Jeg bretter nå mine dypeste hemmeligheter på nett i håp om at noen kan gi meg en pekepinn på hva jeg skal gjøre. Jeg kan ikke snakke med noen i frykt for reaksjonen.

Kort om meg: M34 - Jobber i finans. 1 barn på 3 år. Gift.

Situasjonen: jeg har vært skjult narkoman de siste 8 årene. Det som startet som uskyldig festing har blitt et problem etter jeg begynte å tjene gode penger. Kona vet ingenting og har aldri mistenkt noe. Heller ingen andre opp igjennom.

Jeg tar mye kokain i hverdagen på jobb, og kan gjerne nærmere 2 gram til dagen periodevis da det er mye festing i forbindelse med jobb. Jeg har overbevist hodet mitt om at jeg er en mye bedre variasjon av meg selv når jeg er tungt beruset. Jeg er alltid den som drar den lengst.

Problemet er at det har funket veldig bra for meg. Dermed ser ikke underbevisstheten min noe galt i dette.

For 2 år siden oppdaget jeg dessverre benzo, og fant ut at med rette dosen slapp jeg unna alt av konsekvenser i form av fyllesyke dagen etter.

Jeg er nå der at jeg er i en evig balansegang mellom cola og benzo for å være i vater.

Parallelt med dette er jeg avhengig av sex. Jeg får ikke dekket mine behov. Hele mitt liv har jeg vært utro mot partnere. Nå som jeg jobber så mye, og kona har privat barnehagetilbud hjemme, får jeg ikke onanert heller. Jeg tyr derfor ukentlig til prostituerte. Jeg tar det gjerne på tur til møter eller i lunsjen.

Jeg har ikke noe forhold til dette psykisk, og har på en eller annen måte distansert meg såppass fra dette at heller ikke det plager meg.


Periodevis blir jeg svært deprimert, men jeg klarer ikke slutte med noen av delene.

Så det er sakt - jeg er aldri rusa med barnet, forruten bezoen som nok sitter. Jeg har heller ikke lappen så kjører ikke.

Hvor begynner jeg med å nøste opp i dette uten å få barnevernet på nakken eller samlivsbrudd? Jeg elsker virkelig med kone, vi bare har ikke nok sex for mine behov.


Dette var veldig kort oppsummert. AMA.

Dette blir fort en kamp som du ikke klarer å ta helt alene, så kanskje du må vurdere å snakke med fagfolk? Hva som skjer med kone og barn aner jeg ikke, men det blir som det blir. Du kan jo uansett ikke fortsette slik du har det nå, for det stopper seg selv før eller siden, enten ved at du får et illebefinnende og bare kneler for godt eller så har du plutselig utvidet rusbruken ennå mer og går i tåka mens du kjører resten livet til de du er glad i dass, og ditt eget i rennesteinene.

At du har innsett at du har et problem er en begynnelse. Men det er hva du gjør fremover nå som avgjør din fremtid.

Har forøvrig vært sykelig opphengt i sex siden jeg var barn. Jeg har nok mange underliggende problemer som gjør at jeg blir så selvdestruktiv.

Jeg vet jeg er en forferdelig person for alt jeg har gjort, og har mange ganger tenkt på å logge av livet for å få en slutt på det. Dessverre har jeg for mange fine mennesker i livet mitt til at det er et alternativ.

Kan videre utdype der med at det fungerer for meg: jeg har skravlet meg til alt jeg verdsetter i livet i colarus. Jeg sier alle de rette tingene og har en helt unik evne til å se andre mennesker, og der liker folk veldig godt. Jeg føler selv jeg blir empatisk, høflig og inkluderende av mitt bruk.

Eneste plage er skammen ved å villede alle rundt meg, angsten for å bli ferska og selvmordstankene jeg ligger med daglig på nedtur.

Likevel, klarer ikke stoppe. Jeg nyter der ikke engang lengre.

Et siste innfall her jeg sitter å skriver helt kokt på kola, jeg har et vagt minne om overgrep som barn og mistenker min holdning til sex stammer herfra.

Jeg har ingen følelsesmessige følelser til sex, og føler ikke at jeg er utro med prostituerte, siden jeg ikke kjenner eller liker de. Eller søker jeg konstant oppmerksomhet fra andre damer og elsker når jeg lykkes i å få noen meget interessert, før jeg sier at jeg er gift med barn.

Det er en makt og mater egoet mitt på en helt pervers måte.

Er jeg psykopat? Hva feiler det meg? Jeg ønsker ikke å være sånn her

Kona di merker det nok men lider i stillhet. Både rusen og hvordan du er utro bak ryggen hennes.
Har coken tatt vekk så mye av empatien din at du føler det er ok å følelsesmessig torture enn som elsker deg? Ok å risikere å miste henne og ikke minst omsorgen for barnet ditt? Om ikke omsorgen så tilliten og respekten fra den dagen barnet skjønner eller får vite det og frem til evig og alltid et ødelagtt forhold til deg.
Har coken tatt fra deg all empatien så du syns det er ok å foregripe seg på prostituerte? Tipper du går for østeuropeiske og de er trafficking ofre med bakmenn, jobben og sexen er ikke frivillig. Eller kanskje en ung studine som må selge for å overleve? Ikke frivillig da heller.
Hvorfor ikke bare finne deg en fuckfriend som oppriktig vil og tenner på deg uavhengig av noe betaling? Du knuller damer du sier du ikke en gang liker og du kan være sikker på at ikke de liker deg heller, er ikke det skam for deg nok til å skjønne at man ikke gjør sånt?
Det siste innlegget du skriver minner om psykopatiske trekk, det med makt og sånn men har du alltid hatt det sånn fra du var ung eller er det noe som har kommet etter år med coke? Fellestrekk med psykopati og cokeskade er manglende empati.

Jeg syns det er en god start å stå frem som du gjør nå om enn anonymt. Ønsker du råd for å slutte og endre livet ditt eller ville du bare få det ut?

Begynn med å slutte med prostituerte, så er vi ganske langt.

Hei. Det er mange av oss.

Er enig om det med prostituerte som sies over her. Usjarmerende.

Kanskje du er en god kandidat til ibogain behandling i Portugal. Det koster ca. 50 000 kr, men høres ut som at du har råd til det. Du burde kanskje også vurdere å bytte bransje. Tviler på at finans er en særlig sunn bransje å være i over tid. Høres litt sånn EXIT ut dette her.

Hvis du oppsøker hjelp fra offentlige tjenester så får du maaaange problemer. Har du ingen venner som har vært i lignende situasjon som kan anbefale deg noe privat? Du vil ikke at det skal på papir at du trenger hjelp. mtp en fremtidig skillsmisse etc etc. Alt dette kommer til å bli brukt mot deg.

Kan du ikke betro deg til noen i samme sko som deg? Må være noen som har kjørt på like hardt som deg som nå tar det merkbart roligere?

Hvis ikke så er det din jobb å finne den private klinikken, fordi det kommer folk etter deg som møter samme vegg, da kan du sende dem der du var..

Lykke til

Høres jo ekstremt slitsomt ut å være på en konstant cola/benzo bender. Tror mye er gjort bare ved å åpne deg selv til kona de om rusproblemene, hun tar det nok mye bedre enn de scenarioene du selv har tenkt ut. Du hadde jo ikke bare gitt kona de en kald skulder hvis hun kom til deg med slike problemer regner jeg med.

Anbefaler avrusningsklinikk gjerne i California eller Portugal. Norge er meget langt bak mange andre land når det kommer til avrusning. Har du vurdert MDMA-assistert terapi? Det er ekstremt bra for folk som enten har fortrengte barndomsminner eller sliter med å åpne seg for en terapaut.

Du sier at du nylig har begynt å balansere cola, benzo og alkohol. Vil bare si at det er ikke en kombo som går an i lengden uansett hvor mye kontroll du tror du har.

Lykke til!

Min poison of choice var en annen enn dine, men du skal først av alt vite at vi er jævlig mange rundt bordet her som har stått der du står nå. Bare for å få det viktigste sagt aller først her: Ingen, ever, har klart å holde fasaden for alltid. Det smeller en gang, når er individuelt, men tanken om å forsøke og fikse dette helt alene kan du legge fra deg først som sist. Det har alle andre med avhengigheter tenkt mang en gang, og kanskje er det her mye av problemet ligger. No man is an island. Ingen kan fikse alt alene, og kanskje spesielt ikke de av oss med traumer vi løper fra i en hastighet som ikke ligner grisen.

I November hadde det blitt så forjævlig å opprettholde skapalkoholismen min (som samtlige av de det var viktigst å gjemme det for hadde lurt på for lengst, de bare fikk seg ikke til å spørre meg rett ut av ulike årsaker), at det var enten å be om hjelp eller å ta livet av seg jeg satt igjen med som alternativer. Det er jævlig vanskelig å be om hjelp og å være ærlig når man har gjort sport av bullshit i årevis. Det betyr på ingen måte at familien din kaster deg i rennesteinen og aldri vil se deg igjen. Jeg også trodde det var det eneste mulige utkommet. Jeg tok så skammelig feil, for det viser seg visst at folk som du er glad i, de er det i deg også.

Jeg hadde sitti der, kveld etter kveld, og drekt 18 halvlitere daglig og innbilt meg jeg var ensom. At ingen brydde seg om meg, og at om jeg skulle innrømme noe som helst, var det ekvivalenten til en dødsdom. Jeg kunne like godt kjøpt tauet liksom. Da jeg til slutt hadde drukket meg så langt inni ett hjørne at jeg ikke så noen utvei, sendte jeg en melding til faren min og fortalte åssen landet lå. Jeg hadde allerede søkt meg inn på avrusning, og hadde fått dato, men tenkte jeg skulle klare dette også selv. For jeg var jo superwoman jeg, klart jeg ikke trengte noe støtte fra noen andre. Der jeg sakte men sikkert tok livet av meg i stillhet fordi jeg var for stolt til å be om hjelp. Jeg klarte knapt å sove før jeg fikk svar fra familien, og da jeg gjorde det, så skjedde det noe rart. Hvert eneste menneske jeg noen gang har kalt min venn, er i familie med meg, og bekjente jeg fortalte det til, de var stolte av meg de. For at jeg tok tak i det de hadde mistenkt lenge, som jeg trodde jeg klarte å gjemme jævlig godt. Jeg har ikke klart å gjemme shit jeg, for de menneskene som kjenner meg aller best, de merker at noe er feil. Hva som er feil er ikke alltid så lett å hverken forstå eller sette ord på, så at ingen har sagt noe, er på ingen måte det samme som at de ikke har skjønt.

Du er på helt riktig sted nå til å be om hjelp, og faktisk klare å leve livet uten rusmidler på sikt. Du har utvilsomt en jobb foran deg, for vi bruker rusmidler av en grunn. Jeg kjenner ingen som blir avhengige av ting fordi de er så jævla harmoniske og aldri har opplevd noe vondt. Allikevel er det du driver med nå, fryktelig mye tyngre og vondere enn det er å be om hjelp og å være ærlig. For nå jobber du jo trippelt. Du skal holde fasade, du skal la være å bukke under av nedturer og du skal klare alt alene. Da jeg fortalte det til mine nærmeste, var det selvsagt skummelt, men etterpå følte jeg bare lettelse. For det er en ting mindre du trenger å stuke med, og en ganske enorm en at that.

Jeg vil også si noe her om traumer, og da spesielt av det seksuelle slaget. Det er veldig vanlig å respondere sånn du gjør på å ha blitt utsatt for overgrep. Endel orker ikke tanken på sex i det hele tatt etterpå, andre (meg selv inkludert) blir hyperseksuelle. Så, fra ett traumatisert menneske til ett annet så forstår jeg faktisk greia med horer. Jeg er kvinne, så jeg har ikke kjøpt sånne tjenester. Det jeg dog gjorde var å reise på byen og bli høvla over av en hel masse mannfolk (jeg husker ikke fjesa eller navna på halvparten engang nå), fordi sex hadde blitt "tainted" for meg. Fordi sex ikke handla om nærhet eller intimitet i hodet mitt lengre, ikke fordi jeg ville det sånn, men fordi det er en av konsekvensene av at ett annet menneske fullstendig tråkker over alt du har av grenser. Det gjør selvsagt hinsides vondt, og jeg unner ikke min verste fiende å bli utsatt for sånt. INGEN fortjener det, og at du i etterkant av sånt (som det virker som om du disssosierer ifra, fordi smerten) har sånne atferdsmønstre er helt normalt. Det er en normal reaksjon på en veldig unormal situasjon.

Det er ikke noe galt med deg, det er noe galt med miljøet du ble utsatt for. Det du driver med nå, sånn som jeg forstår det, er å løpe ifra det du ble utsatt for. Det forstår jeg godt at du vil, for det har jeg gjort selv i årevis. Problemet er at det tar deg igjen, enten du vil eller ikke. Om det var en effektiv behandling for traumer å kjøre på med coke, alkohol og benzo, hadde vi skrevet ut det til alle pasienter med tilsvarende historikk og vært ferdige med det.

Hvis du har overlevd det kjøret der så lenge, og nå ber om hjelp, så kan jeg love deg at det verste er over. Abstinenser og traumeterapi er ikke barnemat det heller, men det er da vitterlig ikke folk man kjøper droger av, juging, horer og fasadeopprettholding heller. Be om hjelp, og vær ærlig med de rundt deg. Akkurat det der med horene er det kanskje bedre du tar med terapeuten din alene, for er det noe grunnlag hun går fra deg på, så er det horene. Jeg er veldig imot både uærlighet og utroskap, make no mistake, jeg forstår bare hvorfor det har oppstått. Hvis du virkelig elsker dama, så må du ta deg sammen og snakke med hu. Både om rusmisbruk og om behov for sex. Også må du i avrusning og terapi, og møte demonene dine head-on. Hvis du jobber i finans, så er du sikkert ganske god på harde forhandlinger etc. Terapi er også en slags forhandling med seg selv, og en gjennomgang av det som var, sånn at du kan legge det igjen på "kontoret". Ikke bære all den bagasjen rundt og prøve å døyve det. Det finnes ikke dop på denne jord, som kan fjerne all lidelsen som ligger i den menneskelige tilværelse. Ta både deg og familien din på alvor, både du og de fortjener og ha det bedre. Jeg heier på deg!

Har hatt det sånn med alkohol. Gikk bra i mange år selv om kjærester og samboere tok det opp med meg i blant. De ble kategorisk avvist med at jeg absolutt ikke hadde noe problem. Ser jeg tilbake fikk jeg problem i ung alder, veldig ung. Egentlig hadde jeg trøbbel som 21-22-åring allerede, da reparerte jeg på morgenen og lærte at stigende rus totalt fjerner all form for bakrus uhyggelig effektivt. Det ble starten på en forferdelig effekt. Toleransen utviklet seg stadig, og jeg brøt stadig tabuer. Nå klarte jeg ikke lengre å kose meg med en pils, fikk kroppen først den minste smak på alkohol ville den bli beruset, helst så mye som mulig.
Spol tiden framover i 12-15 år, da hadde jeg samboer og to barn. Jeg drakk i smug for dem alle. Gjemte alkohol i garasjen, på loftet, over alt. Jeg sendte melding hjem og sa det ble et par timer overtid, før jeg kjøpte alkohol, satte meg i garasjen og drakk den opp før jeg gikk inn. På dette stadium var jeg så tolerant at min samboer ikke merket om jeg hadde drukket 6-7 halvlitre så lenge jeg skjulte ånden min, og det gjorde jeg med å pakke kjeften full av snus samt spise hvitløksdressing på alt mulig. De verste periodene drakk jeg også både før jobb og på jobb (kontorstilling, ikke behov for bil for å ta meg dit).

Til slutt sprakk fasaden så det sang skikkelig. Noen hadde sett meg beruset på et tidspunkt og en arena der man vanligvis ikke skal være beruset, og trodde jeg kjørte bil hjem. Jeg hadde slokna på sofaen da politiet plutselig vekket meg, og jeg måtte bli med dem for blodprøve. Hadde drukket mye etter jeg kom hjem den dagen også, så jeg hadde drøyt 3 i promille da jeg kom inn, fullstendig oppegående. Da gikk jeg i kjellern og brøt fullstendig sammen.
Jeg ble aldri dømt for kjøring, men det førte jo til at alle fikk vite. Gikk så i kjelleren at jeg ønsket å dø, så politiet overlot meg til innleggelse i psykiatrien den kvelden. Til tross for promillen sov jeg ikke et sekund den natten, fast bestemt på å dø når jeg slapp ut derifra.
Etterpå har livet blitt mye bedre.
Holdt meg edru i 1,5 år før en sprekk men det har tross alt gått bra. Jeg er godt voksen, dette er mange år siden nå.

Fortsatt sliter jeg med angst og selvbilde etter episoden. Fortsatt tar depresjonen meg innimellom, og jeg blir nok aldri fri heller. Men når jeg tenker tilbake så skremmer det meg at jeg drakk på jobb, før bursdager, i alle mulige settinger. Den makten rusmidlene etterhvert får over hjernen er omtrent uoverkommelig alene!

Nå er livet bra, gift og full pakke. Men alt er skjørt. Søk hjelp! Kons di mistenker dette allerede, tro meg. Kollegene dine også, og alle venner. Har dere Akan-avtale får du til og med dekket behandling. Personlig har jeg til dags dato aldri opplevd noe negativt fra helsevesen i etterkant fordi jeg søkte hjelp, men så har jeg hatt minimal kontakt med helsevesenet også da.

Hvis du tror at du klarer å holde dette skjult, så er du naiv. Folk som kjenner deg merker at du er ute å kjøre, både kolleger, familie og venner. Du bør legge deg inn til behandling. Det er nesten umulig å komme ut av dette på egen hånd.

Benzo mot fyllesyke, vent til du har prøvd nobligan, hehe.