Innledningsvis: jeg skal ikke kaste meg utpå hylebølgen som krever strengere straffer for ditt og datt. Jeg skal heller ikke forsøke å si noe om hvor strafenivået for ulike forbrytelser bør ligge.

Men, lovverket i siviliserte samfunn, Norge inkludert, har alltid et slingringsmonn i strafferammer, og man kan idømmes mildere eller strengere straff avhengig av omstendighetene. Det er rettferdig. Men, det er noe jeg ikke skjønner:
I den mye omtalte Cristoffer-saken, så har vi følgende:
* en voksen mann dreper et barn - det er (eller burde være!) veldig skjerpende.
* drapsofferet ble i praksis torturert til døde - veldig skjerpende.
* drapsmannen hadde et ansvarsforhold for offeret og misbrukte dette - skjerpende.
* drapsofferet ble utsatt for systematisk vold over lengre tid - skjerpende.
* drapsmannen forsøkte å skjule forbrytelsen, løy under avhør osv. - skjerpende.
Jeg finner ingen formildende omstendigheter i denne saken. Likevel ble han straffet med 8 års fengsel, hvilket er unormalt lite - det vanlige ligger på mer 10-12 for forsettelig drap, og da snakker vi gjerne om folk som tilter i fylla og stikker ned et annet voksent menneske med kniv på byen. Igjen, jeg sier ikke noe om hva normal strafferamme bør være. Men min rettferdighetssans sier at det er mye verre å mishandle et barn til døde enn å være involvert i en slåsskamp som utarter. Og nei, jeg sier ikke at det er greit å drepe folk på fest heller. Jeg skjønner også at andre parter i saken sviktet; moren, skolen, barnevernet, politiet osv. ad nauseaum, men gjerningsmannen gjorde det.

Hva er argumentet som ligger til grunn for at drapsmannen i overnevnte sak ble behandlet såpass mildt sammenlignet med andre drapsmenn?

Tragisk hele saken. Mor viste ingenting. Mormor vil ha fram den fulle sannheten. Mor er overbevist om at stefar ikke har gjort noe galt. Det offentlige sviktet. Mormor og mor har ingen kontakt lengre.

Noe av grunnen til den lave straffen er kanskje at gjerningsmannen nekter all straffeskyld? Ingen tilståelse er gjort, så alt av bevis i saken ligger hos politiet. Har ingen aning, men gjorde meg kjapt opp noen tanker.

Som Ueland er inne på:
Karen ble ikke dømt for drap. Norsk rettsvesen legger stor vekt på forsett. Om du dreper en fyr fordi du kjører i fylla, om du dreper en fyr fordi du slo til han uten å ville at han skulle dø, eller om du slår ihjel en fyr med viten og vilje får det helt forskjellige straffekonsekvenser.

En kan alltids diskutere om det er riktig at det skal være sånn, fyren du dreper er like dau i alle tilfellene. Slik systemet er er det ikke så rart at straffen blir forskjellig fra saker der det er snakk om forsettlig drap.

Ja, det besvarer vel egentlig den ene halvdelen av spørsmålene mine - straffen er ikke mild som sådan, han ble bare dømt for noe annet enn drap.

Men, da er vi over på den prinsippielle siden - hvorfor er idioti greit? Han ble dømt for å ha brukt grov vold, blandt annet å ha fysisk kasta guttungen i veggen, men likevel er det "bare" grov vold med døden til følge, ikke overlagt drap. Men, hvor kørka er det lov til å være?! Enhver idiot skjønner jo at det er farlig å kaste barn i veggen! Er det, etisk sett, noen unnskyldning å si at man ikke forstod? Jeg skjønner at det blir feil å dømme like strengt noen for å ha begått en forbrytelse uten å være klar over det som hvis de gjør det med overlegg. Men så er det dette med "kunne eller burde ha visst", da...

Og det er den andre delen av problemet: barn er skjøre og forsvarsløse. Det er rett og slett lettere å ta livet av dem, enten det er et uhell eller med vilje, enn en voksen. Voksne kan forsvare seg og voksne tåler mer. Og, hvis barna overlever, så er de mindre i stand til å fremme sin egen sak. Men burde det ikke da kompenseres med en særlig beskyttelse av deres rettstatus?