Dette er en diskusjon som for meg dukker opp med jevnlige mellomrom, og med stor variasjon i holdninger og standpunkter. Så jeg tenkte det kunne være interessant å høre hva dere tenker. Hvor åpne er dere om eget forhold til rusmidler i interaksjon med kolleger, medstudenter, naboer eller hva som helst av relasjoner med «profesjonelle»/streite/overfladiske rammer? Man risikerer jo såklart å skyte seg i leggen på elitenivå, men likevel tenker jeg at det på mange måter ville vært ideelt om flere gjorde dette. Selv har jeg vært åpen om dette med mange av kollegene jeg har hatt på ulike arbeidsplasser. Selvfølgelig må man være uhyre selektiv og ta en grundig vurdering av personen. Dette er kanskje ekstra risikabelt i mitt tilfelle, ettersom jeg jobber som lærer, men dette er likevel noe jeg har gjort mer eller mindre av prinsipp. Grunntanken er at gruppen av mennesker som bruker rusmidler rekreasjonelt og kan sies å tilhøre kategorien for «funksjonelle, aktive borgere med livet på stell og har en rolle som samfunnsmessig bidragsyter» medvirker til å opprettholde misoppfatninger og stigma ved å holde dette skjult gjennom å opprettholde den utbredte oppfatningen om at slike brukere ikke eksisterer. Om forståelsen for hvor stor denne gruppen i realiteten faktisk er hadde vært noe allment kjent, kunne antakelig mulighetene for en bedre ruspolitikk vært både større og mer realistiske. Jeg skjønner hvor naiv jeg høres ut nå, men jeg føler likevel at slik åpenhet vil kunne ha positive virkninger. Det er mulig jeg har vært heldig, men for meg har dette aldri fått negative følger, men det at jeg tilsynelatende gjør en god jobb og er likt blant kollegene mine er nødvendig forutsetning. Det er heller ikke umulig at en faktor også kan ligge i at jeg har lengre utdanning enn flesteparten av de andre lærerne, som for noen skaper en slags legitimitet.
Hva tenker dere? Kunne det vært ideelt om dette var vanligere, eller er dette en absurd måte å opptre og tenke på?
Hva tenker dere? Kunne det vært ideelt om dette var vanligere, eller er dette en absurd måte å opptre og tenke på?