Vet ikke heelt hvor jeg skal begynne. Har hatt en helt forjævlig barndom, noen få gode minner men det beste var et helvette. Både mor og far slet med alkohol, mens jeg ble banka hver jævla dag på skolen fra 1.-10. og noen år på vgs etter det. Sa fuck it og flytta til en større by, trodde jeg endelig skulle få det livet jeg aldri har hatt, en decent oppvekst. Så feil skulle jeg ta, havna i feil miljø nesten med en gang og begynte å leke meg med hasj og andre stoffer (psykadelika mest). Sitter i dag som alt for avhengig av hasjen. Kan ikke huske sist jeg var genuint glad for noe som helst, alt er så forbanna tungt og grått og jeg kommer meg faen ikke opp igjen. Går hos psykolog og har forklart alt, inkludert at jeg er avhengig av hasj. Fikk umiddelbart tilbud om innleggelse på døgnpost. Har forklart til alle psykologene jeg har hatt at jeg klarer faen ikke å sove naturlig. Akkurat som kroppen min bare ikke blir sliten i det hele tatt fysisk, kan fint gå 3-4-5 dager i strekk uten et minutt søvn uten av å bli bittelitt trøtt en gang. Til tross for det får jeg beskjed om at medisinering er fullstendig uaktuelt, både med tanke på de psykiske problemene mine og for søvnen min.
Har snakka med fastlege, uaktuelt av henne også. De mener alt skal bli bra med litt samtaleterapi, som jeg har prøvd før uten noe effekt. Både den gamle psykologen og den nye mener jeg har ptsd, men likevel mener de at noen betryggende ord skal kurere meg.
Fastlegen min sa «jeg KAN hjelpe deg med medisiner så du får sovet ordentlig, men jeg vil ikke for du er for ung». Noe som ikke gir noe mening for meg når jeg har det helt forjævlig. Sliter med selvskading og selvmordstanker oppå alt sammen.
Kan faktisk ikke huske sist jeg var genuint glad/kjente på glede. Alt jeg var interessert i/fant glede i før får jeg ingen glede av mer. Er 22 og har ikke oppnådd en dritt. Har ikke klart å fullføre vgs en gang.
Skriver her rett og slett ikke vet hvor ellers folk muligens har vært i liknende situasjoner. Er så nære å bare gi opp alt sammen, å fått slippe mer hadde vært så godt akkurat nå.
Til poenget: jeg er villig til å gi det her en siste sjanse, men da trenger jeg sårt råd om hvordan jeg kan Fikse opp i livet litt, for jeg har null peiling på hvor jeg skal starte.
Har snakka med fastlege, uaktuelt av henne også. De mener alt skal bli bra med litt samtaleterapi, som jeg har prøvd før uten noe effekt. Både den gamle psykologen og den nye mener jeg har ptsd, men likevel mener de at noen betryggende ord skal kurere meg.
Fastlegen min sa «jeg KAN hjelpe deg med medisiner så du får sovet ordentlig, men jeg vil ikke for du er for ung». Noe som ikke gir noe mening for meg når jeg har det helt forjævlig. Sliter med selvskading og selvmordstanker oppå alt sammen.
Kan faktisk ikke huske sist jeg var genuint glad/kjente på glede. Alt jeg var interessert i/fant glede i før får jeg ingen glede av mer. Er 22 og har ikke oppnådd en dritt. Har ikke klart å fullføre vgs en gang.
Skriver her rett og slett ikke vet hvor ellers folk muligens har vært i liknende situasjoner. Er så nære å bare gi opp alt sammen, å fått slippe mer hadde vært så godt akkurat nå.
Til poenget: jeg er villig til å gi det her en siste sjanse, men da trenger jeg sårt råd om hvordan jeg kan Fikse opp i livet litt, for jeg har null peiling på hvor jeg skal starte.
