Den som ikke skjønner nå at det var en tabbe å la islam vokse i Norge gjennom demografi og innvandring kommer sannsynligvis ikke til å skjønne det heller før de selv står i fare for å miste livet i en terroraksjon.

Jeg prøver ikke å angripe de muslimene i Norge som kan sammenlignes med andre skinnreligiøse i Norge, og som mener religion er en privatsak. Det er de som faktisk tar religionen på alvor som er problemet, og som ønsker seg en stat basert på islam, som f.eks. venstresidens nye postergirl Faten Mahdi Al-Hussain ønsker [1].

Selv venstreorienterte Marie Simonsen i Dagbladet klagde over muslimenes oppmøte når de endelig hadde sjansen til å vise skeptiske nordmenn at de faktisk er mot grusomhetene som blir begått av IS i islams og koranens navn [2].

[1] – Vet du hva, ja, det er mange muslimer i verden som støtter den islamske staten. Som muslim så ønsker jeg en muslimsk stat, men ikke Den islamske staten, det er ikke en islamsk stat, det er en djevelsk stat.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/i...im/a/23282239/

[2] Politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen, sier det er positivt at ungdommen har tatt initiativ til demonstrasjonen, men synes flere muslimer kunne møtt opp på Grønland torg.
http://www.dbtv.no/3747468917001#-_K...e_muslimer_her
(Spol til 1:45)

IS fører krig mot alle vantro. Eller var de kristne, yazidiene og kurderne som ble gjengvoldtatt og halshogd i Irak også korsfarere?

Forøvrig:

"An appeaser is one who feeds the crocodile hoping it will eat him last."
Churchill

Litt fornærmet over at du tror det mest tungtveiende for meg er å villede befolkningen til å støtte oppunder mitt initielle standpunkt på et nettforum. Som jeg allerede har understreket så har jeg blitt motsagt av såpass mange oppegående mennesker at jeg på ingen måte ser bort ifra at jeg har landet på en lite reflektert konkusjon. Det er ikke så viktig for meg å ha rett som du later til å tro, jeg er ikke uenig for å være uenig. Så hvis vi heller kan diskutere synspunkter enn mine incentiver for å ha dem så tror jeg alle vil finne diskusjonen mer interessant.

La meg omformulere problemstillingen, slik jeg ser den: På den ene siden så burde hele befolkningen få så mye konkret informasjon som mulig, gjerne om bare planlagte eller foreslåtte anslag mot Norge (og andre land for den saka skyld). Forutsetningen for et demokrati som fungerer er jo at folket har et faktisk vurderingsgrunnlag å basere meningene sine på. Så langt er vi helt enig.

Men for at dette skal gavne samfunnet som helhet forutsettes også noenlunde logiske vurderinger basert på nevnte informasjon. For å ta et litt på spissen eksempel: hva om majoriteten av befolkningen gikk med på påstanden om at CERN-partikkelakseleratoren kunne skape et svart hull som endte verden. Det hadde vært i harmoni med demokratiet, men definitivt en feilaktig slutning. Min _mening_ er at med medienes vinklinger og den generelle atmosfæren rundt terror-problematikken så dukker slike kollektive feilvurderinger opp i kjølvannet. En i realiteten mikroskopisk risiko skaper en totalt uproporsjonal frykt. Mener du Amerika sin aggressive utenrikspolitikk er proporsjonal med den reelle risikoen opplevd av den gjevne amerikaner? (Edit: bare for å ha det sagt, eksempelet er selvsagt ikke analogt)

Jeg kan se hvorfor det blir problematisk å argumentere for hemmeligholding av informasjonen. Men hadde ikke vært bedre om politikere og media oppmuntret til en mer nøktern tilnærming med et overordnet mål om å nettopp minimete denne - etter min mening uforholdsmessige - reaksjonen? Er befolkningen tjent med å kjenne frykten på kroppen hver gang PST snapper opp planer om terror?

Det er ikke retoriske spørsmål, jeg prøver ikke å vinne diskusjonen. Det gjør jeg ikke uansett jeg vil bare forstå bedre hvorfor jeg tydeligvis er ute å kjøre med mitt standpunkt.