Dose: To doser á ~150µg. Første inntatt 11.30. Andre intatt 17.30.
Varighet: 16 timer.
Setting: Fredelig, lita hytte ved ferskvann på fjellet, med kombinert stue og kjøkken, en liten yttergang og et soverom med to køyesenger. Evig masse skau og lyng. Variert vær.
Forord: Vi var fire personer. Jeg, kjæresten min (A) og to kompiser av vårs (B og C). Bare jeg hadde testet syre før (veldig mild tripp), men kjæresten min har kjennskap til en del annen psykadelia, og de to andre har testet både MDMA, DMT, Ketamin og diverse partydop tidligere, så vi hadde alle kjennskap til alternative sinnstilstander. Vi inntok syra på ei hytte som er lokalisert på fjellet rett ved et vann. Med oss hadde vi mat, frukt, leskende drikke, noen øl, hasj, ei katt, en kanin og åtte sukkerbiter med LSD. Da vi ankom hytta røyket vi litt, pratet, spiste middag, drakk litt pils og tok relativt tidlig kveld. Neste morgen fikk vi i oss litt mat, drakk litt kaffe og sleiket litt sol før vi spiste syra.
Oppturen: Vi bestemte oss for å gå tur opp mot en dal som skulle være bra turområde. Vi trasket gjennom skog og kratt til vi fant et åpent område med bra utsikt og noen store kampsteiner vi kunne sitte på. Nå begynte syra så vidt å ta tak, og vi bestemte oss for å røyke en feit blunt vi hadde rullet en dag i forveien. Etterpå la vi oss i lynga og kjente på følelsen. Humøret var på topp, og vi pratet og lo ei stund. Oppturfølelsen ble raskt såpass intens og kriblende at vi bestemte oss for å gå det av oss. Vi var også ganske tørst etter jointen og all traskinga, så tanken på at det lå et stort vann lengre opp i dalen var veldig appellerende.
Moser: Vi plukket blåbær på vei til vannet. Blåbærene var skikkelig enkle å se. Den sterke blåfargen fikk nesten en glød rundt seg over den grønne lynga. Mens vi plukket fant vi et lite område med veldig tykk mose. Jeg måtte ta på den. Den føltes veldig annerledes enn hva jeg hadde forventet meg. Nesten som en naturens madrass. Utrolig fluffy i sin helhet og veldig konsistent i toppen. Jeg trakk ut en mose og studerte den. Det ser ut som en liten plante med rot-lignende utvekster over hele seg. Da gikk det opp for meg at moser er veldig avhengig av hverandre. Det var veldig festlig å ha denne realisasjonen, da jeg raskt innså hvor opplagt det egentlig var. Jeg følte meg litt tullete. Hele konseptet hvor moser er enkelte individer i en større sammenheng kom bare tilbake så rent og klart.
Rød og grønn mann: Det var på dette tidspunktet det visuelle begynte å ta av. Vi stod på en bergkant og betraktet utsikten. De grå fjellsidene begynte å skifte farge i varianter av blått og lilla, og detaljer ble mer og mer vasket bort av konstante bevegelser i landskapet. Trærne i det fjerne bølget og endret valør. Lynga og myra lengre nedi dalen så ut som millioner av blomster som åpnet og lukket seg i lette vindpust. Skyene krøllet seg frem og tilbake. Vi fant ut at man ikke kan stole helt på skyene, da de faktisk beveger seg. B pekte opp i fjellet på andre siden av dalen og sa «Se! Det er noen i fjellet!» Vi fant det ganske festlig at han forventet av vi skulle klare å se folk i fjellet i denne tilstanden. «Er du sikker, eller?» Etter litt peking og leting så jeg også personen «Javisst! Det er en person der!», og pekte på et annet sted i fjellsiden - «Nei, vent… Det er to personer!» Vi fant ut at dette faktisk var tilfellet. En rød person, og en grønn person. Tanken på at andre mennesker også kunne være på samme sted som oss virket uvirkelig, og at det tilfeldigvis var to personer på det samme, lille fjellet, hvorav en var rød og en var grønn var helt utrolig. Vi fulgte med som små barn. Menneskene så ut til å gli frem og tilbake som om de kjørte snowboard eller hoppet rundt som gale. De begynte å nærme seg hverandre. «Skjer det her?!», sa C. Personene møttes til slutt. Det var vel omtrent da det gikk opp for oss at det var bærplukkere vi så på. Vi lo godt ei stund, og beveget oss videre mot vannet.
Vannet: Da vi kom til vannet loket vi rundt mens vi snakket om hvor utrolig morsom form vi var i, og hvor bemerkelsesverdig godt de sukkerbitene faktisk fungerte (vi ante ikke hva vi skulle forvente oss av den dosen). Vi herjet rundt på berget, dukket opp og ned bak store kampsteiner, og oppførte oss generelt som småunger. Vi pratet også om hvordan vi skulle håndtert eventuelle mennesker vi måtte møte på. Det begynte å blåse litt opp, og vi fant ut at vi skulle gå tilbake til hytta. Jeg smakte litt på vannet rett før vi dro - siden det egentlig var derfor vi kom dit. B gikk litt i forveien.
Tilbaketuren: Da vi begynte å gå tilbake følte jeg meg en smule uggen. Jeg gikk radig gjennom skogen mens alt var i bevegelse, og mange forskjellige følelser herjet i kroppen samtidig. Det hele var veldig overvelmende, og jeg la meg ned for å slappe litt av. Jeg lukket øynene for å se etter CEVs. Det var klare mønstre, men ikke eksepsjonelt spennende. Jeg ble raskt mye bedre i formen, og vi gikk videre. Jeg husker vi så mosen igjen på et tidspunkt, men klarer ikke helt plassere det i sammenhengen. Da vi nærmet oss hytta var formen veldig god, og jeg kunne enkelt hoppe mellom steiner og marsere i kratt, til tross for at jeg følte meg veldig utenfor kroppen min.
Servietten: Etter vi kom inn i hytta igjen, satt jeg og så på en hvit papirserviett. Jeg så at mønstrene som ble dannet av ugjenvnheter i overflaten var perfekte. Nesten som om de var generert av en fraktalgenerator. De forsvant da jeg strakk ut servietten, og kom tilbake igjen, like perfekt, genialt plassert i forhold til hverandre, da jeg slakket den. Det som slo meg var at mønstrene jeg så, faktisk var der, men denne perfektheten kunne bare oppfattes med psykadelia innabords. Det er et system i kaos som kan forklares med fraktalgeometri. Jeg lurer på om hodet lettere annerkjenner disse mønstrene på psykadelia, eller om jeg lurer meg selv til å tro at det er noe spesielt ved disse. Pareidolia er et fenomen som beskriver hvordan mennesker ser meningsfulle mønstre i meningsløs data, men jeg ser fraktaler, og ikke ansikter, dyr eller andre innlærte symboler. Fraktaler i blader, trær, berg, lyng osv., blir også veldig synlig.
Kortspill: Vi røyket bongtrekk, sjabbet masse tull, og pratet om hvor utrolig flerret vi var i hodet, og hva som hadde skjedd om vi hadde spist begge sukkerbitene samtidig. Vi konkluderte med at det antakelig ikke var mulig å spise begge på en gang. Vi fant ut at vi skulle prøve å spille kort, bare for å se om det var mulig. Vriåtter/Olsen er lettest, og ble det naturlige valget. Vi hadde elendig konsentrasjonsevne, og det tok ikke mange runder før vi gikk lei. B sa «Jeg må ut», og av ukjent årsak satt jeg med tre åttere og et annet kort på hånda – tre av fire kort som gjør spillet interessant. Dette var dømt til å avsluttes før det var ferdig.
Ut igjen: Jeg og B gikk ut først. Da B kom ut på trappa gjorde han en rar grimase, kastet tyggisen sin lang vekk, og sa «Uææh! Så heslig!». Han hadde visstnok fått en rar følelse av at tyggegummien og tennene skulle til å smelte sammen, samtidig som et snev av frykt slo igjennom ham. Dette var en vekker for ham om hvordan bra plutselig kan bli kjipt på tur, og han sa etterpå at han syntes det var bra at han fikk oppleve litt av psykadeliens skremmende sider. A og C kom også ut, og vi gikk ned til den lille trebåten som lekker som ei sil, hvor vi i forveien hadde lagt Nora Tørst med sitrussmak og noen øl. Vi tok med oss pilsen og gikk litt lenger bort til et berg, hvor utsikten over det lille vannet var nydelig innrammet av bjørketrær på alle sider. Syra var fortsatt veldig tilstedet, og det var vi alle enig om. Vi pratet løst om å kanskje ta den andre sukkerbiten etterhvert.
Bærteltet: Mens vi satt på berget, så jeg noe som bevegde seg inn mot vannet bak et berg på andre siden. «Hva er det der?!», sa jeg, «Er det en båt?». De andre så det også, og etter litt synsing ble vi enig om at det faktisk var en båt på vei inn i vannet vårt. Det var nesten absurd (igjen) at andre mennesker var i trippen vår. Vi fulgte nøye med. Båten gled sakte over mot høyresiden av vannet, og ut av den kom tre, fire, fem mennesker. Det var vanskelig å se hva som faktisk var der. Noe så ut som et bevegelig telt. «Er det er telt?», sa A. «Ja, det er et telt.», sa C bestemt. «Er det det?!», sa A. «Nei, jeg tror ikke det.», sa C, også brøt vi ut i latter. Etter en veldig nøye observasjon, ble vi enig om at det var et menneske med to bærspann. «Det er slik det fungerer:», sa C. «Kle på seg, dra ut, plukke-plukke, dra hjem, lage syltetøy, ha på brødskiva.» Denne forenklede utgaven av den tradisjonelle famile-med-barn-på-hytta-utflukten traff rett hjem. Antakelig fordi det reflekterer mine egne barndomsminner godt. Vi skøyet og lo høylydt, men ble etter litt var på at lyden antakelig bar godt over vannet. Etter ei stund fant vi det for godt å bevege oss tilbake til hytta. Noe jeg husker godt, er at det var vanskelig å se hytta, selv om den var rød og bare et steinkast unna. Jeg myste gjennom skauen, og så røde planker, tak, vinduer og andre hytteliknende elementer overalt mellom trærne, uten at de egentlig representerte hyttas egentlige fasong særlig godt.
Putte på en penge til: Da vi kom inn igjen tok det vel ikke så veldig lang tid før vi åt den andre sukkerbiten. C sammenliknet det med å putte på en til penge. Alt vi hadde gjort og vært igjennom, skulle skje om igjen. Jeg fortalte at denne sukkerbiten antakelig bare kom til å gjøre trippen lenger mer intenst, og at vi forhåpentligvis ville slippe enda en opptur. Slik ble det også. Når det begynte å sige på igjen, kledde vi på oss og gikk ut. Jeg tok på meg et par støvler jeg fant, og B måtte nøye seg med noen veldig slitte militærboots (som i; bunnen er på vei ut.) Vi fant ut at vi skulle gå over ei myr som ligger ved vannets venstre side, og over til det berget båten kom fra. Bærturerne var dratt hjem, så vi slapp deres oppmerksomhet. Det yret, og myra var veldig våt. Til tross for at jeg hadde støvler, og at vi hoppet mellom områder med buskvekster, ble jeg veldig blaut på bena. Støvlene var ikke tett, fant jeg ut. Da vi kom til berget nøt vi utsikten ei lita stud, og bestemt oss for å gå tilbake. På vei ned fra berget fikk jeg en pussig fornemmelse, og spurte, «Hva er dette vært for noe?», mens jeg trampet på berget og kikket ned. Det så for meg ut som om berget var en gammel sunnsprukket bunker eller noe. «Ingenting. Det er bare et berg.», fikk jeg som svar. Det var vel den samme perfektheten jeg så i servietten som kom tilbake.
Etter dette er kronologien kaos, og jeg velger derfor å skrive resten passe uorganisert. Vi gikk fram og tilbake mellom hytta og vannet mange ganger, og hva som skjedde til hvilken tid, er vanskelig å si.
Hodelok: Dette er noe jeg har merket i høy grad både på LSD og sopp. Det føles litt som om hodet bruker energi på ti tusen ting som er urelevant hele tiden - litt som om hodet virkelig jobber på høygir med å koble alle mulige symboler og assosialsjoner til den minimale inputen, eller som om noen blar raskt gjennom alle filene i hodet med forhåndsvisning skrudd på. Følelser og minner går hulter til bulter og oppfattes som mentale, auditoriske (når det er stille) og visuelle forstyrrelser (CEVs især; jeg kommer tilbake til dette senere), samtidig som en gnom hopper opp og ned på frontallappen min. Korttidshukommelsen er nesten fraværende, og veldig lite blir veldig morsomt veldig fort. Ordspill, metaforer og abstrakte perspektiver på ting blir ekstra morsomt. Om det er helt stille, blir hodestøyet så intenst at det kan bli slitsomt. Tanke-looper er også en faktor. Store deler av turen gikk til å bakskratte av ingenting annet enn en følelse av noe utrolig morsomt som innhentet oss. Nesten som en ond spiral av pur gøy. Dette utspilte seg omtrent slik: «Faen, nå kommer… Hahahaha! Hahaha! Haha!»
Peisen: Mens vi satt og loket inne på hytta, stjal plutselig peisen all oppmerksomheten ved å iverksette et show jeg aldri har sett maken til: To blå stikkflammer gikk i kryss, og lagde en lyd som minnet om fyrvereri, «Fsssssssssh-houiiiiii!». Jeg avluttet jeg med «Tadaaa!», også spøket vi om hvorvidt vi skulle tørre fortelle noen om denne én-gang-i-livet-eventen vi nettopp hadde vært vitne til.
Godværsflekker: Det var generelt overskyet mesteparten av turen, og vi kikket masse på himmelen i håp om at været skulle endre seg. Jeg kan huske vi speidet etter godværsflekker på himmelen, da et stort hull i skylaget la seg over vannet, og lyset fra over ble refletert i vannet, på en nesten majestetisk måte. «Nå kommer de og henter oss.», var det første som slo meg. Det var nydelig.
En ekte hybelkanin: Når man har trippet ei stund lærer man seg å ignorere mye rart man ser, fordi man ikke helt kan stole på synet sitt. B stirret på kjøkkenbordet, og fikk øye på noe. Han så nærmere, og tok ut fingeren for å rørte ved det. «Ooooh. Det er en ekte hybelkanin!». - En grei påminnelse om hvor påvirket vi var.
Ilden som aldri kom: Mens vi satt i stua så jeg på den døende peisen. Det var bare glo, og ingen flammer der, men det så ut som om ting skulle til å blusse opp. Jeg sa «Nå kommer peisen til å ta fyr, bare se.». C fulgte med. Det skjedde ikke så mye. «Bare vent…», sa jeg. «Jada. Klart.», sa C, med ei spøkende undertone. «Seriøst! Jeg mener det.», sa jeg. «Jepp…», svarte han. Slik fortsatte det til jeg mistet helt troen på det jeg så. Lys i sidesynet, rundt, og bak ting, forekommer ofte på tripp.
Sola som ikke kom: Vi tente opp bål da det begynte å skumre. Mens vi satt der sa B, «Nå kommer sola!». Alle kikket på himmelen med et snev av håp, men det var ingen sol på vei. Bare B som innbilte seg ting. Jeg forstår godt hva han så.
Bålet som aldri falt: B så på bålet. «Nå faller det snart sammen.», og vi fulgte nøye med. Disse episodene med visuell mindfuck var mange, og meget festlige.
Tivoli og utedo: Da jeg måtte bajse var jeg på utedoen alene. Her merket jeg veldig godt hodetivoilet. Jeg hadde en fornemmelse av at kulissene skulle til å falle ned hvert øyeblikk, og at alle skulle komme frem og flire. En distinkt følelse av nærvær og kaos rundt meg.
Kveldsmat: Vi varmet opp rester av gårdagens gryterett, og åt sammen rundt kjøkkenbordet.
Kveld: Da klokken nærmet seg tre, fant B ut at det var på tide å dra inn årene. Mellom soverommet og oppholdsrommet henger det bare gardiner, så det er ikke vanskelig å kommunisere mellom rommene. Han la seg i senga for å sove, men kort tid etterpå begynte vi å flire på stua, og vi kunne høre B le inne på rommet. Han kom ut for å holde oss med selskap igjen.
…
Varighet: 16 timer.
Setting: Fredelig, lita hytte ved ferskvann på fjellet, med kombinert stue og kjøkken, en liten yttergang og et soverom med to køyesenger. Evig masse skau og lyng. Variert vær.
Forord: Vi var fire personer. Jeg, kjæresten min (A) og to kompiser av vårs (B og C). Bare jeg hadde testet syre før (veldig mild tripp), men kjæresten min har kjennskap til en del annen psykadelia, og de to andre har testet både MDMA, DMT, Ketamin og diverse partydop tidligere, så vi hadde alle kjennskap til alternative sinnstilstander. Vi inntok syra på ei hytte som er lokalisert på fjellet rett ved et vann. Med oss hadde vi mat, frukt, leskende drikke, noen øl, hasj, ei katt, en kanin og åtte sukkerbiter med LSD. Da vi ankom hytta røyket vi litt, pratet, spiste middag, drakk litt pils og tok relativt tidlig kveld. Neste morgen fikk vi i oss litt mat, drakk litt kaffe og sleiket litt sol før vi spiste syra.
Oppturen: Vi bestemte oss for å gå tur opp mot en dal som skulle være bra turområde. Vi trasket gjennom skog og kratt til vi fant et åpent område med bra utsikt og noen store kampsteiner vi kunne sitte på. Nå begynte syra så vidt å ta tak, og vi bestemte oss for å røyke en feit blunt vi hadde rullet en dag i forveien. Etterpå la vi oss i lynga og kjente på følelsen. Humøret var på topp, og vi pratet og lo ei stund. Oppturfølelsen ble raskt såpass intens og kriblende at vi bestemte oss for å gå det av oss. Vi var også ganske tørst etter jointen og all traskinga, så tanken på at det lå et stort vann lengre opp i dalen var veldig appellerende.
Moser: Vi plukket blåbær på vei til vannet. Blåbærene var skikkelig enkle å se. Den sterke blåfargen fikk nesten en glød rundt seg over den grønne lynga. Mens vi plukket fant vi et lite område med veldig tykk mose. Jeg måtte ta på den. Den føltes veldig annerledes enn hva jeg hadde forventet meg. Nesten som en naturens madrass. Utrolig fluffy i sin helhet og veldig konsistent i toppen. Jeg trakk ut en mose og studerte den. Det ser ut som en liten plante med rot-lignende utvekster over hele seg. Da gikk det opp for meg at moser er veldig avhengig av hverandre. Det var veldig festlig å ha denne realisasjonen, da jeg raskt innså hvor opplagt det egentlig var. Jeg følte meg litt tullete. Hele konseptet hvor moser er enkelte individer i en større sammenheng kom bare tilbake så rent og klart.
Rød og grønn mann: Det var på dette tidspunktet det visuelle begynte å ta av. Vi stod på en bergkant og betraktet utsikten. De grå fjellsidene begynte å skifte farge i varianter av blått og lilla, og detaljer ble mer og mer vasket bort av konstante bevegelser i landskapet. Trærne i det fjerne bølget og endret valør. Lynga og myra lengre nedi dalen så ut som millioner av blomster som åpnet og lukket seg i lette vindpust. Skyene krøllet seg frem og tilbake. Vi fant ut at man ikke kan stole helt på skyene, da de faktisk beveger seg. B pekte opp i fjellet på andre siden av dalen og sa «Se! Det er noen i fjellet!» Vi fant det ganske festlig at han forventet av vi skulle klare å se folk i fjellet i denne tilstanden. «Er du sikker, eller?» Etter litt peking og leting så jeg også personen «Javisst! Det er en person der!», og pekte på et annet sted i fjellsiden - «Nei, vent… Det er to personer!» Vi fant ut at dette faktisk var tilfellet. En rød person, og en grønn person. Tanken på at andre mennesker også kunne være på samme sted som oss virket uvirkelig, og at det tilfeldigvis var to personer på det samme, lille fjellet, hvorav en var rød og en var grønn var helt utrolig. Vi fulgte med som små barn. Menneskene så ut til å gli frem og tilbake som om de kjørte snowboard eller hoppet rundt som gale. De begynte å nærme seg hverandre. «Skjer det her?!», sa C. Personene møttes til slutt. Det var vel omtrent da det gikk opp for oss at det var bærplukkere vi så på. Vi lo godt ei stund, og beveget oss videre mot vannet.
Vannet: Da vi kom til vannet loket vi rundt mens vi snakket om hvor utrolig morsom form vi var i, og hvor bemerkelsesverdig godt de sukkerbitene faktisk fungerte (vi ante ikke hva vi skulle forvente oss av den dosen). Vi herjet rundt på berget, dukket opp og ned bak store kampsteiner, og oppførte oss generelt som småunger. Vi pratet også om hvordan vi skulle håndtert eventuelle mennesker vi måtte møte på. Det begynte å blåse litt opp, og vi fant ut at vi skulle gå tilbake til hytta. Jeg smakte litt på vannet rett før vi dro - siden det egentlig var derfor vi kom dit. B gikk litt i forveien.
Tilbaketuren: Da vi begynte å gå tilbake følte jeg meg en smule uggen. Jeg gikk radig gjennom skogen mens alt var i bevegelse, og mange forskjellige følelser herjet i kroppen samtidig. Det hele var veldig overvelmende, og jeg la meg ned for å slappe litt av. Jeg lukket øynene for å se etter CEVs. Det var klare mønstre, men ikke eksepsjonelt spennende. Jeg ble raskt mye bedre i formen, og vi gikk videre. Jeg husker vi så mosen igjen på et tidspunkt, men klarer ikke helt plassere det i sammenhengen. Da vi nærmet oss hytta var formen veldig god, og jeg kunne enkelt hoppe mellom steiner og marsere i kratt, til tross for at jeg følte meg veldig utenfor kroppen min.
Servietten: Etter vi kom inn i hytta igjen, satt jeg og så på en hvit papirserviett. Jeg så at mønstrene som ble dannet av ugjenvnheter i overflaten var perfekte. Nesten som om de var generert av en fraktalgenerator. De forsvant da jeg strakk ut servietten, og kom tilbake igjen, like perfekt, genialt plassert i forhold til hverandre, da jeg slakket den. Det som slo meg var at mønstrene jeg så, faktisk var der, men denne perfektheten kunne bare oppfattes med psykadelia innabords. Det er et system i kaos som kan forklares med fraktalgeometri. Jeg lurer på om hodet lettere annerkjenner disse mønstrene på psykadelia, eller om jeg lurer meg selv til å tro at det er noe spesielt ved disse. Pareidolia er et fenomen som beskriver hvordan mennesker ser meningsfulle mønstre i meningsløs data, men jeg ser fraktaler, og ikke ansikter, dyr eller andre innlærte symboler. Fraktaler i blader, trær, berg, lyng osv., blir også veldig synlig.
Kortspill: Vi røyket bongtrekk, sjabbet masse tull, og pratet om hvor utrolig flerret vi var i hodet, og hva som hadde skjedd om vi hadde spist begge sukkerbitene samtidig. Vi konkluderte med at det antakelig ikke var mulig å spise begge på en gang. Vi fant ut at vi skulle prøve å spille kort, bare for å se om det var mulig. Vriåtter/Olsen er lettest, og ble det naturlige valget. Vi hadde elendig konsentrasjonsevne, og det tok ikke mange runder før vi gikk lei. B sa «Jeg må ut», og av ukjent årsak satt jeg med tre åttere og et annet kort på hånda – tre av fire kort som gjør spillet interessant. Dette var dømt til å avsluttes før det var ferdig.
Ut igjen: Jeg og B gikk ut først. Da B kom ut på trappa gjorde han en rar grimase, kastet tyggisen sin lang vekk, og sa «Uææh! Så heslig!». Han hadde visstnok fått en rar følelse av at tyggegummien og tennene skulle til å smelte sammen, samtidig som et snev av frykt slo igjennom ham. Dette var en vekker for ham om hvordan bra plutselig kan bli kjipt på tur, og han sa etterpå at han syntes det var bra at han fikk oppleve litt av psykadeliens skremmende sider. A og C kom også ut, og vi gikk ned til den lille trebåten som lekker som ei sil, hvor vi i forveien hadde lagt Nora Tørst med sitrussmak og noen øl. Vi tok med oss pilsen og gikk litt lenger bort til et berg, hvor utsikten over det lille vannet var nydelig innrammet av bjørketrær på alle sider. Syra var fortsatt veldig tilstedet, og det var vi alle enig om. Vi pratet løst om å kanskje ta den andre sukkerbiten etterhvert.
Bærteltet: Mens vi satt på berget, så jeg noe som bevegde seg inn mot vannet bak et berg på andre siden. «Hva er det der?!», sa jeg, «Er det en båt?». De andre så det også, og etter litt synsing ble vi enig om at det faktisk var en båt på vei inn i vannet vårt. Det var nesten absurd (igjen) at andre mennesker var i trippen vår. Vi fulgte nøye med. Båten gled sakte over mot høyresiden av vannet, og ut av den kom tre, fire, fem mennesker. Det var vanskelig å se hva som faktisk var der. Noe så ut som et bevegelig telt. «Er det er telt?», sa A. «Ja, det er et telt.», sa C bestemt. «Er det det?!», sa A. «Nei, jeg tror ikke det.», sa C, også brøt vi ut i latter. Etter en veldig nøye observasjon, ble vi enig om at det var et menneske med to bærspann. «Det er slik det fungerer:», sa C. «Kle på seg, dra ut, plukke-plukke, dra hjem, lage syltetøy, ha på brødskiva.» Denne forenklede utgaven av den tradisjonelle famile-med-barn-på-hytta-utflukten traff rett hjem. Antakelig fordi det reflekterer mine egne barndomsminner godt. Vi skøyet og lo høylydt, men ble etter litt var på at lyden antakelig bar godt over vannet. Etter ei stund fant vi det for godt å bevege oss tilbake til hytta. Noe jeg husker godt, er at det var vanskelig å se hytta, selv om den var rød og bare et steinkast unna. Jeg myste gjennom skauen, og så røde planker, tak, vinduer og andre hytteliknende elementer overalt mellom trærne, uten at de egentlig representerte hyttas egentlige fasong særlig godt.
Putte på en penge til: Da vi kom inn igjen tok det vel ikke så veldig lang tid før vi åt den andre sukkerbiten. C sammenliknet det med å putte på en til penge. Alt vi hadde gjort og vært igjennom, skulle skje om igjen. Jeg fortalte at denne sukkerbiten antakelig bare kom til å gjøre trippen lenger mer intenst, og at vi forhåpentligvis ville slippe enda en opptur. Slik ble det også. Når det begynte å sige på igjen, kledde vi på oss og gikk ut. Jeg tok på meg et par støvler jeg fant, og B måtte nøye seg med noen veldig slitte militærboots (som i; bunnen er på vei ut.) Vi fant ut at vi skulle gå over ei myr som ligger ved vannets venstre side, og over til det berget båten kom fra. Bærturerne var dratt hjem, så vi slapp deres oppmerksomhet. Det yret, og myra var veldig våt. Til tross for at jeg hadde støvler, og at vi hoppet mellom områder med buskvekster, ble jeg veldig blaut på bena. Støvlene var ikke tett, fant jeg ut. Da vi kom til berget nøt vi utsikten ei lita stud, og bestemt oss for å gå tilbake. På vei ned fra berget fikk jeg en pussig fornemmelse, og spurte, «Hva er dette vært for noe?», mens jeg trampet på berget og kikket ned. Det så for meg ut som om berget var en gammel sunnsprukket bunker eller noe. «Ingenting. Det er bare et berg.», fikk jeg som svar. Det var vel den samme perfektheten jeg så i servietten som kom tilbake.
Etter dette er kronologien kaos, og jeg velger derfor å skrive resten passe uorganisert. Vi gikk fram og tilbake mellom hytta og vannet mange ganger, og hva som skjedde til hvilken tid, er vanskelig å si.
Hodelok: Dette er noe jeg har merket i høy grad både på LSD og sopp. Det føles litt som om hodet bruker energi på ti tusen ting som er urelevant hele tiden - litt som om hodet virkelig jobber på høygir med å koble alle mulige symboler og assosialsjoner til den minimale inputen, eller som om noen blar raskt gjennom alle filene i hodet med forhåndsvisning skrudd på. Følelser og minner går hulter til bulter og oppfattes som mentale, auditoriske (når det er stille) og visuelle forstyrrelser (CEVs især; jeg kommer tilbake til dette senere), samtidig som en gnom hopper opp og ned på frontallappen min. Korttidshukommelsen er nesten fraværende, og veldig lite blir veldig morsomt veldig fort. Ordspill, metaforer og abstrakte perspektiver på ting blir ekstra morsomt. Om det er helt stille, blir hodestøyet så intenst at det kan bli slitsomt. Tanke-looper er også en faktor. Store deler av turen gikk til å bakskratte av ingenting annet enn en følelse av noe utrolig morsomt som innhentet oss. Nesten som en ond spiral av pur gøy. Dette utspilte seg omtrent slik: «Faen, nå kommer… Hahahaha! Hahaha! Haha!»
Peisen: Mens vi satt og loket inne på hytta, stjal plutselig peisen all oppmerksomheten ved å iverksette et show jeg aldri har sett maken til: To blå stikkflammer gikk i kryss, og lagde en lyd som minnet om fyrvereri, «Fsssssssssh-houiiiiii!». Jeg avluttet jeg med «Tadaaa!», også spøket vi om hvorvidt vi skulle tørre fortelle noen om denne én-gang-i-livet-eventen vi nettopp hadde vært vitne til.
Godværsflekker: Det var generelt overskyet mesteparten av turen, og vi kikket masse på himmelen i håp om at været skulle endre seg. Jeg kan huske vi speidet etter godværsflekker på himmelen, da et stort hull i skylaget la seg over vannet, og lyset fra over ble refletert i vannet, på en nesten majestetisk måte. «Nå kommer de og henter oss.», var det første som slo meg. Det var nydelig.
En ekte hybelkanin: Når man har trippet ei stund lærer man seg å ignorere mye rart man ser, fordi man ikke helt kan stole på synet sitt. B stirret på kjøkkenbordet, og fikk øye på noe. Han så nærmere, og tok ut fingeren for å rørte ved det. «Ooooh. Det er en ekte hybelkanin!». - En grei påminnelse om hvor påvirket vi var.
Ilden som aldri kom: Mens vi satt i stua så jeg på den døende peisen. Det var bare glo, og ingen flammer der, men det så ut som om ting skulle til å blusse opp. Jeg sa «Nå kommer peisen til å ta fyr, bare se.». C fulgte med. Det skjedde ikke så mye. «Bare vent…», sa jeg. «Jada. Klart.», sa C, med ei spøkende undertone. «Seriøst! Jeg mener det.», sa jeg. «Jepp…», svarte han. Slik fortsatte det til jeg mistet helt troen på det jeg så. Lys i sidesynet, rundt, og bak ting, forekommer ofte på tripp.
Sola som ikke kom: Vi tente opp bål da det begynte å skumre. Mens vi satt der sa B, «Nå kommer sola!». Alle kikket på himmelen med et snev av håp, men det var ingen sol på vei. Bare B som innbilte seg ting. Jeg forstår godt hva han så.
Bålet som aldri falt: B så på bålet. «Nå faller det snart sammen.», og vi fulgte nøye med. Disse episodene med visuell mindfuck var mange, og meget festlige.
Tivoli og utedo: Da jeg måtte bajse var jeg på utedoen alene. Her merket jeg veldig godt hodetivoilet. Jeg hadde en fornemmelse av at kulissene skulle til å falle ned hvert øyeblikk, og at alle skulle komme frem og flire. En distinkt følelse av nærvær og kaos rundt meg.
Kveldsmat: Vi varmet opp rester av gårdagens gryterett, og åt sammen rundt kjøkkenbordet.
Kveld: Da klokken nærmet seg tre, fant B ut at det var på tide å dra inn årene. Mellom soverommet og oppholdsrommet henger det bare gardiner, så det er ikke vanskelig å kommunisere mellom rommene. Han la seg i senga for å sove, men kort tid etterpå begynte vi å flire på stua, og vi kunne høre B le inne på rommet. Han kom ut for å holde oss med selskap igjen.
…
Dobbel-KP for ekstremt bra rapport!
Takker!
må nesten teste ut dette selv en gang
