Kanskje.."Link"

Men seriøst, tenker du mye blir du veldig bevisst på hva som er rundt deg. Da føles det meste litt rart. (Hvertfall min oppfatning)

Er nok ikke bare deg gitt. Tenker sånn store deler av døgner og konklusjonen er at ingenting er logisk lenger.

Det høres ikke spesielt sunt ut for psyken? Hvis ingenting har noe mening er det da ikke meningen å leve engang? Det spørs jo selvsagt hvor seriøst du tar disse tanker, men høres ut som en skummel tankegang spørr du meg.

Dess mer man tenker på noe, dess mindre mening gir det.

Ta et ord, banan til eksempel, og bruk mye tid på å tenke på ordet, gjenta det og tenk over ordets betydninig.

Det er helt normalt at dette skjer, men hvorfor blir noe annet....

Har akkurat samme tankegang. Ingen lever i samme verden som deg, på en måte. Også dette med at ingenting gir mening. Alt er så jævlig randomt. Spesielt dette med tenner. Små hvite saker man må ta godt vare, som har spesialiserte leger for å holde styr på de små hvite skjelettsakene dine. Funkye saker. Pluss at vi lever i en jævlig kunstig verden akkurat nå, usynlige linjer og regler overalt.

Hva mener du egentlig er meningen? Jeg ser absolutt ingen mening med noe som helst, og heller ikke med livet selv. Jeg gjør det jeg gjør kun fordi jeg som menneske er "programmert" til å gjøre ting, men jeg har alltid i bakhodet at det egentlig ikke har en dritt å si.

Jeg så en dokumentar om virkningene av narkotikamisbruk i går. Det var mye av det samme...

Jeg har aldri misbrukt noen rusmidler, bare så det er sagt.

Det er sant det du sier. Livet har egentlig ingen mening. Du lever, tenker og opplever en veldig liten stund, før du forsvinner igjen og alt du har gjort er borte.
Jeg tror menneskeheten har utviklet seg så mye at fler og fler innser at livet i bunn og grunn er meningsløst, og at det kun er instinktene som holder oss i live. Det kan også være det som får menneskeheten til å gå under til slutt.
Frem til vi dør kan vi egentlig ikke gjøre noe annet enn å håpe at det er noe mer etterpå. En annen form for bevissthet som er mye, mye større.

Jeg har bare missbrukt det litt. Men for min del går det mye mer på hvor mye staten, den høyeste makta faktisk lyger og gjør ting som muligens ikke er det beste for oss.

Har alltid hatt sånne tanker da, før jeg begynte å røyke cannabis.

Jeg mener å si, med en udelikat undertone, at dette er et tankesett som sikkert alle i hele verden har på et eller flere tidspunkt i livet. Hvis det er alvorlig kan du vurdere å få hjelp av en psykolog - jeg mener - hvis det er så alvorlig at det faktisk plager deg, og hindrer deg i å leve et verdifullt liv.

Alle tenker slike destruktive tanker. Kanskje ikke nøyaktig fra samme vinkling, men det er mange nok som gjør det også. Det er absolutt ikke et nytt fenomen å ha destruktive/selvrealiserende/realisme-filosofiske tanker. Sistnevnte setning ment i positiv favør for deg.

Når jeg tripper balls tenker jeg sånn konstant, men det hender at det skjer til vanlig også.

Dette kalles semantisk metning.

Jeg tenker ofte på rare ting

Hva er vitsen med tog? En raskere måte å komme seg frem på. Jeg vet det er litt vanskelig å forstå, men prøver du skikkelig, er jeg sikker på at du også klarer det

Jeg har ofte tenkt ... "hva faen er vitsen med dette.. Vi gjør jo det samme hver jævla dag.. Skole, jobb etc... Alt er rutiner..."

Konklusjonen: De som lever liv utenfor A4 arket har det morsommere.

Sunt å filosofere litt.

Har tenkt noe i de samme banene selv, men begynner og bli en stund siden.
Ser meg selv i speilet, og så tenker jeg "Hvem i gokk er han fyren der", kjenner ikke igjen meg selv, annsiktsutrykk osv. år heldigvis frt over :O

Det som skjer er at du tenker realistisk og du forstår at det virkelig ikke er noe mening med livet. Den følelsen er helt spesiell og når du føler dette så har du bare har lyst til å skyte deg selv i hode der og da. Følelsen av at døden er snart der og at man har levd halve livet og man vet ikke selv hva man har opplevd. Det har jo ikke noe å si fordi du kommer ikke til å huske noe uansett.

Livet er hva man gjør det til, for min del trenger ikke livet og ha en spesiell mening. Bare og nyte det så godt det kan gjøres.

Enig sneipen, livet er til for å nytes, det har ikke noe spesiell mening

Det som holder meg gående er de små tingene som gir meg glede i livet, som f.eks. noe som smaker utrolig godt, musikk som høres utrolig bra ut, mennesker som er out of this world interessante, og alt annet som er litt annerledes og underholdene.

Så kan livet stort sett være A4 ellers, samtidig som man vet det er mer/bedre i vente.

Her om dagen skjedde omtrent det samme med meg, som det gjør fra tid til annen. Begynte å studere den bare foten min litt, og plutselig sluttet det bare å gi mening. Foten min var ikke foten min lenger, den var bare en misformet kjøttbit festet på en stake. Så beveget jeg litt på den og lo av hvor jævlig meningsløs alt var, her satt jeg og dullet rundt med en feit liten hudfarget klump som av en eller annen grunn var festet til meg og delvis under min kontroll.

Andre ganger ser jeg på mennesker og på samfunnet, tenker over hvor merkelig det er alt sammen - at alle har sine egne liv og bekymringer, farter hit og farter dit, gjør ditt og datt, fødes, lever, dør, men altfor sjelden stopper opp og under seg over meningen. Alt faller sammen, et menneske er ikke et menneske, de er alle som små, uvitende maur, som desperat bærer rundt på hver sine gigantiske byrder, uten å innse at de bare er en uviktig liten del av tua. Jeg er ikke en osloborger, ikke en nordmann, ikke en europeer, jeg er en verdensborger. En borger av solsystemet, av melkeveien, en liten bit av universet. Jeg har blitt unnet en kort tilstedeværelse i denne verden, og jeg har hittil brukt 17 år av den på.. hva da? Ikke vet jeg. Og det er bare meg som individ, hva med menneskeheten? Denne utrolige, komplekse, fantastiske bevisstheten som har blitt fostret fram gjennom 13,7 milliarder år med kosmisk og biologisk evolusjon, hvilket skamfullt sløseri det er vi bedriver! Vi er stjernestøv, stjernene ofret sine liv så vi kunne være her i dag. Og hva faen er det vi gjør? Stikker hverandre med pinner og ord, investerer uendelig mye mer tid og krefter i utvikling av destruksjonmetoder enn til menneskelig blomstring og universell utforskning?

Når jeg tenker slik får jeg ofte lyst til å droppe alt jeg har i hendene, strippe meg naken og løpe så langt jeg kan i én retning til jeg faller om og dør, eller noe slikt noe. Eller bare legge meg på ryggen og titte opp på stjernehimmelen, fundere over livet og universet og alt som er og ikke er.
Aldri hatt i meg annet enn moderate doser alkohol, dette skjer jevnlig i 100% edru tilstand. Er litt frigjørende, på en måte. Ble litt langt dette her.

Kjenner meg veldig igjen med alle som har svart her inne, inkludert TS.

Ofte tenker jeg over meningen med alt jeg gjør, alt mennesker gjør. Meningen med å torturere seg med kjedelig skolearbeid i times vis hver dag, for hva? Når min tid på denne jord er så knapp. Jeg ønsker å nyte den, men samtidig vet jeg at jeg må delta i dette samfunnet, jeg må utdanne meg, jeg må forholde meg til et "vanlig" liv. Hva skal jeg gjøre? Jeg blir så deprimert hver gang jeg tenker over dette. Føler meg på en måte hjelpeløs. Fanget i dette systemet som jeg må gjennom, på en måte. Samtidig som jeg vet at en må ha vært sliten for å føle hvor deilig det er å slappe av, og en må ha vært sulten for å kunne kjenne hvor godt det er å være mett. I tillegg bekymrer jeg meg over verdens problemer, som global oppvarming og jordens undergang. I kontrast til dette, så bekymrer jeg meg over hvordan jeg ser ut, hvor mye jeg veier og hvordan håret mitt ser ut. Hvorfor egentlig? Jeg forstår det bare ikke, men kanskje er det ikke meningen at vi mennesker skal forstå hvorfor vi eksisterer.

Jeg er snart 17 år. Hva gjør jeg egentlig her, på denne planeten?

Noen som forstår hva jeg mener?

This is your life and it's ending one minute at a time.

- Tyler, Fight Club

Rare tanker om hva, hvem og hvorfor er vel noe de fleste har på visse stadier i livet?

Jeg har konkludert med at meningen med livet er å finne en mening med livet, som passer deg.

Uansett kan tankene til TS være et morsomt tankeeksperiment, så lenge en ikke lar det 'gå til hodet' på en.

Jeg har slitt mye med derealisasjon og TS sitt sitat beskriver dette veldig bra. Det er en veldig mystisk og ekkel bevissthets tillstand. Faktisk så har det hatt for meg meget store filosofiske implikasjoner, da det har gjort meg til nihilist.

Det jeg kaller 'koherens', altså mening og sammenheng i vår verden, er bare en illusjon.

Har opplevd det samme gjentatte ganger, ofte når jeg ser på mindre barn. De morer seg over enkle ting, som en trillende ball. Jeg blir ofte sittende fjern i blikket, og jeg begynner å tenke over meningen av livet og andre ekssistensielle spørsmål. Hva er meningen med skole? For å få en jobb? En jobb for hva? For å kunne leve godt? Gir ikke mening, vi kunne jo egentlig starta å jobbe med jordbruk i en alder av 10. Hva er resultatet av skolering? Forurenset verden, feite mennesker? Denne tenkingen tar meg alltid samme sted; Hvorfor i helvette lever vi sånn som dette?

Veit ikke om det er det samme, men av og til stirrer jeg på hendene mine / nikker overdrevent med hodet osv. uten grunn med en ubeskrivelig, sjuk, intens, absurd og nervepirrende følelse. Ingenting gir mening, jeg blir gal, masse syke tanker popper oppi huet mitt.

Helt random, men den jævligste følelsen som finnes. Har også for lenge siden hatt den samme følelsen, men dette husker jeg bare så vidt. Jeg enten drømte eller så for meg noen snakke på en helt vanlig måte, men veeeldig overdrevent høyt, også veeeldig overdrevent lavt. Og når jeg tenker på det får jeg frysninger.

Noen som kjenner seg igjen? :/

Hvorfor i all verden drar du opp depresjon da dette har ingenting med det å gjøre? Temaet her her så langt jeg kan forstå dissosiative tilstander som derealisasjon og depersonalisasjon.

Hm, nei hvis jeg husker rett så nevnte barbiegirl at hun ble deprimert av disse tankene sine om meningsløshet. Depresjon/ulykkelighet betyr at du gjør noe galt i livet, skaper falske verdier rundt meningsløse ting osv. Altså det er ikke rart å bli deprimert når hun føler dette. Kanskje jeg burde sitert henne, men så ikke på det jeg sa som så veldig ot..

Sier hvem?

Kan si meg sånn passe enig i første innlegget ditt, men hva faen? Du trenger ikke å bli deprimert for at du gjør noe feil i livet, eller setter verdiene dine i dataen/mat f.eks. Man kan bli deprimert av mye rart, kosthold, sosiale settinger, økonomi, stress, selvbilde, traumer etc.

Hva har barbie med alt dette å gjøre?

Og depresjon kan være et outcome (i mangel på bedre ord) av depersonalisasjon/derealisasjon. Blir jo ikke direkte glad av å føle at ingenting er verdt noe som helst.

Jeg får plutselig en økt hvor jeg tenke over hvor sykt verden og menneske er oppbygd og at alt passer sammen med hverandre. Lufta, fotosyntesen, organene våre, fordøyelsen, synet, hørselen, hjernen, tyngdekraft, magnetisme, etctecetc

Da kan man sitte lenge da.

Uttrykte meg visst ikke godt nok her. Jeg sa at man kan bli deprimert over å gjøre feil i livet - ulykkelighet er kroppens signal på at man gjør noe galt i livet og bør endre på dette, deriblandt ting som du selv nevner: stress og kosthold som på mange måter kan kobles til ditt eget selvbilde uten at jeg skal gå dypere inn på det. Deretter nevnte jeg at man kan bli deprimert av å skape(og legge unaturlig mye vekt på) falske verdier rundt ting som egentlig ikke betyr noe, som for eksempel sosiale settinger eller økonomi i de fleste tilfeller, unless du har vært max uheldig.

For det tredje så la jeg også til "osv", fordi ja det er veldig mange grunner til at folk blir deprimerte og jeg hadde ingen intensjoner om å ramse opp alle grunnene på den lille setningen jeg lagde.

Hva dette har med barbie å gjøre ser jeg ikke helt hvorfor du spør om. Hun nevnte at hun ble deprimert og følte seg hjelpesløs fordi hun må presse seg gjennom skoledagen m.m når hun egentlig ikke skjønner vitsen.

Jeg sa altså ikke at du trenger å bli deprimert på grunn av noe som helst, men det er ikke rart at man blir deprimert når man begynner å gruble over meningsløse ting, når faktumet er at svært mye av det vi omgir oss i/samfunnet er meningsløst og etter min mening feil.

Kroppen din kanskje? På samme møte er lykkefølelsen kroppens biologiske signal på at du gjør noe riktig og bør fortsette med å gjøre det.

Føler meg litt dum nå. Trudde du snakka om barbiedukka, ikke en bruker..

Jeg vil bare si at dere som ikke helt skjønner meninga osv. burde bruke litt tid på å lese dere opp på filosofi. Hadde selv en periode der jeg ikke helt skjønte meninga. Da begynte jeg å interessere meg for filosofi og det tok ikke lang tid før jeg følte jeg hadde gode nokk svar på disse tingene til å komme meg videre i livet.

Hva er f.eks bevisthet?
Hva er logikk?
Hva er staten?
Og jo , det er bare sundt for psyken og tenke på disse tingene.
Det at ingen ting har en dritt og si kalles stoisk tankegang, og er en gammel filosofisk retning som man vel kan si døde ut. Derfra utrykket stoisk ro.

Boken tenkningens historie gir et godt grunnlag og gir forskjellige filosofiske svar på disse tingene.

Kaizen

Hmm. Forslag til gratis lesestoff som kan få "oss" ut av denne stoiske "tilstanden"?
Enten har du misforstått, eller så har jeg misforstått eller så har alle forskjellig oppfatning av hva alle mener og tenker.

"DEAR SHOE,

THAT'S RIGHT YOU ARE A SHOE.
THERE'S NOTHING YOU CAN DO ABOUT NOT BEING A SHOE BECAUSE IN MY MIND YOU ARE ONE AND THAT IS MOST UNFORTUNATE.
AS LONG AS I HAVE YOU CONCEPTUALIZED AS A SHOE IN MY IMAGINATION YOU SHALL REMAIN AS SUCH.
THIS MAKES ME WONDER WHETHER ALL PEOPLES AND OBJECTS CAN BE CONCEPTUALIZED AS SHOES AND THUS BECOME SUCH, GRANTING ME ABSOLUTE POWER OVER THEM. DOES SNIPPY HAVE A CLEVER ARGUMENT? NO HE DOESN'T, HE'S A SHOE. SHOES CAN'T HAVE CLEVER ARGUMENTS.
I FEEL LIKE THE WEIGHT OF THE WORLD HAS BEEN LIFTED OFF MY SHOULDERS NOW THAT EVERYTHING IS UNDER MY CONTROL, NOW THAT YOU ARE ALL SHOES. I NO LONGER HAVE TO ANSWER TO MY REGRETS AND PAST MISTAKES BECAUSE THEY ARE SIMPLY SHOES.
I WAS EVEN ABLE TO PAINT PHOTOSHOP IN PURPLE COLOR (TO PLEASE CAPTAIN) AND SHE DIDN'T EVEN PUT UP A PROPER FIGHT BECAUSE I IMAGINED HER AS A SHOE.



MAYBE I CAN IMAGINE THE FLESHY PSYCHIATRIC LAWYERS THAT HOLD ME HOSTAGE AS A SHOE AND THEY WILL LET ME GO FREE, SO THAT I CAN SERVICE CAPTAIN FOREVER AND EVER?

SOMEDAY I'LL BUILD A HOUSE... NO A BOAT SHAPED LIKE A SHOE AND SAIL ACROSS THE OCEAN TO THE PARADISE LAND OF PANCAKES AND MERRYNESS.

AND ALL SHALL BE WELL."

Sitat fra Romantically Apocalyptic

nightrazor: Skjønte ikke helt greia. Mener du/han (som har skrevet det) at det hjelper å lage seg bilder av alle mennesker som sko, eller "mindre" verdige gjenstander, slik at man kan føle seg som en slags sjef over alle sjefer?