Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  36 2547
Jeg driver og skriver en bok om angst. Det er en skjønnlitterær roman, ikke et forskningsprosjekt, så ønsker derfor ikke kommentarer på hvordan jeg innhenter data.

Det jeg lurer kort på er:
  • Hvordan oppleves angsten?
    Hva slags teknikker gjør du for å unnslippe angsten?
    Har du noen mestringsstrategier som gjør at du slipper angst?

Hvis du ikke ønsker å skrive dette offentlig, send meg gjerne en pm. På forhånd, takk!
🌶🌶Drit sterk🌶🌶
vindaloo's Avatar
Antidote.
Du får tilgi meg at jeg gjentar meg selv, men tidligere i dag stilte jeg spørsmål ved "slette kulturen" her.
Siden jeg fortsatt syns prosjektet ditt er nyttig og også med en tanke om det kan gjøre det lettere for andre,
så gjentar jeg i sin helhet PM jeg sendte deg i går etter att Tråden din ble slettet.
"Hei
Vet ikke hvor tråden din ble av.
Ting blir sletta så fort at man kan bli svimmel her.

Synes det høres ut som bra prosjekt, som sikkert også kan være til nytte for mange.

Har tidvis angst sjøl, men mer som korte flyktige anfall.
De er heller ikke, ihvertfall som jeg kan se, knytta til spesifikke hendelser (som å få panikk blant folk) etc.
Føles mer som om å i korte øyeblikk "våkne" i fra den daglige nummen heten.
Dessverre er jeg ikke spesielt god til å formidle dette, og det gjør/har gjort behandling som vanskelig.
Lykke til!"
God når det gjelder
Carmex's Avatar
Jeg ble litt overrasket av meg selv da jeg opplevde mitt første panikkanfall, prøvde først å medisinere det bort. Waste of time..

Etterhvert skjønte jeg jo at det er normalt å kjenne på engstelse eller andre følelser i gitte situasjoner. Og valgte å gå for "afraid? So be afraid and do it anyway " taktikk.

Broren min sa også en setning som brant seg fast; "av og til er det meningen at du skal kjenne litt på livet, det er ikke farlig å føle litt"

Har den dag i dag ikke hatt noen flere panikkanfall på ca 2 år, bruker ingen medisiner eller rusmidler.

Røyker rev her og der, men den gjør lite fra eller til, økt matlyst kanskje.
Får et par hissige angrep av angst i blant. Helt random hva det er.

F. eks siste tilfelle var i tunell med bil. Aldri fryktet hverken tuneller eller bil på noen som helst måte før.

Det ble full stans i tunnellen og man fikk beskjed om å skru på radioen. Jeg fikk plutselig en ekstrem frykt for eksosen i tunnellen og at jeg pustet dette. Kaldsvetter og blir veldig uvel. Kjennes ut som jeg skal dø hvert øyeblikk. Ekstreme kroppslige reaksjoner. Kona sitter ved siden av og merker ikke dette på meg i det hele tatt. Hundre prosent inne i mitt eget hode.

Merker etterhvert at jeg faktisk ikke dør og når trafikken begynner å bevege seg igjen så blir jeg gradvis bedre, men er totalt utkjørt resten av dagen. Som å løpe maraton.

Dette skjer i helt unike tilfeller hver gang. Aner ikke hva det kommer fra og er som regel ting jeg aldri har hatt frykt for før. Når det skjer prøver jeg å fortelle meg selv at dette er bare i hue mitt, men når det oppleves såpass ekte sammen med kroppslige reaksjoner så er det utrolig vanskelig å gjøre noe med det i øyeblikket.

Det sies at man skal ønske angsten velkommen og "bli venn" med den, men hvordan skille angsten fra noe annet når det er såpass ekte?

Man føler seg også litt veik etterpå. Ellers en oppegående fyr også skjer sånne ting. Er som regel ting jeg holder hemmelig
🌶🌶Drit sterk🌶🌶
vindaloo's Avatar
Sitat av Source Vis innlegg

Det sies at man skal ønske angsten velkommen og "bli venn" med den, men hvordan skille angsten fra noe annet når det er såpass ekte?

Man føler seg også litt veik etterpå. Ellers en oppegående fyr også skjer sånne ting. Er som regel ting jeg holder hemmelig
Vis hele sitatet...
Noe redsel og frykt er jo naturlig og nyttig. Man er enten dum eller veldig arrogant eller begge om man ikke kjenner på det.
Men når det tar fullstendig overhånd, eller forhindrer deg ifra å gjøre ting som anses å være vanlig situasjoner, da blir det ett problem.
Emetofobi gjør at jeg blir jævla stressa hver gang jeg opplever mye kvalme, eller har vært rundt noen jeg plutselig får vite har hatt omgangssyke. Slitsomt, men har opparbeidet noen rutiner rundt håndhygiene som gjør at jeg slapper mer av.

Ellers har jeg nylig innsett at det kanskje ikke er helt normalt å konstant gå rundt med sommerfugler i magen. Det er jo helt normalt hvis man snart skal ha jobbintervju, eller skal ha en presentasjon forran hele klassen på skolen, men jeg kan nesten ikke huske en dag der jeg ikke har hatt den følelsen. Har ikke funnet noen måte å bli kvitt det, så der vurderer jeg å oppsøke hjelp. Hvis noen andre kjenner seg igjen i det er jeg gjerne interessert i hva dere eventuelt har gjort!
Jeg tror alle føler på angst til en viss grad. Det blir ikke et problem før man blir utmattet, ulykkelig eller ikke tør å møte hverdagen på en normal måte.

Det kan være en underliggende greie som utløses av spesielle livshendelser som samlivsbrudd, dødsfall og lignende.

Det er vanskelig å omstille seg til å klare å kontrollere angsten, fremfor at angsten kontrollerer deg, men det er ikke umulig.

Angst har nok ofte (ikke alltid) en sammenheng med selvbilde. Trening, sunt kosthold og andre ting som gjør at en føler seg bedre kan nok hjelpe en del for mange. Særlig det å ta tak i ting som man har skjøvet foran seg lenge kan være verdt å prøve.

Dette kan f.eks. være å rydde opp i økonomi, ta opp kontakt med venner, gjøre ferdig utdannelse, bytte jobb og mye mer. Det er ikke gjort på en dag, men en ting er helt sikkert; om man ikke iverksetter noen tiltak, så kan man heller ikke forvente at det blir bedre.
Sist endret av Pope; 18. januar 2020 kl. 14:05.
Sitat av Pope Vis innlegg
Jeg tror alle føler på angst til en viss grad.
Vis hele sitatet...
Tja...heter det egentlig angst, det alle har av og til? Er man deprimert når man er lei seg? Er man traumatisert når man er litt preget av en skummel opplevelse? Har man en fobi når man ikke liker edderkopper?

Angst og depresjon er ganske vanlig, men vi bør kanskje ikke vanne ut begrepene til å gjelde helt vanlige følelser.
ओम नमो नारायण
Dodecha's Avatar
DonorCrew
Sitat av Pope Vis innlegg
Jeg tror alle føler på angst til en viss grad. Det blir ikke et problem før man blir utmattet, ulykkelig eller ikke tør å møte hverdagen på en normal måte.
Vis hele sitatet...

Kronikk: Nei du har ikke angst, du er bare litt bekymra.

Problemet er disse overdrivelsene i dagligspråket, når alle har angst, hva skal man da kalle en reell situasjon?
Sist endret av Dodecha; 18. januar 2020 kl. 14:37.
Antidote's Avatar
Trådstarter Donor
Takk for alle svar så langt! Setter utrolig pris på det. Men kan dere prøve og svare på hvordan dere kommer ut av angsten? Er det pusteteknikk, spill på mobilen, snakke med noen venner osv...

Det er veldig interessant fordi det er så forskjellige svar, og er veldig individuelt, men er viktig å ha med når man skal skrive en selvhjelps-bok.

Takk til dere som tørr å åpne seg!
Sist endret av Antidote; 18. januar 2020 kl. 14:51.
For min del har jeg som sagt alltid type "klump i magen" følelsen, og går rundt med en konstant inner monologue, som jeg etter hvert har skjønt at ikke alle har. Ville dere kalt det angst? Det preger definitivt dagliglivet mitt, men til varierende grad avhengig av hvordan livsomstendighetene mine er ellers. I noen tilfeller har det ført til at livet har blitt ganske fælt, men akkurat nå klarer jeg å leve normalt, selv om jeg skulle ønske jeg ikke alltid hatte det i bakgrunnen. Sitter liksom og slapper av nå, men har samme følelsen som om jeg satt og venta på å ha muntlig eksamen om 10 minutter, uten at det er noen grunn for det...


@Antidote: De gangene jeg har opplevd panikk har det hjulpet å fokusere på pust, og å prøve å finne noe å distrahere seg med. Et spill man bare kan fyre i gang i lag med en behagelig podcast har hjulpet meg gjennom noen ekle situasjoner. Sleepwithme er en podcast som egentlig er ment for å hjelpe med søvn, men den har også hjulpet meg å roe ned. Pusteteknikk/fokusere på pust tror jeg er veldig effektivt i sånne tilfeller, hvis man får det til. Én gang har det fått panikken min til å roe seg totalt i løpet av bokstavelig talt ett sekund, og det var utrolig fascinerende. Eneste måten jeg kan forklare det er at tanken plutselig slo meg at jeg bare måtte puste normalt, og da begynte jeg med én gang å puste normalt, og var rolig igjen like etter. Dog har jeg aldri hatt skikkelig panikkanfall i forhold til det jeg har hørt andre opplever.
Sist endret av hippitus; 18. januar 2020 kl. 14:58.
Mnemonic Courier
Bothrops's Avatar
Har angst for bilkjøring og trafikk generelt. Når jeg er passasjer og vi kjører på uoversiktlige veier der man ikke ser hva som er rundt neste sving så tror jeg vi skal dø i hver sving. Sitter og holder meg fast i inventaret, svetter. Mister all fokus og tålmodighet. Kan snappe og kjefte på sjåføren for kommer vi til å dø, men sitter stort sett stiv av skrekk.

Hvis jeg står ved veien og venter så tror jeg at jeg må forholde meg til alle biler som kommer. Hver bil må defineres som trygg eller en trussel. Ser ingenting så jeg går ut ifra at alle er en trussel og stiller meg klar for hver bil som kommer. Så rømmer jeg inn på bussen, temmelig sliten og føler meg ganske teit
🌶🌶Drit sterk🌶🌶
vindaloo's Avatar
Sitat av Antidote Vis innlegg
Men kan dere prøve og svare på hvordan dere kommer ut av angsten? Er det pusteteknikk, spill på mobilen, snakke med noen venner osv...
Vis hele sitatet...
..har ingen god strategi. Det kommer og forsvinner uten att jeg får gjort særlig med det.
Heldigvis for meg er det til å leve med og ikke noe jeg egentlig ser på som så veldig hemmende.
Sitat av Antidote Vis innlegg
. Men kan dere prøve og svare på hvordan dere kommer ut av angsten? Er det pusteteknikk, spill på mobilen, snakke med noen venner osv...

Det er veldig interessant fordi det er så forskjellige svar, og er veldig individuelt, men er viktig å ha med når man skal skrive en selvhjelps-bok.

Takk til dere som tørr å åpne seg!
Vis hele sitatet...
Det er sikkert flere enn meg som vil vite mer om hva dette prosjektet går ut på før vi vil bidra med innhold til det. Først var det en roman, nå er det en selvhjelpsbok? Har du en bakgrunn som tilsier at du kan skrive en bok til folk med angstdiagnoser? Du spør etter info helt fra scratch, jeg får liksom ikke inntrykk av at du har noe grunnlag i bunn i det hele tatt.

Sitat av Dodecha Vis innlegg
Problemet er disse overdrivelsene i dagligspråket, når alle har angst, hva skal man da kalle en reell situasjon?
Vis hele sitatet...
Det er nettopp det...folk med angst trenger kyndige råd, ikke selvhjelpsbøker med lettvindtheter skrevet av kreti og pleti.
Antidote's Avatar
Trådstarter Donor
Sitat av *pi Vis innlegg
Det er sikkert flere enn meg som vil vite mer om hva dette prosjektet går ut på før vi vil bidra med innhold til det. Først var det en roman, nå er det en selvhjelpsbok? Har du en bakgrunn som tilsier at du kan skrive en bok til folk med angstdiagnoser? Du spør etter info helt fra scratch, jeg får liksom ikke inntrykk av at du har noe grunnlag i bunn i det hele tatt.
Vis hele sitatet...
Forstår spørsmålet ditt godt, og kan så klart besvare. Boken er en roman, som inneholder tips til hvordan man takler angst. Derfor er det litt selvhjelpsbok og litt roman.

Angående bakgrunnsinfo, har jeg jobbet med psykisk helse i fire år, så har god erfaring med angst, men ønsker likevel å høre flere teknikker og hvordan folk takler angst. Det er så verdifullt fordi jeg kan bruke det i boken og i jobb-sammenheng. Angst er veldig subjektivt, og ønsker å høre flere historier/teknikker slik at boken kan hjelpe så mange som mulig.

Håper dette svarte på spørsmålet ditt.
Mnemonic Courier
Bothrops's Avatar
Du må gjerne dele selv da, når du ber oss om å dele
Jeg har slitt med både angst og panikkangst siden tenårene. Hvorfor det oppstod er vanskelig å si.
Plutselig var det bare helt umulig å gå ut døren. Jeg hyperventilerte når anfallene kom og gråt så jeg hikstet. Hørtes ut som en astmatiker, trakk pusten inn igjen og igjen og fikk liksom ikke luften ut igjen. Ta bussen var et helvete, jeg hadde angst for angsten livredd for å få sånne anfall ute. Her startet jeg med selvskading altså ved å kutte meg selv, for det var bedre å fokusere på fysisk reel smerte enn det uforståelige vonde inne i meg.

Etter jeg ble eldre og utsatt for overgrep har angsten endret seg. Nå er løven i rommet konstant, men forsterkes i visse situasjoner. Helst får jeg det som kalles stille angstanfall. Jeg kan sitte og nikke og smile og forsøke å høre etter i en samtale mens løven i hjørnet truer med å angripe.

Kuttingen og selvskadingen la jeg bak meg i tenårene. Overgrepene har gjort at jeg ikke lenger forbinder sex med kjærlighet eller nærhet. Men det døyver alikevel noe av den konstante smerten. Så jeg har vel egentlig heller byttet ut barberkniven med meningsløs sex med menn.
Antidote's Avatar
Trådstarter Donor
Sitat av Bothrops Vis innlegg
Du må gjerne dele selv da, når du ber oss om å dele
Vis hele sitatet...
Deler ikke historier fra pasientene mine.
Sitat av Antidote Vis innlegg
Deler ikke historier fra pasientene mine.
Vis hele sitatet...
Selvsagt deler du ikke spesifikke historier fra andre. Men du deler heller ingenting av din generelle erfaring, personlige synspunkter, tanker, teoretisk grunnlag, faglig bakgrunn, filosofisk tilnærming, ingen verdens ting. Du bare sier "jeg skal skrive bok, gi meg innhold", nevner ikke engang at det skal være en semifaglig selvhjelpsbok i starten. Jeg tenker at det er en tilnærming til folks personlige og sårbare efaringer som gjør at jeg ikke har så stor tro på at du kan skrive en bok som er nyttig for dem du ber om innspill fra. Det finnes nok av bøker om psykisk helse der ute, fra folk som deler mye av seg selv.

Altså, for meg må du skrive hva du vil, det er bare et tips til hvorfor du kanskje ikke får så mye respons som du ønsker. Jeg har generelt lite tro på selvhjelpslitteratur som sjanger, men det må i allefall gå litt dypere enn å dele "triks" for å bli kvitt alvorlige sykdommer. Skal du gjøre det, bør du i allefall ha en solid faglig bakgrunn.
Sitat av Antidote Vis innlegg
Deler ikke historier fra pasientene mine.
Vis hele sitatet...
Du trenger jo ikke dele spesifikke situasjoner som gjør personen gjenkjenbar. Men beskrive hvordan angst kan utarte seg hos ulike mennesker. Psykologen min gjør det til stadighet uten å overhode bryte noen taushetsplikt.

Jeg regner med du kommer til å ha med historier fra ditt virke i boken din og ikke bare basere den på innholdet i tråden her.

Det er jo litt interessant for oss å vite, både fordi vi deler våre erfaringer for å hjelpe deg med bokprosjektet og fordi det kan være nyttig å høre andres beskrivelse av angst og teknikker for å leve med angsten.
Antidote's Avatar
Trådstarter Donor
Nå skulle denne tråden i utgangspunktet ikke handle om meg, men kan så klart komme med informasjon som jeg har funnet ut av, observert og har lært. Har flere sider med skriblerier om angst; hva det er, hvorfor det oppstår og forskjellige måter man kan fjerne angsten. Dette er jo meningen at det skal munnes ut i en bok, men kan - som nevnt - dele her på forumet. Kanskje til diskusjon? Tilbakemeldinger? Eller hjelp til andre som sliter?
Sitat av *pi Vis innlegg
Tja...heter det egentlig angst, det alle har av og til? Er man deprimert når man er lei seg? Er man traumatisert når man er litt preget av en skummel opplevelse? Har man en fobi når man ikke liker edderkopper?

Angst og depresjon er ganske vanlig, men vi bør kanskje ikke vanne ut begrepene til å gjelde helt vanlige følelser.
Vis hele sitatet...

Veldig bra Pi, du påpeker en svært viktig forskjell. Ikke bare vanner vi ut begrepene på den måten, men vi risikerer å sykeliggjøre et helt normalt spekter av følelser, og samtidig bagatellisere de som rammes så hardt at der forringer livskvaliteten over tid og begrenser mulighetene til et normalt liv, feks hos de som har så mye, sterke og langvarige plager at dette ødelegger funksjonsnivå og evner.

De aller fleste blir skikkelig lei seg feks ved et samlivsbrudd. Det er normalt og for de aller fleste går det over. Det kan kjennes som en er deprimert og der og da, eller så kan det virke som døden hadde vært den beste løsningen. Men folk fleste kommer seg helskinnet ut av kjærlighetssorg.

Depresjon kan oppstå knyttet til reelle ting, eller helt ut av det blå. Over tid ødelegger det søvn, struktur, sosiale ferdigheter og kan også knuse funksjonsnivå og hukommelse. Selv om en er dypt ulykkelig etter et samlivsbrudd trenger det ikke være en depresjon som kan og bør behandles med terapi og medisiner. Men om det ikke gir så kan være at det utløste en depresjon. Om det går over er det ikke en depresjon, da har det bare vært normale følelser knyttet til tapet av kjærligheten og endringer i livssituasjon.

Vanskelig å forklare håper det gir mening.

Samme blir for angst og traumer som du nevner. Angst kan gjøre folk isolerte, og kan ta kontroll over adferd og hverdag slik at de som rammes blir helt ute av stand til å fungere i hverdagen. Bare hverdagslige ting som å gå i butikk, være sosial eller gå en runde i byen kan blir monumentale oppgaver som blir helt umulig å gjennomføre.

Er kleint for de fleste å fremføre ting i plenum, men det betyr ikke at nødvendigvis at det er full blown angst. Men det kan være angst. Eller bare det at en blir ukomfortabel i "søkelyset", eller når en må ut av komfortsonen.

Går i behandling for blant annet angst, og noen ganger kan angsten angripe så hardt at jeg blir lammet i situasjonen og bare må trekke meg tilbake. Har forsøkt medisiner, og de hjelper jo akkurat der og da om det er noe man må gjennomføre, men medisinene hjelper jo ikke over tid. Angsten må jobbes med slik at en lærer seg å takle stresset, og for meg virker det som eksponering hjelper. Er ikke kvitt angsten men ser ut til å gå rett vei. Og nå er medisin kun nødhjelp og noe jeg har i lommen og forsøker å klare meg helt uten. For meg er den lille tabletten en sikkerhetsline, det å vite at jeg har en pille i lomma jeg kan ta om ting blir helt umulig, og vissheten om den ventilen gjør at jeg som regel klarer meg uten den lille pillen.

Sitat av hippitus Vis innlegg
For min del har jeg som sagt alltid type "klump i magen" følelsen, og går rundt med en konstant inner monologue, som jeg etter hvert har skjønt at ikke alle har. Ville dere kalt det angst? Det preger definitivt dagliglivet mitt, men til varierende grad avhengig av hvordan livsomstendighetene mine er ellers. I noen tilfeller har det ført til at livet har blitt ganske fælt, men akkurat nå klarer jeg å leve normalt, selv om jeg skulle ønske jeg ikke alltid hatte det i bakgrunnen. Sitter liksom og slapper av nå, men har samme følelsen som om jeg satt og venta på å ha muntlig eksamen om 10 minutter, uten at det er noen grunn for det...
Vis hele sitatet...
Akkurat dette er noe jeg kjenner godt til. I mange sosiale situasjoner tar angsten fullstendig overhånd og lammer meg. Men også på privaten helt alene i leiligheten kan angsten komme krypende. Ikke like sterkt som den treffer ute i det offentlige rom, men svært ubehagelig å gå rundt med all den sitringen i kroppen og den indre uroen. Akkurat for dette har ikke behandler funnet noe som virker eller kommet med en forklaring jeg kjøper. Så det eneste jeg kan gjøre når slikt kommer er å forsøke å avlede. Men uroen i kropp og hodet kan bli så overveldende at jeg ikke klarer fokusere på avledningen. Feks kan det bli vanskelig å se en film, serier, lese bøker eller løse sudoku. Har en håndfull her & nå teknikker som kan hjelpe, det samme kan pusteteknikk, mindfullness eller selvhypnose gjøre - men da må jeg huske å starte med teknikkene før ting eskalerer og "cpu'n" i toppen blir "overklokka". For er jeg først der må jeg bare resignere og vente til det går over. For det går over, bare at det noen ganger kan ta en hel kveld, natt og formiddag.

For min del er angsten et produkt av ptsd ifølge behandler så det er litt komplisert å behandle angsten isolert da ptsd kan trigge angst og angsten kan trigge ptsd. Men alt en kan gjøre er å forsøke å stå i det og fortsette å jobbe mot en bedre hverdag.
Sist endret av _abc_; 19. januar 2020 kl. 14:31. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Mnemonic Courier
Bothrops's Avatar
Sitat av Antidote Vis innlegg
Nkan - som nevnt - dele her på forumet. Kanskje til diskusjon? Tilbakemeldinger? Eller hjelp til andre som sliter?
Vis hele sitatet...
Doit
Sitat av _abc_ Vis innlegg
Akkurat dette er noe jeg kjenner godt til. I mange sosiale situasjoner tar angsten fullstendig overhånd og lammer meg. Men også på privaten helt alene i leiligheten kan angsten komme krypende. Ikke like sterkt som den treffer ute i det offentlige rom, men svært ubehagelig å gå rundt med all den sitringen i kroppen og den indre uroen. Akkurat for dette har ikke behandler funnet noe som virker eller kommet med en forklaring jeg kjøper. Så det eneste jeg kan gjøre når slikt kommer er å forsøke å avlede. Men uroen i kropp og hodet kan bli så overveldende at jeg ikke klarer fokusere på avledningen. Feks kan det bli vanskelig å se en film, serier, lese bøker eller løse sudoku. Har en håndfull her & nå teknikker som kan hjelpe, det samme kan pusteteknikk, mindfullness eller selvhypnose gjøre - men da må jeg huske å starte med teknikkene før ting eskalerer og "cpu'n" i toppen blir "overklokka". For er jeg først der må jeg bare resignere og vente til det går over. For det går over, bare at det noen ganger kan ta en hel kveld, natt og formiddag.

For min del er angsten et produkt av ptsd ifølge behandler så det er litt komplisert å behandle angsten isolert da ptsd kan trigge angst og angsten kan trigge ptsd. Men alt en kan gjøre er å forsøke å stå i det og fortsette å jobbe mot en bedre hverdag.
Vis hele sitatet...
På en måte kult å se at noen andre kjenner til det, hahah. På dårlige dager kjenner jeg igjen det med å ikke klare å fokusere på ting. På den tiden ting var værst hadde jeg teknisk sett ting jeg kunne og burde gjort, men jeg køarte ærlig ikke å fokusere i det hele tatt, så det ble nytteløst. En skikkelig dårlig sirkel. Heldigvis får jeg det ikke så intenst som du beskriver, men har ofte opplevd at tankekjøret gjør det vanskelig å følge med på ting, og spesielt vanskelig å sove. Og så tenker man jo selvsagt stort sett på negative ting, som gjerne fører til nedstemthet og en følelse av at alt her håpløst. Er ikke allitd like lett dette her...
Sitat av _abc_ Vis innlegg
For min del er angsten et produkt av ptsd ifølge behandler så det er litt komplisert å behandle angsten isolert da ptsd kan trigge angst og angsten kan trigge ptsd. Men alt en kan gjøre er å forsøke å stå i det og fortsette å jobbe mot en bedre hverdag.
Vis hele sitatet...
Jeg har også angst og PTSD.
Min største frykt er å få skikkelig flashback i offentligheten. Det gjør at jeg unngår mange situasjoner.

Jeg syns også det er vanskelig å finne balansen mellom å eksponere meg for ting for å bekjempe angsten og det å identifisere og unngå ting som trigger PTSDen.

Hvilke tiltak gjør du for å bedre hverdagen?

Sitat av Antidote Vis innlegg
Nå skulle denne tråden i utgangspunktet ikke handle om meg, men kan så klart komme med informasjon som jeg har funnet ut av, observert og har lært. Har flere sider med skriblerier om angst; hva det er, hvorfor det oppstår og forskjellige måter man kan fjerne angsten. Dette er jo meningen at det skal munnes ut i en bok, men kan - som nevnt - dele her på forumet. Kanskje til diskusjon? Tilbakemeldinger? Eller hjelp til andre som sliter?
Vis hele sitatet...
Vi venter....
Sist endret av YourGirlMolly; 20. januar 2020 kl. 00:59. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Det oppleves som en overveldende følelse av frykt. Som om hele virkeligheten kommer til å briste det neste millisekundet. Eller at jeg når som helst bare kan begynne å skrike, miste kontrollen helt, gjøre noe jeg ikke egentlig vil. Pulsen øker også markant og synet "zoomer ut" og får følelsen av ut av kroppen opplevelse. Forsøker da å rette fokuset ut. F.eks når panikken kommer i en kinosal må jeg bare rette alle kreftene mine til å lese undertekst, tenke over plottet, etc. Også viktig å puste godt, men har ingen spesiell teknikk her.
Rusutløst angst her.

Tenker på kjipe situasjoner jeg har vært i ruset, skammer meg over ting jeg har gjort og sagt. Påtrengende minner som jeg ikke klarer å bli kvitt uten å måtte bevege meg og riste på hodet.

Skvetter lett hvis jeg har mye folk rundt meg og begynner å svette og noie hvis det er fullt av mennesker. Stivner et sekund om det dukker opp snut i nærheten av meg, men det rister jeg kjapt av meg.

Har også en generell angst/bekymring som murrer i bakgrunnen.

Får Vival som hjelper noe på følelsen
Sist endret av krystallkongen; 20. januar 2020 kl. 19:58.
Sitat av *pi Vis innlegg
Tja...heter det egentlig angst, det alle har av og til? Er man deprimert når man er lei seg? Er man traumatisert når man er litt preget av en skummel opplevelse? Har man en fobi når man ikke liker edderkopper?

Angst og depresjon er ganske vanlig, men vi bør kanskje ikke vanne ut begrepene til å gjelde helt vanlige følelser.
Vis hele sitatet...
Denne tråden glemte jeg.
Joda, alle kan være engstelige og kjenne på angst i perioder, uten at det kvalifiserer til noen diagnose. Angst, i motsetning til frykt, er jo bare å kjenne på uberettiget redsel eller frykt.

Det jeg kan føle på som ekstrem angst kan være din vanlige sinnstilstand, som er helt normal og ikke noe problem for deg. Altså, om det er en sykdom eller ikke handler vel mer om varighet, intensitet og hvor mye det hemmer deg i hverdagen. Sånn er det jo ofte med psykiske lidelser. Det er ikke en hårfin grense mellom å ha en diagnose eller ikke.

Jeg er helt enig i at vi skal skille på de som har angstlidelse, og oss andre som bare synes at visse situasjoner kan være unormalt jævlige i blant. Men å for eksempel at jeg ikke aner hva jeg snakker om, bare fordi det ikke står noe om min angst i journalen min hos legen, blir litt feil. Symptomene kan være identiske som hos de med alvorlig angstlidelse, uten at det nødvendigvis hemmer folk nevneverdig i hverdagen.

Dette er forøvrig noe psykologen og vennen min har snakket mye om.

Noen steder hvor dette diskuteres: NHI
helsenorge.no
Sitat av Pope Vis innlegg
Men å for eksempel at jeg ikke aner hva jeg snakker om, bare fordi det ikke står noe om min angst i journalen min hos legen, blir litt feil.
Vis hele sitatet...
Det har jeg da virkelig ikke sagt heller. Jeg aner ikke hvilke erfaringer du har, og det er sikkert mange med angst som ikke er diagnostisert. Jeg bare sier at vi trenger et mer nyansert språk enn å kalle all unødig bekymring for angst. Da må vi isåfall ha noen andre ord for å beskrive det de opplever, de som ikke klarer å gå ut døra på ukesvis.

Symptomene kan være identiske som hos de med alvorlig angstlidelse, uten at det nødvendigvis hemmer folk nevneverdig i hverdagen.
Vis hele sitatet...
Jeg vet ikke helt altså. Jeg tror ikke noen kan ha symptomene til en alvorlig angstlidelse uten å bli hemmet av dem. Da får man inntrykk av at det er deg som er svak eller noe, andre hadde kanskje klart å ta seg sammen. Alle føler jo det du føler av og til, det bare hemmer dem ikke. Men alvorlige angstsymptomer er ikke noe du bare tar deg sammen av uten videre. Jeg hører det av og til selv, ment som en slags trøst antakelig, at "de fleste føler nok på det du opplever nå en gang i løpet av livet". Nei. Alle har vanskelige perioder, men de fleste går faktisk ikke gjennom det her. Nå har forsåvidt ikke jeg en angstdiagnose, men poenget er det samme.
Sitat av *pi Vis innlegg
Det har jeg da virkelig ikke sagt heller. Jeg aner ikke hvilke erfaringer du har, og det er sikkert mange med angst som ikke er diagnostisert. Jeg bare sier at vi trenger et mer nyansert språk enn å kalle all unødig bekymring for angst. Da må vi isåfall ha noen andre ord for å beskrive det de opplever, de som ikke klarer å gå ut døra på ukesvis.
Vis hele sitatet...
Nei, på ingen måte. Prøvde å gjøre det litt tydelig ved å si ”for eksempel”, men ser at det var litt utydelig

For ordens skyld kan jeg legge til at jeg omtrent alltid har det fint og sliter lite med dette. Men jeg tør å påstå at jeg kjenner til følelsen av det jeg kaller angst. For de som virkelig sliter er det selvfølgelig mye verre.

Enig at vi kunne vært godt tjent med et rikere språk for å lettere kunne beskrive når det har bikket over.
Det går jo an å håpe at dette med "misbruk" av begrepene angst og depresjon vil dø ut til slutt. Alt og alle var jo heeelt psyko eller mongo og hemma sent på 90-tallet liksom.
Antidote's Avatar
Trådstarter Donor
Takker for alle svar! Siden det ble nevnt at noen ville at jeg skulle dele mine tanker om angst, kommer mine tanker her. Setter forøvrig pris på flere svar.

Hva er angst?
I hjernen vår har vi en del som kalles amygdala. Den fungerer som en brannvarsler. Når man kommer i en situasjon som opptres om livsfarlig, setter amygdala i gang, og sender ut signaler om at man er i livsfare. I en fluktsituasjon er det hensiktsmessig å ha god blodtilførsel til de store muskelgruppene i bena, mens i en angrepssituasjon kan det hende at vi trenger mye energi i armene. I møte med farer oppjusterer vi til alarmberedskap uten å tenke oss om. Det er noe som skjer automatisk for å sørge for vår overlevelse. Men når man sliter med angstlidelse, reagerer amygdala litt feil, eller feiltolker situasjoner som farlige - selv om de ikke er det - og man opplever angst for situasjoner som ikke er farlige i det hele tatt.

En mulig vei ut av angst handler derfor om å se innover etter de følelsene som eventuelt oppleves som truende. Skal man behandle sin egen angst kan det lønne seg å se «innover» og stille seg selv spørsmålet: Hvorfor reager jeg så kraftig i denne situasjonen? Ved angst, panikk og indre uro er det sannsynlig at kroppen igjen reagerer på fare, men ofte er faren en følelse vi ikke har lært å takle, forstå eller uttrykke. Kanskje forstår vi ikke engang hvilken følelse som er på spill eller hvorfor den oppstår i akkurat denne situasjonen. Da frarøves vi på sett og vis oversikt, kontroll og forståelse av eget liv, og vi opplever et typisk symptom på psykisk lidelse i form av angst eller panikkangst. Ingen følelser er sterkere enn frykt. Hjernen er spesialdesignet for å oppdage potensielle farer.

Hvordan komme seg ut av angst?
Mange tyr til SSRI/SSNRI medikamenter. Dette kan fungere for noen, for andre ikke. Man kan også ty til benzodiazepiner; dette fjerner angsten der og da, men er ingen langvarig løsning.

Kjernen i virksom angstbehandling er eksponering. Angstbehandling handler om å undersøke, utfordre og få ny erfaring og kunnskap om katastrofetanker og ubehag. For å endre og skape nye erfaringer vil det som oftest være viktig å jobbe i detalj både med tanker, følelser og atferd. Erfaringer er at samtaler om katastrofetankene ofte raskt kan forandre forståelse og tolkning av følelser, noe som kan være avgjørende for om man velger å utforske dem. Gang på gang har man likevel sett at det først og fremst er nye erfaringer som endrer følelsen.
Det betyr at eksponering ikke handler om «å utsette seg» for noe, men om at man sitter sammen med seg selv og finner frem til spesialdesignede oppgaver som planmessig fremkaller en ubehagelig, men ufarlig følelse. Det handler heller ikke om «å pushe» seg selv, men om å hjelpe til å velge å oppsøke det som fremkaller angst og ubehag.
Man pleier å sammenlikne det å ha en angstlidelse med det å ha en radar som er feil innstilt, eller en alarm som stadig går av. Gjennom unngåelse kan man slippe uro, men man risikerer å ikke finne ut om det er virkelig fare på ferde. Skal man finne ut det må man utforske, noe som er og skal være konstruktivt nervepirrende.

Angst er en jævlig lidelse som dessverre flere og flere rammes av. Man må våge å håpe at man kan bli bedre, og være god på å utfordre seg selv til å gjennomføre gjøremål som kan virke vanskelige. Nøkkelen kan være å gjøre litt etter litt, og gi seg selv skryt underveis. Det som opprettholder angsten, er ofte unngåelse av situasjoner som trigger angsten og opprettholde trygghetsmekanismer.

Lider du av angst? Ha tro på deg selv - det blir bedre! Forøvrig kan jeg gjerne dele telefonnummeret mitt hvis noen sliter med angst, og ønsker å snakke om det. Det hjelper ofte å bare "få ut" frustrasjonen, og kanskje gi hverandre tips og støtte. Man må aldri føle seg alene når man sliter.
Sitat av Antidote Vis innlegg
Takker for alle svar! Siden det ble nevnt at noen ville at jeg skulle dele mine tanker om angst, kommer mine tanker her. Setter forøvrig pris på flere svar.

Hva er angst?
I hjernen vår har vi en del som kalles amygdala. Den fungerer som en brannvarsler. Når man kommer i en situasjon som opptres om livsfarlig, setter amygdala i gang, og sender ut signaler om at man er i livsfare. I en fluktsituasjon er det hensiktsmessig å ha god blodtilførsel til de store muskelgruppene i bena, mens i en angrepssituasjon kan det hende at vi trenger mye energi i armene. I møte med farer oppjusterer vi til alarmberedskap uten å tenke oss om. Det er noe som skjer automatisk for å sørge for vår overlevelse. Men når man sliter med angstlidelse, reagerer amygdala litt feil, eller feiltolker situasjoner som farlige - selv om de ikke er det - og man opplever angst for situasjoner som ikke er farlige i det hele tatt.

En mulig vei ut av angst handler derfor om å se innover etter de følelsene som eventuelt oppleves som truende. Skal man behandle sin egen angst kan det lønne seg å se «innover» og stille seg selv spørsmålet: Hvorfor reager jeg så kraftig i denne situasjonen? Ved angst, panikk og indre uro er det sannsynlig at kroppen igjen reagerer på fare, men ofte er faren en følelse vi ikke har lært å takle, forstå eller uttrykke. Kanskje forstår vi ikke engang hvilken følelse som er på spill eller hvorfor den oppstår i akkurat denne situasjonen. Da frarøves vi på sett og vis oversikt, kontroll og forståelse av eget liv, og vi opplever et typisk symptom på psykisk lidelse i form av angst eller panikkangst. Ingen følelser er sterkere enn frykt. Hjernen er spesialdesignet for å oppdage potensielle farer.

Hvordan komme seg ut av angst?
Mange tyr til SSRI/SSNRI medikamenter. Dette kan fungere for noen, for andre ikke. Man kan også ty til benzodiazepiner; dette fjerner angsten der og da, men er ingen langvarig løsning.

Kjernen i virksom angstbehandling er eksponering. Angstbehandling handler om å undersøke, utfordre og få ny erfaring og kunnskap om katastrofetanker og ubehag. For å endre og skape nye erfaringer vil det som oftest være viktig å jobbe i detalj både med tanker, følelser og atferd. Erfaringer er at samtaler om katastrofetankene ofte raskt kan forandre forståelse og tolkning av følelser, noe som kan være avgjørende for om man velger å utforske dem. Gang på gang har man likevel sett at det først og fremst er nye erfaringer som endrer følelsen.
Det betyr at eksponering ikke handler om «å utsette seg» for noe, men om at man sitter sammen med seg selv og finner frem til spesialdesignede oppgaver som planmessig fremkaller en ubehagelig, men ufarlig følelse. Det handler heller ikke om «å pushe» seg selv, men om å hjelpe til å velge å oppsøke det som fremkaller angst og ubehag.
Man pleier å sammenlikne det å ha en angstlidelse med det å ha en radar som er feil innstilt, eller en alarm som stadig går av. Gjennom unngåelse kan man slippe uro, men man risikerer å ikke finne ut om det er virkelig fare på ferde. Skal man finne ut det må man utforske, noe som er og skal være konstruktivt nervepirrende.

Angst er en jævlig lidelse som dessverre flere og flere rammes av. Man må våge å håpe at man kan bli bedre, og være god på å utfordre seg selv til å gjennomføre gjøremål som kan virke vanskelige. Nøkkelen kan være å gjøre litt etter litt, og gi seg selv skryt underveis. Det som opprettholder angsten, er ofte unngåelse av situasjoner som trigger angsten og opprettholde trygghetsmekanismer.

Lider du av angst? Ha tro på deg selv - det blir bedre! Forøvrig kan jeg gjerne dele telefonnummeret mitt hvis noen sliter med angst, og ønsker å snakke om det. Det hjelper ofte å bare "få ut" frustrasjonen, og kanskje gi hverandre tips og støtte. Man må aldri føle seg alene når man sliter.
Vis hele sitatet...
Ser at det ofte nevnes at man må eksponeres for noe, eller jobbe med noe spesifikt, som katastrofetanker, men hva om man ikke opplever angst som noe som er tilknyttet spesielle tanker man kan eksponeres for? Hva om angsten bare er der, uten at man kan se noen spesiell grunn til at den skal være der?
Antidote's Avatar
Trådstarter Donor
Sitat av hippitus Vis innlegg
Ser at det ofte nevnes at man må eksponeres for noe, eller jobbe med noe spesifikt, som katastrofetanker, men hva om man ikke opplever angst som noe som er tilknyttet spesielle tanker man kan eksponeres for? Hva om angsten bare er der, uten at man kan se noen spesiell grunn til at den skal være der?
Vis hele sitatet...
Det du nevner kalles for generalisert angstlidelse. Hvis man har angst i situasjoner der man for eksempel ikke gjør noe, kan angsten i seg selv være det man må eksponere seg for. Lære seg å bli kjent med følelsene, og godta dem at de er der, og repetere for seg selv at dette er ikke farlig. Fysisk aktivitet øker dopamin og serotonin nivået i hjernen og er effektivt mot GAD - og alle andre angst-lidelser.

Hvis du har symptomer på generalisert angstlidelse er medikamenter og samtaleterapi anbefalt for å hjelpe deg å takle lidelsen.
For meg er angst et stort spekter av div ubehagelige opplevelser jeg forbinder med frykt. Jeg har opplevd panikk angst, da det kjennes ut som jeg skvetter, det bruser i kroppen. Alt jeg føler for er å komme meg ut av situasjonen. Dette har jeg ikke opplevd på mange å nå. Min løsning var benzo til det ikke var der mer.

Sosial fobi, slite delvis med det ennå. Men jeg mestret å stå i det nok til at jeg ikke påvirkes alt for negativt av det lengre. Distraksjon hjelper, jeg ser ofte bort fra mennesker når noe er ubehagelig, men har sterk fokus på de jeg snakkes mer alikevell. Bruker synet som distraksjon ved å se på noe annet.

Generalisert angstlidelse har jeg på meg. Henger meg opp i random frykt for alt mulig, alt fra normal frykt men mest i absudre forestillinger. Distraksjon er min mestringsstrategi her også. Få tankene over på noe annet.

Yoga, meditasjon, cannabis og psykedelika har hjulpet meg mye i å forstå meg selv. Hva som stresser meg, hvordan jeg reagerer og hvordan jeg kan gå meg selv ut av den opphengte tankeprossesen jeg setter meg fast i. Men hovedsakelig, finne et system med distraksjon som funker, er det som har hjulpet mest når ubehaget kommer.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Noen som har lyst til å dele hvordan man ble kvitt angst helt, eller i en periode?
Sikkerhetsklarert
Siden dette underforumet ikke tillater anonym posting, så er det ikke sikkert alle ønsker å dele så mye om sin psyke. Jeg har hatt angst av og på hele mitt voksne liv, og blitt såpass trygg på det at jeg fint kan dele litt av mine erfaringer.

Jeg hadde mitt første møte med angsten da jeg var 17 (er i dag 34). Det viste seg som et panikkanfall. Vi var på biltur med noen kompiser og skulle hente noen på Oslo S. Det var sommer, glovarmt, fullt av folk, og plutselig ble jeg skikkelig uvel, svimmel kvalm og måtte sette meg rett ned. Begynte å brekke meg og måtte overtale kompisene om å gå tilbake til bilen og kjøre hjemover. Han vi skulle hente kom med et tog som kom om en liten stund. Vi kjørte en runde med åpne vinduer så jeg fikk litt luft. Det gikk over og jeg tenkte ikke mer på dette.

Så skjedde det etterhvert igjen oftere og oftere den sommeren, intens googling førte meg inn på krystallsyke, virus på balansenerve og til slutt angst. Fastlegen ga meg seroxat (ssri), noe som jeg bare klarte i en uke fordi det bare forsterket angsten og kvalem. Han ga meg ikke noe oppfølgning og varslet ikke om at dette var normale bivirkninger. Kuttet de ut og fikk en liten pakke med stesolid (benzo).
Når høsten kom startet jeg som lærling. På jobben tok jeg stesolid ved behov, og det løste alle problemene. Etter at angsten på den måten ikke lenger var så skummel om den skulle dukke opp, så holdt det at jeg hadde 1stk benzo med meg til enhver tid. Men brukte de ikke. Og etter 1 års tid var jeg frisk igjen.

Så kan vi spole 5-6 år frem i tid. Var blitt samboer, fått barn, og hadde jobbet intenst med store prosjekter på jobb like før ferien. Første feriedagen smalt det igjen som lyn fra klar himmel. Panikk. Alt var "feil", alt var galt, jeg var unormal, jeg følte jeg plutselig var blitt gal. En skikkelig ut-av-deg-selv opplevelse. Var apatisk den første ferieuken, fikk ikke deltatt på noe av de tingene vi hadde planlagt med unger og barn. Fikk legetime, ny boks med benzo, ble henvist til psykiater, og begynte på cipralex(ssri). Denne gang med advarsel om bivirkninger, og om å måtte stå i det noen uker til det ble bedre. Cipralex ble nok redningen min der. Gikk på det i et års tid og trappet ned, mens jeg fortsatte med samtaler hos psyk 1 gang i mnd.

Etter dette har jeg stort sett fungert normalt, ved store "sosiale"påkjenninger har jeg allikevel fått noen panikkanfall, f.eks da jeg skulle være fadder i en dåp, bære kiste i en begravelse, eller holde presentasjoner på jobb.

Så kan vi spole 5 år til frem i tid, et samlivsbrudd fra klar himmel, utroskap, bedrageri, drama uten like. Hadde noen gamle bokser med cipralex, og startet selvmedisinering og opptrapping på egenhånd mens jeg ventet på å få samtaletimer med psyk.

På denne måten har jeg på et vis lært meg å leve delvis med panikkanfall og tilbakevendende perioder med angst/middels depresjoner. Kun vært sykmeldt i 2 uker de siste 12 årene pga psyken, ellers vært 100% i jobb.

Hadde en periode jeg var utbrent og møtte veggen for kort tid siden, dette var jobbrelatert, og jeg tror jeg taklet dette slik som andre "friske" personer. Jeg byttet jobb og problemene forsvant. Går i dag fortsatt på cipralex, men planlegger å trappe ned til sommeren. Så lenge jeg lever helt fint på disse, og det ikke er noen foreløpige rapporter om at dette er skadelig på lang sikt, så tenker jeg at jeg kan fint leve med å være av og på disse resten av livet.

Et tiår med samtaleterapi har vel egentlig ikke hjulpet så mye, annet enn at jeg har lært å annerkjenne egne følelser, og ikke undertrykke mine egne behov.

Angst er noe dritt, og jeg skulle ønske det var like stuereint å si at man sliter med angst/depresjon som å si at man har en vond rygg, eller dårlige knær. Slik at man kan tilrettelegge på arbeidsplass, i hjemmet, i samfunnet generelt. Men slik er det ikke. 3-6mnd ventetid på å kanskje få et pakkeforløp på DPS som gir deg 8 timer, og så skal man være frisk. Derfor har jeg beholdt mine månedlige psykiater timer, for er man først ute av systemet så skal det utrolig mye for å komme inn igjen, med mindre man velger privat, og betaler 1400 for 45minutter.