Har i de siste årene hadd veldig "uvirkelighetsfølelse", kjenner meg ikke igjen i egen kropp eller verden rundt, har mye smerter og ufrivillige muskelstramminger. Blir som skikkelig panikkangst + depresjon som ikke orker angsten på en måte så jeg "kjemper" mot angsten. Går konstant rundt med uro/angst samtidig som kroppen er dødssliten og jeg "tør" på en måte ikke slappe av.

Dette startet ca et år etter jeg mistet et nært familiemedlem og i tillegg ei jeg elsket. Så det er sannsynlig psykisk.

Blir bare foreslått psykomotorisk fysioterapaut fra helsevesenet. Noen som har erfaringer med en sånn tilstand?

Sjeldent det skader å prøve.
Men for å være helt ærlig, så er det kanskje samtaleterapi du trenger. Om dette nå blir en psykiatrisk sykepleier, psykolog eller psykiater, får tiden vise. Men dette må du forsøke å få igjennom din fastlege.

Bare et lite spørsmål på tampen. Hvordan var din sorgreaksjon? Gråt du mye? Hvis du ikke lot dine følelser få komme ut, så kan mye av ditt problem være der. Kanskje sammen med grums fra barndommen din.

Har hatt nøyaktig samme følelsen selv i noe over et år. Dette kom for meg etter 4 år med 100% arbeid i psykisk helsetjeneste med fokus på suicid, alvorlig egenskade og personlighetsforstyrrelse, og 70% bijobb i ambulansetjenesten på toppen av det hele, samtidig som jeg gikk igjennom et brudd og levde i et oppussingsobjekt. Det jeg fikk høre etter samtaler med privat psykolog var at; lengre perioder hvor man ikke kan ta hensyn til eller har mulighet til å ivareta egne behov, altså at tankene konstant ligger hos en 2. eller 3. part fører til slike tilstander, og det er noe jeg virkelig kan bekrefte. Det du må er å gjøre ting du selv vil. Ikke drikk alkohol, ikke røyk hasj, men gjør noe for deg selv for å oppnå de målene du selv ønsker, og gi innsats for å nå de målene. Etter hvert som man jobber for å oppnå disse tingene, vil man gradvis se og få tilbake følelsen av hvem man var og hvem man er i dag. Gikk seinest en tur forrige uke, hvor inntrykket; "shit, er det sånn det føles" slo meg i fleisen. Det var helt nydelig.

Litt sånn?


Høres sannsynlig ut, støtter Aluminiumfluorid sitt svar.

Det er stort sett lang ventetid hos dem, jeg har stått i kø leeenge. Still deg gjerne i kø og få noe samtaleterapi i mellomtiden, kan være fint med flere innganger til problemet. Lykke til!