Åpner denne historien med å spørre ett spørsmål. Har hjernen evnen til å glemme en ting, for å huske det igjen når du er klar?

For 26år-27år siden så ble jeg seksuelt misbrukt av min eldre bror. Jeg hva rundt 6-7 år gammel. Og han hva 13år-14år.

Jeg har husket ikke dette. Før i fjor, da i begynnelsen av Oktober husket dette igjen. Jeg husket plutselig alt. Hva som hva rundt meg, hvilken klær jeg hadde på meg, hva han hadde på seg, alt husket jeg.

Han lokket meg til gjøre noe oralt seksuelt på han, med at jeg skulle få en ny BMX cross sykkel hvis jeg gjore det. Og når du er 6-7år, så tenker du ikke på at det er galt det du blir bet om å gjøre (jeg gjore iallefall ikke det). Det hva han og en til som jeg måtte gjøre dette på. Men han andre trakk seg. Jeg gjore aldri noe på/med han.

Jeg har funnet ut i at han er blitt dømt for voldtekt av 2 yngre jenter. De hva 5-6år når han voldtok de. Jeg kjenner de ikke, men vet hvem de er. Har snakker med folk som kjenner de, og fått vite at de har slitt med dette lang inn i voksen alder. Jeg kommer aldri til å snakke med de om dette. Selv om det litt likt, med at vi alle 3 var barn og det hva samme person som gjore det mot meg som gjore det mot dem.

Jeg har problemer med å takle dette, men går til pyskolog for å takle og bearbeide følelsene og opp og ned turene som kommer inni mellom.

Jeg kan bli fryktelig sint uten grunn, for så falle sammen i krampe gråt på 3-4min. Og det er fryktelig når du ikke skjønner hvorfor og ikke helt klare å styre det.

Jeg er fryktelig bitter, sur, sint og kan ærlig si at jeg hater broren min. Kommer nok aldri til å tilgi han for dette. Har snakket med folk som kjenner han godt, og de fleste (tidlige kompiser) sier at fyren er syk på sinnet. De har fortalt at han plysteret etter jenter som hva 8-9år når han hva 18-20år. De fortalte også at han skadet en mann for livet pga broderen ikke kunne innrømme at han hadde feil.

Hvorfor jeg skriver dette på ett åpent forum? Jo det er enkelt, jeg vil fortelle min historie, og sette ett lys og ansikt (uten å måtte vise fjeset mitt) på ett problem som er velig hysj hysj. Har funnet ut at det er mange rundt om i Norge og verden som opplever dette. Men som aldri oppsøker hjelp eller snakker med noen om dette.

Ja, man kan undertrykke sterke, vonde minner. Jg har selv en kjæreste som ikke husker sine foreldres skilsmisse (hun har mellom 6 og 12 mnd. som er veldig uklare). Om man husker det igjen når man er "klar", eller om dette skjer vilkårlig, tør jeg ikke svare på.

Lykke til videre!

Det er jo en sterk historie du legger frem om et allmentkjent tabu. Det er selvfølgelig utrolig trist at dette skjer, og har skjedd, men jeg ser ikke helt hvilken debatt du prøver å åpne med dette.

Lykke til uansett.

Trist lesning, men dette er et kjent faktum.
Jeg har selv en tante som gikk ut med en lignende sannhet først da hun var over 40 år gammel feks.

Her kan du lese om en relativt lik sak: http://www.klara-klok.no/wips/440185...seId/983021440

Felix-poker: Takk. Gjør så godt man kan

Waf: Som jeg sa, jeg ønsker å sette lys og ansikt på ett problem som er veldig tabu. Og håper at det er andre som leser min historie og også søker hjelp til å bearbeide følelsene sine. Istendfor å sitte hjemme og vurdere selvmord som jeg har gjort mange ganger og gjør enda.

Når du er alene og for en kraftig nedtur, da ønsker du ikke å leve lenger. Ble vurdert som krise pasient som burde ha vært på psykriatiske i sommer. Pga jeg hadde en kraftig nedtur som ikke slapp taket på noen dager. Hadde det ikke vært for at jeg hadde noen hjemme. Så hadde jeg nok blitt tvangs innlagt.

NitroFis: Takk for link. Intressang lesing. Og neste gang du ser na, gi na en god klem. Vi trenger det noen ganger

Prøv hypnose?

Om ikke det får deg til å direkte glemme scenarioet, kan det kansje sette det i et annet perspektiv.

Det skader i hvertfall ikke å prøve

Trist lesning,Dæng! Jeg kan ikke si annet en å servere deg den vanlige klisjesuppa,nemlig at det vil ordne seg for deg og at du igjen kan ta fatt på livet.Vil tro din generelle psyke vil spille veldig inn på åssen du vil komme deg over dette.

Uansett,lykke til og god jul

Må nok knuse den lykkelige bobla di her. Mest sannsynlig vil trådstarter lide av denne episoden resten av livet og det er noe hun bør prøve å leve med i forhold til å glemme det. For det går ikke ann å glemme noe sånt uten at det smeller før eller senere. Har ei venninne som har vært gjennom det samme. Kan f.eks sitte på fest og drikke å ha det gøy også plutselig er det noe som minner om noe og da ender det i strigråt.

Uansett, lykke til og god jul

TylerDurden: Tror ikke det er noe for meg.

Admiralj: Kommer nok aldri til å glemme dette. Har snakket med andre som har opplevd dette, og ingen har noen gang klart å glemme dette. Så jeg må nok jobbe med dette resten av livet dessverre.

Pheromone: Ikke hun, jeg er en han. Kjenner meg igjen av det du fortalte om hun venninen din. Det er forjævlig. Det skjedde hos svigers en kveld, og det ble ett forklarings problem. Har ikke sakt det til de enda. Det er mange forskjelige grunner til. En av de er at jeg føler at de er ikke klar enda.

Takk for ønske hilsner

God jul til dere også

Hei, har også en kompis der det er stor mistanke om misbruk. Han har sterke voldelige tendenser ved alkohol inntak. Misbruket er bekreftet delvis fra eksen og det er hintet litt av han selv. Jeg veit at han sliter meget om dagen blandt annet med sjalusi, voldelige tendenser, og sin barndom. Noen som har noen tips til hvordan jeg kan støtte han? Jeg har et behov for å snakke med han om det viss det hjelper og han vil. Men er det noen som veit åssen jeg skal bryte isen uten å få en psykovoldelig kar på 185 og 100 Kg etter seg. Han er egentlig en søt pusekatt når han tenker klart. Men når han går amok så tenker han ikke. Og vi har flere ganger hindret han fra å drepe folk.

Du kan prøve og si at du leste min historie, og at du syns det tragisk at sånne ting skjer. Og at du fks: syns det er tøft gjort at folk tør og si det, og sette lys på ett slikt tabu emne.

Jeg har noen få venner som vet om dette her. De som vet det har sagt: Er det noe, ring eller send en tom sms, trenger du å snakke en dag, så ikke nøl å ta kontakt.

Hva som utløste det hos meg vet jeg ikke. Men syns det er enklere og enklere å fortelle det til folk jeg stoler på. Har du sakt det en gang, så er nr to og nr tre enklere etc etc.

Men du må bare prøve å lure det ut av han, uten at du presser han. Men det høres ut som at han bør ikke drikke alkohol. I alle fall ikke brennevin. Mange som mister kontroll når de drikker brennevin.

Håper at du klare å få han i tale, og at du får hjulpet han. Han vil nok sette stor pris på det. Jeg setter utrolig stor pris på mine venner som vet det.

Nå mener ikke jeg å stupe inn og ta Admiralj i forsvar her, men jeg må påpeke at han/hun aldri snakket om å glemme det, men å komme over det; med andre ord lære å leve med det på et nivå som ikke hemmer en i egen livsførsel og følelsesliv. Jeg synes det er svært dumt av deg å ganske bastant påstå at dette er noe som vil være evigvarende, og at trådstarter vil lide av dette resten av livet, når det etter all sannsynlighet kun er ufaglært synsing fra din side. La psykologene ta hånd om den type fremtidsprognoser og diagnostisering.

Takk ^^! Skal prøve veit selv hvor godt det er å ha noen du stoler på å snakke med når du sliter psykisk! Nei vedkommende er ikke en som burde drikke eller ta en røykings i det heletatt, men det er et stort MEN. På grunn av hans situasjon så blir det fylla hver helg viss ikke noen ganger i ukedagene også. Han har droppa skolen og har starta opp igjen, men er i ferd med å falle ut igjen. Jeg synes heller ikke at det er riktig av meg å droppe han selvom han har voldelige tendenser som har gått ut over meg også.

Men i min omgangs krets så er det å tyste det somme som å røyke en joint i kjerka og drikke seg dritings på kirkevin, samtidig som man høvler over prestefrua på alteret midt i gudstjenesten. Så det er uaktuelt å gå til politiet med det med mindre jeg får tillatelse fra ham.

Om du er gutt så må jeg si at å akseptere noe slikt for seg selv er et stort fremskritt. Til og med å lage denne posten. Creds for det Så er du som mannelig skrudd sammen på en annen måte enn kvinner. Du er mer logisk styrt enn emosjonelt. Jeg skal ikke si noe sikkert, men du vil ha lettere for å komme over dette enn om du var jente.

Du kan ta et valg om at dette er en svakhet eller noe som har gjort deg sterkere. Bruk det!

Pga at jeg er en gutt/mann, så har jeg gått noen runder med meg selv, ang å akseptere dette eller fortsatt fortrenge det som har skjedd. Det har ikke vært lett, og jeg vet at det fortsatt kommer til å være vanskelig innimellom. Om jeg er mer logisk eller mer emosjonel skrudd sammen kan jeg dessverre ikke svare på, men jeg etter at jeg aksepterte dette. Så har jeg blitt mer emosjonel, blir på gråten av ingenting.

Kommer og komme over, jeg vet ikke. Jeg har slått meg til ro med at det har skjedd, og dette ikke hva min feil. Men det kommer alltid til å være i bakhodet mitt. Nå om dagene jobber jeg og psykologen min, med hvordan jeg skal takle følelsene og og hvordan jeg skal "stoppe" de for å komme frem.

Jeg har tatt det valget at, jeg skal bruke dette som ett verktøy for å hjelpe andre. Mye derfor jeg lagde denne tråden og grunnen for at jeg studere barne og ungdoms fag nå.

Jeg vil hjelpe de som har opplevd det samme som meg, og de som er ett offer for mobbing. Det er 2 ting, som jeg syns er veldig viktige.

Enig så la meg påpeke: jeg er ikke en ekspert, men en synser.

Hm. Jeg har lurt litt på hvordan mennesker sliter med sånne minner, fordi jeg har ingen erfaring / relasjon til det selv. Så jeg har egentlig ikke peiling på det jeg kommer til å si i forhold til denne situasjonen, men du får ta det du liker

Om noe veldig hardt har hendt, som dette, ligger det jo i fortiden. Du er ikke fysisk skadet av det som skjedde, og det som er psykisk kan man alltids endre ved å lære seg å tenke annerledes!
Mitt tips er at det som skjedde ligger i fortiden. Den onde gjorde onde ting, men du er i fremtiden nå og er klar til å gå videre
Generelt sett kan man si at det som skjedde, det skjedde, men verden er egentlig ikke så stor deal
Håper jeg har hjulpet selvom jeg har lite innsikt.. og God Jul!

Vet ikke helt hvordan jeg skal "angripe" dette (uten at det er ett angrep)
Du glemmer ikke minnene. De ligger og lurker i bakhodet hele tiden.
Ja det som skjedde har skjedd og det ligger i fortiden. Men uten å få hjelp eller mulighet til å bearbeide det, så vil det komme tilbake og slå ned som en stor bombe (hvis du skjønner hva jeg vil frem til).

Man skal aldri glemme fortiden, for den er en del av fremtiden. Og dette kommer alltid til å være en del av meg. Og det er derfor jeg syns det er så viktig å opplyse andre om det finnes menn som har blitt seksuelt misbrukt av andre menn. Og tør og stå frem og sette "ansikt" på ett problem og noe som er så tabu at alle tier om det.

For oss som har opplevd det, er det big deal.

God jul til deg også

Takk for link. Skal inn og lese med engang
Takk for lykke til videre ønskninger

For at det ikke skal være noen forvirring. Rundt mitt kjønn. Jeg er en mann som har opplevd seksuelt overgrep av eldre bror.

Hvis en admin leser dette. Kan han/hun fikse titlen og redigere inn i min første post at jeg er mann??

Til Ts.
Ok, nå ble jeg sikker på at du er en han,etter mere nøye lesing her!

Sorry for rot i min forrige post

Ingen problem LR1975 Fort gjort å skippe ting når man leser fort gjennom

Det med tanke på at man kan lide av dette hele livet. Grunnen til at jeg skrev det er at det er veldig vanlig og derfor høyst sannsynlig. Dette er jo et diskusjonsforum så jeg synes at man skal kunne diskutere rundt dette med hvordan det påvirker livet ditt. Jeg la ved en video under som jeg anbefaler folk å se;

http://www.oprah.com/oprahshow/Full-...-Forward-Video

OBS: Jeg må bare tilføye etter å ha sett denne episoden at det er sterke historier. Meget sterke. Spesielt for dere som har blitt utsatt for slikt.

Skal se videoen. Men har ikke mulighet til det før til helgen. Sitter på mobiltbredbånd. Og det går veldig tregt.

Tusen takk for linken.

Og vil også si takk til alle dere som sender pm'er til meg om gode råd og ønsker meg lykke til videre i livet Setter stor pris på det

Kommer med en liten update.
Er inni en dårlige periode nå, har hatt noen stygge ned turer der jeg har jaget vekk de som står meg nær. Dette er første dagen på 2-3uker som er "grei". At fruen fortsatt ikke har gitt meg foten og stukket, er meg uvisst. Men hun står ved min side og viser støtte og viker ikke en tomme.

Har vært i mange samtaler med psykolog, der han prøver å lære meg teknikker for å takle ned og opp turer. Jeg prøver så godt jeg kan å takle det, men det er fanken meg ikke enkelt.

Nå stikker jeg og lager meg kaffe, og litt frokost. Og håper at denne dagen fortsette å gå opp over og ikke snur og blir en dritt dag.

Dæng.

Sterk lesing, sterk.

Angående din nåværende nedtur, så kan du godte deg på at alle har problemer. Noen har ikke like "seriøse" andre har mer alvorlige problemer, men back to the point. Det jeg prøver å si er at du kan i det minste tenke at nesten alle kan relatere seg til deg på et visst plan. Jeg har selv samme tendenser som du beskriver her, ikke pga seksuelt missbruk, men har alltid blitt generelt dårlig behandlet av kvinnfolk, noe som igjen reflekterer på personligheten min rundt kvinnfolk, som igjen gjør at jeg skammer meg i det private og får nedturer når jeg er mye aleine. Ofte på kveldene når jeg skal sove. Blir så sint at jeg vet ikke hvilken retning som er opp eller ned, høyre eller venstre. Problemet kan således ikke måles opp mot ditt, men vi kan _relatere_ og det er godt å vite, for da har du ALLTID noen du kan snakke med. Selvom det ikke løser problemet i seg selv, kan det være godt å prate ut med ukjente så fremt som kjente, som kan knytte seg opp mot det du sier og se det i perspektiv. Det er det som får meg gjennom dagene.

Ønsker deg lykke til, håper det går seg til etter hvert. Husk at uansett hvor skadet du mener du er, så er det alltid noen som elsker deg, og hvis de kan elske deg, så må også du elske deg selv.

Takk for gode ord brsbent. Det er nok ikke lett for deg heller, med dine problemer. Vet selv hvordan det er å bli brent av kjærlighet. Prøver å holde fokuset og søke støtte hos de få nære vennnene mine og hos min kjære. Men noen ganger mister jeg fokuset, og sinnet og frustrasjonen tar totalt over. Og begyner å støte vekk alt og alle. Pyskologen mener at jeg gjør dette for skåne/værne de som står meg nær. Slik at de skal slippe å oppleve mitt personlige helvete.

Han vet nok hva snakker om, men det er ikke enkelt og følge å gjøre det han sier jeg skal gjøre når jeg merker at ting skjer.

Kjenner meg igjen i noe av det du skriver her.
Ble ikke sexuelt misbruk men hadde en stefar som drev med både narkotika og heavy inntak av diverse andre rus stoffer. Endte som regel med at jeg fikk skitbank for den minste ting, som feks ikke komme meg fort nok ut av senga kl 4 søndagsmorgen for å åpne døra når han kom rusa hjem.
Vi hadde jo både politi og greier hjemme hos oss når jeg var 7 år. Da hadde han rasert hele huset i et sinne anfall. Tilogmed klipt border i gardinene og diverse andre ting som tydet på en meget ustabil person. Var ikke en eneste ting igjen som var helt. Service, orgelet, alt var slått til pinneved.

Jeg trodde jeg hadde taklet dette greit selv. Trodde jeg kom ut av det uten og få noen senskader. Jobbet, hadde kjæreste, leilighet, bra bil osv. Men da bestefaren min døde tror jeg rett og slett demningen brakk. Var først da jeg virkelig reagerte. I løpet av en 3 måender periode hadde jeg klart og rasere alt. Forholdet mitt, økonomien min og stort sett det meste. Eneste som holdt ut med meg var bikkja.
Jeg fikk anti depressiva, valium, sobril, anti psykotika, osv. Ble sendt til akutt dps, hvor jeg endte opp med i spraye 3 pleiere i trynet med forsvarspray da de ville legge meg inn med tvang før jeg løp. Neste dps time var en smule mere rolig da jeg hadde 1 politimann på hver side.

Fikk en spesial psykolog jeg gikk til i over et år, nesten daglig timer. Hadde sånn fint ark med meg som jeg leverte i resepsjonen ved slutten av hver time. Volds risikoen min gikk fra høy, til medium, til lav. Tok bare litt tid før jeg skjønte hvorfor og hvem jeg var sint på.

Fikk til slutt diagnosen dissosiativ lidelse som satte ting litt i perspektiv. Jeg kan koble helt av følelsene mine og likevel handle nogenlunde rasjonelt. Men da finnes det ingen kjærlighet eller omtanke for andre eller noe i den duren. Det går på en veldig logisk auto pilot. Kjæresten min jeg bor sammen med har begynt og skjønne denne greia. Når jeg kobler av blir øya blanke og du kan drite i og prøve og nå fram til meg den dagen.
Det utløses stort sett av emosjonelt stressende situasjoner og er en slags forsvarsmekanisme fra da jeg var liten og måtte skru av når ting ble for ille.

Den gode nyheten er at det finnes hjelp for deg der ute. Ufordelen er at de skal prøve mye rart først. Jeg takler daglivet nå best uten piller har jeg funnet ut av.
Har gått på rehabilitering i snart 2 år og er nå tilbake i jobb livet med å jobbe natt på en bensinstasjon. Har hatt andre arbeidsforsøk men det har endt i tilbakefall etter kort tid.

Føler dog nå at jeg står bedre rustet til å takle ting som de kommer. jeg finner stor støtte i bikkja når ting er vanskelig og selv om jeg har bodd sammen med kjæresten i over et år nå snart så har jeg ikke helt samme tillitten til henne enda. Jeg liker og holde folk på en armlengdes avstand. Slipper ikke folk helt innpå meg lenger. Jeg vil ikke ha folk helt innpå meg uten at jeg helt kan forklare hvorfor.

Men det fnnes håp. Selv når det ser som mørkest ut. Man kan allikevel komme ut og fungere normalt i livet, og heldigvis kanskje så står det ikke skrevet overgreps offer i panna på noen. Det er kun de man tillater og få vite det som vet det. Så sjangsen er store for å kunne fungere normalt selv om man har fått noen riper i sjela som aldri blir helt borte.

vil først si at voldtekt og pedofili er jævlige greier. på en annen side er det en slags placebo effekt som gjør at du får det enda verrre. Vil si at samfunnet har et slags trykk på deg at du må bli psykisk syk vis du blir misbrukt.

Du må vel ikke bli syk tror jeg, MEN vil si du blir utsatt for en betydelig større risiko da du føler at selve livsgrunnlaget ditt blir rokket ved. Det han også beskriver her at kroppen kobler ut er en ekstrem reaksjon på at kroppen der og da ikke klarer og takle det som er skjedd og pakker det inn til senere på en måte hvor den er mere rustet til å takle dette. Kan hende det finnes de som takler dette og aldri trenger noe videre hjelp for å gjøre seg ferdig med det. Men jeg vil tro flertallet vil trenge noen type hjelp for å komme seg ordentlig på beina igjen og få sortert tanker og følelser da logikk og andre reaksjoner vi har ikke nødvendigvis klarer å rasjonalisere seg ut av dette.
Når du blir utsatt for noe vil alltid rasjonaliseringsevnen din starte. Den vil gå tilbake i minnebanken og se etter lignende opplevelser og hva du gjorde for å takle disse. Når det ikke er noe der kommer usikkerheten og reaksjonene. Man vet rett og slett ikke hvordan man skal reagere.

Jeg husker lite av de 4-6 årene min stefar var gift med min mor, husker bare vage ting som hvor jeg bodde, hvilken skole jeg gikk på og at jeg var mye sint/deppa.

Ble heldigvis ikke utsatt for noe seksuelt traumatisk, men har fått høre i etterkant mye andre ting jeg ikke husker i det hele tatt.

Så ja, det er fullt mulig og blokkere bort minner, rett og slett fordi du ikke er i stand til å takle sannheten.

jeg formulerte meg feil. Media sender en så sterk melding til overgreps-ofre om hvor farlig og forferdelig det er(noe det selfølgelig kan være) at ofrene nærmest tror på det.

Jeg tror det blir veldig vanskelig og skulle si at en psykisk sykdom vil komme av en slags placebo effekt fra media.
Alle er vi mennesker og det er kun så så mye psyken vår vil tåle før den knekker. Iogmed at overgrep som er diskutert her utføres av personer man har tillitt til og er glad i gjør det mye værre en feks blind vold. Jeg tror neppe vi kan skylde på media her. Det er dog blitt større fokus på ettervirkninger og kanskje det er bra? Og faktisk få behandlet det før det går galt og du finner personen på tog sporet mens morgenexpressen fra moss er på vei?

Påtide med oppdatering igjen.

Har som vanlig hatt opp og ned turer. Hører vist med det. Har delt min historie med noen flere nære venner. Og jeg syns at det blir enklere og lettere for meg selv vær gang jeg deler med noen.

Delte med klassen min for en stund tilbake. Det var knall hardt. Men responsen og støtten jeg fikk etter på var fantstiske. Skulle ønske at jeg hadde gjort det før, og ikke ventet så lenge som jeg gjorde.

Så nå har noen vær dag som jobber med meg gjennom de ned turerne som kommer inni mellom.

Neste steg på min vei for å takle dette bedre er å fortelle det til min mor. Siden hun bor i annen del av Norge, så har vi bare kontakt på telefon. Men i sommer skal vi besøke henne. Og dette, er ikke noe man tar på telefon. Det og fortelle det til hun mor selv. Er ikke noe jeg gleder meg til, ser for meg at det kan blir veldig tøft og vanskelig.

Heldigvis skal min kjære være med, så har henne til å støtte meg til.

Skal også innom en av mine viktigste støtte spillere når vi kjører til mor. Han er en fantastisk person. Stiller alltid opp når det verste står på verst.

Skal komme tilbake med oppdatering igjen når jeg har fortalt det til mor. Off, jeg gruer meg.

Dæng....

Hørtes ut som hun bør virkelig søke hjelp. Jeg kan delvis skjønne at noen er sykelig sjalu, men at de kan ta skrifet til å ta livet av noen pga den sjalusien. Er ikke bra, da bør man søke hjelp.

Det at stefedre og stemødre misbruker partner sine unger er ikke nytt. De ser ikke på barna som sine, så da er det "greit", de tenker ikke på at barna ofte ser på de som mor eller far.

Bare det at noen legger tilsides at de skader og ødlegger ett barn forlivet, skremmer meg veldigt.

Spesielt, når jeg vet at jeg var mer utadvent og livlige før. Men nå sitter jeg helst for meg selv, men uheldige tanker. Er ikke alle som er like heldige som meg, og har noen hjemme som støtter deg opp, og drar deg med ut av den lille verden man skaper seg.

Jeg vet at jeg er utrolig heldigsom har noen hjemme og har nære venner som stiller opp. Men det er ikke enkelt for det om. For man vil ikke plage andre med sine problemer.

Dæng.....

Hei har lest det som er blitt skrevet her og føler at jeg kan prøve å komme med noe som kanskje kan hjelpe . Er selv blitt missbrukt av 2 menn. ikke samtidig , men hver for seg . den ene viste ikke om den andre . . fra jeg var ca 5 år , dette varte til jeg begynte på u skolen .Da er det snakk om samleie og oralsex . Jeg gikk med dette inne i meg helt til jeg var 25 år . Da klarte en i fra sosialkontoret der jeg bodde til å få meg til å fortelle det .har du misstanke om at kanskje en kompis eller noen andre går å bærer på en slik hemmelighet , er den beste måten å fortelle om feks andre som har blitt missbrukt . prate om slike ting , og til slutt vil vedkommende fortelle deg om sin historie .Men vær tolmodig . slikt tar tid . Jeg levde i mange år jeg , og trodde det var normalt å bli pult i ræva , og det å suge kukken til onkler og den slags . Første gangen jeg hørte ordet insest , var i 8 klasse på uskolen .det var da det gikk opp for meg at det var galt .. jeg trodde alle mine klasse kammerater , gutter da , hadde blitt pult i ræva . akkurat som det var en helt vanlig ting . jeg er i dag 43 år gammel og først nå i dag begynner jeg å bli ferdig med missbruket . føler jeg nå kan begynne livet mitt. har vel endelig klart å heve med over det . har godt til psykolog siden jeg var 15 . sluttet å gå dit for ett par år siden . vært innlagt på psykratrien 3 ganger . De lengste oppholdet varte i 18 mnd . Det jeg gjorde var å prate om slikt til kammeratene mine . om hva jeg hadde opplevd hos onkel .helt til de ble forbannet på meg og ba meg holde kjeft.nå var de lei av å høre mere . gjode vel det i nesten 4 år tror jeg, prate om det altså.
, . på den måten slapp jeg å gå rundt å tenke på det . jeg har aldri klart å jobbe , aldri klart å utdanne meg heller .Går på tabeletter og er fortiden ufør pga har hatt psykiske problemer . håper det er les bart dette da . men føler jeg kan hjelpe de som har spørsmål ang dette . livet blir lettere etter vært , og du vil med tiden "glemme " det . Det er en uoppgjort hendelse som du har i hodet , til slutt vil den komme frem , den er jo uoppgjort . etter vært som tiden går vil du bli ferdig med den og du kan legge den til side . og da er det andre ting som betyr mere .

Jeg er mann , hvis noen skulle være i tvil.

Heisann Stripa69

Godt at det er flere som deler sin historie. Jeg har vært såpass heldige at jeg var 32år før jeg husket dette. Går hyppig til psykolog nå, og får masse hjel derfra.

At du trodde at det var vanlig at alle andre hadde det slik du hadde, skjønner jeg veldig godt. Synd å lese at dette har ødelagt såpass mye for det at du aldri har klart å holde på en jobb, og at du ikke har fått en utdannelse. Men jeg forstår deg.

Jeg kan ikke fortelle det til alle jeg kjenner, pga det er så få jeg stoler på. Er i evig frykt at han skal få nyss i dette, og lage ett helvete for meg. Har nok helvete med det han har gjort alt. Så jeg trenger ikke mer fra han sin side.

Du sier det samme som min psykolog sier, jeg er ferdige med det, når jeg er ferdige med det. Frem til da, må jeg bare ta tiden til hjelp. Skulle bare ønske at jeg kunne ta å spole frem å bli ferdige med det, det er sykt tung vei frem til jeg er i mål, og kan legge det bak meg.

Det gikk ikke så bra å fortelle det til mor. Så jeg og hun skiltes som uvenner i sommer.

Ingenting jeg noensinne har opplevd kan på noen måter la meg forstå hva du har gått i gjennom - men du har min fulle sympati. Dette var tung lesing, og når bare lesingen føles så tung, kan jeg ikke begynne å skjønne hvordan det var å oppleve det.

Det var utrolig leit med moren din. Jeg antar at det hadde hjulpet deg langt på vei å få støtte fra henne, men når ting er som de er, vil jeg fortsatt si at du har komt utrolig langt. Du virker som en særs oppegående fyr, og gjør alt "etter boka", når det gjelder å fortelle om det til nære venner og lignende. Om noen ikke vil støtte deg, så kutt de ut - det er ditt liv.

Takk for støtten

Ang mor, så er det hennes valg. Skulle ønske at hun kunne se eller prøve å forstå hvordan jeg har det. For selv om det er hennes sønn som har gjort ugjerningen, så kan du fordømme handlingen, uten å måtte slå av hånden til han. Men her valgte hun å ikke tro meg, og tro at jeg var ute etter å skade han eldste. Har heldgivis nære og gode venner som stiller alltid opp for meg. Og min kjære er alltid der og det hjelper alltid.

Hadde stygg ned tur etter det besøket hos mor. Men er på vei opp igjen nå

Dæng: Gripende historie, jeg har ikke ord.
Har selv hatt en rusmisbrukende far og sett og opplevd ting, men aldri av seksuell karakter og aldri fysisk voldelig (ikke som jeg husker iallefall)
men jeg hatet han i lange perioder i oppveksten, men først etter jeg fikk en egen sønn fikk jeg "gjort opp" følelsene av neglisjering og lav interesse mot sitt avkom, og jeg sikter mot bedre stier med min egen sønn.
jeg har akseptert saken slik den ligger an, men kan aldri sette meg inn i ditt følelsesperspektiv, med alt du har opplevd.
som flere nevner, så er det "idolene" i ens liv som i disse tilfellene har ødelagt mye, folk en gav maksimal tillit.

men angående din mor: ble du rent avfeid? eller "kastet ut" om du skjønner hva jeg mener.
jeg ble selv kastet ut en julaften hos besteforeldrene mine noen julaftener tilbake, da fordi jeg nevnte hvor dårlig min far var.
min tanke for din del var: gi din mor litt tid. Jeg tror slike ting (spesielt av din alvorlighetsgrad) først vil bli sett på som en "trussel" i form av at din mor kanskje føler du trår inn på hennes "oppdragelses-territorie". At du mener at hennes eldste sønn (din bror) har blitt oppdratt til å bli slik.

men har hun totalt avfeid deg og ønsket å bryte kontakten tvert er det lite du kan gjøre.
Men du bør ha med deg en "god" følelse, i form av å ha fortalt henne (det å ha mot til noe slikt, spesielt innenfor egen familie, synes jeg er beundringsverdig.)

Du gjorde det rette. jeg har fulgt tråden gjennom, og synes du gjør en god jobb med saken din. Slikt bør komme fram i lyset. Det er en skam at en del mennesker ser ned på noen som har opplevd ufrivillig misbruk !

Totalt avfeid. Hun nektet å tro at han kunne ha gjort noe sånt. Så jeg og fruen pakket tingene og reiste. Fikk beskjed fra henne når vi var på vei ut døren at jeg trengte ikke ta kontakt, da hun ikke ønsker kontakt med løgnere. Hun har slettet meg fra facebook og andre online plasser. Har tvunget minste broderen til å gjøre det samme. Men han har laget falsk facebook profil, så vi har kontakt enda. Han forteller at mor forbanner meg opp og ned.

Jeg har valgt å dele min historie med dere pga at det er så mange andre menn som har opplevd det samme, men tør ikke å søke hjelp. Så jeg håper at de får litt motivasjon for å søke hjelp når de ser at jeg har kom ut i det åpne og fortalt min historie.

Hadde jeg ikke søkt hjelp hos en Psykolog, så hadde jeg nok ikke sittet her i dag. De stygge ned turene som jeg har hatt, har gjort at tanken med å gjøre enda på alt har vært der ofte. Det er takke være nære venner og fruen som har stoppet meg fra å gjøre det.

Takker for klemmen, og sender en god klem tilbake

Er ikke en psykolog, så skal bare si at dette her var en gripende historie.

Ønsker deg lykke til videre i livet, og så langt ser man ganske store fremskritt, isåfall på postene dine. Og forresten, det å fortelle det til din mor var helt riktig valg, det er hennes valg og ikke tro på deg, og du kan jo ikke holde det skjult for dine nærmeste lengre. Lykke til videre!

Sterk historie, du er sterk som står fram

Ta vare på din frue og elsk henne med hele ditt hjerte, hun betyr mer enn du tror når hun er ved din side etter alt jeg har lest fra det du har skrevet. Hun er heldig som har deg og du er heldig som har henne.

Prøv å se på de lyse sidene i livet, ikke la mørke ta overhånd. Kanskje det kan være en plan å starte et nytt og bedre liv med din frue(?) og lev så normalt som du klarer. Om så ikke starte et nytt liv, isåfall tenk fremover og hva fremtiden kan bringe for deg og dine nærmeste.

Mange klemmer og lykke til videre! Du fortjener det beste.

Er en stund siden jeg har gitt lyd fra meg på denne tråden nå. Men her er nå en update.

Har hatt veldig god periode. Men så kom smellen. Har vært sykt langt nede nå. Og det har vært over lang tid. Har dessverre dyttet vekk 1 av mine støtte spillere i den sorte perioden jeg er inne i nå.

Har rett og slett blitt for mye for meg. Skole, jobb, hjemme, venner alt er bare mas. Til og med hunden vil ikke ha noe med meg å gjøre, pga jeg er nede. Gå tur er ett tiltak.

Har nesten ikke spist eller trent. Ekteskapet holder på ryke pga dette. Men det er min feil, det er jeg som gir etter mørkets klør.

Har ingen å skylde på enn meg selv. Det er jeg som er teit å lar meg bli nede. Men det er ikke lett å være i en god periode, når du føler at alt jobber mot deg med pigger og klør. Da er det lettere og gi etter og bli nede og utenfor.

Har fått beskjed fra minste broderen at mor er sur og gretten. Har vært det siden jeg fortalte hva som har skjedd. Har avtalt med minsten at jeg og fruen skal stikke innom døren med gave til han, siden han hadde bursdag for en stund tilbake. Hvis mor kommer og ikke skaper seg, så kommer jeg til å gjøre ett forsøk på snakke med henne. Skaper hun seg, så reiser vi etter minsten har fått gaven og snakket litt med oss.

Noen syns sikkert dette er syting fra min side. Det skal dere få lov til å mene. For dere som ikke syns jeg syter. Hei, jeg lever og er blandt dere enda.

(Beklager at det er så rotete skrevet)