Sitat av
tunfisk2
det at nikotinen har endret kroppen fysisk som du sier, er det noe som er vanlig, eller er det i særtilfeller.
vet at den psykiske belastningen det kan være å slutte, kan påvirke den fysiologiske tilstanden i kroppen midlertidig. men er det tilfelle at nikotinen i seg selv også kan tillegges denne "egenskapen"
gracie..
Å forklare hvordan hver enkelt avhengighetsmekanisme foregår er vel ambisiøst prosjekt for min del, tun - jeg har nok lest en del, men her skal det sies at hukommelsen er et stort problem. Jeg slår knapt nok en gullfisk i en fiskebolle på det området og derfor tar jeg
forskning.no som hjelp i denne heavy besvarelsen her - er ikke helt opplagt så tidlig på dagen!
Minns jeg gikk og la meg kl. 9.00. Nå er den 11.32. Som jeg nevnte i en annen tråd, skjønner jeg ikke hva som er så fantastisk med døgning, og det kan jeg underskrive på denne gangen også - at jeg fortsatt ikke ser det fantastiske i det. Må vel snart påføre meg noe
hjelpemidler så jeg ikke oppfører meg som en zombie resten av dagen.
Hvor rart det enn høres ut, så påfører jeg meg ikke disse hjelpemidlene som en del av en fysisk avhengighet, selvom både toleranse er bygd opp og abstinenser er en del av hverdagen min uten dette stoffet. Poenget er, at hadde jeg ikke hatt amfetamin tilgjengelig av en eller annen grunn, ville jeg stagget på abstinensene ved å gå å legge meg igjen. I motsetning til frivillige døgnere, føler ikke jeg for å gå igjennom en torturlignende selvpining helt unødvendig, noe som er motstridende i seg selv når en tenker på at jeg er stoffavhengig.
Men det blir litt avsporing igjen, så jeg fortsetter med eksemplet. Det som gjør at jeg er i stand til å gå å legge meg i abstinenstilstand, og "pleie" abstinensen på den måten, er en psykologisk tilvenning i form av psykisk avhengighet. Det er ingen hemmelighet at amfetamin påvirker dopamin-produksjonen i hjernen, og under en abstinenstilstand så jobber hjernen hardt med å regulere tilbake denne produksjonen til et normalt nivå igjen.
Når det er gjort, vil det verste suget være unnagjort, det som står igjen er et psykologisk tørst etter stoffet, som kan være vel så sterkt som et fysiologisk tørst. Men nikotinen og amfetaminen har en ting felles. Når herligheten er tomt, så letes det etter mer umiddelbart, som for eksempel at jeg kunne finni på å skrapt eller skylt gamle oppsamlede poser med amfetamin-rester i på samme måte som jeg kunne funnet på å gått i askebegeret og leita etter brukbare sneiper - i verste tilfelle brutt opp gamle sneiper - for å rulle de til en hel, "ny" røyk, bare for å tilfredsstille behovet mitt.
Men der jeg ved amfetamin forstår at det er tomt, forstår jeg ikke det på nikotin, og røyksuget gjør at jeg i tillegg får fysiske plager som ledd av abstinensene. Dette er fysiske symptomer som også sammen med stoff generelt sett er sammenlignbart. Det som derimot er forskjellen, er at de kjemiske endringene som nikotinet gjør på kroppen, er såpass store endringer som ikke bare påvirker den fysiske tilstanden i kroppen, men faktisk forandrer den!
Dermed er det fysiske endringer i kroppen som er årsaken til at det fordømte røyksuget får deg til ellers å gjøre ting du normalt ikke gjør, eller normalt har en viss kontroll på både psykisk og fysisk. I amfetaminet er det ikke noen varige fysiske forandringer (omdiskutert!) som får suget til å virke så vond å vende, men kanskje varige psykiske (ikke fullt så omdiskutert) forandringer som gjør det slik at
gammel vane er vond å vende.
Avhengigheten her er blitt til av
psykiske forandringer i kroppen. Siden vanene er såpass like i virkningsmåte, er derimot behandlingen litt forskjellig i avvenningsprinsippet. Det har seg slik at du ved nikotinavhengighet kan, i teorien, dempe dette røykesuget ved å påføre kjemikalier til å regulere de nevnte stoff-nivå/produksjon som gjelder for nikotin, eller du kan gradvis la kroppen selv regulere dette nivået ved å senke toleransegrensen for nikotinen - kanskje ved hjelp av nikotinplaster eller tyggegummi.
Slike medisiner fins ikke for amfetamin, der det eneste som kan tilbys for å dempe abstinensene, er nerveberoligende som helt klart er tilment psykiske
reaksjoner. Disse nerveberoligende har ingenting med helbredelsen direkte å gjøre for hverken amfetamin eller cannabis, men de forandrer noen kjemiske signaler eller hvordan disse virker med hverandre i psyken din, som virker lindrende på suget.
That's it, det er det eneste tilbudet de kan gi, for det er ikke en direkte
fysisk årsak som kan tas tak i - som ved nikotin og heroin til eksempel. Dette kan sammenlignes med depresjon og et benbrudd. Benbruddet vet du med sikkerhet at du kan ta tak i - spjelking, gips, smertestillende osv. mens depresjonen er det heller uvisst - men det fins midler her også som antidepressiva, terapi, egenhjelp, kickboxing, eller hva det er du måtte forsøke.
Det er derimot ikke noe garantert resultat, selvom de fleste blir bra ved et av de mange forsøksområdene som nevnt for depresjon, som for eksempel ved benbrudd vil legen der med ganske høy presisjon predikere når benbruddet er leget, men ikke med hundre prosent sikkerhet predikere om eventuelle fremtidige belastninger dette kan medføre - litt betinget alvorsgraden seff.
Dette kan du si er forskjellene mellom
psykisk og
fysisk avhengighet - tatt på spissen.
Jeg brukte selv lang tid på å forstå de ørsmå forskjellene i visse tilfeller, som med kokain og benzodiazepin, og det er neimen ikke lett stoff å sette seg inn i, så jeg forstår absolutt de som blander termene sammen. Det er kanskje en fordel for de som er erfarne i stoffgamet eller selv er avhengige på et eller annet fysisk eller psykisk vis, å sette seg inn i at det er visse forskjeller som i særlig grad behandlingsøyemed er betydelig, men hvorfor forskjellene er kartlagt og definert er det derimot ikke så mange som bryr seg om - før kanskje en eventuelt blir spurt om det.
Og da kan de bli som meg her nå - svar skyldig - selvom
de, som jeg, vet med sikkerhet forskjellen på kroppen, er det så dette å uttrykke seg det verbalt. Gjøre seg forståelig med hva vi mener. Sånne spørsmål ville det vært umulig å svare på, til tross for at en vet svaret, på abstinenstilstand - fordi kroppen blir fysisk urolig. Men fysisk urolig kan du bli både av psykiske årsaker og fysiske årsaker, jamfør depresjon og benbrudd.
Hvis du ikke tror at benbrudd kan gjøre deg fysisk urolig, må du tro om igjen. Siden det eneste benbruddet jeg har hatt er nesa mi, er jeg ikke rette mann til å forsvare denne påstanden, men som gammel fotballspiller ble jeg ofte konfrontert med slike tilfeller der en nærmest hadde lyst til å kaste fra seg krykkene og gå i en sklitakling istedet. Dette, med gipset ben, mener jeg ville gitt nye benbrudd så det er kanskje godt han lot det være, men du forstår poenget mitt?
Og depressive kan også føle seg fysisk urolig, veldig betinget hvilket humør de befinner seg i og hvor alvorlig depresjon det gjelder, men når jeg sammenligner det med benbrudd mener jeg såklart såkalte
hverdags-depresjoner og ikke tung endogen depresjon eller melankoli - der kanskje det motsatte skjer, at en heller ligger rett ut og trives egentlig med det.
Ikke de beste eksemplene jeg kunne komme på, men med tanke på at kl. ikke er mer enn 12.05, så har jeg ingen bedre eksempler å tilby her og nå. Det får være måte på til vanskelige spørsmål en blir konfrontert med på morgenkvisten, mann! Noen ganger er det lettere å være kristen og heller si det slik: Fordi Gud vil det! Peace
NB!
Svaret på spørsmålet ditt blir vel ja tipper jeg på, etter å ha lest igjennom spørsmålet ditt en gang til. Følte bare ikke for å ta ctrl+a+delete for alt det jeg skrev over, kun pågrunn av en morgenblings. Som straff for å stille så vanskelige spørsmål, må du lese igjennom alt sammen. Svaret er gjengitt på lenka "forskning.no" i denne teksten, i tilfelle du skulle ha misset det...