt så heier jeg på deg og håper du får til å gjøre noe med avhengigheten. Du har tatt et godt valg for deg selv som det står respekt av

Har ikke egentlig noe fornuftig å komme med, annet enn at jeg håper du får det til. Mange har klart det før deg, så selv om det åpenbart er vanskelig, så er det mulig. Syns du beskriver veldig godt hva som gjør at du sprekker, og det er helt sikkert en fordel at du er så reflektert og kjenner deg selv så bra. Du vet hva du må gjøre, og så er det bare å faktisk gjøre det. Lykke til!

Takker for støtte :-)

Jeg håper virkelig på å klare det denne gangen. Jeg må snu tankegangen, og prøve å ikke gå i fella når toleransen har sunket og jeg vet at opiater vil gi meg god-følelsen igjen.

Dere som har klart å slutte med opiater; hva er best med å ha et liv uten opiatavhengighet?

-å kjenne på alle følelsene igjen.
-være emosjonelt tilstede.
-kunne ha ett normalt forhold til familie og venner.
-planlegge fremtiden
-slippe helseproblemer relatert til misbruket.
-bruke tid på fornuftige ting.
-slippe alt pengestyret for å få finansiere bruken og heller bruke penger på sunne ting.

Hvis jeg var deg ville jeg sterkt vurdert langtidsbehandling. Der får du hjelp til å få suget etter opiater på avstand. Dette er ett langtidsprosjekt som bør gjøres under trygge rammer med støtte fra andre.
Lykke til

Hva med nedtrapping? Hvorfor er ikke det et alternativ. Siden du ikke har lappen så er vel nedtrapping via fastlege også mulig uten at det lager andre problemer.

Er først en god stund etterpå du ser hvor påvirket du var av opioder. Hvordan det påvirker humør, følelser og mye mer en man tror når man bruker. I ettertid vil følelser på godt og vondt være sterkere f.eks. Også er man mye skarpere i hodet. For ikke å snakke om friheten av å ikke være fullstendig avhengig av noe, som man hele tiden må tenke på, fordi man må planlegge ift bruk

Takk for svar!

Jeg er under nedtrapping, så det med abstinenser osv kommer nok til å gå ganske greit. Jeg er mer redd for å falle fort tilbake til opiater igjen. Jeg har vært i rus-behandling tidligere, men jeg falt veldig fort tilbake til opiater igjen.
At følelsene kommer mer tilbake er noe jeg egentlig er mest redd for. Jeg er ikke veldig god til å føle på sterke følelser, da har jeg ofte brukt rus til å dempe følelsene med. Men jeg hater det evige styret og at det blakker meg for penger , og at jeg liksom aldri kommer helt i gang med livet pga rus