Var ikke helt sikker på hvilket forum jeg skulle poste dette i, men jeg vil anse temaet som en form for lovlig rus.

Hva tenker dere om åndelig oppvåknelse (endret bevissthetstilstand) ved å påføre seg selv smerte?

Selv benytter jeg meg av denne teknikken når jeg er deprimert os.v. Noen ganger ut av kjedsomhet, tomhetsfølelse og lignende.

Det er jo en kjent sak at selvskading, altså at man påfører seg selv smerte, kan bidra til å dempe psykisk smerte. Det er ganske vanlig blant unge (10%!), særlig jenter, og det er vanlig med alt fra klyping, risping, kutting, brenning eller for hard trening. Noen ganger er det så alvorlig at det ender med varige skader. Selvskading kan være et symptom på psykiske vansker eller psykiske lidelser, og opptrer ofte sammen med andre type psykiske problemer, som bulimi, depresjon, rusmisbruk, voldtekt, seksuelt misbruk mm.

Jeg synes ikke du skal leke med dette. Man kan faktisk bli avhengig av det også, fordi det byr på en umiddelbar hjelp mot intense, vanskelige følelser. Det er også vanlig at man må skade seg mer og mer for å få samme effekt.

Alle mennesker er mer eller mindre avhengige av ting, den eneste forskjellen er at selvskading ikke er sosialt akseptert, mens tobakk, kaffe m.m er det. Livet er vanskelig og alle kjemper for å finne en eller annen mening, noen ganger må man ty til eskapisme for å i det hele tatt holde ut. Det er ihvertfall slik jeg ser det.

Selv har jeg blitt avhengig av selvskading, men ser ikke på dette som et stort problem på lik linje som at jeg ikke ser på f.eks røyking eller snusing som et problem.

Da har du et problem. Gå til psykolog.

Vet ikke i hvilken grad du utfører selvskading, men det virker som det er/under utvikling til å bli et problem. Det er alltid en grunn for en gjennomfører noe slikt som Susa skriver, sliter du psykisk, andre psykiske problem som psykose etc?
Vil anbefale deg å ta kontakt med helsesøster eller fastlege, som er kvalifiserte personer som kan hjelpe deg. Ønsker deg lykke til, for det skal virkelig ikke være slik at du må være avhengig av å skade deg selv for å klare hverdagen.

Trist å høre hvordan du har det shining96. Jeg synes du skal gi psykiateren en sjanse til å hjelpe deg ved å begynne å åpne deg litt. Det er ikke meningen at man skal ha det uutholdelig i hverdagen, og avhengig av hvordan du påfører deg selv smerte kan det bli farlig. Som jeg sa tidligere må det mer og mer smerte til for samme effekt. Og det hjelper jo ingen ting, det bare overdøver den psykiske smerten en liten stund.

Jeg vet det er vanskelig, men please prøv å åpne deg opp for psykiateren din. Etter en stund, hvis man har god nok kontakt, kan man tilogmed snakke om dagligdagse ting og vitse etterhvert.
Selvskading kommer bare til å etterlate deg med mer helvete enn det er verdt. Før man vet ordet av det blir det plutselig normalt å ikke kunne glemme tilstedeværelsen til skarpe gjenstander og annet destruktivt. Ikke gøy.

Problemet er at jeg har gått igjennom hele den runden med psykiatere innleggelse og hele pakka før, trodde aldri jeg skulle havne her igjen.

Da har det tydeligvis ikke fungert, og du sitter igjen med det fundamentale problemet ditt. Er du sikker på at du ikke kanskje startet denne tråden for å bli ''hørt'' på noen slags måte? Virker for meg som om du søker en form for støtte, og psykolog er absolutt det beste alternativet. Det er fort gjort å bruke nære venner som samtaleterapauter og psykologer, men dette fungerer dårlig, da du kan dra de ned i en deprimert tilstand + det er veldig slitsomt for dem, og de vil ikke kunne gi deg like god hjelp, ei heller finne roten til det fundamentale psykologiske problemet ditt.

Kort oppsummert: Dra til psykolog - si alt som faller deg inn om tanker og følelser til psykologen din, ikke hold tilbake på NOE uansett hvor ufattelig teit/kleint det måtte være.

Lykke til! =)

Kjapt spørsmål, ser at det står 96 i nicket ditt, er dette fødeselsdatoen din? For i så fall er det litt heavy å bli lagt inn for andre gang allerede.

Er født i 96, ja. Ble innlagt for første gang i 2007.

De kan ikke hjelpe deg hvis de ikke vet om det som plager deg mest. Det er disse tingene man tenker på, som man ikke vil si til noen, som må ut i lyset før eller siden hvis de skal miste makten over deg.

Så du ble lagt inn på psyken som 11 åring?

Er det jeg som er innsnevra her eller er det slutt på at selvskading er rop om hjelp/oppmerksomhet?

For når alt kommer til alt lindrer det ingenting å kutte seg opp??

Det kan nok være et rop om hjelp, men de aller fleste holder det hemmelig og gjør det fordi de har så vondt inni seg, og det hjelper å fokusere på fysisk smerte isteden. Det kan også være et utslag av selvforakt og selvhat.

Alle er selvfølgelig klar over at det ikke hjelper, men det føles godt i øyeblikket.

Veeeeel, innen Zen-meditasjon jobber man ofte med å sitte med smerte (generell kroppslig smerte, ikke eksplisitt påført), akseptere smerten, være i smerten og ikke definere smerten som positiv/negativ. Det er ikke få som rapporterer at de har fått spirituelle opplevelser når de jobber med smerte på den måten, men jeg må nok dessverre si at det er jævlig langt fra selvskading.