Unnskyld meg men det er ikke bare "smuler" men det er faktisk Nattverd, og det er ett sakrament som altså er noe hellig.
Og dessuten var det ikke mine SMULER.

Vil helst ikke at du beskriver det på den måten kan bli litt støtende.

For all del, jeg sa tross alt mindre med tanke på akkurat dette.

http://weread.com/book/9788252541045...1045_802585281

Buddhisme er ikke det verste søppelet på jord, men der stopper lovordene fra meg. Rense deg for misunnelse, for noe piss. Misunnelse, mindreverdighetskomplekser, manglende sympati med andre, alt sammen er i oss av en god biologisk grunn. Jeg omfavner hatet, misunnelsen, alle negative tanker, og onanerer i selvmedlidenhet. Dette gir meg en drivkraft til å yte, til å skape, til å være en kriger, og ikke en kastrert og forlatt hund, som disse buddha-folka. JA TIL HAT!!! JA TIL MISUNNELSE!!! JA TIL DESTRUKTIVE TANKER!!!! JA TIL BEGJÆR!!! NEI TIL AVHOLD. JA TIL HEDONISME!! Det er dette som er livet. En berg-og-dalbane, og ikke en emosjonell flatline. Bli Buddhist, og bli avstumpa. Det mener nå jeg. Blind in the Buddha land, som James Taylor synger (Up Er Mei)

Det kan hende jeg viker på mine ateistiske prinsipper hvis jeg får en pistol rettet mot meg, for gjennom fornuft er religion et umulig produkt. Dette går hånd i hånd med det faktum at tilnærmet alle religiøse blir utsatt for slik ukultur og slikt tankegods fra fødsel av. Man har ikke sjans til å motstå religion som et ubesudlet barn. Religionsfrihet er således som foreldres rett til å indoktrinere avkommet sitt, og ikke spesielt nobelt.

Så du ser fullstendig vekk fra hele mahayana-retningen, og sier implisit at de millionene av mennesker som utøver denne formen for buddhisme ikke er ordentlige budhister?

Et sitat fra Encyclopedia Brittanica som viser litt av bakgrunen for "frelsestankegang" i buddhismen.
Buddhisme som praktisert religion handler i svært stor grad om tilbedelse av Boddhisatvaer, som i bytte mot litt røkelse, en bønn eller en gest, lover å hjelpe den religiøse med en bedre reinkarnasjon, eller hell og lykke i dette livet...

Aldri vært noe opptatt av religion. Kanskje fordi jeg ikke har satt meg så inn i det. Er nå heller aldri døpt og konfirmert borgerlig.
Har dessverre ingen tro på religion heller, for meg er Kristendommen kun pisspreik fra gamle dager.

Det var da svært til kvasse tilbakemeldinger =) Jeg synes ZEN buddhism handler om mye fint og jeg trekker veldig mye fin inspirasjon ut av det, om dere ikke liker det så får nå det være. ZEN Buddhism handler om ditt sinn og hvordan du KAN (ikke skal) bruke det.

Jeg tror ikke det ligger noe automatikk i at dagens moral og etiske prinsipper ville fremstått uten noe form for verdigrunnlag, med det sikter jeg til leveregler. Det vil være nærliggende å tro at siden Moses så seg nødt til å skrive ned de 10 bud, var moral og etiske prinsipper veldig annerledes den gang enn det vi tar for gitt i dag.

De ti bud er ikke unike leveregler i religiøst sammenheng. Også buddhismen har leveregler de må følge. For å inntre til nirvana må de følge "De 4 edle sannheter" og "Den edle veien med 8 stadier". Kort fortalt går de ut på:

1. Livet er fullt av lidelse
2. Lidelse kommer av begjær
3. Det er en måte å ende lidelse på
4. Den midtre veien (den edle veien med 8 stadier) er middelet til å gjøre slutt på lidelsen

1. Rett forståelse - av Buddhas lære
2. Rett holdning - tenke gode tanker
3. Rett tale - ikke fortelle løgner eller bruke sinte ord
4. Rett handling - ikke skade mennesker eller dyr
5. Rett arbeid - som ikke får andre til å lide
6. Rett anstrengelse - tenke før du handler
7. Rett oppmerksomhet - være våken og oppmerksom
8. Rett meditering - for en rolig, konsentrert ånd

Alle de fem store religionene hadde sine leveregler å følge, som indoktrinerte moral og etikk inn i samfunnet. Uten denne indoktrineringen er det ganske nærliggende å tro, at samfunnet ville vært uten grunnleggende verdier og etiske retningslinjer (norm), og at prinsippene ville variert fra individ til individ, eller gruppe til gruppe.

I Afrikanske land ser man at ulike grupper av befolkningen oftest baserer seg på egne, i stedet for samlede og felles, prinsipper - og det viser seg at dette utløser konflikter i områder som må deles av to ulike stammer eller grupper. Moralske og etiske retningslinjer har vært grunnpilar for menneskehetens verdisyn etter religiøse prinsipper, og den dag i dag utøves disse prinsippene forskjellig, fra nasjon til nasjon, til tross for at levereglene i hver religion stort sett taler de samme prinsipper (ihvertfall de 5 store religionene).

Så jeg tror at det ville vært i stor grad større uro og mere konflikter individer, ikke nasjoner, seg i mellom, eller grupper (stammer) av befolkningen. Selv om afrika-eksemplet er mer komplisert og nyansert enn det jeg trakk frem her, tror jeg slike konflikter ville i stor grad være en hverdagslig del av samfunnet om livssyn og verdier var fraværende i det vestlige samfunn (og alle andre samfunn). Dog det motsatte må sies å være stammer nedover Polynesia og Australia og det der, som vel ikke er kjent for sine utagerende og konfliktskapende atferd, selv om de sikkert en gang i tiden var enda mer primitive enn de er i dag, så påstanden min blir vel ikke annet enn en løs påstand - på sitt beste..

Takk!


(ja, dere kan slette denne...)

Feil etter min mening.

For å oppnå sann fremgang som menneske er det lang fra nok å tjene penger og få høyere status. For å bli i stand til å hanskes med alle faser og dimensjoner i livet må man finne den rette indre og ytre likevekt. Mang en såkalt "vinner" er i virkeligheten menneskelig sett en taper fordi han eller hun har forsømt visse viktige områder i sitt liv.

Det viktigste i livet vårt er uten tvil vårt forhold til det motsatte kjønn, enten vi er klar over det eller ei. Hvis man ikke har en realistisk holdning her, vil enhver framgang på andre områder forbli ufullstendige og meningsløse.

Dette er basert på polariteten mellom det mannlige og kvinnelige grunnelement, Yang og Yin. Det er et vekslende samspill mellom to kosmiske krefter som vi oppfatter som, dag og natt, himmel og jord, sol og måne, legeme og sjel, fornuft og intuisjon, logikk og følelser, det bevisste og det ubevisste, mann og kvinne osv.

Begge krefter er like viktige, de utfyller hverandre og styrker hverandre, og begge vil vise sine onde sider så snart hamonien går tapt. Vårt mål i livet burde derfor ikke være å undertrykke eller overvinne det ene eller det andre av disse elementer, men å bringe frem det beste i begge.

I kristendommen er det ikke slik, desverre. For å sammenligne kan man bruke Adam og Eva. Her er det Adam (mannlige) som er den "skapende" og Eva (kvinnelige) er den "mottagelige", med dette antyder de dermed at det mannlige element er livets kilde som bruker det kvinnelige bare som et redskap. Denne tankengangen svarer naturligvis til vår vestlige forestilling om den mannlige guden som skaper verden uten kvinnelig hjelp.

For meg finnes det ikke et slikt bilde av "gud" for meg er det kun det fullkomne, som åpenbarer seg for Yin og Yang. Det kinesiske ordet som ligger nærmest vestens gudsbegrep, er Yang, den mannlige halvdelen av "skaperverket"/ det fullkomne. Så folk i vesten tilber faktisk bare halve "skaperverket"/ fullkommenheten og overser eller undertrykker den andre halvdelen.

Denne ensidige, ensporede holdningen har gitt os stor fremgang på områder som vitenskap, teknologi og krigføring, men den bærer også ansvar for de fleste av våre frustrasjoner og nevroser, for vår kunstige livsførsel og synkende vitalitet. Det er typisk for mennesker i Vesten at de er så opptatt av ytre suksess at de har liten tid til å nyte livet og ta seg av sine barn.

Så lenge vi holder fast ved en mannlig-orientert holdning, har vi en tendens til å undertrykke følelsene våre, degradere kroppen og anvende kald logikk der det trengs fin intuisjon. Vi kommer til å føle oss ensomme i den kalde, rasjonelle verdenen vi har skap oss. Foholdet mellom kjønnene vil fortsette å være kunstige og overfladisk, likevekten mellom mor og far vil være forstyrret, og barn vil ikke lengere passe inn i vår verden. Vi kommer fortsatt til å lide under indre konflikter, hat, skyldsfølelse, misunnelse, og anger, og å overføre disse følelsene på slektninger, bekjenskap, venner, naboer og omgivelsene ellers.

Denne spente atmosfæren vil forårsake sosiale og militære konflikter, men hvis vi blir klar over hvor fordreid vårt bilde av verden er, kan vi finne veien til en lykkeligere fremtid.

Så sånn er det med den saken=P Eller det vil si det er slik JEG ser på den saken...

høres ut som en veldig god ide, trådstarter buddhisme er en flott religion/filosofi, og den krever ikke blind tro sånn som mange andre religioner gjør.

Believe nothing, no matter where you read it, or who said it, no matter if I have said it, unless it agrees with your own reason and your own common sense.
- Buddha

faktum er at du trenger ikke å tro på noe som helst innen buddhismen for å være buddhist; du trenger bare å praktisere the noble eightfold path. det handler om å oppnå selvinnsikt gjennom å handle og tenke riktig og å observere sitt eget sinn.

husk, du trenger ikke å tro på det samme som en buddhist for å være buddhist; du trenger bare å praktisere det samme. vis medlidenhet ovenfor andre skapninger, hjelp andre, disipliner sinnet ditt gjennom meditasjon, lev simpelt og vis takknemlighet for det du har.

lykke til

Religion er for svake mennesker som må ha noe å tro på

Enig her altså

Er det virkelig trangsynt og dømmende? Det er min mening, for meg er religion noe stort tull som fører til konflikter

@ voids
ja, det er for svake mennesker. du er sterk, så du vet vel ikke hvordan det er å føle seg svak. hvor mye har du opplevd av livet? hvor mye smerte har du sett eller opplevd? er du i det hele tatt klar over at du kommer til å dø? kommer du til å være like sterk når du ligger for døden?

jeg tror ikke religion stemmer overens med virkeligheten, men jeg respekterer og forstår hvorfor noen mennesker velger å være religiøse.

det er så lett for oss rike nordmenn å forkaste religion og rakke ned på de som måtte tro. vi sitter her i norge, så trygge, rike og bortskjemte som vi kan få blitt. de fleste av oss får leve lange, meningsfylte liv... mens i andre steder av verden dør folk i hytt og pine for ingen spesiell grunn. krig, konflikt og faenskap herjer rundt, og i en truende og tilsynelatende meningløs tilværelse oppstår det et behov for en mening og et formål med all smerten man opplever.

om du har opplevd et hardt og smertefult liv og fremdeles står støtt ved dine synspunkter, så er du nok psykisk sterkere enn de fleste... men dersom du kun er enda en av disse unge, sinte, religionsfiendtlige ateistene, så tror jeg du gjør klokt i å vente litt med å dømme religiøse som "svake" mennesker.

Jeg som de fleste andre er døpt og konfirmert i kirken. Jeg valgte å konfirmere meg i den norske statskirke for å lære mer om kristendommen og finne ut om dette var noe jeg kunne tro på. Jeg synes egentlig det meste vi lærte om religionen var helt absurd.

Jeg vil nå melde meg ut av den norske statskirke, men det er noe jeg lurer på. Er det dumt å ikke være med i et trosamfunn? Hva skjer med begravelse og slikt for eksempel?

Si meg: Er du virkelig overbevist om at det er religion som fører til konflikt, og ikke maktmennesker som bruker religion som et påskudd til konflikt?

Den herskende klasse har alltid ønsket seg mer makt. De bruker de virkemidler som de kan for å skaffe seg mer makt. Dersom religion ikke hadde eksistert, ville da dette fenomenet virkelig vært borte også? Eller ville den herskende klasse funnet andre påskudd?

Den herskende klasse er forresten mest aktuell i forbindelse med historiske konflikter. Dersom islam ikke hadde eksistert ville maktmennesker som Bin Laden brukt livet sitt på å lage blomsterbuketter, eller ville de funnet andre påskudd for å utvide sin makt?

Hva er egentlig problemet; Religionen eller menneskene?