Dette blir nok ganske langt, men jeg håper noen tar seg tid til å lese, for jeg står litt fast og trenger så sårt noen råd..

Bakgrunnsinfo
Jeg er ei jente som nylig fylte atten som står ganske godt plassert i gjørma etter å ha vært latterlig uforsiktig med mdma (eller ecstasy-piller, dessverre). Jeg har en del erfaring med blant annet sopp og mdma-krystaller, og har alltid vært forsiktig med både dette, hasj og alkohol. Jeg er skoleflink, trener mye og liker en såkalt rolig hverdag, men liker å ruse meg i ny og ne. Aldri vært ute etter å bli fullstendig wasted, og ruser meg svært sjelden, og på vennlige doser.

For omtrent to år siden var jeg plaget med svak angst og milde panikkanfall, men jobbet meg ut av det etter omtrent fire måneder. Jeg vet at man skal være forsiktig med rus som tuller med serotoninnivået om man ikke har psyken helt på plass, men har følt at dette har gått bra så langt.

Når det gjelder MDMA, har jeg alltid holdt meg til krystaller. Spist godt dagen(e) i forveien, holdt meg rundt 150mg og aldri turet med mindre enn 1,5 måned mellom hver gang. Har hendt jeg har følt meg litt uvel 1-2 dager i etterkant, men det pleide å gå over.


Oppskriften på katastrofe
Så var det en gang tidlig i August dette året at jeg var på besøk til en kompis av meg. Han tryllet frem noen små, mørke piller som han visstnok hadde testet ut før, og mente det ga omtrent samme effekt som ren MDMA. Jeg er skeptisk til piller og ville egentlig ikke ta de, men ettersom dette er en venn av meg som jeg hadde mye tillit til, gikk jeg med på det likevel. I følge ham var hver pille på 100mg, og jeg som ikke har øyemål i det hele tatt stolte blindt på det og tok to. I ettertid har det vist seg at hver av disse var på så mye som nesten 200mg - det vil si at jeg fikk i meg noe mellom 0.3-0-4 på èn og samme gang.

Selve turen
Veien opp var helt jævlig. Hjertet hamret og det var flere ganger jeg holdt på å kaste opp. Jeg kom til et punkt der jeg forsto at noe ikke var helt som det skulle være, og prøvde å kaste opp i håp om at noe av det jeg hadde fått i meg skulle komme ut igjen - uten å lyktes. Etter en kort halvtime smalt det skikkelig, euforien kom som en bombe og jeg mistet meg selv totalt. Snakket som en foss, nesten ukontrollert, og tennene klapret like hardt som hjertet slo. Sprang rundt som en gal i huset en stund mens jeg hørte på musikk. Kompisen min, som ikke var halvparten så borte vekk som meg, rullet seg en joint i mellomtiden. Av en eller annen grunn fikk jeg meg selv til å røyke opp halvparten av denne, og utover dette begynner det å skurre skikkelig. Jeg husker at jeg la meg på gulvet og ble borte en stund. Slik jeg husker det nå tror jeg at jeg sovnet, men jeg har vansker for å tro at det er mulig med så mye fart i systemet. Hallusinerte som en tulling, så mange skapninger fra filmen Avatar som var over alt og ellers stjerner, farger og kruseduller i rundt omkring i rommet. Jeg var så ute at jeg ikke en gang skjønte at jeg hallusinerte. Jeg våknet litt til igjen, og kompisen min prøvde å snakke til meg. Klarte ikke å fokusere på det han sa, og allerede før han var ferdig med å fullføre setningene sine hadde jeg glemt hva han hadde sagt. Nå begynte det sakte men sikkert å gå opp for meg at noe ikke stemte, så jeg gikk og tok meg en kald dusj før jeg faktisk gikk og la meg. Hallisene var helt vekk på dette tidspunktet, men jeg var fremdeles utrolig fjern.

Dagene etter
Der og da opplevde jeg ikke turen som skremmende i det hele tatt, men da jeg våknet var jeg sinnssykt redd da jeg innså hvor vekk jeg hadde vært natten i forveien. Jeg har alltid vært redd for å miste kontrollen over meg selv, og det var nettopp dette jeg hadde gjort. Hele denne dagen følte jeg meg sliten og tørst, og svettet mye. Kom meg hjem og fikk i meg skikkelig mat og prøvde å roe ned så godt som mulig, og ikke stresse over denne hendelsen.

Den kommende uken gikk greit. Følte meg noe nedfor, men prøvde å få det til å gå over med å akseptere det som hadde skjedd, holde meg aktiv og spise sunt. Likevel plaget tanken på denne natten meg mye, og en uke senere hadde jeg tre dager der jeg var utrolig svimmel og ikke orket en dritt.

Alt går til helvete
Tre uker går, og jeg føler meg helt fin. Ingen særlige plager, bortsett fra en svak kvalme nå og da og ellers et noe høyere angstnivå enn vanlig. En dag går jeg inn til byen, og mens jeg står utenfor Oslo S er det som om noe klikker helt. Svimmelheten kommer som en kald bølge over meg, jeg får tåkesyn og alt rundt meg føles uekte. Det er som om det legger seg tåke rundt hjernen min slik at jeg ikke klarer å tenke klart. Å komme seg hjem blir plutselig både skummelt og vanskelig, og når jeg endelig kommer hjem føles ingenting bedre. Denne følelsen av å være avskåret fra resten av verdenen vokser, og jeg kommer plutselig inn på tanken om at "kanskje jeg ble hjerneskadet av pillene jeg tok". Dette gjør alt bare verre, og de neste ukene og månedene blir et helvete for meg.

Kort fortalt går jeg rundt i denne "tåkeverdenen" de kommende tre månedene, med en konstant angst og noe som kan ligne panikkanfall nesten hver eneste natt. Noen dager er verre enn andre, men jeg blir stort sett plaget av en sterk svimmelhet og uklart syn til alle døgnets tider.

Forsøk på å friskne til
Jeg tar en tur til legen og forteller om rus-uhellet, og han tar et EKG, kjører noen nevrologiske tester samt en del blodprøver for å utelukke at jeg virkelig er skadet. Ellers har han urovekkende lite kunnskap om MDMA/Ecstasy, og er åpenbart mer interessert i å drive skremselspropaganda enn å hjelpe meg.

Jeg prøver å riste av meg "mulig hjerneskade"-frykten. Kompisen min, som jeg forøvrig har kuttet all kontakt med, kom tross alt helskinnet gjennom denne turen selv, så sannsynligheten for at det var noe virkelig farlig i disse pillene vi tok, er liten. Jeg bestemmer meg for å gi fullt gir for å friskne til ved bruk av teknikker jeg har lært meg til å overvinne angst, stresse minst mulig, spise godt, trene etc.

I det siste har jeg begynt å føle meg noe bedre, men svimmelheten, derealiseringen og depersjonaliseringen vedvarer. "Noe" stemmer ikke, og bare bare det å stå opp om morgenen er tungt. Karakterene mine, som pleide å være ganske gode, når nesten bunnen fordi evnen til å konsentrere seg på skolen er dramatisk svekket, og det hender jeg har noen panikkangst-lignende anfall som jeg våkner av om nettene. Engster meg fremdeles for at jeg aldri kommer til å bli helt bra igjen.


Og det var det. Det jeg nå lurer på, er om det finnes noen der ute som har opplevd noe lignende etter bruk av E, og om det er noen som kan ha en anelse om hva som har skjedd med kroppen min? Jeg har brukt mye tid på å prøve å lese meg opp, men jeg har enda til gode å finne noen som har opplevd å bli så utrolig dårlig som dette. Hadde satt utrolig stor pris på noen tilbakemeldinger ettersom jeg ikke føler jeg har noen jeg kan dele denne historien med.

Det er litt merkelig at det skal "smelle" tre uker etterpå. Er du sikker på at det er noe kausalitet her?

Kan det ha med serotonin-syndrom å gjøre? Google det. Bare en gjetning, et skudd i blinde om du vil.

Ellers er det synd å høre med det som har skjedd, typisk at det skjer den som vanligvis er mest forsiktig. Selv har jeg tatt overdose av psykedeliske med vilje, for å "se hva som skjer", og har slitt litt med tripen i ettertid. Det er riktignok noen år siden, og det har gått over. Jeg har fortsatt angst, noe jeg alltid kommer til å ha, men dette kom ikke fra tripen (annet enn at tripen forsterket det over en periode).

Du får antageligvis mer utfyllende svar fra noen som har vesentlig mere kunnskaper på området, men vit at det blir bedre, om ikke helt bra så vil du i hvert fall ikke være sånn for alltid. Det ordner seg, selvom det kan være veldig vanskelig å tro iblandt

Lykke til videre, håper det ordner seg for deg.

EDIT (Rakk ikke endre innlegget. Mods må gjerne spleise postene.): Kanskje en idé å bytte til en lege som har mer erfaring med rus? Har en sånn lege selv, og det å nevne rusmidler for ham er glemmesak vet jeg. Evt psykolog? Det er snakk om psykiske lidelser, og frykten for at du kan være "hjerneskadet" alene kan være stor nok til å skape mye problemer. Ettersom dette har skjedd såpass lenge i ettertid kan det være en form for angst for hendelsen - du er redd for at tripen har skadet deg, dermed gjør den det. Bare et eksempel for å sette det på spissen, så du skjønner hva jeg mener.

Serotonin syndrom er akutt, så det er det ikke. Ut ifra beskrivelsen din høres det ut som om det var MDMA du fikk i deg, så jeg tror ikke du skal være redd for permanent hjerneskade.

Er enig at det høres rart ut at det plutselig smeller 3 uker senere. Kanskje dette er uavhengig av ecstasy bruken, men forsterket av lavt serotonin nivå?

Uansett, ikke vær redd for hjerneskade, jeg tviler på at det er permanent. Selve frykten for permanent skade kan gjøre at du føler deg verre.

Slapp av. Det er liten sjanse for skade på sentralnervesystemet ditt.

Det virker som at det er tankene dine du må jobbe med. Som du beskriver er det veldig skremmende å føle at man mister kontroll over seg selv, og det virker som at du har opplevd en tankekvern i dagene etter turen som gikk galt. Ditt sympatiske nervesystem og fight or flight-responsen blir trigget når du får de ubehagelige tankene om at hjernen din er skadet, og en følge av dette kan være depersonalisering og derealisering.

Jeg ville anbefalt deg å oppsøke en psykolog spesialisert i CBT; det er et under hvor mye som kan fikses i en dialog med en fagperson som kun vil deg godt. Få tankene og frykten på avstand, så kommer konsentrasjon og karakterer tilbake.

Synes dette høres ut som et klassisk eksempel på rus-utløst depresjon, enkelt og greit. Noen hjerneskade har ts neppe pådratt seg. Dette er også en av årsakene til at jeg valgte å kutte ut rusen for en stund tilbake. Man blir på sikt bare en skygge av seg selv. Flaks for dem klarer å reflektere og innse dette tidlig nok, hvis ikke kan vi begynne å snakke om permanente skader utløst av rusbruk/rusmisbruk. rus er noe dritt, enkelt og greit. Koselig og hyggelig, men det innebærer alltid en stor risiko. Depresjoner og depersonalisering er ingenting å spøke med. Valget er ditt.

Du er ikke hjerneskada. Tro meg, har tatt sterkere doser enn det. :-) Det blir dumt å komme med ting man har lest på internett her. Lever med angsten selv, men det stopper meg ikke. Jeg drikker kaffen min om morran og drar på skolen. Tror du trenger noen planer eller noe å se fram til. Eller møt nye folk. Eller ta noe du kan og gjør det til en hobby, feks treskjæring eller gaming.

Takk for svar. Ja, jeg har en mistanke om at jeg bare har latt tankene mine dra meg så langt ned at det har vekket panikkangsten som jeg tidligere har slitt en del med, og tatt med seg et par andre utrivelige symptomer som for eksempel derealisering og depersonalisering. Jeg får bare dra meg opp av sofaen og finne på noe mindre destruktivt enn å ligge hjemme og tro at livet har kommet til ende.

Du har et poeng der. Slik det ser ut nå blir det i alle fall en god og lang pause fra absolutt alt av rusmidler. Velger et oppegående sinn og klare, lystige tanker fremfor koselige og hyggelige rusopplevelser etterfulgt av lange perioder med dårlig humør anytime.

Vanskelig å si. Det eneste jeg vet så langt, er at det hjelper litt å gi faen. Nettopp når jeg føler at hjernen skrur seg av og jeg ikke klarer å tenke klart nok til å gjøre annet enn å se på hjernedøde tv-serier eller sove, er da jeg bør gå ut og snakke med folk eller gjøre noe "krevende" som å sette meg ned med skolearbeid eller bare lese en bok som krever at jeg konsentrerer meg. Men jeg er usikker på om det er selve substansen som har forårsaket denne "hjernetåken", eller om det er bekymringer og stress som er syndebukken. Og det vet jeg faktisk så lite om at jeg ikke tør å uttale meg om det. Håper du blir bedre snart, 2 år i tåka høres lite festlig ut.

Kanskje du burde ta et 5-HTTP supplement for å hjelpe serotinin produksjonen en stund.

Serotoninproduksjon. Beklager orddelingsfeil.