Jeg stiller spørsmålet for jeg vet ikke svaret, og tror mange som har prøvd, eller tenker å prøver heller ikke vet det. Men diskusjoner rundt det er jo bare noe man kan lære av, så hvorfor ikke ty til forumet.


Jeg har noe erfaring med psycadeliske stoffer, tatt i mindre mengder men forsatt med god effekt(Flein, mdma). Jeg har stilt meg spørsmålet i mange år om jeg er klar for en faktisk tripp. Jeg har tildenser til å tenkte dypt og lenge om ting, ulogiske svar å spørsmål. Kritisk tenking der jeg liker å stille sprøsmål om emner som ofte er tabu. Jeg liker å studere oppførselen til mennesker.

Jeg annser meg selv som spirituell. Typisk kreativ innen musikk, samt kunst. Jeg ser ikke etter rus, men forståelse. Jeg har hatt ekstremt fine opplevelser på MdMa, der vennskap samt forståelse av andre har vært en åpenbarig der jeg i etterkant har blitt et bedre menneske. Jeg har stort sett alltid ruset meg i rolige, behagelige omgivelser blant nerme gode venner. Jeg har også gjort mitt både på fest samt rave, men føler at det er en bortkastet rus.

Jeg vil først og fremst prøve en større dose for å få en større forståelse ovenfor meg selv. Men, når er man egentlig klar for noe slikt ?

Jeg har ruset meg i 10 år på forskjellige stoff. Røyker grønt flere ganger i uka, drikker når jeg føler for det. Jeg er glad i meg selv, å ser på livet stort sett som en fantastisk mulighet for lykke å velvære.

Jeg har dog mine demoner, som de fleste. Ofte tenker jeg at en tripp vil hjelpe meg å bekjempe de, men slikt vet man jo aldri. Jeg er rett og slett nervøs for at min første, og større tripp vil være en badtripp. Jeg vil oppleve noe fint, noe vakkert. Jeg vil lære om meg selv å min plass, mer enn det jeg kan nå.

Siden jeg har tenkt over dette så lenge, er jeg også nå redd for at redselen for en badtripp er så indoktinert av meg selv at det er ungåelig.

Tanker ?

At man føler seg usikker, og ikke "klar" er for meg egentlig et tegn på at man er selvkritisk nok til å kanskje håndtere en tripp: Missforstå meg rett, det er forskjell på en slags realistisk nervøsitet, en forsiktighet for man vet man skal gi seg ut på noe spesielt kontra ren angst eller frykt.

Jeg anbefaler å lese Psykedeliske stoffer, er dette noe for meg?, men i korte trekk kan man si noe som: Hvordan håndterer du uventede ting?
I et tankeeksperiment, la oss si du må pendle med tog hver dag, men i et øyeblikks glemsel har du satt deg på feil tog: Du har ingenting å gjøre denne dagen, men du mister nå 2 timer, siden dette er et ekspresstog og neste stopp er en ca en time unna.
Blir du sint? Blir du panisk? eller Setter du deg ned, hører på en podcast/leser en bok og prøver du å gjøre det beste ut av situasjonen?

Psykedeliske opplevelser er litt som dette: Du kan ikke styre hvor den tar deg, og noen ganger vil opplevelsen sette deg ansikt til ansikt med deler av deg selv du ikke er særlig begeistret for. På samme måte kan den også vise deg hvor fantastisk livet og universet forøvrig er.

En tripp vil aldri gjøre noe for deg for å bekjempe "indre demoner", den vil rett å slett kle av deg og stille deg ansikt til ansikt med det og så må du selv gjøre arbeidet: Psykedelika er ingen "kur", det bare viser deg ting fra andre vinkler, som MULIGENS KAN gi deg vilje/inspirasjon til å ta tak i det vanskelige arbeidet som trengs.
Med andre ord, å ta psykedelika er ingen garanti for at man blir en god person, det må man fremdeles jobbe med og noen av de største drittsekkene jeg har møtt er selverklærte hippieguruer som synes psykedelika er "sååååe kuult asssa".

Helt enig med Dodecha. Selvom jeg har et titalls tripper i ryggen har jeg alltid en slags vegring når det kommer til dosering og turing på psy.

Og generelt tankesett som Dodecha er inne på har alt å si. En tripp, nedtur på speed/mdma etc har veldig mye med forventningene å gjøre. Hjernen er et finurlig organ og kan bestemme veldig mye. Eller ta livet generelt. Hvis man dag inn og dag ut overbeviser seg selv at livet er et møkkaspill så blir det et møkkaspill.

Min mening er at man bør ha alt psykiske i balanse og være psykisk frisk og sterk. Man bør helst ha brukt noen år fra man vurderer stoffer til man prøver det og i mellomtiden lest seg så godt opp på det at man ikke føler et snev av usikkerhet på om man er klar eller ikke, da er man ikke klar og det er en følelse du ikke skal overse eller prøve å dysse ned.

Hvis du skal ta psykedelika for å prøve å deale med demoner og rydde opp i en ødelagt psyke bør det gjøres sammen med en spirituell og/eller profesjonell veileder. Hvis det er dette som er målet ditt bør du heller gå for ayahuasca fremfor for eksempel sopp eller syre men du kan også prøve deg frem med sopp eller syre i normale doser og prøve på nytt igjen 5 mnd senere med noe høyere dose om du trenger. For terapeutisk effekt må man ikke opp i store doser så å gjøre det blir som å leke russisk rullett med huet ditt. Jeg anbefaler å ikke trippe oftere enn et par ganger i året med mindre det er mikro doser.

Dodecha sitt svar trumfer alle framtidlige svar, case closed.

Mange akademiske mennesker som jobber med dette sier fra 25 og opp (ref. alle psyknauts ol. som har vært innom Joe Rogan). Men, det handler mest om hvordan man håndterer uforutsette ting og ja, slik som Dodecha forklarer så bra

Dodecha naila mye her, men jeg vil bare legge til at hvis du har et mindset om at ting er som de er osv kommer man langt selv på litt større doser, og hvis du har lagt noen tripper bak deg (de første trippene er som oftest de snilleste) så vil du før eller siden måtte ta innover deg følelser du ikke vil føle deg komfortabel med. Du blir avkledd, selvbevisst og kan føle på alt fra frykt, sorg osv. Nå er det en balansegang mellom dette og det og bare ha det generelt dritkjipt og oppleve noe som kan forårsake permanente skader men hvis du er innforstått med at dette bare er i hodet og klarer å holde koken samt ikke har noe der inne som kan utløse psykoser så vil du formodentlig ta lærdom av det, hvis du vet å anvende hva du nettopp opplevde.

Selv feirer jeg 10-årsjubileum med psykedelika i November og jeg har i grunn ikke funnet ut når man er klar og ikke enda på den måten at jeg i de senere år alltid er nervøs før trippen men jeg er av den oppfatning av at det er sundt. Isolert sett kan man jo bli nostalgisk og tenke at man var så fryktløs de første tripsa men med alder og erfaring kommer som kjent mer utviklet konsekvenstenkning så jeg er glad til for at jeg føler på de følelsene jeg gjør. Jeg vil ikke anse meg som spirituell (gjorde det til en viss grad i mine nyfrelst psykonautdager) men bortsett fra det har vi mye av de samme drivvesa (kreative innen musikk og kunst etc) og der gir alltid psykedelika meg mye ekstra moro og bang for the buck.

Martin Massiv, en norsk undergrunnsrapper hadde en linje i ei låt som ender med følgende frase "egoist som hver selvutnevnte hippie", så jeg er enig med Dodecha, de største rasshøla jeg har møtt utenom skikkelig søpleknarkere er selverklærte "peace and love-typer" som bruker sånne typer identitetsmarkører som skalkeskjul for bedriten oppførsel.

Vil si takk til alle svar jeg fikk her. Kan med glede si at jeg fikk en særdeles vakker opplevelse.
1.5g fleinsoppte, koste meg gløgg i hel. Gjorde dette hjemme i fine trygge omgivelser med 1 sitter, og 2 andre venner som var med meg.
Noen turer ut i hagen med restriksjoner om at jeg ikke kunne få være naken ( bor ganske sentralt i byen med egen hage ).

Mye latter, litt gråting, usedvanelig deilig musikk. Totalt mersmak, kankje til neste sommer. Kom veldig nerme vennene mine på en totalt annen måte enn før ( Molly ).