Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  17 3109
Hey Freaks

Jeg er i et stadige i livet hvor jeg egentlig ikke vet helt hvordan jeg har det. Enkelte dager går ting veldig på skinner, mens jeg er helt i bånn andre dager. Føler meg altså ganske ustabil, om du vil. Etter mange timer brukt på lurking på forumet her vet jeg at det er en og annen som har litt livserfaring, så jeg er ute etter litt råd eller innspill. Admins; feels free til å flytte tråden til en annen kategori om den ligger feilplassert.

Fra utsiden ser det nok ut som om jeg gjør det greit i livet. Går sisteåret på bachelor innenfor IT, og vet at dette vil sikre meg jobb selv om jeg ikke har de aller beste karakterne. Føler at mye av grunnen til at jeg har kommet meg igjennom de vanskelige fagene er på grunn av covid (ergo: godkjent/ikke-godkjent fag ovenfor bokstavkarakterer). Jeg vet derfor med meg selv at jeg ikke er den glupeste, men bare rett og slett har hatt flaks. Arbeidsinnsatsen min er derfor noe jeg sliter med. Prøver hardt å tvinge meg selv til å stå opp om morgenen og sitte på skolen for å pusle med oppgaver. Jeg møter opp til alle forelesninger, men enkelte dager strever jeg veldig med å ikke ligge i senga til 12. Jeg vet med meg selv at jeg burde bli mer strukturert, men sliter. Føler i tillegg at jeg ikke har lært noe særlig på de to årene jeg har studert til nå, mest sannsynlig på grunn av dårlige vaner fra videregående. Allikevel har jeg enkelte dager en glød til å gjøre en innsats, da jeg vet at belønningen i fremtiden vil være gode penger. Penger = lykke, eller?

De fleste dager står jeg opp rundt 10, drar i forelesning, sitter noen timer på skolen og jobber, før jeg drar hjem. Dager der det ikke er forelesning er de dagene jeg sliter med å få ting gjort. Ettermiddagene og kveldene bruker jeg til soving, løping eller gaming. Føler meg veldig "tom" da jeg sitter der fra 16 hver dag og stirrer på monitoren min med Old School RuneScape. Løping er de eneste gangene der jeg er edru og føler meg ordentlig glad. Prøver derfor å få til dette hver dag.

Helgene er som oftest helt like, med mindre jeg jobber. Har nylig begynt å smårøyke i helger, så fredagskveldene tilbringer jeg ofte høy, mens jeg på lørdager så og si uten unntak er full og er på fester / byen. Søndagen tilbringer jeg derfor fyllesjuk, før mandag starter og hele prosessen gjentas. Føles litt ut som om jeg er fanget i en evig loop, og jeg føler hele tiden jeg har skolearbeid eller andre bekymringer hengende over meg. Dette kombinert med en deltidsjobb (der jeg egentlig trives veldig godt) førerer til at jeg enten må være høy eller full for å slappe av ordentlig. Motivasjonen for denne posten var et breakdown jeg hadde etter byen på lørdag for noen uker siden. Kom hjem, la meg i senga og klarte rett og slett ikke slutte å gråte. Jeg gråter sjeldent, men akkurat den kvelden tok det flere timer før jeg fikk roet meg. Hverken mer alkohol eller weed hjalp. Det er her jeg stilte meg spørsmålet første gang om jeg egentlig har det bra. Dette har jeg grublet på siden.

Jeg har i utgangspunktet ikke et negativt syn på livet. Vet at jeg er veldig heldig som får muligheten til å studere, har en deltidsjobb, har mange gode venner og god økonomi. Jeg er en sosial type. Prater med mange daglig, har mange venner. Føler at disse samt familie ser på meg som en oppegående person, men vet jo egentlig med meg selv at dette kun er et skalkeskjul. Dette er jo også min egen feil, siden jeg sjeldent forteller noen om problemene mine eller hvordan jeg egentlig har det - vet jo egentlig ikke om jeg har det bra eller ei.

Setter pris på alle innspill, råd og liknende situasjoner dere vil dele - usikker på hva jeg egentlig er ute etter i denne posten. Kanskje er jeg bare en drittunge i tjueårene som ikke skjønner hvor bra han har det

Takk på forhånd
Å være emosjonelt "flat" er vel et symptom på klinisk depresjon, så det er vel ikke umulig at du burde fått sjekket opp det.
Ellers så ja, hverdag er jo hverdag.
Hverdag er hverdag, men gjør noe annet da, stikk på en hyttetur ta en kino tur, ikke gjør det same hver helg. Meld deg inn en eller annen klubb, møt andre.

Kan og ta en tur til legen sjekke vitaminer og slik, spes d vitamin hvis du er mye inne.

Husker studietida selv som ett orkntil tider, men dessverre så er det slik livet er eat, work, sleep and repeat.
Sitat av nafta Vis innlegg
Å være emosjonelt "flat" er vel et symptom på klinisk depresjon, så det er vel ikke umulig at du burde fått sjekket opp det.
Ellers så ja, hverdag er jo hverdag.
Vis hele sitatet...
Sitat av tearz83 Vis innlegg
Hverdag er hverdag, men gjør noe annet da, stikk på en hyttetur ta en kino tur, ikke gjør det same hver helg. Meld deg inn en eller annen klubb, møt andre.

Kan og ta en tur til legen sjekke vitaminer og slik, spes d vitamin hvis du er mye inne.

Husker studietida selv som ett orkntil tider, men dessverre så er det slik livet er eat, work, sleep and repeat.
Vis hele sitatet...
Ja, er vel kanskje litt det at jeg innser at dette blir sånn livet mitt blir de neste 60-ish årene.

Takk for forslaget om å få sjekket ut vitaminer, har ikke egentlig tenkt på at det kanskje kan være noen mangler der. Sitter jo en del inne

Tusen takk for svar, begge to !
SammeFaenGårNokGreit
Absurd's Avatar
jeg er 27 år og tenker på å ta mitt liv hver eneste dag, jeg tror ikke livet skal være sånn. men sånn er det. Jeg har generelt veldig positivt syn på livet, men jeg er veldig ensom, og jeg tror det kan bli tungt over tid om man ikke deler slike ting med andre. Ta vare på deg selv å oppsøk hjelp før du ender i en så mørk grop du ikke trodde fantes..
Livet er ikke en dans på roser er blitt en overbrukt floskel, men det er seriøst the realest shit they ever wrote. Ingen har lovt deg at dette kom til å bli lett eller gøy.

For livet er faktisk for de fleste et helvetes hinderløp man skal forsere både fysisk og psykisk. Men i vårt samfunn er det gått sport i å flexe hvor jævla bra vi har det og hvor lykkelige liv vi lever. Selv om det ikke er sant. Sosiale medier er en av de sterkeste plattformene for sånt. Men også husene våre, klærne våre, bilene vår etc. Flex it

For ikke å glemme at vi bor i et land der vi faktisk har veldig gode levevilkår. Alle basisbehovene våre blir fylt, men allikevel kan det være en kamp å komme seg gjennom dagen psykisk. Vi har fått litt følelsesmessik skeivfokus.

Ikke rart at folk som har kriget i midtøsten og sett virkelig ulykke, har vanskelig for å bare returnere til Norge og late som ingenting. Tenk på det. Det må føles som at noe er grunnleggende feil med oss som mennesker.
Sitat av Absurd Vis innlegg
jeg er 27 år og tenker på å ta mitt liv hver eneste dag, jeg tror ikke livet skal være sånn. men sånn er det. Jeg har generelt veldig positivt syn på livet, men jeg er veldig ensom, og jeg tror det kan bli tungt over tid om man ikke deler slike ting med andre. Ta vare på deg selv å oppsøk hjelp før du ender i en så mørk grop du ikke trodde fantes..
Vis hele sitatet...
Takk for svar! Er bare noen år yngre enn deg, men omgså heldigvis svært sjeldent med tanken om død. Håper du er good selv om slike tanker kan oppstå.. Skal ta vare på meg selv!

Sitat av Nordlandskuken Vis innlegg
Livet er ikke en dans på roser er blitt en overbrukt floskel, men det er seriøst the realest shit they ever wrote. Ingen har lovt deg at dette kom til å bli lett eller gøy.

For livet er faktisk for de fleste et helvetes hinderløp man skal forsere både fysisk og psykisk. Men i vårt samfunn er det gått sport i å flexe hvor jævla bra vi har det og hvor lykkelige liv vi lever. Selv om det ikke er sant. Sosiale medier er en av de sterkeste plattformene for sånt. Men også husene våre, klærne våre, bilene vår etc. Flex it

For ikke å glemme at vi bor i et land der vi faktisk har veldig gode levevilkår. Alle basisbehovene våre blir fylt, men allikevel kan det være en kamp å komme seg gjennom dagen psykisk. Vi har fått litt følelsesmessik skeivfokus.

Ikke rart at folk som har kriget i midtøsten og sett virkelig ulykke, har vanskelig for å bare returnere til Norge og late som ingenting. Tenk på det. Det må føles som at noe er grunnleggende feil med oss som mennesker.
Vis hele sitatet...
Du er nok inne på noe her, og er akkurat derfor jeg føler at jeg ikke burde ha det shit - alle levevilkårne mine blir jo oppfylt med glans. Takk for kommentar og synsvinkel
Det du beskriver tror jeg mange kan kjenne seg igjen i. 20-årene mine var definitivt en kjekk og opplevelsesrik periode (spesielt sett i ettertid). Men det var også langer perioder med lav motivasjon og en slags håpløs følelse. Selv etter å ha bestått studiene så visste jeg fremdeles ikke hva jeg ville bli - noe jeg forøvrig fremdeles egentlig ikke vet. Forskjellen, og dette gjelder de fleste tror jeg, er at man etter fylte 30 mer aksepterer situasjonen som den er. Jeg vet kanskje ikke hva jeg egentlig "vil bli når jeg blir voksen", men jeg har en grei jobb med god lønn og hyggelige kolleger. Jeg er dyktig i hva jeg gjør og har fritid til det jeg vil.

Etterhvert som man velger å jobbe på lag med livet så blir det enklere, og for mange mer tilfredsstillende - akseptere situasjonen sin (dette er ikke noe du bevisst gjør, du bare "blir sånn") og gjøre det beste ut av den. Gleder og mål forandrer seg. Når jeg var ung så kunne jeg ikke brydd meg mindre om å eie egen bolig/leilighet. Jeg likte friheten til å bare kunne dra. Nå er jeg kjempefornøyd over å ha egen bolig - og ser absolutt dette som en personlig seier. Jeg bruker de rusmidlene jeg selv vil - bare ikke spesielt ofte. Men i mye bedre kvalitet.

Jeg savner å reise. Det å loffe rundt i 1 år+/-. Dette er noe jeg ikke har mulighet til på samme måte som før. For mye ansvar kommer med godene. Men på en annen side - jeg er sannsynligvis heller ikke den samme personen lenger.
Sist endret av Uten Agenda; 2. oktober 2021 kl. 01:16.
You are not your job or how much money you have in the bank. Tyler Durden
Sitat av Uten Agenda Vis innlegg
Det du beskriver tror jeg mange kan kjenne seg igjen i. 20-årene mine var definitivt en kjekk og opplevelsesrik periode (spesielt sett i ettertid). Men det var også langer perioder med lav motivasjon og en slags håpløs følelse. Selv etter å ha bestått studiene så visste jeg fremdeles ikke hva jeg ville bli - noe jeg forøvrig fremdeles egentlig ikke vet. Forskjellen, og dette gjelder de fleste tror jeg, er at man etter fylte 30 mer aksepterer situasjonen som den er. Jeg vet kanskje ikke hva jeg egentlig "vil bli når jeg blir voksen", men jeg har en grei jobb med god lønn og hyggelige kolleger. Jeg er dyktig i hva jeg gjør og har fritid til det jeg vil.

Etterhvert som man velger å jobbe på lag med livet så blir det enklere, og for mange mer tilfredsstillende - akseptere situasjonen sin (dette er ikke noe du bevisst gjør, du bare "blir sånn") og gjøre det beste ut av den. Gleder og mål forandrer seg. Når jeg var ung så kunne jeg ikke brydd meg mindre om å eie egen bolig/leilighet. Jeg likte friheten til å bare kunne dra. Nå er jeg kjempefornøyd over å ha egen bolig - og ser absolutt dette som en personlig seier. Jeg bruker de rusmidlene jeg selv vil - bare ikke spesielt ofte. Men i mye bedre kvalitet.

Jeg savner å reise. Det å loffe rundt i 1 år+/-. Dette er noe jeg ikke har mulighet til på samme måte som før. For mye ansvar kommer med godene. Men på en annen side - jeg er sannsynligvis heller ikke den samme personen lenger.
Vis hele sitatet...
Takk for en nice synsvinkel, Uten Agenda
Godt å høre at det også har vært eller er sånn hos andre, og at det muligens er normalt med slike tanke. Hjalp en hel del. Gledes til å bli eldre, hehe

Sitat av TylerDurden777 Vis innlegg
You are not your job or how much money you have in the bank. Tyler Durden
Vis hele sitatet...
God quote, enda bedre film!
Tipper på du bare var full når du grein på fylla sist gang. Men å sitte foran en skjerm hele dagen er ikke bra. Da hadde vell alle blitt deprimert, prøv å tving deg til å vær sosial eller test en ny hobby. Bare noe som får deg ut i fra "hulen din" og ut i livet. Det kan også hjelpe å fortelle dette til legen din, så kan du få henvisning til psykolog som kan hjelpe deg med medisiner, da blir ting litt bedre. I vertfall for en stund.

Edit: Om du tvinger deg selv til å studere noe bare for pengene sin del, så blir du neppe noe mer lykkelig.
Sikkert lurt å fullføre studiene som du først har begynt på. Men å tvinge seg inn i en karriere/jobb som du ikke liker blir sikkert ikke så bra.
Sist endret av Katana1; 2. oktober 2021 kl. 22:56.
Sitat av Katana1 Vis innlegg
Det kan også hjelpe å fortelle dette til legen din, så kan du få henvisning til psykolog som kan hjelpe deg med medisiner, da blir ting litt bedre. I vertfall for en stund.
Vis hele sitatet...
En psykolog kan kanskje hjelpe, men ikke med medisiner. Men kanskje med å bryte noen tankemønstre eller komme inn i noen bedre vaner.

TS, det kan hende det finnes noe psykologtilbud i forbindelse med studiestedet ditt. Eventuelt gå til fastlegen.

Sitat av TheMildMildWest Vis innlegg
Du er nok inne på noe her, og er akkurat derfor jeg føler at jeg ikke burde ha det shit - alle levevilkårne mine blir jo oppfylt med glans.
Vis hele sitatet...
Det er jo ikke det det handler om. Man kan fint lide av depresjon uten å være i en objektivt vanskelig livssituasjon. Som du selv beskriver, så kan det legge stein til byrden at man har fine ting i livet men ikke er i en tilstand der man greier å sette pris på det.
Sist endret av *pi; 3. oktober 2021 kl. 00:00. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Katana1 Vis innlegg
Tipper på du bare var full når du grein på fylla sist gang. Men å sitte foran en skjerm hele dagen er ikke bra. Da hadde vell alle blitt deprimert, prøv å tving deg til å vær sosial eller test en ny hobby. Bare noe som får deg ut i fra "hulen din" og ut i livet. Det kan også hjelpe å fortelle dette til legen din, så kan du få henvisning til psykolog som kan hjelpe deg med medisiner, da blir ting litt bedre. I vertfall for en stund.

Edit: Om du tvinger deg selv til å studere noe bare for pengene sin del, så blir du neppe noe mer lykkelig.
Sikkert lurt å fullføre studiene som du først har begynt på. Men å tvinge seg inn i en karriere/jobb som du ikke liker blir sikkert ikke så bra.
Vis hele sitatet...
Helt enig - er mye mulig jeg rett og slett bare sitte for mye inne. Medikamenter er jeg litt skeptisk til, men en start ville jo kanskje vært å prate med legen min som noen sier. Mulig dette hadde dyttet meg i riktig retning.
Når det gjelder karriere/jobb: 90% sikker på at jeg beveger meg i riktig retning, siden data er noe jeg har drevet med og hatt interesse for hele livet. Bare litt trådt til tider
Takk for svar! Setter pris på det.

Sitat av *pi Vis innlegg
En psykolog kan kanskje hjelpe, men ikke med medisiner. Men kanskje med å bryte noen tankemønstre eller komme inn i noen bedre vaner.

TS, det kan hende det finnes noe psykologtilbud i forbindelse med studiestedet ditt. Eventuelt gå til fastlegen.


Det er jo ikke det det handler om. Man kan fint lide av depresjon uten å være i en objektivt vanskelig livssituasjon. Som du selv beskriver, så kan det legge stein til byrden at man har fine ting i livet men ikke er i en tilstand der man greier å sette pris på det.
Vis hele sitatet...
Takk for svar pi

Kan jo undersøke om det er noe psykologtilbud innenfor studiet. Dette har ikke engang falt meg inn, og kan muligens eliminære det største problemet mitt: at det rett og slett er veldig dyrt med psykolog.

Du er nok også inne på noe på slutten der. Kan hende jeg må få lagt ifra meg tankengangen om at jeg "er nødt til" å ha det fint.
Sist endret av TheMildMildWest; 3. oktober 2021 kl. 00:40. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av TheMildMildWest Vis innlegg
Takk for svar pi

Kan jo undersøke om det er noe psykologtilbud innenfor studiet. Dette har ikke engang falt meg inn, og kan muligens eliminære det største problemet mitt: at det rett og slett er veldig dyrt med psykolog.

Du er nok også inne på noe på slutten der. Kan hende jeg må få lagt ifra meg tankengangen om at jeg "er nødt til" å ha det fint.
Vis hele sitatet...
Privat psykolog er dyrt, men hvis du blir henvist av lege til offentlig tilbud, eller hvis du finner en privat med offentlig driftstilskudd, så betaler du bare egenandel som hos legen. Når du når taket så har du frikort.
utdannelsen min gikk opp i røyk... vær forsiktig
Sitat av Absurd Vis innlegg
jeg er 27 år og tenker på å ta mitt liv hver eneste dag, jeg tror ikke livet skal være sånn. men sånn er det. Jeg har generelt veldig positivt syn på livet, men jeg er veldig ensom, og jeg tror det kan bli tungt over tid om man ikke deler slike ting med andre. Ta vare på deg selv å oppsøk hjelp før du ender i en så mørk grop du ikke trodde fantes..
Vis hele sitatet...
Ting ble lettere for meg når jeg sluttet å være så blodig positiv til livet. Jeg var en klassisk pleaser som gikk rundt å smilte, stilte opp, løftet andre opp og brøt inn der jeg så urettferdighet. Sikkert i et patetisk håp om at jeg en dag skulle få noe igjen for det i form av tja..lykke, kjærlighet, generell medgang. Det har jeg sluttet med, nå forventer jeg ingenting (fra hverken noe eller noen), ser på livet som først og fremst langt, kaldt og full av skuffelser. Det gjorde ting enklere å takle. Skjer det noe bra så blir jeg heller positivt overrasket. Men sitter ikke lenger å venter på det. Bli glad i ensomheten din, det er håpløst vanskelig å få innpass.
Sist endret av Hard-hitting; 5. oktober 2021 kl. 11:09.
Birds Aren’t Real
vindaloo's Avatar
Sitat av Hard-hitting Vis innlegg
Ting ble lettere for meg når jeg sluttet å være så blodig positiv til livet. Jeg var en klassisk pleaser som gikk rundt å smilte, stilte opp, løftet andre opp og brøt inn der jeg så urettferdighet. Sikkert i et patetisk håp om at jeg en dag skulle få noe igjen for det i form av tja..lykke, kjærlighet, generell medgang. Det har jeg sluttet med, nå forventer jeg ingenting (fra hverken noe eller noen), ser på livet som først og fremst langt, kaldt og full av skuffelser. Det gjorde ting enklere å takle. Skjer det noe bra så blir jeg heller positivt overrasket. Men sitter ikke lenger å venter på det. Bli glad i ensomheten din, det er håpløst vanskelig å få innpass.
Vis hele sitatet...
Men veldig mange er ensomme.
Vet dere ikke om hverandre?
Skjer livet med deg eller skjer du med livet? Er beskrevet godt innen for begrepet Locus of control. Skrev kort versionen i starten av posten, men for å utdype føler du at ting skjer med deg, eller at du får ting til å skje i ditt eget liv?.

Jeg hadde selv en periode der jeg følte meg rådløs og viste ikke hva som var greia. Min løsning var å identifisere ting jeg faktisk liker å gjøre. Mye jeg trodde jeg likte å gjøre, men det gjorde meg ikke lykkelig. Måtte tenke over hvorfor jeg gjorde ting, gjør jeg dette fordi det er gøy, eller fordi det er enkelt og jeg har bestandig gjort det? Å tenke sånn har gjort meg mer bevist på at "man er sin egen lykkes smed". Altså finn ut hva du syns er givende, godt mulig du må prøve nye ting og finne nye bekjenter. Vit at det er du som bestemer hva du skal gjøre og gjør det som gagner deg mest. Altså internalisere locust of control, istendenfor at eksterne krefter skal styre