Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  20 4324
Anonym bruker
"Farlig Nebbhval"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Hei! En kompis som jeg så på som en helt super bestekompis har nå isolert seg mer eller mindre i ca 4 år. Jeg klarte å få han ut iblant, men etterhvert så var ble det bare verre og verre og han ble aggressiv på vors med gutta og sa han så verden som den er etter han har vært på syre og masse greier.

Alt startet med Hasj, så mistet han jobb, så var det kokain på byen, så var det syre (LSD vil jeg tro) og hasj hver eneste dag, han klarte ikke sove uten en «nattings» han snakker om at han er rusfri annenhver måned og så er det tilbake til scratch. Jeg har prøvd å forholde meg til å støtte han gjennom disse 4 årene, men er litt lei nå når jeg hører han proppa i seg Xanax og no piller som forklarte oppførselen hans på sosiale medier for noen mnd siden (mye konspirasjonsteorier og drit)

men nå sliter jeg no jævlig psykisk sjæl etter jeg ble utbrent gjennom sykdom, dødsfall i nær familie og utdanning i pandemien. (Våkna en morgen i panikkanfall som varte 4-5 timer før eksamen kl 9 og kjente ikke igjen meg sjæl i speilet og heller ikke min egen leilighet.)

Hvordan skal jeg forholde meg til å prøve å støtte han fortsatt? Nå som jeg sliter sjæl? Har noen noe tips? Jeg har aldri vært så dypt i denne kjellern og vet ikke om jeg kan fortsette å «passe på» han iblant når jeg jobber med meg sjæl.
Ikke ditt ansvar.
Anonym bruker
"Rød Gorgon"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Du skal ikke det, du skal tenke på deg selv. Ikke vits å hjelpe noen før en hjelper deg selv
Kjipt å miste en god kompis til rus, særlig nå når du kunne trengt at han stilte opp selv. Det kjipe med rus er at for å komme seg ut av det må han være 100% innstilt på, og klar for det selv. Det virker ikke som dette er tilfellet, og det å gjentatte ganger skulle forholde seg til og støtte en som har en veldig ruspåvirket oppførsel er mer eller mindre håpløst. Du nevner at han er aggressiv på vors med gutta, bare det å akseptere en sånn oppførsel er vanskelig nok i seg selv.

Hadde du vært ved dine fulle fem ville jeg anbefalt deg å stå i kampen sammen med han - han kunne trengt en kamerat med god innflytelse. Men faktum er at du faller i biter selv, og da er det every man for himself. Ta på di egen oksygenmaske før du hjelper andre. Du må rett og slett etterlate han i det og håpe han kommer på riktig spor selv - de aller fleste gjør faktisk det. Jobb med deg selv og det du sliter med, så er du kanskje senere rustet til å hjelpe kompisen din dersom han ikke bedrer seg.

Og du skal ikke føle deg dritt for det. Du burde være din første prioritet i livet, og akkurat nå trenger du deg selv så mye at det er helt forståelig at du ikke har kapasitet til å stille opp for en som krever så mye som det kompisen din gjør nå.

Lykke til!
Anonym bruker
"Farlig Nebbhval"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
@Izeeyou stemmer vell det her og jeg er helt enig, eneste er at jeg føler jeg er den eneste som ikke har gitt han opp etter alle disse årene :/
Anonym bruker
"Rød Gorgon"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
@Izeeyou stemmer vell det her og jeg er helt enig, eneste er at jeg føler jeg er den eneste som ikke har gitt han opp etter alle disse årene :/
Vis hele sitatet...
Har vært gjennom så og si det samme selv, men jeg måtte til slutt ta tak i meg selv og la han seile sin egen sjø.

Ja, det er drit vondt, men in the end, så kan du ikke gå til grunne for å hjelpe andre, spesielt ikke når du selv trenger tid og hjelp.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
@Izeeyou stemmer vell det her og jeg er helt enig, eneste er at jeg føler jeg er den eneste som ikke har gitt han opp etter alle disse årene :/
Vis hele sitatet...
Det føles helt jævlig, I know. Men la meg ta deg litt frem i tid ved å dele en egen erfaring.

Jeg har slitt en god del psykisk opp igjennom årene, hatt det veldig tøft. Samtidig var jeg hobbypsykologen til vennene mine, den alle kom til for å få støtte, råd og svar. Jeg hjalp de som sleit og stilte opp på alle måter, innvolverte meg ufattelig i alle andres liv. Det gjorde at jeg glemte meg selv fullstendig og undertrykte mine egne problemer.

Det endte med at jeg plutselig en dag mistet all følelse og empati for andre mennesker, jeg tror rett og slett det ble for mye for meg. Når noen åpnet seg for meg hadde jeg null interesse og brydde meg ikke om hvor tøft de hadde det i det hele tatt, jeg hadde mistet all lyst til å hjelpe andre så de skulle få det bedre. Jeg hatet at dette skjedde, men uansett hvor hardt jeg prøvde, greide jeg ikke å bry meg.

Det var en uheldig reaksjon, men til syvende og sist kom det noe godt ut av det. Jeg fikk uendelig med tid til å jobbe med meg selv, og nå, to-tre år etter er jeg et mye sunnere, friskere og bedre menneske. Evnen som hobbypsykolog kom tilbake og de nye erfaringene mine gav meg et mye bedre grunnlag til å hjelpe andre. Den dag i dag er jeg den venner kommer til for svar når de står fast og sliter, og det er en utrolig deilig følelse. Jeg har f.eks. hjulpet venner som slet med rus nå i ettertid. Men det måtte til at jeg fokuserte 100% på meg selv for å komme hit jeg er i dag.

Jeg ser at historiene våre ikke er helt like, men moralen er den samme. Tving deg selv til å fokusere bare på nettopp deg selv for en periode og kom deg på beina igjen. Når du har landet greiene i ditt eget liv vil du være mye bedre rustet til å hjelpe kompisen din, nå er du ikke skikket til det i det hele tatt. Å være der for han nå er uheldig for dere begge da du selv sliter, og har ikke mulighet til å stille opp fullt ut uansett. Etter en periode med self-care kan det hende du har bygget mye nye erfaringer og kunnskap som gjør at du kan gi kompisen din nettopp det han trenger for å komme seg ut av det. Ikke minst vil du få et mye større overskudd til nettopp dette når du er på en bedre plass i livet. Det viktigste er uansett at du selv skal ha det bra med deg selv og bearbeide det du sliter med.

Jeg skjønner at det er vanskelig å slå av bryteren empati og medmenneskelighet, og at det føles egoistisk å etterlate noen i nød. Derfor er jeg ufattelig glad den dag i dag for at dette skjedde av seg selv med meg, selv om det føltes jævlig der og da. Du burde være din egen favoritt. Du vet at det du sliter med må jobbes med og bearbeides, og da må du fokusere bare på deg selv. I den tilstanden du er i nå virker det for meg nyttesløst at du skal hjelpe noen andre, når du ikke er frisk og sunn selv.

Ble litt rotete dette, men håper det gav mening. Går du i behandling?

Ikke se på det som at du forlater han - tenk heller at du må ta en «time-out» for å bli en bedre versjon av deg selv slik at du en dag får muligheten til å komme tilbake og hjelpe han.

Det viktigste for deg i denne prosessen skal ikke være han. Målet skal jo være at du skal få det bra. Men jeg vet at det er dritvondt å etterlate noen som du vet sliter, så å si dette til deg selv kan gjøre det lettere. Ha som et mål at du skal stille opp for han når du selv er på beina. Er du en som bryr deg veldig om vennene dine, kan dette være en god motivasjon i prosessen.
Sist endret av Izeeyou; 5. juni 2021 kl. 15:18. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Anonym bruker
"Farlig Nebbhval"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Izeeyou Vis innlegg
Det føles helt jævlig, I know. Men la meg ta deg litt frem i tid ved å dele en egen erfaring.

Jeg har slitt en god del psykisk opp igjennom årene, hatt det veldig tøft. Samtidig var jeg hobbypsykologen til vennene mine, den alle kom til for å få støtte, råd og svar. Jeg hjalp de som sleit og stilte opp på alle måter, innvolverte meg ufattelig i alle andres liv. Det gjorde at jeg glemte meg selv fullstendig og undertrykte mine egne problemer.

Det endte med at jeg plutselig en dag mistet all følelse og empati for andre mennesker, jeg tror rett og slett det ble for mye for meg. Når noen åpnet seg for meg hadde jeg null interesse og brydde meg ikke om hvor tøft de hadde det i det hele tatt, jeg hadde mistet all lyst til å hjelpe andre så de skulle få det bedre. Jeg hatet at dette skjedde, men uansett hvor hardt jeg prøvde, greide jeg ikke å bry meg.

Det var en uheldig reaksjon, men til syvende og sist kom det noe godt ut av det. Jeg fikk uendelig med tid til å jobbe med meg selv, og nå, to-tre år etter er jeg et mye sunnere, friskere og bedre menneske. Evnen som hobbypsykolog kom tilbake og de nye erfaringene mine gav meg et mye bedre grunnlag til å hjelpe andre. Den dag i dag er jeg den venner kommer til for svar når de står fast og sliter, og det er en utrolig deilig følelse. Jeg har f.eks. hjulpet venner som slet med rus nå i ettertid. Men det måtte til at jeg fokuserte 100% på meg selv for å komme hit jeg er i dag.

Jeg ser at historiene våre ikke er helt like, men moralen er den samme. Tving deg selv til å fokusere bare på nettopp deg selv for en periode og kom deg på beina igjen. Når du har landet greiene i ditt eget liv vil du være mye bedre rustet til å hjelpe kompisen din, nå er du ikke skikket til det i det hele tatt. Å være der for han nå er uheldig for dere begge da du selv sliter, og har ikke mulighet til å stille opp fullt ut uansett. Etter en periode med self-care kan det hende du har bygget mye nye erfaringer og kunnskap som gjør at du kan gi kompisen din nettopp det han trenger for å komme seg ut av det. Ikke minst vil du få et mye større overskudd til nettopp dette når du er på en bedre plass i livet. Det viktigste er uansett at du selv skal ha det bra med deg selv og bearbeide det du sliter med.

Jeg skjønner at det er vanskelig å slå av bryteren empati og medmenneskelighet, og at det føles egoistisk å etterlate noen i nød. Derfor er jeg ufattelig glad den dag i dag for at dette skjedde av seg selv med meg, selv om det føltes jævlig der og da. Du burde være din egen favoritt. Du vet at det du sliter med må jobbes med og bearbeides, og da må du fokusere bare på deg selv. I den tilstanden du er i nå virker det for meg nyttesløst at du skal hjelpe noen andre, når du ikke er frisk og sunn selv.

Ble litt rotete dette, men håper det gav mening. Går du i behandling?

Ikke se på det som at du forlater han - tenk heller at du må ta en «time-out» for å bli en bedre versjon av deg selv slik at du en dag får muligheten til å komme tilbake og hjelpe han.

Det viktigste for deg i denne prosessen skal ikke være han. Målet skal jo være at du skal få det bra. Men jeg vet at det er dritvondt å etterlate noen som du vet sliter, så å si dette til deg selv kan gjøre det lettere. Ha som et mål at du skal stille opp for han når du selv er på beina. Er du en som bryr deg veldig om vennene dine, kan dette være en god motivasjon i prosessen.
Vis hele sitatet...
Jeg skjønner 100% hva du sier, jeg tar det til meg og kjenner jeg har neglesjert min egne psykiske helse i flere år før jeg knakk, når jeg nå har mistet meg selv litt fikk jeg et lite dypdykk i mitt eget liv. Jeg har også alltid vært denne hobbypsykologen alle kommer til sånn som deg, jeg har alltid vært den «sensitive» med et stooort hjerte for å hjelpe andre rundt meg og ikke tatt det lett om andre sliter.

Jeg starter i behandling 15.Juni og fant faktisk ut av at jeg har slitet med en god sterk dose OCD i 12 år som jeg har ignorert, hehe.
Dette kjenner jeg meg veldig godt igjen i.

Av egen erfaring med et svært likt tilfelle, som fikk et dødelig utfall, vil jeg anbefale å snakke åpent med den det gjelder.
Si hva du tenker, føler og hvordan det påvirker deg å konstant bekymre deg på denne måten.
Hvorfor du eventuelt velger å trekke deg unna osv.
Og hvis det skulle gå galt så vet du ihvertfall med deg selv at du har gjort ditt ytterste for å få vedkommende til å forstå ditt perspektiv på saken.

For all del, det trenger absolutt ikke å bli så dramatisk heller.
Fyren kan skjerpe seg og bli en god kompis og et velfungerende menneske igjen, men det var den underliggende frykten for å motta et dødsbudskap velvitende om at jeg ikke hadde gjort nok, eller hadde begått et svik av en god venn i nød, som var det underliggende problemet.
Å konstant bekymre seg på denne måten løser ikke problemet heller og det er fort gjort at man faller inn i en såkalt ond sirkel.

Slik jeg ser det har du hendene fulle allerede og burde derfor fokusere på deg selv.
Du har tilsynelatende gjort det du kan og mere til for å hjelpe og det er ingen grunn til at du skal forsette skrantende på halv maskin fremover.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg skjønner 100% hva du sier, jeg tar det til meg og kjenner jeg har neglesjert min egne psykiske helse i flere år før jeg knakk, når jeg nå har mistet meg selv litt fikk jeg et lite dypdykk i mitt eget liv. Jeg har også alltid vært denne hobbypsykologen alle kommer til sånn som deg, jeg har alltid vært den «sensitive» med et stooort hjerte for å hjelpe andre rundt meg og ikke tatt det lett om andre sliter.

Jeg starter i behandling 15.Juni og fant faktisk ut av at jeg har slitet med en god sterk dose OCD i 12 år som jeg har ignorert, hehe.
Vis hele sitatet...
Så «bra» du kjenner deg igjen, da har jeg forstått riktig. Det betyr jo at vi har vært i mye samme situasjon, og du skal vite at de rådene jeg presenterer deg var nødvendig for meg. Det gjorde massiv progressjon, så dette er ikke tomsnakk. Det føles vanskelig og kjipt å gjøre det, men jeg tror helt ærlig det kan være en nødvendighet for deg også. Tenk på deg selv, du er viktig. Som tidligere sagt, ta på deg selv oksygenmaska før du hjelper andre, det er mening i det.

Så bra du begynte i behandling! Hehe, undertrykt kraftig OCD i 12 år? Oi, det må ha vært utfordrende. Og det at du har ignorert alvorlige plager i lange tider gjør at å jobbe med det nå vil være veldig utfordrende, utmattende og tidvis forvirrende. Ikke minst er det tidkrevende, og for min egen del sliter jeg nå ikke mest med problemene mine, men mer nettopp det at jeg har undertrykt dem så mange år og lidd i stillhet. Vær obs på at dette kan få ettervirkninger som er vanskelig å få bukt med.

I perioden fremover kommer du til å bli godt kjent med deg selv og få en forståelse for hvorfor du er som du er. Det er godt å få svar og gir deg et godt utgangspunkt for å takle utfordringer i livet fremover. Kjekt å høre at du er i gang, håper du får all hjelp du trenger og at veien til frisk blir så kort og uproblematisk som mulig! Vær egoist og tenk på deg selv, det kan jeg ikke få sagt nok. Lykke til!
Anonym bruker
"Farlig Nebbhval"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Izeeyou Vis innlegg
Så «bra» du kjenner deg igjen, da har jeg forstått riktig. Det betyr jo at vi har vært i mye samme situasjon, og du skal vite at de rådene jeg presenterer deg var nødvendig for meg. Det gjorde massiv progressjon, så dette er ikke tomsnakk. Det føles vanskelig og kjipt å gjøre det, men jeg tror helt ærlig det kan være en nødvendighet for deg også. Tenk på deg selv, du er viktig. Som tidligere sagt, ta på deg selv oksygenmaska før du hjelper andre, det er mening i det.

Så bra du begynte i behandling! Hehe, undertrykt kraftig OCD i 12 år? Oi, det må ha vært utfordrende. Og det at du har ignorert alvorlige plager i lange tider gjør at å jobbe med det nå vil være veldig utfordrende, utmattende og tidvis forvirrende. Ikke minst er det tidkrevende, og for min egen del sliter jeg nå ikke mest med problemene mine, men mer nettopp det at jeg har undertrykt dem så mange år og lidd i stillhet. Vær obs på at dette kan få ettervirkninger som er vanskelig å få bukt med.

I perioden fremover kommer du til å bli godt kjent med deg selv og få en forståelse for hvorfor du er som du er. Det er godt å få svar og gir deg et godt utgangspunkt for å takle utfordringer i livet fremover. Kjekt å høre at du er i gang, håper du får all hjelp du trenger og at veien til frisk blir så kort og uproblematisk som mulig! Vær egoist og tenk på deg selv, det kan jeg ikke få sagt nok. Lykke til!
Vis hele sitatet...
Har troa på at jeg kommer gjennom det her helt frisk og sterkere enn noen gang, håper jeg da er frisk i flere år. Bachelorgraden min var rett og slett en kamp i seg selv med langvarig fysisk sykdom annenhvert semester osv. men etter dødsfall i nær familie selvmedisinerte jeg med alkohol, minst 120-140 halvlitere i måneden ++ alle shots og vinglass jeg fikk om jeg drakk opp mine 16 øl jeg tok med (aldri alene, men dro ut ved hver anledning som bydde seg) til slutt knakk jeg og må reise meg igjen. Tror det panikkanfallet utløste en form for dissoativ greie som er på bedringens vei.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Har troa på at jeg kommer gjennom det her helt frisk og sterkere enn noen gang, håper jeg da er frisk i flere år. Bachelorgraden min var rett og slett en kamp i seg selv med langvarig fysisk sykdom annenhvert semester osv. men etter dødsfall i nær familie selvmedisinerte jeg med alkohol, minst 120-140 halvlitere i måneden ++ alle shots og vinglass jeg fikk om jeg drakk opp mine 16 øl jeg tok med (aldri alene, men dro ut ved hver anledning som bydde seg) til slutt knakk jeg og må reise meg igjen. Tror det panikkanfallet utløste en form for dissoativ greie som er på bedringens vei.
Vis hele sitatet...
Det gjør du nok. Alltid lys i enden av tunellen Høres jo ut som du har oppnådd noe tross store utfordringer, bachelor er ingen spøk. Bra!

Alkohol er skummelt. Så tilgjengelig, så sosialt akseptert og så fungerende. I korte perioder. Har selvmedisinert med alkohol selv, den er skummel. Endte selv på Antabus. Vær åpen med behandler om dette, det kan ha stor betydning for behandlingen. Og du har jo hatt et betydelig inntak, dette er noe som sannsynligvis vil være en ekstra belastning i tiden fremover. Ikke gi opp!
Anonym bruker
"Vanskelig Rødspette"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Okay. Jeg er han kompisen din og jeg skal prøve å formulere hva du kan gjøre/(hva egentlig paranoide meg forventer). Sånt er alltid vanskelig, men:

Først av alt, «du skal ikke gjøre noe, de må hjelpe seg selv!!». Seriøst? Glad jeg har bedre BESTEvenner.

Det er egentlig lite du kan gjøre. Kompisen din må først forstå at levemåten han sverger til er slippery slope. Ja, det er jævlig mye fucka i verden og det å akseptere det er liksom ”ildprøven“ for en paranoid, sensitivt selvutnevnt filosof med altfor mye fritid. Jeg er ganske sikker på at han tenker på deg, selv om han ikke gir lyd fra seg. Det er alltid nice å bli bedt med på ting fordi det blir liksom en reality-check i en hverdag der du egentlig vet selv at du er i ferd med å føkke opp livet.

Bare det at du gidder å lage tråden her viser at han er heldig som har deg. Og tro meg; om han ikke vet det så vet han det sånn ca ihvertfall. Kommer han seg gjennom det her så garanterer jeg du har en lojal og ekte venn som bare vil deg godt for resten av livet.

Mye bla-bla, men det er faktisk litt sånn det er. Lite du kan gjøre, annet enn å legge til rette for at han vet at du tenker på han. Et «Halla, hva skjer?», en snap, en telefonsamtale etc er priceless. Han har sannsynligvis en indre kamp han må gjennom. Takk til deg som person og lykke til hos vennen!

Over og ut
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Alt startet med Hasj.
Vis hele sitatet...
Jeg føler dette er utrolig reduksjonistisk, og at du må grave mye dypere en som så hvis du ønsker å hjelpe din venn.

Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
...men etter dødsfall i nær familie selvmedisinerte jeg med alkohol, minst 120-140 halvlitere i måneden.
Vis hele sitatet...
Du innrømmer jo selv å ha hatt en seldestruktiv respons til traumatiske hendelser, jeg tipper dette gjelder kompisen din også.

Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Hvordan skal jeg forholde meg til å prøve å støtte han fortsatt? Nå som jeg sliter sjæl?
Vis hele sitatet...
Det å støtte noen handler ikke nødvendigvis om å redde dem fra "narko helvete". Det får du ikke til. Du har rett og slett ikke 8 års faglig utdanning i klinisk psykologi. Kanskje det kompisen din trenger, mer en noe annet, er å bli inkludert i gjengen. At han vet han har kompiser som vil finne på sosiale og hyggelig ting, som gjør at han kanskje glemmer problemene sine i et par timer uten å måtte trykke i seg diverse piller.

Kanskje det siste han trenger er meningsløse, gjentagende interventions og ultimatum som ikke fører noe sted, og som kun minner han på hvor lite folk er keen på å være med han. Og som kun fører til overfladiske løgner og urealistiske krav. Skal du hjelpe noen med psykiske lidelser så kan du egentlig ikke gjøre stort annet en å anbefale en psykolog.
Sist endret av Juicekongen; 6. juni 2021 kl. 02:45.
Anonym bruker
"Digital Nattravn"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Det viktigste er å ta vare på deg selv, og da er det nok å bryte kontakten som er løsningen. Du har vært der for han i lang tid uten endring og en rusavhengig kjører sitt eget løp, så på tide at du også gjør det! Ikke ha dårlig samvittighet for å fase ut kontakten gradvis ved å slutte å svare på telefonen 9 av 10 ganger osv eller fortelle han rett ut at du føler du har stått på mye forgjeves og det trekker deg så mye ned at du klarer ikke ha kontakt og se han ødelegge livet sitt sånn mer. Blokker nummeret om du må. Det kan gi han en mye større tankevekker og selvransakelse enn at du fortsetter å stå på pinne og være både sosialkontakt, støttekontakt og ruskonsulent for han.
Fuck hva alle her sier. Hvis du anser deg selv en god venn så stiller du opp nå som han er i en situasjon jeg vil tro han trenger det mest. Dø for venna dine eller dø venneløs.
Sitat av ThePLUH! Vis innlegg
Fuck hva alle her sier. Hvis du anser deg selv en god venn så stiller du opp nå som han er i en situasjon jeg vil tro han trenger det mest. Dø for venna dine eller dø venneløs.
Vis hele sitatet...
Har du selv vært, evt. vært nær noen som er kraftig rusavhengig og bevitnet den prosessen det er å komme seg ut av det? Er du klar over hvor mye som kreves av en nær pårørende i denne prosessen? Mener du virkelig at TS er i stand til å forsømme seg selv for å ta på seg dette ansvaret slik han fremstår i denne tråden?

Er enig i at han skal hjelpe kompisen sin, men alt til sin tid. Først må han komme seg selv på beina!
Sitat av Izeeyou Vis innlegg
Har du selv vært, evt. vært nær noen som er kraftig rusavhengig og bevitnet den prosessen det er å komme seg ut av det? Er du klar over hvor mye som kreves av en nær pårørende i denne prosessen? Mener du virkelig at TS er i stand til å forsømme seg selv for å ta på seg dette ansvaret slik han fremstår i denne tråden?

Er enig i at han skal hjelpe kompisen sin, men alt til sin tid. Først må han komme seg selv på beina!
Vis hele sitatet...

Ja, jeg har det. Var med personen hver dag i 4 år til vedkommende kuttet meg ut på grunn av hvor streng jeg ble etterhvert. Han forsøkte å ta livet sitt 3 ganger, alle gangene var jeg en av de første på sykehuset og til den dag idag gjør jeg det jeg kan for å hjelpe han.
Jeg tror vi har forskjellige standarder for hva vi kaller "vennskap".
Sånn som jeg leser det, er du minst like mye ute etter å hjelpe deg selv, som å hjelpe han, om du skjønner?

Vet ikke om jeg tar feil, gidder ikke utdype hvis det er skivebom. Men det du i så fall vurderer å gjøre, kan slå ut begge veier. Jeg ville gitt det et forsøk, men altså, hallo. Å gjøre som jeg vllle gjort er vel bortimot det dummeste du kan gjøre, nesten alltid
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
så var det syre (LSD vil jeg tro) og hasj hver eneste dag
Vis hele sitatet...
Kan ikke ta LSD vær eneste dag, da øker toleransen såpass at Du ikke får effekt igjen. LSD er et stoff man kan kun ta et par ganger mnd. (Unnskyld om du mente hasj vær eneste dag, men måten det var skrevet tolker jeg som LSD og hasj*)
Sist endret av matwoo; 12. juni 2021 kl. 23:14.
Sitat av ThePLUH! Vis innlegg
Ja, jeg har det. Var med personen hver dag i 4 år til vedkommende kuttet meg ut på grunn av hvor streng jeg ble etterhvert. Han forsøkte å ta livet sitt 3 ganger, alle gangene var jeg en av de første på sykehuset og til den dag idag gjør jeg det jeg kan for å hjelpe han.
Jeg tror vi har forskjellige standarder for hva vi kaller "vennskap".
Vis hele sitatet...
Så bra du stiller opp, sånne venner kan man aldri få nok av! Men hvor mye tid har du hatt til dine egne greier i denne perioden da? Hvordan har ditt eget liv sett ut, og hvor mye har du fokusert på deg selv?

Nei, vi har ikke forskjellige standarder for hva vi kaller vennskap. Jeg også mener man skal stille opp for sine kjære så langt man kan, og som person er jeg nok en som går lengre enn de fleste andre for venna mine! Men si meg, hva er vitsen i å plugge telefonen i en powerbank som er tom for strøm? Hvordan kan du lage deg mat når kjøleskapet er tomt? Hvorfor trykke på fjernkontrollen når TV-en er ødelagt?

Ser du ikke OP? TS er i krisesituasjon selv, han har rett og slett ikke kapasitet til å være en støtte. Uansett hvor mye han ønsker og håper å kunne stille opp, er han der i livet nå at han må fokusere på seg selv for å unngå å gå til grunne. Er batteriet tomt, så er batteriet tomt, så enkelt er det. Da tar man det ut og lader det, og før du vet ordet av det, er batteriet klart til å kunne drifte apparatet igjen.

Jeg er elendig på metaforer, men i sistnevnte er TS batteriet og apparatet kompisen.