Har prøvd Ritalin i 2 uker med 20-40mg uten hell. Første dagen følte jeg meg veldig bra, og ble ikke irritert som jeg vanligvis blir, var ikke hyperaktiv osv, men tror det var placebo, for dagene etter så var jeg helt normal. Hadde høy puls, høyt blodtrykk og generelt litt smerter i bryster. Ga meg på de etter instruksjoner fra overlege og begynte på Aduvanz dagen etter.

2 første dagene på aduvanz følte jeg meg rimelig bra, men hadde mistanker om at det var pga gjelden meg å begynne på noe jeg visste var bedre, men er nå 2 uker inn i aduvanz, og jeg er Så skuffet. Jeg har uten å ha snakket med overlege de siste 3 dagene tatt 50 mg(som er avtalt) om morningen, men også 30 mg ekstra til lunsj. Føler at det er mye bedre enn bare de 50, men fortsatt ikke nok til at det gjør noe spesielt.. Jeg er fortsatt konstant irritert, sitter og rister og tankene flyr og kverner konstant. Angsten er den samme og jeg føler meg egentlig bare VERRE enn før.

Jeg hadde en periode på 2 mnds tid for 5 år sider hvor jeg brukte amfetamin etter et brudd, og sitter bare å lurer på om det har gjort at jeg ikke responderer på denne typen medisin. Jeg er også veldig nervøs for å si ifra til overlegen at jeg har dosert mer, for jeg gjorde det 1 dag på ritalin å sa ifra og ho ble ikke fornøyd. Men 80 mg er vel maksdose på aduvanz, og det gjør så ekstremt lite for meg, om noe i det hele tatt.

Er det noen som har noen kloke svar på dette? Andre medisiner? Forholdet mitt begynner å rakne fordi jeg er en jævlig person og leve med. Hjelp!

Toleranse er noe dritt. Du skal ikke bli rusa på terapautiske doser. Stimulanter har som oftest krysstoleranse, så jeg kommer ikke på noen andre medisiner i farta som du er ute etter.

Ser den. En del av meg vil nok føle litt rus, men det viktigste for meg er egentlig bare å kunne være en normal person, og ikke en som ikke takler kritikk, er hissig og generelt bare har konstant tankekjør. Gledet meg til å bli medisinert liksom, men er bare den samme personen.

Selvfølgelig. Jeg har tidligere tatt amfetamin selv, og selvom det er over 1 år siden siden sist, har jeg fortsatt et psykisk sug jeg neppe kommer til å bli kvitt.

Etter å ha vært på samme dose over tid så vil du ikke merke noe som helst lengre, men det betyr ikke at medisinen ikke funker for det om (:

"Gleder meg til å bli medisinert liksom..." oy oy oy, der våkna jeg og kjente igjen alarmbjellene

Jah, hva er en "normal" person - og er det Ts selv som reagerer på kritikken så voldsomt og som anser seg selv som hissig - eller har andre reagert på væremåten ?

Er meget lett å sette alt og alle følelser under et forstørrelsesglass, og særlig om det er stims med i bildet. Jeg har (ifølge venner og familie) adhd, men liker energien min selv - og bruker bare adhd-meds når jeg måå holde ræva i ro. Type julaften&shit.

Og jeg er tidvis ganske brå av meg, ganske "fintfølende" i forhold til enkelte venner - og den aksepterer jeg.
Mitt problem begynner derimot først når jeg blir...speeda - da blir de allerede eksisterende karaktertrekkene mine meget forsterket - og jeg kan nærmest skremme folk fordi jeg er så brå - uten at jeg mener det, eller anser meg som hissig eller at jeg ikke tåler kritikk.

Jeg får deff piggene rett ut av kritikk, tehe - men jeg klarer også snu det til "kan det være noe i dette, eller er denne påstanden unik for dette mennesket og denne situasjonen.. ?"

Nå er alle unike, og du kan like godt være under; over - som feil-medisinert, eller med toleranse, derfor jeg ikke la meg så mye borti ditt&deg og heller delte av mitt, men hadde jeg vært deg ;

Tatt meg en periode umedisinert på etpar uker for å se om disse trekkene, stabiliteten endret seg.

Har du observert tegn/symptomer på at du er stimulert ? Vektnegang, dårlig matlyst, økt aktivitet, problemer med å sove - slike ting ?

En medisin-speiling for å sjekke metabolisering av Aduvanz kan være aktuelt - men jeg ville heller sett tinga innenifra og om det var noe jeg kunne endre før jeg skylda alt på medisinen.

Lykke til <3

Jeg reagerer selv på at jeg er overfølsom på kritikk og hissig, men også andre. Jeg føler selv at jeg er irritabel. Det skjer også ofte at jeg reagerer på noe, og tar meg selv i det etterpå og blir litt matt, for jeg vil gjerne være tålmodig og hyggelig, men klarer ikke å tenke over hva som sies for det har blitt sagt, og må begynne å unnskylde meg.

Har definitivt tegn på at jeg er stimulert. De siste dagene har jeg hatt minimalt med matlyst, og kjenner jo at hjertet pumper betydelig mer enn normalt. Men kjører som sagt 50 om morningen og 30 til lunsj. Sovner til 00:00 omtrent hver dag. Før medisiner brukte jeg alltid mange, mange timer på å sovne. Ble mye imovane de siste 3 mnd før adhd medisiner, men de er altså borte. Så jeg sover bedre nå. Selv med Aduvanz rundt kl 12 på dagen. Jeg har gått ned mye i vekt de siste 8 mnd, og er generelt veldig aktiv, så ingen merkbar endring der.

Jeg mistenker kanskje at min største problematikk ikke er adhd relatert, men at det er noe annet. Fikk jo også diagnosen unnvikende perosnligshetsforstyrrelse, så ja.. Kanskje det er den. Er en utakknemlig person som aldri synes ting er bra nok. Lett irritert, angst og til tider deprimert. På den andre siden så har jeg det VELDIG bra når jeg først har det bra. Men er nok sjeldnere og sjeldnere. Til tross for alt dette liker jeg livet, og elsker folk rundt meg. Vet hvem jeg vil være, men får det ikke til i mer enn et par timer av gangen, så glemmes det. Begynner å tvile på at jeg orker et helt liv sånn her.

Tror du legger litt for mye i hva medisinen skal hjelpe deg med, den er ikke en magisk kvikkfiks som ordner alt. Jeg begynte på samme med som deg for snart 4 år siden og den er hovedsaklig ment å hjelpe på hukommelse, konsentrasjon og impulsivitet. Noen føler seg roligere inni, noen ikke, noen sover bedre, andre dårligere. Stimulerende medisiner pleier ikke hjelpe på angst, angst er en vanlig bivirkning på alle stimulanter så mer sannsynøig at det blir værre enn bedre. Jeg tipper mye av det du beskriver handler om personlighetsforstyrrelsa og ikke adhd.

Ja, er nok litt enig i det du sier at jeg har lagt litt for mye i hva Aduvanzen egentlig er kapabel til. Tror nok det blir til at jeg trapper ned til 50mg på morningen, venter på DPS timen min og later som om jeg kun har gått på 50 og det ikke funker. (evt innrømme slik at jeg blir oppdosert ytterligere?)

Og heller behandle personlighetsforstyrrelsen, for begynner å innse at det er nok den som stikker MEST kjepper i hjula for meg..

Å jobbe med PF vil nok gi deg mest, drt høres ut som du er motivert for det, da vil du trolig ha utbytte. Noen kan bli frustrert over manglende mestring pga hukommelse, konsentrasjon etc og da kan meds hjelpe med det, men PF gir ofte problemer i relasjoner med andre. Heldigvis finnes det god hjelp å få ved flere av personlighetsfortyrrelsene. Unnvikende mener jeg å huske er en av de letteste å få hjelp for. Narsissisme og antisosial er mye værre pga mangel på empati.

Ja, tror det selv - at det vil gi mest. Er fryktelig motivert. Veldig redd for at det beste forholdet jeg noen gang har hatt er i ferd med å ryke. Leser litt om det, og virker som psykolog er veien å gi. Så skal ta det opp neste gang jeg er hos DPS å se om det er en mulighet for samtaleterapi. Tusen takk for hjelpen 😊

Trodde personlighetsforstyrrelser var permanente? Hvordan behandles personlighetsforstyrrelser? Er det vanlig samtaleterapi? Er det noen øvelser folk kan gjøre selv eller noe de kan lese for å få det bedre? Spør for en venn som sliter og som ikke ønsker å snakke om dette.

"Er en utakknemlig person som aldri synes ting er bra nok" - ah, spot. fuckings. on.

Den har jeg selv fighta mye med, tidvis vært nesten ahedonistisk i væremåten og måtte alltid toppe en opplevelse med enda en substans, enda bedre, hardere, raskere, bedre - sykt vanskelig for å "være i nuet" og sette pris på "de små tinga" i livet.

(Ffs - alle liker jo store pakker føirr helvette )

Jeg kjente meg så sykt igjen i svaret ditt Rottha, og jeg har også flørta med diagnosen "unnvikende blabla" - så det er bare å sende en pm om du trenger å få ut noe eller bare vil preike

Jeg kan ikke komme med verken råd eller tips - siden jeg ikke er kvalifisert personell, jeg kan bare komme med mine erfaringer, og jeg måtte jobbe pokker så hardt med meg selv for å klare føle takknemlighet over livet, landet, det som er igjen av helsa - og små ting som lukta av nyslått gress eller første løvetann.
(Dyr spilte en viktig rolle der - et levende vesen som ikke krevde et ord av meg, men som likevel var ansvar og måtte luftes - slik at jeg ble tvunget til å være "sosial" med andre hunde-eiere, på dager der jeg ikke engang ville se meg selv i speilet. Og én dag kom jeg hjem og var glad over å ha småsnakket med et menneske - daa-aamn liksom)

Shit som jeg tidligere bare fnøs av og var "og så...?"

Alles løsning er unik, og jeg håper De finner din.