Hei folkens! Lenge siden jeg har skrevet noe her, men har en tur jeg vil dokumentere for ettertiden så hvorfor ikke legge den her sammen med mine tidligere tripprapporter. Denne turen er noen år siden nå. Dette er den kraftigste psykedeliske opplevelsen jeg har hatt noen sinne.

Setting: hytte i havgapet med min daværende kjæreste (la oss kalle henne Kari). Jeg kaller meg for Pål.

Det var en skikkelig fin sommerdag med sol og blå himmel. Vi satt i hver vår solseng på plattingen forran hytten og slappet av. Vi hadde røyker litt cannabis tidligere på dagen men var ikke spesielt høye. Vi bestemte oss for å ta lappene. Siden settingen var så perfekt bestemte vi oss for å ta to lapper hver.
Vi la lappene under tunga og så utover sjøen og koste oss i solen. Etter ganske kort tid så kjenner jeg at syren begynner å virke. Det prikker i kroppen og vi blir ganske fnisete. Jeg tenner en sigg for å ha noe å gjøre på og for å ikke tenke så mye over hvordan oppturen føles. Som vanlig syns jeg det er sykt deilig å røyke sigg når jeg tripper og jeg nyter den skikkelig. Når jeg skal sneipe siggen så titter jeg ned for å finne skålen vi brukte som askebeger. Asken som ligger i skålen vibrerer da så sykt og hele skålen dirrer sann at det er vanskelig å treffe når jeg skal sneipe siggen. Shit tenker jeg dette blir mega heavy og titter bort på Kari. Hun sier ikke noe og ser utover vannet. Håper ikke hun har det på samme måte.

Jeg ser utover vannet igjen og plutselig er alt som det er malt av van Gogh. Det er uendelige spiraler over alt som drar virkeligheten inn i seg. Det ser ut som noen har blåst en milliard såpebobler som vrenger det som er bak de. Jeg begynner å le og skjønner ikke hva som skjer. Når jeg ser bort til Kari igjen så ser jeg at hun gråter. Jeg prøver å komme meg bort til hennes solseng men det er ekstremt vanskelig å bevege seg når hallusinasjonene er så sterke. Jeg klarer å karre meg bort til henne og setter meg på hodeenden slik at solsengen knekker. Det er det minste problemet akkurat nå. Jeg omfavner henne for å gi henne en klem og trøst. Når jeg sitter sann så kjenner jeg at vi smelter sammen til en og samme masse. Virkeligheten er for lengst blitt noe annet.

Kari sitter med et rødt fleece pledd og tørker snørr og tårer med det. Det jeg ser er at tårene som faller fra øynene hennes blir omvendt til hvite duer i det de triller nedover kinnene hennes og flyr avgårde. Det kommer så mange duer fra øynene hennes og det røde fleece pleddet at det er vanskelig å se ansiktet til Kari bak. Hun ber meg hente tørkepapir og jeg reiser meg opp. Jeg blir stående på plattingen og sier: "jeg tror ikke du skjønner hva du ber meg om å gjøre. Hva faen er tørkepapir for noe?". Jeg klarte ikke å skjønne hva hun mente. Hun begynner å bli stressa og sier at jeg bare skal gå inn å hytta å finne det kjapt! Jeg tenker ok og går mot hytta noe utstøtt.

Jeg ser ned mot bakken på vei mot hytta slik at hallusinasjonene ikke skal bli for sterke. Nå er jeg tråkker inn verandadøren til hytten og kikker opp blir jeg stoppet av noe sykt. Innenfor hyttedøren så er hele universet. Det er beksvart til tross for solen utenfor og planeter og stjerner svever rundt. De for deg bildene fra hubble eller James Webb teleskopet. Jeg står å ser på dette uendelige verdensrommet og lurer på hvordan jeg skal finne noe som heter tørkepapir i dette kaoset. Jeg skjermer øynene og ser ned mens jeg bruker den andre armen til å veie forran meg så jeg ikke treffer noen planeter eller annet faen skap mens jeg beveger meg med museskritt inn i hytten. Etter mye om og men så finner jeg en rull med noe hvitt som jeg skjønner må være Tørkepapir. Jeg tar rullen snur 180 grader og marsjer ut av hytten til plattingen igjen med en triumferende følelse.

Når jeg ser på Kari som sitter i den knekte solsengen så sitter hun i buddah stilling og gråter. Tårene er ikke lenger duer men faller som flytende gull. Huden i ansikter hennes skrelles av fra topp til bunn i lag på lag. Lagene skifter fra å være porselenhvit til gull, til frakatale mønster osv. Gang på gang så faller huden hennes vekk fra topp til bunn. Det er det vakreste jeg har sett.

Jeg får kommet meg bort til henne og gitt henne papiret. Når vi sitter der sammen så ser jeg tilbake til havet og ser en båt komme mot oss. Helvete! Skal noen komme hit nå?! Jeg sier til Kari at noen kommer mot brygga vår og det blir et salig kaos. Han er liksom 10 meter unna oss! Vi ruller rundt og prøver å gjemme oss bak solsengen. Når jeg titter opp og ser på nytt så ser jeg båten bevege seg vekk fra oss og er nå 100 meter unna. Det var syren som lurte meg til å se at den var så nært.

Holmene og alt rundt oss gynger til musikken (the doors på Høytaler) og jeg kan ikke skjønner hvordan vi skal klare å bevege oss i slikt ulendt terreng.

Nå endrer ting seg slik at alt ser ut som det er sett gjennom et negativ fra en gammeldags filmrull. Alt er hvitt og sykt lyst med svarte omriss av ting. Jeg må myse og skjerme øynene for lyset er så sterk. Jeg sier til Kari at vi må inn og vekk fra solen. Den steker oss levende.

Jeg tar tak i Kari og vi sjangler inn i hytten til soverommet og legger oss i sengen. Der opplever jeg noe som kun kan beskrives som egodød. Alt blir helt hvitt. Se for det hvite rommet i the matrix. Det var helt hvitt og jeg var ikke i rommet heller. Det er vanskelig å forklare men det eneste som eksisterte var det hvite. "faen så hvitt det er" tenker jeg. "hvem sa det?"... "uhhh sa noen noe?" "hvor kommer den stemmen fra? Er den min? Ja! Den det er meg! Hvem er jeg?" sakte men sikkert begynner andre ting enn det hvite å eksistere. "jeg er Pål og er et menneske... Lol hva er et menneske? " så sykt! Jeg kjenner en ekstrem stor kjærlighet ovenfor meg selv når jeg finner ut at jeg finnes. "jeg ligger i en seng og har tatt syre. Kari er her også! Vi er sammen!" sakte men sikkert kommer virkeligheten tilbake. Jeg har vært død. Eller mer enn død fordi der og da så var jeg ikke. Ikke verden heller. Alt blir født på nytt og det er en fantastisk følelse. Tankene mine, erfaringene mine og alt jeg er kommer sakte tilbake og finner sin plass i den kjøttsekken som er kroppen min. Jeg blir liggende i sengen og ser på Kari. Hun ligger med ryggen til og gudene må vite hva hun opplever.

Etter denne peaken så forløper turen seg som en vanlig syretur. Vi røyker noe weed og drikker noen øl og utførsker svabergene rundt hytta. Vi ler egentlig ganske konstant og gledestårene ruller nedover kinnene våre. Det virker som om vi begge har blitt født på nytt og det eneste som betyr noe er nuet og fremtiden.

Snipp snapp snute...

Wow, de lappene må ha vært sterke

Herlig rapport og ganske komisk til tider
Fant du ut hvorfor hun gråt?