Dere har kanskje ikke sett så alt for mye til meg her inne, men jeg er faktisk innom her et ti-talls ganger daglig. Jeg prøver å svare på mest mulig, men som regel blir jeg sittende bare å lese - utrolig mye interessant å lese her på forumet.

Jeg er kristen. Mange tenker kanskje nå "åh, han er en sånn en ja, kjedelig", trykker tilbake i nettleseren og finner noe mer interessant å lese om, og deg om det.


Jeg har lagt merke til at mange her inne har ganske sterke meninger. Jeg vil anta de fleste er ateister - benekter at det finnes en Gud, selvsagt med unntak som meg og sikkert noen andre. Dette er ikke en tråd for å prøve å forvandle dere - som jeg uansett ikke klarer, men heller for å prøve å nøste litt opp i en del myter om kristendommen. Jeg har full respekt for ateister, og forstår godt at de/du ikke tror at det finnes en Gud. Det er jo tross alt noe man må tro.

Og det leder oss inn på første tema jeg vil ta opp; å tro vs å vite. Mange ikke-kristne spør ofte kristne hvordan de kan tro det finnes en Gud, når det ikke finnes noe bevis. Tvert imot, all fattigdom og elendigheten i verden burde være bevis nok for at det ikke finnes en Gud. Religion handler om å tro. Hadde Gud vist seg i hver reklamepause på TV og satt som julenissen sitter på kjøpesentrene hvert år før jul, hadde jo alle trodd på Gud. Han hadde jo kunne stått foran dem i levende livet og gjort ekte magiske triks. Akkurat julenissen var kanskje litt dårlig sammenligning, ettersom en del av dere sikkert tror Gud er like virkelig som julenissen - og jeg klandrer dere ikke. Det er vanskelig å tro på noe du ikke kan ta eller føle på, men sånn er det altså kristendommen fungerer.


"Når man er kristen kan man ikke røyke, drikke alkohol, dra på fest eller ha det gøy". Njeeeh, stemmer nok ikke helt den du. Det finnes mange forskjellige typer kristne. Man kan ikke bare sette alle i én bås. I mange frimenigheter gjelder kanskje disse reglene, eller normene. Dette varierer veldig fra menighet til menighet til hva som er sosialt akseptert der. Men det finnes ikke noen offisielle regler for kristne, i motsetning til foreksempel muslimer, som har visse ting de må gjøre for å bli god nok for Allah. Be til faste tider og dra på pilgrimsreise minst en gang i løpet av livet. Dette er hvertfall slik jeg tolker det. Man har selvsagt de 10 bud, men dette er leveregler. Man skal selvsagt prøve å holde dem best mulig, men det er aldri noen som klarer å holde alle disse budene uansett. Det eneste du trenger for å være kristen, er troen på Jesus og Gud - noe større enn deg selv. Du må i det minste ønske å tro det.

De fleste kristne har sine egne tolkninger, og tar ikke alt som står i Bibelen for god fisk. Bibelen er tross alt et utvalg av skrifter en gruppe prester og skriftlærde satt sammen et par hundre år etter Jesus døde. Jeg går i statskirken, hvor vi oppfordres til å tenke selv, og tolke selv. Presten har ikke svar på alt, og har gjerne en annen tolkning enn du. Så det er absolutt ikke snakk om noe hjernevasking i statskirken. I enkelte frimenigheter vet jeg det er ganske annderledes. Eksempelvis Levende Ord, som jeg mener driver med litt for aggresiv evangelisering, som kan virke skremmende for mange. Jeg har selv vært med på en del samlinger i frimenigheter, og fant ut at det ikke var noe for meg.


Jeg vil tro de fleste forskere og personer med interesse for vitenskap ikke er kristne. De bruker sin logiske forstand, og tenker at det er imot fysikkens lover. Og det er det jo i bunn og grunn helt sikkert. Men for meg virker det ganske ulogisk at alt i begynnelsen var helt svart - alt var bare en svart liten klatt. Så eksploderte denne klatten, og alt formet seg til dagens univers, gjennom milliarder av år. Alt tilpasset seg nærmest perfekt, og her sitter vi i dag i et evig stor univers, men kun én beboelig planet i vårt slag (hvertfall som vi vet om hittil) der dyr, planter og mennesket tilfeldigvis dukket opp på grunn av en tilfeldig eksplosjon der tilfeldigvis alle bitene falt på plass til det det er i dag. Fantastisk.

Jeg vil si det er like trolig som at det finnes en Gud der ute. Om vi aldri hadde kunnet sett noe til universet, hadde du da trodd på at det fantes om noen fortalte deg om det? Det hadde jo vært ganske ulogisk, og noe vi vanskelig kunne sett for oss. Men la oss si Gud skapte verden, hvor kommer da Gud fra? Samtidig kan du jo spørre deg hvor denne klatten fra Big Bang kom fra. Da er vi jo tilbake til verdens begynnelse, og hvor alt stammer fra og disse tingene. Ting som har drevet forskere til vannvidd, og som mennesket aldri kommer til å finne ut av. Noen mennesker klarer bare ikke fatte at det finnes noe større enn dem selv, noe de aldri kommer til å forstå seg på. Enten det er Big Bang-teorien eller om det er Gud.


Jeg har absoutt ikke alle svarene når det gjelder religion, kristendom og Gud. Når jeg forteller personer at jeg er kristen, får jeg ofte merkelige blikk, og en haug med spørsmål som absolutt ikke er noe enkelt å svare på - mer umulig. Føler likevel jeg har fått ned et lite bildet på hvordan jeg ser på kristendom og Gud i denne tråden, og hva det er for meg. Alt jeg ønsker er å blit møtt med respekt som kristen, og ikke hånlige blikk av personer som mener de er rakettforskere og har alle svarene på hvorfor det er imot fysikkens lover at det finnes en Gud. Mange mener også kristne er dumme, som tror at det finnes en Gud. Jeg ser på meg selv om en over-middels inteligent fyr for å være på min alder, med stor interesse for teknologi og vitenskap. Selv om jeg ikke er av de mest aktive kristne, regner jeg meg likevel for kristen.


Det ble til slutt ganske mye dette her - mye mer enn jeg hadde planlagt, men håper noen finner det interessant

Har vokst opp i en kristen familie, så det har selvsagt påvirket meg. Men jeg har alltid forbundet kristendommen med noe positivt. Det er slik jeg er oppdratt, og tenker forsatt at det er noe positivt. Hadde jeg vokst opp på en øde øy hadde jeg aldri fått høre om kristendom, religion eller noe, så hadde noe ikke blitt kristen da, med mindre noen fortalte meg om det.

Jeg er gjerne redd for å dø. Det tror jeg mange er, uavhengig om man er kristen eller ikke. Men jeg velger å tro, og å håpe at det er noe etter døden, og kanskje noe enda bedre? Det skader jo ikke å tro, utenom at mange kanskje ser på deg som dum, som selv mener at det er helt idiotisk å tenke seg at det finnes noe etter døden.

EDIT: La inn quote

Fyiskkens, logikkens og alle andre "lover" som finnes er menneskeskapt, og basert på vår egen erfaring og forskning. Definisjonen av logikk er at når x utføres, så burde y skje. Kaster du en ball mot en vegg, så burde den sprette tilbake, men hva får deg til å si at det ikke står en skinnende mann med glorie og skjegg som plutselig tar den i mot en dag? Hva sier en lov? Jo, hva som er rett og galt. Hvem har bestemt hva som er rett og galt? Jo, oss selv.

Så sånn sett er religion like logisk som matematikk.

Selvsagt finnes det ingen konklusjon, alle har rett og tar feil, og jeg deler for øvrig samme syn som deg Kanoner.

Bibelen ble skrevet av mange personer. Du har foreksempel de fire evangeliene. Fire personer som skriver om det de ser og hører under Jesus sin oppvekst og gjennom hans liv. Så nei, jeg tror ikke alt er guds skrevne ord, og det tror jeg ikke det er meningen at det skal være heller. Dessuten er mye av det som står i Bibelen tolkbart på flere måter. Det meste kan du ikke tolke bokstavlig, som de eksemplene du ramser opp. At Gud skapte jorden på 7 dager, vil ikke si at det er dager slik vi har i dag. Det kan være år, eller århundrer for alt vi vet.

EDIT: Når det gjelder det gamle testamentet, blir mye av reglene der opphevet i det nye testamentet etter Jesus døde på korset. Jeg vet ikke hvor mye du vet om akkurat den biten, men blir litt for mye å ta her, og litt for seint på kvelden/natten

Det er en del av kristendommen, ja, men det er likevel to forskjellige ting. Kall deg gjerne kristen dersom du kun tror på eksistens (merk at jeg ikke bruker ordet "liv" i denne sammenhengen) etter døden, men det er i så fall på grunn av mangel på bedre ord.

Jeg syns kristendommen har mange gode retningslinjer for livet; nestekjærlighet, solidaritet og moral. Det er viktig å ha religion slik at mennesker som ikke vet sitt eget beste (samt samfunnets beste) og ikke selv kan ta egne avgjørelser og/eller har egne meninger har et regelverk og følge. Det er et viktig middel for å kontrollere de store massene. Litt eventyrfortellinger og homse-hets kan vi vel overleve. You gotta take the good with the bad!

Fun fact: Massen Big Bang ekspanderde ut i fra var visttnok kun på størrelse med en middels stor klinkekule. Kanskje Gud og kompisene knipset klinkekuler når alt begynte?

SID64, bingo! (i mine øyne, selvsagt)

Det kommer da vitterlig an på svaret på spørsmålene, men om kristendommen mot all formodning viser seg å ha det nøyaktige svaret så må vel kristendommen avfeies som religion og etableres som fakta.

Om det viser seg at det ikke finnes noen gud så tror jeg det har liten virkning, da å fortelle en kristen at "gud finnes ikke".. vel, det har ikke funket særlig bra noen gang.

Hvorfor er alle hele tiden nødt til å vise at de tror? Jeg er selv kristen, men det jeg selv kaller en "diskré" kristen. Kirken tror jeg ble oppfunnet av griske jævler som fant ut at de skulle tjene penger på at andre trodde, så der går jeg ikke. Jeg ber, men bare for meg selv i stille stunder. Gud ser alt og hører alt, ikke sant? Så hvorfor er vi da nødt til å gå i kirken for å vise at vi tror på han? Det er som trådstarter sa, alle har sine forskjellige tolkninger og meninger om bibelen. Og selv mener jeg at mye av det som står i bibelen er bullshit. Faktisk, jeg vet ikke om jeg engang er kristen, eller om jeg bare tror på en helt annen Gud enn andre. Uansett trenger jeg ikke å skrike ut til alle hva jeg tror på. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men ekstremt mange troende er slik.

Det er også dette jeg tror ødelegger for religionene, og gir de så mange dårlige rykter. Fordi alle skal absolutt konvertere alle andre - gjelde det kristendommen eller islam. Jeg bryr meg fint lite om andre tror eller ikke - jeg vet at jeg tror, og det holder for meg. Noe jeg syntes det burde gjøre for alle andre også.

Korstogene var bare et påskudd for maktmissbruk. Hverken kultur eller religion hadde noe å gjøre med dette. Alt var bare for å skaffe nye landområder. Eneste jeg kan tenke på der er barnekorstogene - der kan det ha vært mye religion inni bilde, men jeg tror ikke det. Det sies at folket trodde så mye på Gud at de lot barn gå i korstog for å ta over et annet området, for Gud kunne jo ikke la stakkars barn dø - dumme jævler.

Jeg ser fortsatt ikke hvordan du kan gå fra det å ville finne en forklaring på hva som skapte jorden til å tro på gud ifra bibelen som sitter i himmelen og følger med på alt vi gjør, og ser om vi er snill eller slem. Som skapte jorden på 6 dager og lagde Adam og Eva, som senere ble kastet ut av paradis fordi de spiste et eple. Hvordan i allverden kan du tro på dette? Det finnes ikke et fnugg av bevis for det.

Om grunnen til at du tror på dette faktisk bare er blind tro, hvorfor tror du ikke på Islam, Hinduismen, Jødedommen eller Sikhismen? Om man ser på Islam så er det langt flere folk som tror på det en Kristendommen, er det ikke mer sannsynlig at de har rett enn du? Du vil jo brenne i det muslimske helvete om du ikke konverterer, hvordan kan du ta sjansen?

Jeg kan forstå folk som kaller den ukjente energien som lå bak the big bang for gud, men så fort man gir denne energien spesielle eller menneskelige attributter mener jeg man er ute å turer.

"Is God willing to prevent evil, but not able? Then he is not omnipotent.
Is he able, but not willing? Then he is malevolent.
Is he both able and willing? Then whence cometh evil?
Is he neither able nor willing? Then why call him God?"
- Epicurus

Jeg skrev en helt syk lang post til denne her nå, men sletta den fordi den ble så lang.

"Kort" fortalt: Jeg har vært den mest uinteresserte ureligiøse (no satanist shit, ikke misforstå) personen i alle år. Aldri hatt noe interesse av å bli religiøs og kanskje noen ganger ledd inni meg av folk som har vært skikkelig religiøse.

Jeg fant ut at i bibelen skulle det angivelig stå masse om verden og samfunnene og ting som skjedde den dag i dag. Om kriger, konflikter, katastrofer osvosv (ja alle har vel hørt det der om microchippen ogsånn også), og jeg ville finne ut om det faktisk stod i bibelen, og hvis det stod - om det var en slags "spå framtiden" greie, eller om det var helt tilfeldig og folk bare vrei det om til at "bibelen har rett".

Så derfor dro jeg i en menighet på landet en søndag. Jeg som aldri hadde vært i en kirke engang med unntak av bryllup og påske greier på skolen(og hata det) Blablabla allsang og greier, hyggelig nok, minna meg om allsang i aulaen på skolen blablabla. På slutten av hele greia kunne alle gå fram å prate med prekern - noe jeg syns var teit, men som en del av meg allikevel hadde litt lyst til, og sidemannen sa "Gå fram du", uten at jeg hadde sagt/gjort noenting, uten at jeg hadde "søkt" til noe som helst. Jeg var der på like avslappa/uinteressert måte som om jeg skulle sitti på bussen.
Men jeg gikk nå fram og visste ikke hva jeg skulle si, til det kom ut av meg "Jeg lurer på om det er en grunn for at jeg er her i dag?". Prekeren la hånden sin på skuldern min og det var da jeg fikk denne opplevelsen.
Jeg brast sammen i gråt og skalv og klarte hverken stå på beina eller reise meg opp. En følelse blanda av total hjelpesløshet og "overwhelmed feeling".
Etter ca et minutts samtale gikk jeg tilbake til plassen min og grein og skalv som aldri før. Morgningen etter våkna jeg opp opplagt og heiv meg over den ene boka jeg fikk utlevert før jeg gikk(i tilegg til bibelen), en bok om Jesus. Jeg hater å leste, men jeg leste med stort engasjement og gikk rundt med en lykkefølelse en god stund etterpå.

Fortalte om det til et par venner og familemedlemmer, og alle blei like overraska og så på meg som om det hadde klikka for meg, JEG som aldri ville satt mine ben i kirken står der å forteller om et møte med Jesus.
Var sååå overraska og helt satt ut over hele greia, om det var Jesus(som de sa) vet jeg ikke, men det var noe helt UNIKT i hvertfall.

Så til dere som sier at religiøse er mindre verdt osv:
(Dette ville jeg sagt uavhengig av min opplevelse eller ikke)
GET A GRIP. Tenk om alle syntes mennesker som gjorde noe dem syns var rart var mindre verdt og stakkarslige?? Nei ærlig talt. Ikke bland dere opp i hva folk driver med eller får noe ut av. Det å si noe sånt syntes jeg er like stygt som å være rasistisk, man skal ikke syntes en person er mindre verdt fordi du selv ikke liker eller holder på med det samme.

Gikk ikke an å edite:

Min innstilling på religiøse har alltid vært at de får holde på som de vil, og når jeg har snakket med narkomane som har blitt kristne har jeg tenkt "jaja så fint at dem har funnet noe som driver dem videre og holder dem oppe" - uten å ha lagt noe mer i det.
(I motsetning til dere som ser åpenbart NED på disse menneskene og helst ville stoppa dem)
Men jeg har alltid respektert det, aldri blanda meg opp i hva folk velger å tro på, og uansett hva man tror på har jeg nå forstått at det er ikke stakkarslige folk som ikke har noe annet å tro på, som tror - men det er folk som opplever denne godheten. Om de møter Jesus eller ikke, har ikke noen andre noe med, og det spiller ingen rolle - vær glad for at folk har det/får det godt/bedre, eller for den sags skyld bare gjør noe de liker, får noe ut av, eller syntes er interessant.
Smaker du en ny sjokolade som er god, vil du fortsette å kjøpe den right?
Leser du en interessant overskrift vil du lese teksten også right?
Når du fikk din første orgasme ville du ha fler

Det å sammenligne folk som ser ned på religiøse med rasisme blir helt banalt. Man velger ikke hudfarge eller etnisitet, men i Norge velger de aller fleste selv hvilken religion de skal tro på, eller om de skal tro på noe i det hele tatt.

Det er like legitimt å le av folk som tror på bibelen som å le av folk som tror på troll, succubus, enhjørninger eller trollmenn og hekser. Men selvfølgelig, det kommer som regel ikke noe godt ut av det å rakke ned på meningsmotstanderne sine i en debatt.

Det er hva jeg tenker i hvertfall.
Det hadde vært veldig interessant å se hva folkegrupper sloss om hvis ikke det var noe slikt som religion. Et tilnærmet umulig tankeeksperiment dog. Får stadig inntrykk av at folk har et nærmest religiøst forhold til ting som trening, politiske partier eller ateisme(!). Det virker som folk har et grunnleggende behov for å engasjere seg voldsomt i noe som gir mening til tilværelsen, og ikke minst en mulighet for å krangle med andre.

(Protips: ikke fortell ateistene at Richard Dawkins virker som en kuk.)

Allah betyr Gud på arabisk.

Både islam og kristendommen er basert på det gamle testamentet.
Begge to er abrahamiske religioner. Samme gjelder Jødedommen.

Selv jesus blir nevnt i koranen som Isa,(fra gresk: Isos).
I koranen er Jesus/Isa en profet,men ikke endel av selve Allah(Gud).

Jeg er usikker på måten du omtaler ting her.

Du sier fattigdom og elendighet burde vise at Gud ikke finnes, men så kommer du ikke med noe vesentlig som taller mot den påstanden. Du sier ellers at du tror på Gud, men når du selv tar opp innvendinger som står slikt i løse luften blir det rart for meg.

"Det handler om å tro". Jeg synes bruken av ordet "det" tåkelegger fornuftig tankegang. Ordet er vanligvis en forenklende funksjon; "det regner" (hva regner? skyene såklart) eller "det er enda langt til Oslo" (Oslo er langt unna fra hvor vi er nå). Men i denne sammenhengen er jeg usikker på hva "det" handler om. Tro for troens skyld? Jeg kan bare anta det er en sannhetssøken om hva som finnes, og at "det handler om å tro" betyr "sannhetsøken handler om å tro". Isåfall vil jeg si det er ufornuftig å tro på noe uten å ha noen grunner til å tro på at det du tror på er sant. Dette må selvsagt være grunner som ikke er motivasjonsgrunner (jeg ønsker å tro på sannheten om at det er en gud fordi jeg ønsker gud skal være en garantist for at det finnes noe jeg liker å tro kan kalles godt i universet) men utledet av noe erfaringsmessig som gir mening.

Hvis du har din tro om gud utfra en erfaring som pekte deg i retning av gud så kan man jo spørre om det er en erfaring vi andre kan ta del i eller om den var eksklusiv for deg selv. Om den var ekslusiv for deg selv så har vi jo egentlig en håpløs diskusjon, likeså om jeg var alene til å se to bjørner danse tango i skogen. Det er jo logisk mulig å se men jeg kan ikke uten videre dele erfaringen. Likevel vil de fleste kristne søke å dele sin tro med andre, slik du gjør nå. Det interessante er jo da på hvilken basis, og om vi da egentlig lærer mer om deg som troende enn det å kunne tro i seg selv. Det er jo greit nok å lære om deg og hvordan du fungerer, men det siste er jo mye mer interessant da det kanskje medfører dramatiske konsekvenser.

Min erfaring om gud er at jeg ikke kan se noe i universet som krever en gudsforklaring, at det verken er nyttig eller tilatellig kontra konklusjoner som "jeg vet ikke". Jeg ser i overlegen skala mer psykologiske grunner hos den som tror på gud som årsaken til gudstro enn at gud selv utgir seg i universet på noen måte som fører til gudstro.


De fleste forskere i vesten er kristne såvidt jeg vet fra statistikken. Folk flest oppgir kristendommen også som sin tro. I land som Japan, Kina og de skandinaviske er kanskje mangel på gudstro fremtredende, særlig blant forskere men også blant folket.

Vitenskap legger til grunn for at naturen (alt som er) er ordnet på slik måte at en empirisk kan observere visse lover. Når noe er supernaturlig så virker det altså "over" naturlovene og kan ikke empirisk måles. Vitenskapen *utelukker* ikke supernaturlige årsaker, men sier at det ikke kan måles og man da ikke kan vite mye om det.

Her tåker språkbruken seg igjen synes jeg. "var bare en svart liten klatt" er selvsagt en uhyrlig dårlig og feilaktig forklaring av hvordan ting var ved Big Bang. Såpass uhyrlig at jeg synes forenklingen din gjør hele ideen ufortjent til skamme. Jeg vet ikke om noen forskere som ville redusere det tidligste tid og sted vi vet for universets begynnelse til "bare en svart liten klatt" som om det var en påstand med mening i.

For å kunne si at noe er perfekt må du selvsagt ha en målestokk for grad av perfeksjon. Hvordan har du kommet frem til at universet er perfekt? Hvor fikk du målestokken din ifra?

Hva er "tilfeldig"? For meg er det et meningsløst begrep i denne sammenhengen. Triller du en terning så vil man si dagligtalen i at utfallet var tilfeldig, selv om det selvsagt ikke er det. Terningen faller helt bestemt på en side basert på hvordan du kaster den, luftforholdene og egenskapene til overflaten det detter på og egenskapene til terningen selv. Ingenting av dette er tilfeldig.

Nå snakker du om tilfeldig i en vitenskapsfilosofisk sammenheng. Da må du ha bedre forståelse av hva du legger i begrepet og hvorfor det er en gyldig bruk som argument.

Det aner meg at du har dagens tilstand i universet som et endelig "mål" og at det må ha vært så usansynnlig for deg at universet "tilfeldig" skulle nå akkurat dette perfekte og ideele målet. Mitt svar er at enten kunne vi hatt alternative utfall (hvor du kanskje da hadde hevdet det samme selv om vesentlige ting var annerledes) eller at det nødvendigvis måtte bli sånn som konsekvens av hendelser vi ikke vet om (det som skjedde før Big Bang og naturlovene etter)

Om vi aldri hadde kunnet sett noe til universet, hadde du da trodd på at det fantes om noen fortalte deg om det? Det hadde jo vært ganske ulogisk, og noe vi vanskelig kunne sett for oss. [/quote]

Skjønner ikke hva du mener overhodet. Menneskets oppfatning er så klart knyttet til universet at det ikke gir mening å snakke om noen tilstand utenfor. Kanskje du kan klargjøre det?

Men la oss si Gud skapte verden, hvor kommer da Gud fra? Samtidig kan du jo spørre deg hvor denne klatten fra Big Bang kom fra. Da er vi jo tilbake til verdens begynnelse, og hvor alt stammer fra og disse tingene. Ting som har drevet forskere til vannvidd, og som mennesket aldri kommer til å finne ut av. Noen mennesker klarer bare ikke fatte at det finnes noe større enn dem selv, noe de aldri kommer til å forstå seg på. Enten det er Big Bang-teorien eller om det er Gud.[/quote]

Ja hvor kommer Gud fra? Du har brukt veldig mye tid på å argumentere mot Big Bang teorien (feilaktig, du tilegner teorien mange flere tanker enn den har), men når du påstår det er så ufattelig at det må være årsaker bak universet så konkluderer du med gud selv om spørsmålene ikke ender med slik en forklaring. Skal jeg tro at det plutselig og tilfeldigvis oppstod en mann med hvit skjegg og skaperkraft? Jeg synes det er mye mer ærlig å si at jeg ikke vet opphavet til universet enn å finne på årsaker som jeg mener du finner på av andre grunner enn at du søker sannhet om opphavet.


Hva om du kunne finne alle de elementer i kristendommen som er positive og finne ut at de ikke er ekslusive på noen måter for kristendommen? Tenk om vi kunne identifisere gjennom filosofi og erfaring hva som er best for oss mennesker fremfor å adoptere en religion som bestemmende målestokk for hva som er positivt og ikke positivt?

Jeg minnes de mange her til lands som mener de kan snakke om kristne verdier og at de er bra for oss. Jeg lener mer og mer til at det er en grotesk filosofisk og logisk feilslutning. Under heksebrenningene ville de som moste hvert ben ut av ett menneske og brente henne på bålet prisgi de kristne verdiene som tillot å jage djevelen ut av menneskekroppen. Idag har vi oppgitt de verdiene. Men hva fikk dem til å endre seg? Hvordan identifiserer vi noen verdier som gode og andre som dårlige?

Jeg blir skremt av kristne som mener kristendommen må være målestokken for alt som er godt og samtidig si at kristendommen er årsaken til at ting er så godt her i landet. Det er en kortsluttende sirkelargumentasjon.

Jeg synes vi må lete etter verdier som vi kan dele med hele verden uavhengig av det surret som religion blander inn.

Forbannet være nFFs tidsbegrensing av å kunne redigere innlegg. Det er noen feil med quotesene i posten min som jeg gjerne skulle rettet. Jaja, det lar seg gjøre å finne ut av.