Hei, og god onsdagskveld. Har egentlig kviet meg lenge for å skrive det her, uten at jeg egentlig vet hvorfor men nå trenger jeg litt hjelp.

Jeg har det siste året (?) opplevd mye angst. Dette startet så fort jeg begynte i ny jobb, og jeg er overbevist om at det er jobben som har trigget dette. Angsten, eller den indre uroen som jeg opplever er spesielt ille når jeg står opp om morgningen. Jeg merker lite til den når jeg er i jobb eller i andre aktiviteter, men så fort jeg våkner eller slapper av så kommer den snikende og jeg føler det bare blir verre for hver måned som går.

Den forsvinner også når jeg ruser meg, noe som fører til at det blir relativt ofte selv om jeg vet at det i lengden bare vil gjøre problemet enda større. Jeg gruer meg hver eneste dag til en ny dag på jobb, og jeg jobber på spreng for å få meg ny jobb. Jeg sender søknader i hytt og pine, men det er dessverre ikke så lett. Jeg synes det er så trist at det skal være sånn, for alt ligger til rettet for at jeg skal ha det bra. Jeg har gode venner, nettopp kjøpt meg en fin leilighet i Gamlebyen og har egentlig alt på stell, men denne angsten (eller indre uroen) påvirker virkelig livskvaliteten min. Jeg vil egentlig dra til legen for å få en sykemelding, men jeg har rett og slett ikke samvittighet til det for det vil gå ut over kollegaene mine på jobb. I tillegg vil det ikke se bra ut at jeg evt er sykemeldt mens jeg er på jakt etter ny jobb.

Er det noen her som har vært i en lignende situasjon, eller har noen tips å komme med? Jeg begynner å bli sliten av å ha det på den måten her.

Hva konkret er det som gir deg denne angsten? Du sier jobb, men er det konkrete ting der som utløser den?

Det er stresset. Konstant underbemannet, kaos, for mye ansvar i forhold til utdanningen min osv. Jobber på sykehjem hvis det er av interesse.

Gå til psykolog og ta det med han! Det er virkelig det beste du kan gjøre. De har lang utdannelse for å hjelpe personer nøyaktig i din posisjon.

Er du organisert? Høres ut som en fagforeningssak.

Skjønner hva du mener. har stått i noe lik situasjon som deg i et omsorgsyrke. Om det er likt for deg vet jeg ikke, men 2 første arbeidsår var på mange måter et sant helvette. Så mye nytt,så mye å sette seg i,så mye forventninger og så mye skjulte koder og blindgater i det psykososiale miljøet. Ikke dårlig arbeidsmiljø, men det er beintøff å være ny, vise hvem du er og finne din plass. Nye blir sett og vurdert i lupe, feiltrnn hos nye får stramere konsekvenser en gamle hester. Jeg var utbrent var urolig,sov dårlig og hadde tilløp til angst. Om du kjenner noen av sakene igjen, vil jeg råde deg til å gi det litt tid. Dette går seg til. Snakk med arbeidsgiver ang oppgaver du får utenfor ditt mandar, dette taper alle parter på. Kjenner du helsa blir så dårlig at det ikke er til å holde ut, snakk med legen din, kanskje trenger du en timeout og kommer sterkere tilbake... kanskje er du i gal jobb, noe som ikke er forenelig med deg, da bør du søke nye jobber

Føler så sinnsykt med dere.
Den jobben er ekstremt viktig, og det er en skam at dere blir behandlet på den måten dere blir.

Var ikke klar over hvor ille det var før jeg fikk pårørende på sykehjem. Ønsker deg alt godt, og hvis det er noen trøst så er det mange av oss som vet hvor viktige og gode mennesker dere er

Anbefaler meditasjon.
Hvor lenge sover du om nettene?

Jeg har hatt angst siden jeg var liten. Ble som 21 åring satt på Cipralex og har gått på disse siden. De tar vekk den verste delen av angsten, før slet jeg med å i det hele tatt gå på butikken og ofte fikk jeg panikkanfall. Nå kan jeg gå ut og har mindre panikkanfall, men jeg har mine dårlige perioder hvor det er vanskelig å gå ut. Har vært i flere jobber og dessverre ikke mestret noen av dem i lengden, så går nå på aap og det ser ut som det går mot ufør for min del. Arbeidslivet og skole har dessverre gjort problemene mine verre, men når jeg har jobbet med frivillighetsarbeid så går det bra, fordi jeg da ikke føler på dette «presset».

Går til psykiater og har gått til det i tre år nå. Har tidligere gått til forskjellige psykologer. Hjelper å få snakket om problemene. Så vil råde deg om å få hjelp. Pass på å få i deg nok mat, ikke isolere deg inne og ha en grei døgnrytme. Det siste sliter dessverre jeg mye med siden angsten også gir meg søvnproblemer.