Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  6 3945
Hei!

Før evt dere svarer, så vil jeg gjøre dere oppmerksom på mine forige tråder, da disse forteller litt om min bakgrunn som ganske nedpå/depressiv.

Jeg har vært lærling i 2 år, og har nå jobbet 1 år som fagarbeider. Siste året mit som lærling så kjente jeg veldig på at jeg ikke likte jobben i det hele tatt, helt feil kultur for meg, arbeidet er utrolig kjedelig og hver dag slet jeg med å stå opp. Jeg pushet dog gjennom, da jeg tenkte kanskje at det skulle bli bedre som fagarbeider, men realiteten var stikk motsatt, og jeg har gradvis fått det tyngre og tyngre.
Dette er et litt spesielt yrke, som jeg føler er stikk motsatt av hva jeg faktiskt vil gjøre, selvom jeg ikke er helt sikkert på hva det er.
Jeg gruer meg til å stå opp neste dag, 5 dager i uken, og sliter ofte med søvn pga dette. Jeg er en person som hater å snakke om mine problemer, så når jeg får spørsmålet; "Hvordan går det på jobb?", Så sier jeg at det er greit, åsså går jeg gjerne etterpå og får litt vonde tanker, da det er absolutt ikke greit.
Er blitt veldig sliten psykisk sett, og fysisk sett, da dette er en veldig krevende jobb som kroppen min absolutt ikke er lagd for. Går til kiropraktor 1 gang i uken, og er sykemeldt til tider for senebetennelse.
Hver kveld, hver time jeg er på jobb, så har jeg alltid syke tanker om hvor drit det er, hvor mye jeg har lyst å slutte etc. Kjenner meg utrolig sliten, og den psykiske helsen min begynner å bli veldig, veldig dårlig.

Ikke ta meg feil, selve bedriften og folka er hyggelige i seg selv, men jeg kjenner arbeidet er veldig demotiverende for meg, og folka er ikke typene jeg kommer godt overens med.
Dette har ledet mye til at jeg har forandret meg som person, som er stikk motsatt av den jeg engang var.
Var den stille, som aldri brøyt lover og regler, alltid et smil på ansiktet og hadde liksom en veldig stor livsglede. Helt til den depressive, snusende, til tider toxic (mot meg selv) personen jeg er i dag.

Anyway, jeg sliter litt med å finne ut hva jeg kan gjøre med problemstillingen, og det er her jeg gjerne trenger litt innspill.
Jeg har kjøpt meg leilighet, og har ca 15k i lån spredt rundt på bil, bolig, osv. Derfor har det vært uaktuelt å begynne på skole og diverse, samt som jeg tror jeg aldri hadde hatt tolmodighet til å fullføre.
Område er veldig fattig for jobb tilbud lately, og om det skulle poppe opp noe som jeg var halveis kvalifisert til, så er de fleste jobben lavtlønnet i forhold til hva jeg har nå, og budsjettet hadde ikke gått opp i måneden.

Hva er egentlig alternativene mine? Noen type rådgivning tenker jeg at jeg burde søke opp, men aner ikke hvor og hvilket jeg skulle trenge.
Jeg kjenner meg helt oppbrukt, og jeg takler maks 1år i nåværende stilling.

En liten sidenote om dette skulle poppe opp i kommentarene, så er jeg veldig pliktoppfyllende, så uansett om hvor depressiv jeg er på jobb, så har jeg alltid møtt opp og har selvfølgelig ikke utnyttet arbeidsplassen på noen some helst måte.
Jeg har vært i kontakt med en sosionom fra bedrist helseforsikringen, hvor saken min handlet om betennelsen jeg tidligere nevtne, hvor hun første time spørte meg (over telefon) om jeg likte meg på jobb. Jeg ignorerte spørsmålet og snakket videre om saken. Sendte en mail litt senere om jeg kunne ta opp en annen sak (denne), hvor hun har sagt i 3 dager at hun skal ringe meg for å høre om det er relevant for de, og hvor jeg har utsatt i 3 dager fordi jeg er en pyse som ikke klarer/vil bry andre om mine problemer.
Så nå sitter jeg her, tilbake til freak, for å forhåpentligvis bli litt klokere på mine alternativer.

Takker på forhånd
Område er veldig fattig for jobb tilbud lately, og om det skulle poppe opp noe som jeg var halveis kvalifisert til, så er de fleste jobben lavtlønnet i forhold til hva jeg har nå, og budsjettet hadde ikke gått opp i måneden.
Vis hele sitatet...
Hva stopper deg fra å selge leiligheten og bilen, for å heller jobbe med noe som gir deg glede? Prøv å se ting i perspektiv, tenk 5-10 år frem i tid, da vil du være glad for du gjorde det, istedet for å være stuck i en jobb du hater, for å dekke utgiftene dine

I the lange løp vil det jo se ut som "1 Step Back, 2 Steps Forward"
Sitat av esselte12 Vis innlegg
Hva stopper deg fra å selge leiligheten og bilen, for å heller jobbe med noe som gir deg glede? Prøv å se ting i perspektiv, tenk 5-10 år frem i tid, da vil du være glad for du gjorde det, istedet for å være stuck i en jobb du hater, for å dekke utgiftene dine

I the lange løp vil det jo se ut som "1 Step Back, 2 Steps Forward"
Vis hele sitatet...
Leiligheten min er ikke den dyreste, og betaler ca 10k i måneden på den, og en plass å bo må jeg jo ha. Bil er for å komme meg fra a-b, da ingenting her er veldig sentralt.
Jeg har tenkt litt på fagskole, men da må jeg være i arbeid og ha råd til å betjene disse lånene, og jeg takler ikke arbeidet stort lenger.
Jeg mangler tolmodighet og motivasjon til skole om det var det du mente.. Har aldri vært noe særlig skoleflink, men å jobbe med noe som gir meg glede er noe jeg virkelig hadde trengt.
Føler jeg liksom akkurat har "settla" meg ned, kjøpte leilighet i håp om at jeg skulle føle meg litt bedre, men det har egentlig tatt andre veien, om noen ting.
Er jo veldig med på "1 step back, 2 steps forward" teorien, men føler det handler litt om hvor langt steget tilbake skal være, da jeg føler jeg har jobbet ganske hardt for å komme hit jeg er idag, sett utenom jobb selvølgelig, om det gir noe mening..

Tilegg;
Jeg skal være ærlig da, det du spør om hva som stopper meg i selge leilighet og bil for å gå på skole, det har jeg egentlig ikke et godt svar på. Føler bare at jeg vil starte "livet mitt", samtidig som jeg vil fikse jobb situasjonen, om det er forståeligt. Ser ikke helt for meg at jeg kunne fullført noe som helst skolegang, mtp at jeg allerede har fagbrev/utdanning og samtidig begynner å vokse i 20'åra mine..
Sist endret av Anonymitet997; 30. juli 2020 kl. 14:44. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
huff føler den, jeg er lærling i barnehage og trives ikke i det hele tatt, men trenger pengene
Betale ned lånet du har, søk på studie du kunne tenkt deg, få deg deltidsjobb og slutt i jobben du har nå, utifra hvor mye du får inn i måneden så kan du vurdere å enten beholde bilen eller selge den og begynne med kollektivtransport. En mulighet er også å begynne å leie ut leiligheten din og flytte inn i hybel i en eller annen storby. Begynn å studer, du kommer ikke til å angre på det
Sist endret av Jorg; 30. juli 2020 kl. 14:51.
jeg begynte i ett bemanningsfirma etter jeg tok fagbrevet, å begynte i ett helt urelevant yrke til mitt fag.
mange bedrifter som benytter seg av bemanning gir bra opplæring.

og nå 4 år etterpå har jeg fått veldig bra kompetanse innenfor to andre yrker, som jeg hadde kunne ta fagprøven i seinere enkelt, men har skjønt at det er litt bortkastet, da jeg lett hadde kunne søke ny jobb i begge yrkene ved å oppgi hva jeg har vært igjennom. pluss gode referanser.
Du må rekalibrere perspektivet ditt litt, du er 23(?) år gammel. Du har hele livet ditt fremfor deg, du er jo bare i starten av det. Det er NÅ det er lett å gjøre noe med livssituasjonen din, du har jo bare deg selv og leiligheten å tenke på? Ingen bagasje som barn, kjæreste ++ som du vil få med årene når du blir eldre

Har du lyst å gå skole? Go for it! Kanskje det kan være mulig å flytte hjem til foreldrene dine de få årene skolegangen er, med deltidsjobb ved siden og sparer mest mulig penger.

I starten av 20 åra re-inventa jeg meg selv fullstendig, slutta i jobben etter jeg gikk ifra kjæresten min, kutta ut dårlige venner og flytta til andre siden av landet. Det var skummelt der og da, men når jeg ser tilbake på det når er det noe av det beste jeg kunne gjort, aldri hatt det bedre med meg selv. Av og til må ta litt sjanser her i livet