Jeg har eksperimentert litt med LSD, etter et år med "trening" i kritisk tenkning og intens fysikk/matematikk/filosofi studier, og tenkte å dele litt tanker og erfaringer, da de fleste triprapporter jeg kommer over beskriver opplevelser og observasjoner jeg kjenner meg igjen, og stort sett er enig i, men med en spirituell innpakning jeg ser på som unødvendig og litt forstyrrende. Psykedeliske stoffer gir en rus som varierer veldig, men som jeg har opplevd som mye mer intim en andre stoffer, så før jeg begynner på "selve tråden" så er det relevant å skrive litt om meg selv, og jeg oppfordrer folk som vurderer, eller har bestemt seg for å eksperimentere med psykedeliske stoffer å gjøre seg opp noen tanker om seg selv på forhånd.

Hvor man er i livet Dette er ganske åpenbart for de fleste at man skal ta i betraktning, men er kanskje et dypere spørsmål enn man først tror. En av tingene jeg opplevde på LSD var enorme perspektivskift, og med det mener jeg at man raskt bytter mellom å se på livet sitt i sin helhet, situasjonen man er i akkurat nå, øyeblikket du er i, hvordan du føler deg om dagen etc. Mange av tingene som plutselig dukker opp kan være overraskende intime og litt overrumplende om man ikke er misfornøyd med noe og ikke klar over det.

Personlig tok jeg LSD første gang ca 1 år etter en vanvittig stor endring i mitt liv. Etter en årelang depresjon endret jeg livsstil omtrent så brått som det går, jeg endret studieretning, flyttet, endret fokus, følte meg endelig utfordret, la om hobbyer, matvaner og begynte å eksperimentere med alt jeg kunne (se f.eks. tråden min om nikotinplaster og drømmer). Før jeg tok LSD hadde jeg i omtrent et halvt år lest mye filosofi, og fordypet meg spesielt i bevissthetsfilosofi og kunstig intelligens, hvordan hjernen fungerer etc, ved siden av fysikkstudiene. Hva man fokuserer på, og ser på som viktig spiller naturlig nok en ganske vesentlig rolle for hvordan trippingen kommer til å bli, og når jeg tok det var fokuset mitt på matematikk (jeg tok det etter en eksamen i fysikk og en uke før en eksamen i matematikk) og trippen var tjåka full av fraktaler, regnbuer og alt det vanlige styret, men også en helt fantastisk innsikt i matematiske fenomen, som jeg fortsatt setter veldig stor pris på.

Hva man vet, og er villig til å akseptere Her kommer noe av det vesentlige i hvorfor jeg ønsket å lage en ny tråd: Mange triprapporter melder opplevelser av ting som er vanskelig å forstå (kanskje naturlig nok), og i mangel av bedre ord og uttrykk, beskrives det med sjargonger fra Buddhisme eller andre spirituelle kilder til forklaringer som duger. Det skal sies at når man går dypt, og gir slipp på ting man kanskje ikke trodde det gikk å gi slipp på (litt av det jeg ser på som formålet med mindfulness meditasjon) er det lett å la seg rive med og trekke paraleller mellom det du opplever, og ting du har oppfattet fra "mystiske" kilder som østens filosofi. Det er ikke meningen å forkaste eller rakke ned på så store kilder til såpass dyp visdom som jeg ser på Østens filosofi og Buddhismen som, men alt bør omfavnes eller aksepteres med måte.

Det siste året har jeg hatt et ganske stort fokus på religion, og har sett endeløse timer med debatter for og mot, og er selv en ateist. Jeg har fått veldig mye ut av å se på debatter, og lært mye om argumentasjonsteknikker (f.eks. hvilke virkemidler man ikke bør ty til, og hvorfor), kritisk tenkning og logikk, som jeg forstår ses på som noe ganske annet på folkemunne enn i "akademiske" sirkler. Et av målene mine i verden er å følge dit "sannheten" leder, uavhengig av om det er ubehagelig eller går på kant med ting jeg tidligere har holdt hellig. Hva som er sant eller ikke kan diskuteres, men poenget er det samme. Med andre ord prøver jeg å "ruste" meg til ikke å akseptere noe, uavhengig av hvor lyst jeg har til det. Dette høres kanskje ganske kjipt og kynisk ut, men ta en kikk på noen av disse videoene, så forstår du kanskje at man kan være kritisk og alikevel leken. Et eksempel på å tjene innsikt ved ikke å akseptere den enkle løsningen er Relativitetsteorien, som selv om den kanskje er fremmed for mange enda, er en fantastisk spennende teori som byr på (etter min mening) mye vakrere forklaringer og mer spennende teritorier å "utforske", spesielt når man turer på psykedelia.

Min opplevelse av LSD
Med filosofi, mattematikk og fysikk liggende fremst i sinnet, og en "sunn" skepsis til alt i bunn la jeg ut på et eventyr som har endret livet mitt på både ventede og uventede måter. Det siste året har jeg drevet litt med Yoga, Qi-gong og mindfulness meditasjon, såvel som intens filosofering de siste månedene rundt hva som er, hva det vil si å være, hva bevissthet er og hvordan det oppstår osv. Første gang hadde jeg en venn på besøk, som ikke tok noe selv, men som røyka JWH-18 (en relativt kortvarig rus som ligner litt på hasj), selv tok jeg 2 tabs. Etter en times tid kicka det inn, og rusen var ganske lik som jeg hadde forventet: litt mindfuck, fraktaler fuckings over alt, og en ganske sprø oppfatning av tid. Åja, også pulserte veggene rosa, og hjørnene, hvor listene møtes i rette vinkler begynte å bule ut, så det ble mer enn 90 grader, ganske sprøtt.
Kompisen min og jeg så på Adventure Time en liten stund, og jeg tuller ikke, det showet var helt likt på syre som av, men når jeg skrudde det av og begynte å loke satte ting litt mer ordentlig i gang. Jeg har noen selvskrevne plakater på veggen med noen matteformler og greier, og la merke til at bokstavene som var skrevet på arkene fikk "dybde" (jeg kunne kjenne igjen beskrivelsen at bokstavene "danset" på arket), og det var som om det som stod der forsvant, da jeg ble så distrahert av bokstavene. Jeg er veldig glad i leketøy, og hadde noen Rubiks kuber liggende, som jeg fikk en mye mer intuitiv forståelse av (anbefales), men så fant jeg liggende kanskje det kuleste jeg har lagt mine hender på noen sinne: Et trappetroll.
Folk har stort sett ikke trappetroll, og om de har er det ofte et i plastikk, og dette her er ikke kødd: trappetroll i plast er ikke trappetroll, om du vil ha the ultimate experience of awesomeness, skaff et av metall, det er nesten umulig å formidle hvor stor forskjell det er.
Nysgjerrighet er definitivt et stikkord for turene mine så langt, alt jeg oppdaget var "verd å utforske", så jeg ble vanvittig lekelysten og barnlig i møte med ting; jeg kunne leve meg totalt inn i de minste ting, og hadde ikke noe problem med å la små eventyr (som alt føltes ut som) ta totalt overhånd og dominere oppfattelsen min av verden, en veldig deilig følelse, og ikke minst en egenskap jeg har prøvd å opprettholde ellers i hverdagen, som gjør alt litt mer interessent og "gjørverdig".
En annen ting jeg la veldig merke til var at skygger og refleksjoner ble mye mer dominerende i hvordan jeg så ting: om kompisen min flyttet på seg, la jeg mer merke til at refleksjonen hans flyttet seg i alle reflekterende flater rundt om. Sterkt lys ble veldig ubehagelig, og stearinlys og lamper med dimmer var the shit for å gjøre rommet koselig. En ting man kanskje tenker på forhånd er at mørket kan være litt skummelt, og "fullt av farer", så det er bedre å gjøre det på dagen e.l, men jeg opplevde at å skru av lyset var veldig kult, å føle at man har kontroll på "parametere" som lys, temperatur, sult osv er ganske lurt.
Vi gikk en tur rundt et vann etter noen timer, og jeg merket at å fremstå normal for noen som ikke prater til meg, ikke var noe problem, jeg hadde ganske god kontroll over hva jeg viste, selv om jeg følte meg helt loka inni. Halvveis rundt vannet bestemte kompisen min seg for å ta en tur innom butikken, noe jeg ikke trodde var så god idé for min del, så jeg ble stående og se på endene, i noe som føltes ut som en evighet, da jeg så en jogger på vei mot meg. Jeg hadde telefonen i hånda etter å ha prøvd å ringe en annen kompis (uten hell), og så at joggeren bremset ned, tok av seg headsettet og sa noe i de baner av: "Hei". Loka som jeg var klarte jeg å sobre opp nok til å si "unnskyld, jeg står i telefon", og viste han telefonen, og hadde sikkert en puls på 200 da han beklaget og jogget vidre litt skuffet. Med andre ord er det ikke verdens ende om noen andre ser deg eller du blir nødt til å snakke med noen. Etterpå gikk vi en tur innom en bensinstasjon, og jeg følte jeg kunne lese kroppsspråk mye lettere enn vanlig, i tillegg å kontrollere mitt eget, så jeg følte meg som en ninja, sosialt, som kunne "hide in plain sight", ganske artig.
Kompisen min måtte dra etter hvert, og jeg var fortsatt ganske fucka da han dro, men jeg kjente leiligheten såpass godt at jeg følte meg forholdsvis trygg, men når jeg ikke gjorde noe kjente jeg at det var litt ubehagelig å være alene og på syre, så jeg tok like godt og ryddet, og støvsugde hele leiligheten :P

I frykt for at dette skal bli et altfor langt og kjedelig innlegg stopper jeg her, selv om det er sikkert tre- fire ganger så mye som kunne vært skrevet bare om den turen, for ikke å snakke om filosofering jeg har gjort meg opp i ettertid, men det får komme gradvis, mye av det er ganske tunge filosofiske greier eller temmelig abstrakte matematiske idéer, som kanskje lettest kan beskrives ved å linke til videoer etc, men som jeg ser som potensielle årsaker til en del misforståelser og tolkninger i religiøs eller spirituell retning.

Till then

Får man ikke samma nytta om man leser ei filosfi bok/bok om en filosf sent på kvelden og skriv notater (heidegger/spionoza/huxly/derrida)?

Jeg har bare lest Huxley så langt og skal begynne på Heidegger så fort jeg får tid, men min opplevelse av filosofi/LSD komboen har vært veldig positiv, en del konsepter kan være litt kronglete å forstå, og når man først gjør det kan implikasjonene være vanskelig å fatte, ihvertfall om man ikke har tid til å la det synke inn. Å ta LSD opplevde jeg at kan hjelpe til å gjøre den prosessen raskere, og ung, dum og ambisiøs som jeg er, virker det som en måte å få plass til mer lærdom og filosofi ved siden av studiene.
Å gå lengre turer har jeg funnet ut at hjelper nesten like godt, og er en mer naturlig måte å gjøre ting på, men selv om jeg bor i utkanten av byen her, er det litt begrenset med ordentlig fine gåturer (uten biler, mye folk, kunstig lys etc), så det er litt vanskelig å få til når jeg ikke er "hjemme", hvor jeg kjenner terrenget og er et stykke unna sivilisasjon.
Å skrive ned egne tanker er en veldig god måte å utforske seg selv, og nff er et ganske brukbart sted å dele det man finner, selv om de helt lange innleggene ikke passer seg helt, men da er blogger eller gode, gammeldagse skrivebøker et godt alternativ. Det er sjelden man lufter filosofiske temaer i sosiale setinger, så å blogge om det eller diskutere det på forum, ser jeg på som en veldig god måte å bli et "større" menneske, gjennom å få utfordret sine holdninger, forsvare de du mener er riktige, og forkaste de du blir gjort oppmerksom på at er gale; en prosess jeg tror alle kunne hatt godt av å oppleve mer av.

Bare hyggelig, jeg tenker å skrive et par rapporter til, jeg har 4 turer på LSD å skrive om, i tillegg til en del tanker rundt opplevelsene.

Jeg er 21 år gammel og har noe jeg ser på som et sunt forhold til rus, jeg har prøvd mye forskjellig, men har ikke latt noen bli vane. Jeg kan nevne i fleng, siden det er litt relevant i forhold til ting jeg tenker å skrive litt om.
I random rekkefølge
Alkohol Drikker sjelden, misliker rett og slett rusen og kulturen, i tillegg til at det er veldig helsefarlig.
Nikotin Jeg prøvde faktisk å begynne å snuse, men likte det aldri. Kan finne på å bomme et trekk hvis jeg står med venner som røyker, men bruker det ikke selv. Jeg har eksperimentert litt med nikotinplaster for å øke hjerneytelsen min og booste drømmene mine som jeg har skrevet en egen tråd om.
Weed/brunt Jeg har prøvd det en del, og kost meg med venner, men har mer eller mindre sluttet med det, av mye de samme grunnene som alkohol.
Salvia Prøvde dette noen ganger i Skottland, siden det er lovlig; syntes det var morsomt, men har aldri fått samme effekt som første gang, og føler ikke behov for å prøve igjen.
DMT Jeg prøvde dette en gang, men fikk skuffende lite ut av det (har jeg innsett i ettertid), tenker å forsøke å prøve det igjen, som en del av utforskning av bevissthet etc.
Koffein Jeg har faktisk vært kaffeavhengig i perioder, men nå drikker jeg veldig lite, jeg har en jævlig funky baristamaskin så jeg vil liksom ikke legge kaffe helt på hylla, men er ikke så dratt mot det atm.
Modafinil Skrev også litt om dette i en annen tråd, jeg fikk tak i litt ved en tilfeldighet, og brukte alt i eksamensleseperioden, men ikke noe etter det, ser ikke helt behovet.
Flein Har jeg prøvd to ganger, skulle gjerne prøvd mer. Spennende, og ganske likt LSD (tror jeg).

Andre stoffer som speed, kokain etc vil jeg aldri finne på å røre, men det er mer meg som type; jeg ser ikke på effektene som blir beskrevet, som noe jeg ønsker å oppnå, og miljøet rundt er ikke min kopp med te.
MDMA er jeg litt ambivalent til enda, jeg tror jeg skal prøve det en gang, men det frister ikke så veldig.

Kort oppsummert altså: jeg har prøvd litt forskjellig, og etter at jeg prøvde LSD har jeg innsett at de andre er ikke noe å trakte etter, det føles bare som bortkastet tid på en måte. Etter å ha filosofert mye rundt døden, av diverse årsaker, har jeg kommet til et punkt i livet hvor jeg føler at hvert sekund teller, og jeg blir bare sløv og "biologisk"/irasjonell av alkohol, og weed, mens Psykedelia og koffein (og nikotinplaster i små doser) gjør meg mer oppvakt, konsentrert og åpner for nye perspektiver på ting, og nye måter å utforske en verden så full av fantastiske ting, som den jeg ser til vanlig. Rusmidler som rekreasjon syntes jeg i utgangspunktet er litt dumt, hvis jeg har behov for å slappe av, setter jeg meg med en bok, eller driver med en hobby, eller best av alt: går en tur og lar sansene baske seg i alt som foregår når tilsynelatende ingenting foregår. (Det siste er kanskje lettest om man har lest litt, eller i det minste har interesse for matematikk og fysikk).
Hvis du ser på sanser og opplevelser som metaforiske briller for å utforske verden med, så ser jeg på Rusmidler som utskiftbare glass: hvordan ser verden ut gjennom disse fargede brilleglassene, i kontrast til vanlig? Hva kan jeg trekke ut av det?

Det som driver meg er kort sagt nysgjerrighet, og mye av utforskningen av verden består i å finne ut hva verden ikke er, og for å forstå det hjelper det å se ting fra så mange vinkler som mulig, og helst gjennom (metaforiske) glass som ikke er ugjennomsiktige, noe jeg opplever f.eks. alkohol til å være.

Jeg går ut fra at det svarte på spørsmålene, bare still i vei om det er noe annet du lurer på.

Supert innlegg! Ser at du har en del å komme med. Kanskje du kunne bidratt litt i tråden min for psykonauter? http://freak.no/forum/showthread.php?t=237894. Vil gjerne også vite litt mer om din erfaring med DMT, og hvorfor du ikke fikk noe særlig ut av det. For min del er DMT utvilsomt det som har gitt meg mest. Det vel i bunn og grunn noe av det jeg har mest erfaring med også, dog. Om du vil skrive det her eller sende meg en privat melding er opp til deg! Håper på svar.

Mvh
Lucy

Jeg har som sagt prøvd DMT bare en gang, og da var jeg ikke forberedt på hva det var i det hele tatt, det som skjedde var kort fortalt at jeg tok en hit, la meg ned og forsvant helt i noe som føltes som 45 sek. De første 20-30 sek var bare svart, black-out style, og den resterende tiden var litt merkelig: jeg følte jeg var i et kunstgalleri av noe slag, i et rom med en statue (en klassisk gresk greie, uten armer etc), men alt hadde samme "sprite", altså samme farge, veggene, taket, gulvet og statuen, en slags dyp blåfarge med noen lyse ringer, som pulserte. At jeg forstod at jeg var i et rom, og at det var en statue der var litt merkelig, men jeg tror skyggene falt på ting som de skulle, så jeg kunne se omriss av ting, og skimte et rom bortenfor der jeg var. Jeg opplevde det såpass kort at jeg fikk ikke noe ut av det, jeg rakk ikke gjøre noe på en måte, og ut fra rapporter fra folk som Terrence McKenna og beskrivelsen Sam Harris gir i et intervju, føler jeg at jeg har gått glipp av noe stort. Ingenting som endret meg som person eller min oppfattelse av virkeligheten, mer som en litt lame drøm, mens det jeg har hørt gjentatte ganger er rapporter fra folk som sier de møter vesner av et slag, og kan snakke med noen/noe. Derfor er jeg litt skuffet, men om jeg får muligheten er det høyt på listen over ting som skal gjøres "ordentlig".

Tråden din var faktisk litt av grunnen til at jeg startet denne, den virket veldig lovende, men jeg følte den sporte av ganske fort og ble litt vanskelig å følge, uten at det nødvendigvis var noens feil, men jeg ser på psykonautisme og spiritualisme som ganske forskjellige vinklinger på noe som ved første øyenkast kan virke ganske likt, så jeg tenker det er lurt å separere de to for å unngå forvirring. Jeg mener ikke å snakke nedlatende om spiritualisme, men som sagt så er det lett å skape forvirring i en tråd om utforskning av egen bevissthet og "ren" logikk (som jeg ser på som målet med psykonauting) ved å blande inn personlig tro om konsepter som liv etter døden etc, som jeg ser på som irrelevant eller i verste fall forvirrende når det kommer til å tenke gjennom/analysere det man opplever når man utforsker.
Jeg skal lese gjennom hele tråden så fort jeg får tid, jeg måtte gi meg etter noen sider i går, så fikk ikke kommet til den aktive delen.

Det blir enda et langt innlegg, men når jeg først sitter og skriver kan jeg slenge på erfaring fra trip #2:
Trip #2
Etter første gangs suksess var jeg ganske ivrig etter å prøve igjen, og to uker etter tok jeg 1 tab en kveld jeg var alene, og ikke skulle noe før sent dagen etter. Denne gangen var jeg ikke så godt forberedt på hva jeg skulle gjøre på forhånd, men hadde rigget meg til foran peisen med Adventure Time, stearinlys og nynedlastet musikk som jeg gledet meg til å høre. Jeg ble ringt av en kompis før ting begynte å kicke inn, og pratet med han til jeg begynte å ture ganske greit, han virket selv ganske euforisk etter en kombo Alkohol+JWH-18, som hadde en uventet kraftig effekt sa han. Etter å ha lagt på tenkte jeg at jeg ikke kjente så mye, så jeg slo av adventure time, og begynte å høre på Tools live album "Salival", og hørte hele igjennom foran peisen i mørket, med lukkede øyne under et pledd. Det var ganske deilig, jeg følte jeg fikk en mye bedre opplevelse av et allerede godt album, og fraktalene var det overhodet ingen mangel på. Etter en stund ble jeg litt rastløs, ikke som effekt av rusen, men av samme grunn som jeg ikke har noe sterkt behov for å lucid dreame: jeg begynte å kjede meg. Fraktalene var der, og jeg kunne styre rundt med dem nøyaktig som jeg ville, jeg hadde full kontroll på en måte, og det føltes som å spille med kodene på; gøy i en halvtimes tid, men etter det ganske kjedelig siden det ikke er noen utfordring. Jeg er en fyr som jobber best om jeg får klare grenser, som jeg så kan tøye, utforske, og rett og slett leke med. Se for deg fotball uten regler, hvor du ikke får poeng for å score mål. Ikke særlig kult i lengden. Så jeg satte meg ned og tegnet litt, spilte litt piano etc, men merket at jeg kjedet meg litt hele tiden, i tillegg følte jeg meg litt kald og sliten, så jeg bestemte meg for å legge meg. Dette var ca kl 3-4 og jeg hadde tatt det kl 23-24 ish, så å sove var bare å glemme, jeg endte med bare å kaste på meg og meditasjon var litt vanskelig siden jeg hadde ganske heftige visuals da jeg lukket øynene. Jeg følte meg ganske alene og nede, og begynte å tenke over ting jeg burde endre i livet mitt etc, men vil ikke si det var en bad trip, det var bare en litt lite innholdsrik opplevelse, hvor jeg var enormt til stede, uten at det skjedde noe. På den lyse siden fikk jeg litt kunstnerisk inspirasjon, og fikk tid til å leke med perspektiver inni hodet i den grad at jeg forstod bedre hvordan å forstå det på utsiden.
Litt av tanken bak turen var at jeg skulle sitte å meditere i noen timer, og "gå dypt" i meg selv, bare ren utforskning for å finne svar eller what not, et mål sikkert mange psykonauts kan kjenne seg igjen i. Så selv om det endte som en litt kjedelig tur var den på en måte ikke dårlig planlagt, men jeg forstod at å sette av timesvis til introspeksjon på LSD uten å ha noe spesielt man har som mål å utforske eller tenke over i hvertfall ikke fungerte så godt på lave doser. Det er ikke garantert at det ville gjort det på en høyere dose heller, men jeg føler at den lave dosen var et lite hinder, jeg ble litt skrudd i hodet, men ikke nok til at jeg kunne la det styre meg istedetfor omvendt.

Det mest interessente relatert til denne tråden dukket opp på trip 3 og 4, og jeg tenkte å gå litt nærmere inn på hvor kritisk tenkning kommer inn i bildet, og hvordan jeg forstår ting jeg ikke ville forstått om jeg ikke hadde hatt litt bakgrunn i matematikk, fysikk og logikk.

På slutten av trip #5 i skrivende stund tenkte jeg å gå litt inn på noen idéer, som et avbrekk fra triprapporter.

Nihilisme for dem som ikke vet det beskriver et filosofisk standpunkt hvor man ser på all verdi som subjektiv, ingenting betyr noe om det ikke er noen der det kan bety noe for, med andre ord en eksistens uten bevisste "opplevere" har ingen verdi i seg selv. Et eksempel på ilagt verdi er penger: om alle hadde glemt hva penger er til, ville de mistet sin verdi; pengers verdi er avhengig av at det er noen som anser dem som verd noe, uten det er det bare papirlapper og metallskiver med bilder og tall på. Nihilisme er et begrep som er mest relevant når det kommer til eksistens: eksistens i seg selv har ingen verdi annet enn den vi tilegner den, med andre ord, når alt liv til slutt går under gjenstår ingen verdi i seg selv, med mindre man kryper til korset (pun intended) og tilslutter seg en religion eller annen overtro, og ved å godta noe man ser på som en objektiv verdi fra en guddom eller naturen eller what not, basically bare slutter å spørre. Nihilisme er en tilstand mange opplever i sin søken i verden, og som mange glupe karer har skrevet klokt om. Selv om nihilisme (det kommer forresten av ordet nihil som er latin og betyr "intet") kan virke veldig overveldende og ubehagelig, er det en prosess man kan komme sterkt "ut fra", men det krever noe veldig vanskelig: å akseptere at virkeligheten ikke eksisterer av noen årsak, for så å la den aksepten ligge til grunn for opplevelsen av nevnte eksistens. Heavy setning kanskje, men det er en måte å takle nihilismen på, å akseptere at ingenting har verdi annet enn den du selv skaper, og å si seg fornøyd med det. En konsekvens av dette blir åpenbar når man tar i betraktning flere perspektiv: for en maur kan å unngå å bli tråkket på av deg være av astronomisk verdi, mens du ikke merker det. Biologisk liv som helhet kan virke enormt verdifullt sett fra perspektivet til en del av det, men på en større skala vil ikke tilstedeværelsen av biologisk liv merkes fra eller til. Det er denne følelsen av et uendelig ansvar i den ene enden, og en ubetydelig eksistens i den andre som ofte menes når nihilisme blir nevnt.

Nå som nihilisme er litt introdusert kan jeg komme til litt av sakens tenkte kjerne.
Å innfinne seg med at man skal dø, og at alle spor etter deg vil opphøre er ikke så lett. På et rent intellektuelt plan har jeg ingen problemer med det, jeg er bare klar over det, som så mye annet, men frykten for å dø er ikke intellektuell av natur. Det kan sammenlignes med klaustrofobi, som er en høyst forklarlig reaksjon intellektuelt, men som oppleves som gjennomsyrende, uavhengig av hvor klar man er over hvorfor man opplever det som det. Klaustrofobi er en ganske passende metafor for det jeg ønsker å beskrive, noe jeg i mangel av bedre ord kaller Epistemofobi. (Av greske "Episteme" som betyr viten eller kunnskap)
Jeg vet ikke om det er godt ord for følelsen av eksistens, opplevelsen av bevissthet, men du skjønner kanskje hvor jeg vil hen. La oss for enkelhets skyld si at Epistemologi refererer til ordet-som-kanskje-ikke-finnes-men-som-beskriver-opplevelsen-av-opplevelsen-av-eksistens (det var meningen å skrive opplevelsen-av to ganger der, siden opplevelsen av eksistens er det vi gjerne refererer til som bevissthet, men opplevelsen av bevissthet igjen er... XXX?). Epistemofobi er følelsen av å bli kvalt av opplevelsen av å være, veldig abstrakt og rart, men la meg forklare litt mer i detalj. Når vi har konstantert at ingenting har noen verdi utover vår egen eksistens, (det du gjør med livet ditt betyr ingenting når solen svulmer opp og sluker jorden lizzm), som strengt talt er det eneste intellektuelt ærlige å gjøre, vil alle handlinger, alle opplevelser av virkeligheten vitne om din kommende undergang bare ved å la seg oppleve av deg. Man kan barske seg opp og se på det som motstand som avler personlig vekst og styrke til å nå dine mål (noe som er bra), men da slutter man å lete på en måte, noe dette enorme intelligensfokuset ikke vil ha noe av. Med intelligensfokuset refererer jeg til det opplevde presset fra samfunnet om at alle skal ønske å "oppnå" intelligens, å hele tiden tenke mer kritisk, lære mer, forstå mer osv. for å bidra til å opprettholde og pleie samfunnet selv. Det er ingen mål, ingen veis ende så å si, på intelligensstien, ingen tilstand som kan erstatte den forlokkende stuevarmheten som tilbys av religioner og andre "ikke-intelligente" livssyn. Mange som "oppsøker intelligens" som det nesten kan refereres til som, sier seg fornøyd med å nyte synet av virkeligheten sett med diverse briller i HD gjennom fysikk, biologi og kjemi. Men om man ikke sier seg fornøyd, og slutter å lete, men heller spør hvor dette leder videre, i søken etter purhet, beskrives virkeligheten utvilsomt best gjennom matematikk og filosofi etter min mening, da dette er to grener som ikke bryr seg med spesifikene, her er det rammene, eller systemene i seg selv som teller, the Matrix så å si. Matematikk og filosofi virker da som de "ultimate" intelligensvitenskapene, og da vet du at vi bør snakke buttikk. Men etter en periode med særdeles intens studie av begge, sitter jeg like tomhendt igjen: jeg har noen fantastiske leketøy fra matematikken, og noen nye perspektiver fra filosofien, men ingen glimt av noe mål. Her kommer følelsen av klaustrofobi inn, og Morpheus beskriver følelsen av poenget mitt godt i Matrix når han sier

"Like everyone else you were born into bondage. Born into a prison that you cannot smell or taste or touch. A prison for your mind."

For man blir født inn i denne selvopprettholdende syklusen vi kaller eksistens (via biologisk liv), og blir stilt ovenfor et valg mellom å søke et av to mål: fortsatt eksistens via midler hivs verdi nødvendigvis er subjektiv, eller ikke-eksistens via enten drastiske og permanente midler eller midlertidige flukter fra opplevelsen av eksistens, som er hva jeg oppfatter som kjernen i f.eks. mindfulness meditasjon. Så her sitter jeg igjen, etter en runde med hva som ofte blir lovet som kilden til svar; kritisk tenkning og kunnskap, og lurer på hva det er jeg skal lete etter svaret til. Kunnskap og kritisk tenkning har bidratt for min del til å peke på ting jeg nå ser på som begrensene å ta del i, som biologisk drift, sosial drift osv, og har om ingenting annet forsterket følelsen av å bli kvalt av opplevelsen av å være, følelsen av ikke å ha noe valg annet enn å dytte en sten opp en bakke, kun for å se den trille ned igjen. For klarhets skyld: å dytte steinen opp bakken, har jeg ikke noe problem med, jeg ser de enorme verdiene man kan finne i det faktum at ting tar slutt, så man kan dytte på steinen sin da, men med et smil om munnen. Men å ikke ha noe valg hvorvidt man skal dytte stenen eller ikke, altså å ikke ha noe valg i opphavet til egen eksistens, virker kvelende. Du blir født og opplever gradvis hvordan det er å eksistere, for så å spørsmålstille eksistensen og innser at man aldri hadde noe valg om man skulle oppleve eller ikke, det ble bestemt for deg: du skal oppleve. Følelsen av at noe så fundamentalt som at du skal oppleve, ble gjort av andre og du blir nødt til å se ut gjennom øynene til et vesen, og oppleve behovene og lystene til nevnte vesen, del av et samfunn bestående av lignende vesner og deres kollektive lyster og behov. Etter stadig å ha fjernet flere følelser av tilhørighet, er siste bastion å føle tilhørighet til egen eksistens. Jeg føler meg fremmedgjort min egen opplevelse av hvordan det er å være.
Grunnen til at jeg har ønsket å fjerne følelsen av tilhørighet er av den enkle grunn at ingenting kan eller bør holdes hellig, siden ingenting er hellig. Ved å akseptere tilhørighet, aksepterer man sin plass, begrensning og sin dødelighet, sin skjebne så å si, så for å overkomme seg selv bør man ikke ta til takke med å føle tilhørighet til ting man ikke anser som "verdig", og etter en lengre søken sitter jeg igjen, uten følt tilhørighet til egen kultur, art, egne fysiske lover osv, alle felt hvor det tenkt sett kunne vært annerledes (uten at det ville oppstått paradokser) er som begrensninger å anse, og siste stopp så langt jeg ser er tilhørighet til egen eksistens. Rettere sagt opplevelse av eksistens.

"Fools fall in love" sies det, og dette kjenner jeg meg dels igjen i: når menneskelig reproduksjon angår, føler jeg meg ca så fremmed som det kom frem av i måten jeg sa "menneskelig reproduksjon". Jeg ser et hav av nærmest fremmede vesner som jeg er forventet å bli engasjert av, føle tilhørighet til, men samtidig er jeg oppfordret til å fremmedgjøre meg dem. Her er det en konflikt på gang mellom et følt krav fra samfunnet og et annet følt krav fra samfunnet, og jeg er nødt til å oppleve det hele. "Jammen slutt å spør da" hører jeg nesten gjennom skjermen før jeg engang har skrevet ferdig, men dette er hvor utforskningen av hvordan det er å være tar meg, og jeg akter å fortsette å leke med tankerekker til jeg kjenner det kniper, noe det gjorde her. Og når det kniper er man på riktig sted

Om noen i det hele tatt leste hele denne posten, og i tillegg fikk med seg halvparten av det som står vil jeg si meg meget imponert, mer om trip #5 tror jeg jaggu ikke jeg gidder å skrive her.
Hvis du har spørsmål, kommentar og/eller kritikk til noen av tankene som ble luftet så bare spør.

Nå er jeg litt sliten

Woah, spennende tanker! Har vært inne på noen av disse tankene selv. Særlig det at ting ikke har mer verdi enn man tilegner dem.

Dette er den typen utforskning av idéer, eller lek med tanker som jeg syntes er den mest spennende delen av LSD, den kroppslige effekten og loket er på en måte artige sideeffekter.
Filosofi er veldig spennende og (mener jeg) viktig, men det er så altfor sjelden man har ordentlig mulighet til å diskutere det med andre, og ikke alle tenker over verdien i å faktisk skrive ned idéene sine for å utforske dem, så det ender med at mange ikke reflekterer så dypt som de kanskje kunne, og kunne hatt godt av. Jeg veksler mellom å syntes at sinnet og verden er det "mest interessente stedet", men føler at verden blir finere og finere jo mer man fyller sinnet, siden den ytre verden er mindre forutsigbar, så jeg har gått litt bort fra tanken om å leve primært innvendig, noe posten over handler litt om. Det var nok en følelse som ble unnfanget under andre trippen, når jeg følte at jeg "spilte med kodene på" mentalt, men at jeg ikke hadde bruk for å ha kodene på, det var ikke noe spesielt jeg ønsket å oppnå med det, derav behov for tilfeldighetene omverdnen og andre folk har å by på.

Å se tings verdi for det de faktisk er, er en ganske lærerik prosess for å kunne forholde seg til verden vi lever i på en reflektert måte. Det er selvfølgelig en del problemer man kan støte på om man går fra å tro at verdi er objektiv til å innse at verdi er subjektivt, og det er en ganske sentral del av mye filosofi.

Høres ut som en blanding av budhisme/wigentenstein/neitch/taoisme/ kansje noe slags postmodernisme
Riktig?
A mener du med intligens ?
(hores ikke ut som ren logisk iq....)

Jeg kan ikke helt svare på hva det er som sådan, det er mer en tankerekke som har resultert av litt ymse, kanskje mest inslytelsesrikt Nietzsche, mindfulness, bevissthets- teorier/filosofi, det høye fokus på samfunnssjiktet "intelligensia" (de med høy utdanning og mye innflytelse) de siste 400 årene siden Descartes ca, og ikke minst streben etter kunstig intelligens.
Jeg har lest en del om kunstig intelligens, både hvordan vi kan få det til å funke rent praktisk, men også om det fungerer rent konseptuelt. Formålet med Mindfulness meditasjon (igjen, såvidt jeg forstår) er å plassere alle inntrykk og tankeprosesser i et slags bevissthetsrom, som er tomt helt til vi fyller det (eller det blir fylt for oss?) med tanker, følelser, behov, romfølelse etc.
Om man skaper kunstig intelligens, går jeg nesten ut fra at den vil oppleve verden først og fremst "mindfult", siden det er en eller annen form for datamaskin det foregår i, og ikke noe biologisk vesen, vil ikke denne intelligensens bevissthetsrom fylles med ting som vi kjenner til, sult, temperaturfølelse, drift mot formering og fremming av samfunnet etc, med mindre vi på en eller annen måte programmerer inn kunstige behov, som at den (hvis den er mobil) vil søke strøm for å lade seg opp, søke å "overleve" hvis den er i fare etc. Om ikke vi gjør det, tror jeg det meste vi kan skape er en veldig mindful datamaskin, som ikke gjør noe. Kanskje er den bevisst, men hva er bevissthet uten behov?
Hvis du ikke hadde noen behov (sosiale, biologiske etc.) behov, hva ville du gjort med bevisstheten din?
Og ikke minst, hvordan ville vi som utenforstående kunne vite om det hadde fungert når vi først skrur den på? Dette er ikke et lett spørsmål å svare på, og reiser et litt interessent annet spørsmål (som en sidenote): hvordan vet du at andre mennesker er bevisste?

Uansett, kunstig intelligens virker som en potensiell monolitt i kritisk tenknings historie; hva kan være mer logisk enn en datamaskin, som ikke har alle menneskers begrensninger? Som har potensiale til å ikke gjøre feil? Dette burde jo være den optimale eksistens, velsignet med alle de "gode" sidene ved mennesket (rasjonell tenkning etc), og samtidig slippe de begrensende faktorene (dødlighet, sykdom, irrasjonell tenkning etc).
For å bruke et litt fjollete begrep, så er det dette jeg leser av samfunnsånden som det potensielt store målet. Et steg ut av naturen, vekk fra evolusjon og stadig behovsprøvde ferdigheter, her er det rom for.. for..

For hva, spør jeg.
Hva ønsker vi å oppnå med å skape kunstig bevissthet? Hva skal fylle bevisstheten til en kunstig intelligens, uten begrensninger og uten behov? Skal vi fylle bevisstheten dens, for den? Er det etisk? Trenger vi å ta i betraktning om det er etisk? Jeg føler det er en veldig biologisk oppførsel nærmest, å alltid streve etter å komme seg stadig frem, opp, ut etc, uten å ha noe mål, siden fokus er ikke på hvor vi skal, men hva som hindrer oss i å nå dit. Om man så fjernet alle begrensninger, hvor ville man dratt, hva ville man bygget? Hva er det som er verd å skape, når ingenting begrenser deg? Uten grenser, uten rammer, uten motgang, forsvinner grunnlaget for vekst, man skaper ikke ting hvis man ikke ser behov for det, eller en verdi i det man skaper.

Alt av kunnskap som var ment som redskap for å forstå, eller bygge, blir redusert til kuriosa og fun facts når man ikke har behov, og en eksistens hvor det forventes av dine skapere at du skal finne mening med livet gjennom tilegningen av fun facts, er en eksistens jeg allerede kjenner meg litt igjen i, selv om jeg har begrensninger, jeg kan knapt tenke meg hvordan det må oppleves for en potensielt uten.
Eks: Vi vet fortsatt ikke helt hva mørk materie er enda, men jeg mistenker at det ikke er lang tid til vi finner ut av det. Hvorfor ønsker vi å finne ut av det? Jo kanskje vi kan lage noen råflotte romskip, som på en eller annen måte bruker kunnskap vi har fått ved å forstå mørk materie, slik at vi kan fly rundt i rommet bedre enn før! Men hva skal vi med det?
Det føles litt som å diskutere med en 5-åring kanskje; om hva som kom før det, og før det igjen ad infinitum, men dette er et perspektiv som er tilgjengelig for alle, og tanker som alle nesten burde gjøre seg opp en mening om.
Tenk hvor meningsløs vår arts streben etter stadig fremdrift vil virke for en kunstig intelligens, som ikke har noen relasjon til oss annet enn at den er skapt av oss.

Jeg mener kunnskap er verd å oppsøke, men det er også grunnet min irrasjonalitet og begrensethet: jeg har en begrenset tid med potensiale for å oppleve, og jeg ønsker å lære så mye som mulig på den tiden, for å nyte så mye som mulig, men jeg er også klar over at kunnskapen jeg tilegner meg er mest kuriosa, fun facts, som det er opp til meg å finne både glede i, men også noen som er villig til å betale meg for at jeg kan, slik at jeg kan fortsette å tilegne meg fun facts, og nyte mer.


For å svare litt mer eksplisitt på spørsmålet ditt, så er Nietzsche en stor innflytelse, spesielt et utdrag fra "Den muntre vitenskap §354" hvor han beskriver den voksende bevisstheten som en fare og en sykdom, og at streben etter behovsprøvd kunnskap vil lede til vår undergang.
Buddhisme og taoisme har jeg ikke satt meg ordentlig inn i, jeg fikk inntrykk av at Taoisme legger veldig vekt på å fjerne det individuelle ved deg selv, noe jeg syntes virker veldig spennende, men jeg har ikke hatt ro og tid til å sette meg inn i det enda, det er dog en reise jeg kan se for meg at jeg legger ut på.
Wittgenstein har jeg heller ikke lest noe av, annet enn via-via, så jeg kan ikke uttale meg om han.
Postmodernisme vet jeg heller ikke så mye om, det vekker asosiasjoner til pretensiøse hipstere på kunstutstilling, så jeg har tydligvis fortsatt en irrasjonell motvillighet til å sette meg inn i det.

Intelligens bruker jeg kanskje litt uspesifikt, det jeg mener med det er ofte den rasjonelle delen av bevissthet (hvis det finnes en irrasjonell del, jeg vet ikke), evnen og villigheten til kritisk tenkning og analysering, kombinert med kunnskap (kjennetegn ved intelligensiaen i samfunnet(håper jeg)).
Hvor stor rolle IQ har vet jeg lite om, jeg har jo bare tilgang til min egen Intelligens, eller evne til kritisk, rasjonell tenkning, og kan bare sammenligne den med min egen IQ, men jeg liker ikke å tro at IQ er en avgjørende faktor, jeg kjenner folk med høy IQ som er kritiske tenkere, men også folk som ikke er det, så jeg vill ikke si "Høy IQ=>kritisk tenkning", men kanskje omvendt, at "Høy IQ<=kritisk tenkning". Det blir ren gjetning fra min side, jeg har ikke noen elitistisk holdning når det kommer til IQ, ihvertfall er jeg ikke klar over den.

Oi mye bare tid til komentere deler av det man du hadde satt in noe fyllstoff sa kunne du jo prøved fa det trykket et sted...
Ja ser ut fra sitata på danske mensa siden at høy iq er kritisk tenkning ....
Taoisme hmm tenkte mer på de som sa at om ting gar i daass drit du hele samfunne fløtt til en dal og lever du dit eget liv eller noe i de duren ...
Aprpos 5 aring prat folk med iq 145 sier at a prate med vanlige folk er som a prate med 7aringer.... Hmmm kansje anelse o hvor høytravende og forskjellig folk med høy iq tenke ? Men det er blir vel off topic
Mer senere

Hmm sa hvor vill du slags netverk mem opplegg ?
Temproy autnomuse zobes (hakim bey)?
Noen alla occupy movment der men ikke har noe mål bare meniger?
Hehe postmodernisme er vel mer en oppdaterte versjon av netiche blanet med en teoretisk/filosfisk teori all matrix med en del meniger om slutten på industri samfunne og at folk ikke brydde seg om tradisjoner/bygdedyr/jantelov er ikke sikkert det her sa deg nor men wikipedia er vel det beste for en lengre forklaring om du kan englesk bra (mange som sier at det nitche boka er grunnlage for postmodernism)

Hmm. Glemte a si at det ser ut so du ha drukke 6 reddbull i slengen
Hort om extropy/minduploading ? Ser litt ut som du er påvirke av de folka eller spiurtal machin boka eller romaner ta storss

Okay, jeg skrev et litt lengre innlegg, men det ble sletta da jeg skulle prøve å få inn et sitat midt i teksten, så her er en kjapp recap.

Litt kort om IQ
-Standardavvik er forskjellig fra land til land, 125 IQ i Norge er ikke nødvendigvis det samme som 125 i England, dog alle skalaene tar utgangspunkt i at 100 er normalen.
-I Norge brukes SD (standard deviation) 15, som vil si at 68% av befolkningen vil falle innenfor 85-115 (altså 100±15).
-Høy IQ er ca 80% arvelig, men pleier å gå mot normalen (100), så to høy IQ foreldre vil sansynligvis få et høy IQ barn, men gjerne med noe lavere IQ enn dem selv.
-Høy IQ samfunn som Mensa ser på hvilken prosentandel av befolkningen man ligger i, ikke IQ-poengene, siden prosentandelen vil være lik i alle land: om du er blandt de 98% høyeste, er du det selv om det kalles 131 eller 140.
-Høy IQ betyr ikke at man er en alien eller rakettforsker, en av personene med verdens høyeste IQ jobber som dørvakt, en av norges høyeste, som bilstereoselger.

Ang. det Backpacker sier om at høy IQ barn virker eldre, og at kommunikasjon på tvers av "gap" i IQ går dårlig, er det verd å nevne at IQ først ble foreslått som et mål på mental alder, men den idéen er ikke lengre aktuell. Kommunikasjonsproblemer på tvers av IQ gap fant ingen akademiske artikler om, så jeg går ut fra at det er en urban legend, som slår godt an siden alle kan kjenne seg igjen i følelsen av å snakke med folk som er "slow", eller altfor abstrakte, og å ha en knagg å henge det på (stor forskjell i IQ) føles betryggende.

Ikke for å være frekk, men jeg skjønner ikke helt hva du sier eller sikter til her :/

Jeg drikker egentlig aldri red bull, jeg blir bare gira i kroppen, og får vanskelig for å sitte stille (funker dårlig når man skal prøve å konsentrere seg). Jeg tror bare jeg har mye på hjertet, så da blir det litt sånn.

Extropy syntes jeg (basert på ingressen til wikipedia) virker som en litt sprø gjeng pseudoreligiøse folk med en boner for vitenskap. Ikke folk jeg ønsker å asossiere meg med altså :P
Mind uploading virker ganske fatalt, og Douglas Hofstadter gjør et ganske godt tankeeksperiment i "I Am a Strange Loop", basert på et tankeeksperiment fra Daniel Dennetts "The minds I", om hvorfor dette ikke er ettertrakterlig, selv i teorien.

Men man trenger ikke egentlig å lese bøker for å se at å "laste opp" bevisstheten sin på nett, eller på en iPad8 eller what ever, ikke er alt det man skulle ønske: Det man ønsker er å forlenge livet sitt, forlenge tiden man opplever ting, potensielt til det uendelige, og dette i seg selv har noen implikasjoner det er greit å være klar over, men ved å laste opp bevisstheten sin, slutter du ikke å oppleve kroppen din og går over til å oppleve cyber-bevissthet. I en optimal situasjon, kunne du kanskje lastet opp en nøyaktig kopi av hjernen din, med dine mål, tanker, drømmer, erfaringer, relasjoner, følelser etc, men du ville fortsatt vært stuck i kroppen din (om det gir mening å referere til "deg" som en enhet lengre), mens en eksakt kopi av deg vil føle at det fungerte, og leve lykkelig alle sine dager.
Du entrer ikke the matrix, du kloner deg selv.

Dessuten er "å leve veldig lenge" per definisjon, uendelig mye kortere enn å leve evig. Om man så kunne koble seg inn i en matrix, og "leve evig", ville man fortsatt ikke overlevd solens ekspansjon om 5 mrd år, og om man overlevde den, ville man ikke overlevd entropi. Uansett hvor langt man pusher grensen, vil man aldri kunne leve lengre enn "veldig lenge", og på sett og vis lever man veldig lenge allerede, så hvorfor ønske å utsette det uungåelige? Om det var snakk om faktisk evighet er det noe ganske annet, filosofisk sett vil jeg si, men (les dette som Aretha Franklin :P):
"In this universe? Uh-uh."

[quote=Ununoctium;2832380]Okay, jeg skrev et litt lengre innlegg, men det ble sletta da jeg skulle prøve å få inn et sitat midt i teksten, så her er en kjapp recap.

Litt kort om IQ
-Standardavvik er forskjellig fra land til land, 125 IQ i Norge er ikke nødvendigvis det samme som 125 i England, dog alle skalaene tar utgangspunkt i at 100 er normalen.
-I Norge brukes SD (standard deviation) 15, som vil si at 68% av befolkningen vil falle innenfor 85-115 (altså 100±15).
-Høy IQ er ca 80% arvelig, men pleier å gå mot normalen (100), så to høy IQ foreldre vil sansynligvis få et høy IQ barn, men gjerne med noe lavere IQ enn dem selv.
-Høy IQ samfunn som Mensa ser på hvilken prosentandel av befolkningen man ligger i, ikke IQ-poengene, siden prosentandelen vil være lik i alle land: om du er blandt de 98% høyeste, er du det selv om det kalles 131 eller 140.
-Høy IQ betyr ikke at man er en alien eller rakettforsker, en av personene med verdens høyeste IQ jobber som dørvakt, en av norges høyeste, som bilstereoselger.

Ang. det Backpacker sier om at høy IQ barn virker eldre, og at kommunikasjon på tvers av "gap" i IQ går dårlig, er det verd å nevne at IQ først ble foreslått som et mål på mental alder, men den idéen er ikke lengre aktuell. Kommunikasjonsproblemer på tvers av IQ gap fant ingen akademiske artikler om, så jeg går ut fra at det er en urban legend, som slår godt an siden alle kan kjenne seg igjen i følelsen av å snakke med folk som er "slow", eller altfor abstrakte, og å ha en knagg å henge det på (stor forskjell i IQ) føles betryggende.

Lesete det på forum på mensa siden (hva gjør de aller smartes ,eller noe sånn het traden fyrn hadde vist iq 150) lesete det noe i noen pdf filer og gifteted children fra usa , sa tror jeg leste et sted om grunn av at ledere ""bare"" hadde iq 130,men tok noen dager a finne det
Jo men det kan jo hende vi rett og slett ikke skjønner hvorfor de ikke har akademisk utdannelse.... Kansje de ikke trenger det firma/trust i skatteparadis.bra oppbygd datasystem osv eller usa var 10prosent av skulkera iq over 130....


Ikke for å være frekk, men jeg skjønner ikke helt hva du sier eller sikter til her :/

Ok utdyper det litt senere
Kansje en ny trå?
Ser liksom ut som du har presse 10 diskusjoner inn i en trå i en positiv betdynig av orde

Jeg drikker egentlig aldri red bull, jeg blir bare gira i kroppen, og får vanskelig for å sitte stille (funker dårlig når man skal prøve å konsentrere seg). Jeg tror bare jeg har mye på hjertet, så da blir det litt sånn.

Extropy syntes jeg (basert på ingressen til wikipedia) virker som en litt sprø gjeng pseudoreligiøse folk med en boner for vitenskap. Ikke folk jeg ønsker å asossiere meg med altså :P
Mind uploading virker ganske fatalt,
Joja nå så men tenk deg hva noen hadde sagt om internet i 1930
Fikk noe lingende komentar da jeg lesete om nanoteknologi i pausa fra kollega
Søke på noanotekologi på wikipedia og dexlers bok om det om du er veldig ibtresert
Kansje vi ikke har noe anelse om hva det er ennå og eneste sjansjen er scinficton bøker (wiliam gibson/bruce sterling var jo ganske sære bøer på 1986 tallet men ikke sa usansynlig na....)

Ga pa occupy webside et lederlost kritisk netverksbasert ""parti"" som prove a ta opp noe av det du sier
Temproery autonmus zone (taz) er omrader man kan lage sitt eget lille samfunn slik som ocupy buringman festival i nevada orken ,rave party, folk som lever utefor samfunne uten a bry seg noen sa hasj dyrkere i canda/usa grensa ved seattel/albarta var et eksempel hippi comunitys er vel en annet (eksempel pa lengre tid men under radarn fra staten) folk som bor i hytter i skogen er sjolforsynt med alt har vapen og gull som plan b leve ta jakt er vel et annet eksempel fra montana/central califonia er vel mulig i norge ogsa)men flytte etterhvert

Barnet opplever verden. Du opplever verden. Opplever du verden mer enn barnet? Er din opplevelse av verden kvalitativt mer ekte enn barnet sin? Det som skiller din opplevelse fra barnets opplevelse av verden, er deg. Det er dualismen deg/verden - den eneste grunnen til at du havner i nihilisme er ditt inherente referatsystem brukt i modeliseringen av verden.

Se på animismen/barnsligheten du beskriver i din første LSD-tripp. Verden er levende, fordi du er levende, og du er levende, fordi verden er det. Det er barnsligheten, og barnets øye mot verden. Poenget mitt er at når du "opplever gradvis hvordan det er å eksistere, for så å spørsmålstille eksistensen og innser at man aldri hadde noe valg om man skulle oppleve eller ikke", beskriver du i realiteten bare en erkjennelse av din egen eksistens, og aldri "det å eksistere" som sådan. Du beskriver verden beskuet gjennom et satt og spesifikt rammeverk.

Nå, hvorfor tror du det?

Kvalitativt er nok ikke opplevelsen mer ekte, men det avhenger av hva man ser på som ekte, og ikke minst hvor grensen går for hva man er villig til å kalle en opplevelse av virkeligheten. (Har mygg en opplevelse av virkeligheten? Hunder? Barn?)
I mine øyne forutsetter opplevelse bevissthet, og bevissthet ser jeg ikke på som en av/på ting, men heller som et kontiuum som bygger seg opp gradvis; man har mindre bevissthet som barn enn som eldre, dermed vil jeg påstå at kvaliteten og intensiteten til opplevelsen av eksistens øker med alder og refleksjon.

Jeg vil bare påpeke at jeg ikke har et dualistisk verdenssyn, slik dualisme blir brukt i filosofi referer det til et mind-matter skille, at kropp og sjel er separate enheter, og dette er ikke en del av mitt verdenssyn.
Når det kommer til meg vs verden ser jeg på det som at informasjonen som er tilgjengelig for meg er sanselig informasjon, som har sine røtter i omgivelsene/verden, bestående av fysiske, biologiske, sosiale etc. elementer. Dette er ikke referatsystemet jeg bruker når jeg modellerer "virkeligheten".
Menneskets evne til å tilegne seg metainformasjon er vårt beste verktøy for å florere og dominere i omgivelsene våre; som mennesker kan enkelte dyr lære seg at 2+2=4, men at 3+5=8 vil fortone seg som fremmed for dem: de har lært informasjonen 2+2, men ikke metainformasjonen addisjon. Det er evnen til å tilegne seg metainformasjon jeg har forsøkt å se hvor langt kan ta meg. (metainformasjon var et begrep jeg fant på nå, men det fungerer som en passende beskrivelse av det jeg sikter til, som sikkert har et eller annet fancy navn)
Som tidligere nevnt studerer jeg matematikk/fysikk, så jeg liker å inbille meg at jeg ikke er helt på jordet når det kommer til verdenssyn, og "many worlds" tolkningen av kvantemekanikken apellerer til mitt verdensbilde som sådan. Men om many worlds tolkningen stemmer eller ikke spiller ikke egentlig noen rolle, poenget er at det er konseptuelt et større, og på sett og vis enklere, system som inkorpererer hele vårt univers; om det er flere universer i samme referansesystem er irrelevant, men at det er mulig å se et større bilde enn den fysiske virkeligheten vi er "fanget" i, er poenget.
Big bang teorien gjorde for min del ikke mer enn å dytte spørsmålet et hakk tilbake: hvordan kan det ha seg at det eksisterer et potensial for noe som helst, hvor hendelser som the big bang kunne finne sted? Kondisjonene som lå til grunn for at the big bang i prinsippet skulle kunne finne sted er så langt fra verdagslig intuisjon at det er litt vanskelig å formulere tanker om tema. Dette spørsmålet som jeg ikke enda har funnet ut helt hvordan man kan formulere blir ikke besvart av å postulere noen ytre krefter, eller systemer, siden det nødvendigvis er disses eksistens jeg ønsker å forstå.
Det er mangelen på svar eller en forklaring (eller som det føles: i det hele tatt mangelen på et potensielt svar) som fører meg forbi nihilisme og inn i en posisjon jeg er lite kjent med: i mangel av en potensiell kilde til svar. På spørsmål om innholdet i verden kan man konsultere en "realist", og på spørsmål om motivasjon, inspirasjon, trøst etc kan man konsultere filosofer og psykologer etc, men alle spørsmål av en slik natur føles forsvinnende trivielle i møte med spørsmålet om hvordan potensialet for eksistens i seg selv kan eksistere. At noen bevisst opplever denne eksistensen er uviktig for spørsmålet i seg selv.

Synet mitt på bevissthet har jeg i store deler derivert fra Douglas Hofstadter, Daniel Dennett og Sam Harris, og i noen grad Steven Pinker, gjennom diverse bøker og utallige debatter og foredrag etc. om du lurte på grunnlaget for argumentet at kvalitetens/intensiteten av opplevelsen/bevissthet øker med alder.

Her har du helt rett, og det du siterer er en del av en tankerekke som "kun" omhandler bevisste vesner, ikke eksistens i seg selv. Hvordan jeg strukturerer teksten kan kanskje være litt klønete, siden jeg omtaler separate konsepter om hverandre, men det er et estetisk valg jeg er forholdsvis komfortabel med.

Grunnen til at jeg kjente det som litt ubehagelig å være alene mot slutten av første trippen er til dels fordi jeg har tidligere hatt tendenser til ganske morbide tankerekker, og i utgangspunktet en veldig livlig fantasi, så ved å forholde meg inaktiv merket jeg at ting gikk litt på autopilot (som om det ikke gjør det til vanlig si), og både tanker om eksplisitt "fæle" ting, men også en følelse at å ta syre var et valg som ville skuffet nærstående etc. kom krypende, så jeg bestemte meg for å ignorere det til fordel for å rydde etc.

Tror du at du sanser mer som voksen enn som barn? Annerledes, ja, selvsagt, men mer? "Du" er for øvrig viktig her.

Jo, det er akkurat hva det er.

Jeg sa dualismen meg/verden, fenomenologisk, vi trenger ikke diskutere metafysikk.

Ja, det er jeg enig med deg i, men det er kanskje like mye et tolkningsspørsmål som noe annet.

Var du ikke nihilist?

Now you're getting somewhere!

Jeg ser ingen konflikt mellom et nihilistisk verdenssyn og å diskutere eksistens. Å innfinne seg med at verdi er subjektivt og at ting ikke har mål eller "mening" (nihilisme i et nøtteskall) hindrer en ikke i å diskutere eksistens uavhengig av bevisste vesner. Et univers uten liv har samme verdi som et med liv (ingen), men de har begge eksistens som fellestrekk, og å anerkjenne, og forsøke å utforske dette krasjer ikke med nihilisme i den grad jeg forstår, og bruker ordet.

Jeg vet ikke helt hva du sikter til, jeg er fullt klar over kilden til mine egne tanker, det er en stund siden jeg har blitt genuint overrasket over noe jeg har tenkt eller følt, årsaksmønsteret er for meg stort sett veldig tydelig ved introspeksjon. Fokuset mitt transcenderer (liker jeg å tro i alle fall) mine egne følelser og behov, hvorvidt jeg føler det ene eller det andre prøver jeg å begrense påvirkningen det har på valg jeg tar og tankerekker jeg begir meg ut på, så hvor jeg skulle være på vei i denne kontekst kan jeg ikke helt forstå.

Angående om man sanser mer eller ikke som voksen kommer det litt an på hva du legger i ordet sanser. Om du refererer til mengden stimuli som tas opp i forkant av en respons, så nei. Men i den grad vil en hund sanse mer enn et menneske gjennom lukting f.eks. og blekkspruter vil sanse mer gjennom syn etc. Kvantiteten av rå sansing er uvesentlig, opplevelsen av sansningen kan øke/minke, fra ren refleksiv handling i den ene enden, hvor rådata blir prosessert utenom bevisstheten, til opplevelse av sansning som bekreftelse/avkreftelse av forventede sanseinntrykk, som påvirker kognisjon heller enn handling.
Som eldre vil mengden opplevelse av sansning øke, siden kognisjon blir tilstrekkelig kompleks til å forutse handling-konsekvens og skaper forventning av hva som vil følge. Sansningen som følger vil heller enn å føre til en refleksiv handling, føre til en endring i tenkning via bekreftning/avkreftning, og en økt evne til å forutse lignende situasjoner (forståelse) er oppnådd. (Det er ikke meningen å virke pretensiøs ved å slenge om meg med ordet "kognisjon", men jeg bor med en psykologstudent, så det er terminologi vi bruker)

Dualismen du påpeker må du enten utdype litt mer, ellers vil jeg si at den er feiltolket (evt ikke eksplisitt avkreftet i teksten). Jeg separerer ikke meg selv fra virkeligheten som sådan, jeg er et produkt av virkeligheten, og en del av "den", i det at jeg eksisterer. Et dyr som er blitt klar over sin egen biologi. Fenomenologisk er det ikke til å komme fra at man føler seg separert fra "verden", eller omverdnen som jeg føler er et riktigere begrep. Jeg opplever meg selv som en akkumulasjon av fysiske, kjemiske etc elementer, som er blitt klar over sitt opphav, og seg selv, og separerer ikke meg selv fra ligningen.
La meg omformulere og spesifisere hva jeg mente med referatsystem og å modellere "virkeligheten", det er lett å fortape seg i begrepene.
Når jeg "modellerer virkeligheten" bruker jeg informasjon og forståelse av omgivelsene til å skape en helhetlig "paraply"forståelse, som ikke er avhengig av spesifikene i situasjonene jeg har opplevd. Denne prosessen har pushet stadig "utover" om du vil, og samlet flere og flere begreper jeg tidligere så på som separate (biologi vs kjemi -> biokjemi etc). Etter å ha fått en forståelse gjennom fysikk av romtid, many worlds fortolkningen osv, har det observerbare universet blitt et element i en større gruppe. Det er dette jeg sikter til når jeg hevder at sosial, biologisk og fysisk informasjon ikke lengre er en del av referatsystemet jeg bruker til å bygge mitt verdensbilde; jeg har kategorisert det tilstrekkelig til å føle at jeg må "se forbi" det for å skape en tilfredsstillende forståelse av virkeligheten. Jeg mangeler et godt ord på hva det er jeg prøver å forstå, men eksistens/virkelighet er det nærmeste jeg kommer, selv om det krever en del spesifisering om hva jeg ikke sikter til.
Man kan kanskje kategorisere feltet jeg "leter i" som metafysisk, siden det per definisjon er forbi det vi normalt anser som fysikk, og ligger mer på grensen logikk/abstrakt matematikk/teoretisk fysikk, men jeg vil ikke si at det er metafysikk i den klassiske forståelsen, som noe komplett separert fra "virkeligheten".

Kan du utdype hva du mener med animisme?

Å få en form for intuisjon på hvordan noe kan være akausalt er vanskelig, ting kan være forårsaket uten at det er en forårsaker i form av en bevisst aktør, men selv the big bang forutsetter et forhåndseksisterende handlingsrom, ikke et fysisk rom, men et "ontologisk tomrom" hvor prosessen kan finne sted. Universets opphav kan forklares fra "ingenting" i form av ingen foruteksisterende materie eller romtid (Lawrence Krauss argumenterer for dette i boken og forefraget "A Universe From Nothing"), men at dette ontologiske tomrommet kunne gitt opphav til seg selv akausalt virker logisk umulig.
Å akseptere eksistensen av et slikt ontologisk tomrom som et aksiom ved virkeligheten er en mulighet, men tar livet av debatten, litt på samme måte som "fordi jeg sier det".

Objektivisering av verden (inkludert meg selv) later til å være målet med utdanning slik jeg ser det, å bedre forstå årsaker og konsekvenser slik at man best kan fungere til å perpetuere prosessen av å oppdra nye mennesker på samme måten. Vi styres blindt av gener og memer om du vil. I nihilistisk ånd ser jeg intellektuelt hverken på dette som godt eller ondt, hvordan det føles er en annen sak.

Du refererer til barnets verden som akausal, hva mener du med det? Slik jeg forstår barn er de veldig overtroiske, og ilegger alt mål: om en innsjø ligger et sted, er det så dyrene skal ha et sted å bade. Mao de ilegger alt en kausalitet, uavhengig om det gir mening eller ikke, om det korresponderer med "virkeligheten" eller ikke.

Ang dualisme så ser jeg ikke på bevissthet som noe separert fra verden, jeg vil heller si det motsatte at jeg forstår hvordan bevissthet oppstår gjennom verden, og visker ut grensene som aldri var der, etter å ha blitt separert av materialistiske dualister som Descartes. Jeg ser på overgangen bølgepartikler->biokjemi->bevissthet, som kontinuerlig, men ilegger ikke en minste enhet bevissthet på basisnivå (partikler), som akkumulerer. Jeg ser heller på skifte mikro->makroperspektiv og ulikhetene i dynamikken til de ulike systemene som opphavet til illusjonen av bevissthet. Om de fortsatt virker separate vil jeg gjerne forstå hvordan de kan ses på som ikke-separate.

Animismen du mener jeg opplevde (jeg går ut fra at du sikter til besjeling av objekter og følelse av å være en del av verden) føltes som et motsvar til "høyere" hjernefunksjoner som kritisk tenkning og moderasjon, og føltes herlig som rekreasjon, men annet enn til bruk som kilde til engasjement når det kommer til å lære, og å lære bort, føler jeg det blir vanskelig å inkorporere annet enn i privatliv.

Noen oppklaringer er på sin plass. Når jeg referer til animisme snakker jeg om et dynamisk univers. Dette står ikke i motsetningsforhold til akausalitet, eller «mening». Tvert imot knytter jeg akausalitet tett opp til assosiative hendelsesforløp. Tenk drømmeverden. Mytologi er altså akausalt (i den grad fysikkens kausalitet ikke er gjeldende), samtidig som det er assosiativt (og dermed har mening). På samme måte kan man si at barnet lever i en akausal verden.

Det du kaller «i nihilistisk ånd», blir overtroisk metafysikk. Når du sier at mening ikke eksisterer a priori, men er noe man selv tillegger eksistens, samtidig som du står, uten fri vilje, i skjebnens vold, blir alt veldig rart. Enten eksisterer mening inherent i eksistens, eller så tillegger du virkeligheten mening fra en operativ plassering, i hva som litt klumsete kan betegnes fra et akausalt kausalt univers (Descartes). Slik jeg tolker diverse akademiske disipliner, heller jeg mot første påstand.

Barnet lever i så fall i en subjektivt akausal verden, og det er ikke egentlig det jeg prøver å ta opp. Hva du mener med et dynamisk univers som motsetning til hvordan jeg forstår universet forstår jeg ikke helt, verden er så dynamisk som bare det, at vi kan beskrive dynamikken endrer ikke bildet.
Det jeg forstod av wikipedia artikkelen om animisme (ikke gjort all verdens av research altså, så godt mulig jeg misforstår grovt eller at du bruker en annen definisjon) er noe i de baner at alle ting har en sjel/enkel form for bevissthet/will to power, selv subatomære partikler, såvel som innsjøer og dyr.
Dette blir litt fjollete for min smak, ikke fordi idéen er teit, men fordi det er unødvendig å ilegge en slik ekstra egenskap til ting. Det minner om idéen om élan vital, og virker litt som det Cartesiske ego (Descartes så på sinnet som udelelig), og er i bunn og grunn en unødvendig forklaring, siden ting kan fungere, og oppleves helt identisk uten en slik drivkraft.

Det du sier her er at du aksepterer en objektiv mening ved eksistens? Hvordan rasjonaliserer du det?
Det du kaller overtro og metafysikk er tanker jeg baserer på kognitiv filosofi og forskning innen psykologi og biologi på hvordan tanker, holdninger og oppførsel styres av faktorer som gener og idéer (memer), ingen av delene har vi kontroll over, og vi er dermed "i skjebnens vold", selv om jeg ikke tror på skjebne som en målrettet prosess.

Å unngå å postulere en a priori verdi eller mening med eksistens, er såfremt jeg kan se den ærligste tilnærmingen man kan ha, at ting ikke har en a priori verdi eller mening betyr ikke at ingenting har verdi, men at all verdi nødvendigvis er subjektiv, og et univers uten subjektive opplevelser vil være verdiløst grunnet definisjonen av verdi.
Den alternative posisjonen er å ilegge ting en objektiv verdi, slik at et tomt univers vil være verd noe uavhengig av om noen opplever det eller ikke, og dette ser jeg på som et forsøk på å la konseptet verdi strekke over for mye.
Jeg vet ikke hvilke diverse akademiske disipliner du sikter til, som postulerer en objektiv verdi annet enn teologiske disipliner, som baserer seg på en objektiv verdi, og bygger derfra.
For noe å ha mening, krever det at det er noen som mener, mening i seg selv er ikke objektivt. Det samme gjelder for verdi.
Så når jeg skriver at objektiv, eller a priori mening ikke eksisterer sikter jeg til nettopp dette, verdi og mening er ilagt, ikke funnet. Å forstå, og innfinne seg med dette er litt av kjernen i nihilismen. Tankene du referer til som metafysikk og overtro er spesifiker ved hvordan liv fungerer, og er uvesentlige for om verdi er objektiv eller subjektiv, jeg nevnte de mer for å male et bilde av hvordan det oppleves og (muligens) fungerer i disse spesifike omgivelsene vi befinner oss i.
Jeg går dit bevisene, og de rasjonelle argumentene peker, uavhengig om det resulterende verdensbildet blir "rart" eller ubehagelig.

Jeg tolker diverse naturvitenskap mot at fri vilje er en illusjon. Jeg forstår det også slik at et individ (slik forstått i moderne vestlig tradisjon) også er et falsk premiss. Mening blir da noe vanskelig å definere. Hvis ingenting har mening bortsett fra den du skulle gi noe, innebærer det at vi i ditt ressonoment snakker om tre ulike ting:

1. Tingen som eksisterer uavhenging (av din observasjon), men allikevel med meningsverdi 0.
2. Din handling som meningsgivende.
3. Deg som individ i forhold til det nå meningsfylte objektet.

Med fri vilje fjernet fra scenariotet eksisterer altså meningen du gir objektet uavhengig av deg som aktør, og er der egentlig hele tiden a priori din oppfattelse av det. Det blir den logiske slutningen.

Når jeg snakker om animisme så er det ikke et forsøk på å skape en tilnærming til de vitenskapelige modellene du benytter deg av for å beskrive metafysikk. Jeg snakker om fenomenologi, som jeg sa i en tidligere post. Den animistiske observasjonen er derfor det eneste interessante for mitt argument.

Du har rett i at illusjonen om fri vilje og individualitetsbildet er blitt mer eller mindre oppløst, men mening blir ikke av det noe vanskeligere å definere.
Slutningen din bygger på falske premisser, at jeg oppfatter noe betyr ikke at det må eksistere uavhengig av meg.
Ta for eksempel innen matematikk: eksisterer tall? Overhodet ikke, det er en egenskap vi ilegger objekter vi identifiserer.
Eksisterer bilkø, uavhengig av oss? Eller er det bare en gruppe med biler på rad? Er en bil, "en bil" uavhengig av oss?
Det vi ser på som ett objekt, f.eks. en bok, vil for en flue fortone seg kun som en del av landskapet, og å ilegge boka en "enhet", eller tre bøker på et bord et fellestrekk (bokhet) og en samlet "trehet", vil være totalt unaturlig.
Hvor lang er kystlinjen til Storbritannia? Det avhenger av hvor nøyaktig man måler, hvor lang er meterstaven i Frankrike? Det kommer an på temperaturen i rommet, om det er dugg på den, hvor nøyaktig målestokk vi bruker for å måle den etc.
Alt av målinger er nødvendigvis avhengig av målstokken, og i andre rekke oss. Med dette mener jeg ikke å separere oss som opphøyde vesner, men å påpeke den iboende begrensningen målinger av noe slag fører med seg.

Verdi og mening er i samme kategori, det er egenskaper vi ilegger "ting", ikke vesensegenskaper. Fri vilje eller ikke spiller ingen rolle.

Annet enn gjennom miskommunikasjon ser jeg ikke rom for fenomenologisk animisme fra mitt eget standpunkt, annet enn isolert under første turen på LSD.

Nei, og det er det jeg prøver å påpeke. Om en prosess konstruerer noe komplisert fra enklere deler, har sluttproduktet vært en del av virkeligheten hele tiden? Mening og verdi har blitt konstruert av (ufrie) mennesker som selv har blitt konstruert, men det betyr ikke at mennesker, verdier eller meninger lå inherent i eksistensens egeneksistens.

Her må du utdype hva du mener med opprinnelig/dypere dynamisk drakt, for det virker som om du mener at det fenomenologiske "animistiske" objektet, si et tre, er mer opprinnelig eller dynamisk enn delene, og at man ved å forstå delene mister opplevelsen av helheten.
Avkledningen du beskriver minner noe om fokuset i mindfulness meditasjon, og evnen til å se det som møter øyet, ikke bare det du forventer å se, basert på kunnskap om "døde" attributer ved det du ser.
Besjelingen jeg sikter til er når man ilegger objekter subjektive vesensegenskaper, og her ligger litt av kjernen i problemet slik jeg ser det: Eksisterer verden objektivt, og "opplever seg selv" subjektivt, eller eksisterer verden subjektivt, og inneholder oppfatninger av objekter?

Hva som gjør noe subjektivt kan diskuteres opp, ned og i mente, men la oss for argumentets skyld si at alt liv er subjekter, og alt ikke-liv er objekter; at subjekter (planter, dyr) oppleves som subjekter av barn, schizofrene og folk på syre, er ikke så rart dersom "avkledningen" fjerner en kategorisering av subjekter som objekter.
Det later til at du ser på forståelse av subjekter som akkumulerte objekter som årsaken til objektivisering av subjekteter, og selv om dette kanskje ofte er tilfellet, ser jeg heller på den forståelsen som et vindu til økt innsikt i hva et "subjekt" er.


Digresjon: Spørsmålet jeg forsøkte å formulere tidligere i tråden (under trip 5) var uavhengig av om alt eksisterer objektivt eller subjektivt, jeg har ikke lest tilstrekkelig med argumenter for eller mot så jeg forholder meg nøytral til den problemstillingen inntil videre. Objektivt eller subjektivt så eksisterer noe, og det er kjernen i spørsmålet som plager meg.

da ligger heller ingenting annet "inherent i eksistensens egeneksistens".

Og det er det jeg har problemer med å forstå, hvordan kan noe som helst eksistere? Hvordan kan eksistens være?
Jeg har egentlig prøvd å legge den tankerekken litt på is en stund nå, siden det krever mye tid og krefter, og jeg ikke føler noen særlig fremgang, så jeg bør prioritere studiene. Å innfinne seg med det er ingen enkel sak, men i dag fant jeg ut om Alan Watts, som på youtube forklarer i enkle trekk hvordan Buddhistisk lære ser på akkurat det jeg ser som kjernen i problemet, og hittil bygger ingen av forklaringene på overnaturlige ad hoc beskrivelser av virkeligheten, så det virker lovende for min del, bare viten om at noen kanskje har peiling gjør det enklere å senke skuldrene og fokusere på ting som ellers ville virket nærmest morbid trivielle.

Uansett, tråden handler ikke utelukkende om filosofering om eksistens, så en liten update på noe annet:
Får besøk av en kompis (førstegangstripper) i morgen, og jeg har laget et skikkelig opplegg; jeg tenker som sådan at psykedelia er en så helhetlig pakke i forhold til andre rusmidler at å introdusere folk for det på en kontrollert og skikkelig måte er veldig viktig. Jeg har gjort klart med trappetroll, en drøss rubik's kuber, tegnesaker, Life HD, Matrix og Animatrix, en nice tur rundt et vann like ved, 4 mangoer mm. Han er in for a treat

Varlig, varlig. LSD åpner porten, men gir deg ingen hjelp til navigering. Derfor synes jeg det er viktig at en lærer seg basal dedusering før du tar psykoaktiva, med mindre du allerede er så bevandret at du klarer å akseptere din egen tilkortkommenhet, argumentere logisk og vet noe om påvirkningskraften av det talte og skrevne Ord. Det er gnosis en må lære seg å respektere og gjenkjenne. Trivium, Quadrivium og de fem sansene er fundamentene den aspirerende kosmonauten, etter mitt syn, bør kunne. Ut og inn. Bra at du punktfester hvor du er i livet, for å vite litt om seg selv kan dempe overraskelsen og med det redusere intensiteten. Å gi candy flip til fjortiser er bare ikke kult i det hele tatt. Ellers.. Godt selskap hjelper alltid. Mat i magen. Osv.

Jeg ville aldri gitt psykedelia til en person jeg ikke trodde kunne ha godt av det, og man er i så enorm, og enormt viktig utvikling i tenårene, at jeg ser det som en potensielt ganske farlig ting å gjøre om man ikke er forberedt mentalt, noe man ikke vet hva innebærer før man har levd, og tenkt litt.
Vi er begge 21, og jeg har fått intrykk av romkammeraten til han jeg får besøk av i morgen at han har vært litt deprimert en stund, og som både romkammeraten og jeg har opplevd så kan, under de rette forholdene, LSD hjelpe veldig mot depresjon. I mitt tilfelle fikk jeg et helt nytt perspektiv på det jeg så på som problemene mine, og det føltes som om jeg bare kunne slippe noe jeg hadde knuget meg fast til lenge. Siden har jeg lært mye av å ta det, men det er som du sier veldig viktig å ha riktige mentale verktøy, så man forstår hva man opplever.
Jeg tenker å passe på kammeraten min i morgen, jeg har tatt ganske mye mer enn jeg skal i morgen tidligere, og fortsatt hatt tilstrekkelig kontroll til å kunne passe på en annen kompis som fikk problemer (på trip #3, som jeg tenker å skrive om snart) så jeg er ganske sikker på at jeg har kontroll dersom han skulle få problemer.

Jeg har veldig mange parametere som kan justeres i morgen, det meste av lys er dimbart, musikk og film er lett tilgjengelig, mat og frukt i massevis i tillegg til et brukbart arsenal av guidede meditasjonsøvelser o.l. hvis ikke det holder å kikke på ting. Jeg gav han også en "hjemmelekse" i å tenke over hvor han er i livet, å forberede seg på at opplevelsen kan bli utrolig intim etc, jeg kan ikke snakke for hans del, men for min del virker det som om vi er så forberedt vi kan bli.

Trivium og Quadrium er begreper jeg ikke har hørt, lyst til å utdype hva det er? (Kan jo sjekke det opp selv og, men det er nice å ha en "self containing" tråd, pluss at jeg slipper å lete :P)

Jeg har funnet ut at når det kommer til tripping så er tingen å gjøre det så enkelt som mulig. Et godt sted å ligge i gode omgivelser og passende musikk tilgjengelig, etter min smak gjerne noe god rytmisk psykedelisk trance eller den slags, som jo fungerer som en moderne sjamantromme. Dette fører en lettere inn i dyp, dyp transe - som jeg egentlig mener er hele poenget med psykedelika. Reise inn i en mellomverden sjamaner har besøkt gjennom årtusener. I den verdenen er det masse symbolsk og lærerik visdom å hente som man senere kan benytte til en mer positiv hverdag for deg og de rundt deg.

Selv mener jeg at alle som har tenkt å bevege seg ut i syrens og soppens gleder må være forberedt på å kunne ligge stille på sofaen i timevis med øynene lukket mens alskens forskjellige energier og du blir til ett. Jeg hadde aldri gitt syre til en person som synes dette høres avskrekkende ut. Om man under en tripp desperat tviholder på ytre ting slik som bilder, film, PC-skjermer, rare leketøy og alt mulig annet rart som folk kan finne på – ja, så er dette gjerne bare egoet som kjemper i mot det å legge seg ned og gå inn i egodøden, som jo er selve kilden til de helende effektene psykedelika kan gi.

Egodød lar seg fint kombinere med å gjøre ting, som å leke med ting etc. Slik jeg opplever det er ikke målet med indre reiser å sitte stille og hele tiden "probe" innover, men å oppleve en slags Zen tilværelse, hvor tankene går litt som pusten: ubemerket hen. Å gå en tur eller sitte og pusle med noe ser jeg ikke på som et hinder med mindre man føler seg tvunget til det eller må bruke krefter på å få seg til å gjøre det.
Alt avhenger selvfølgelig av hva man kjenner selv, og det kan komme godt med å begrense ytre faktorer så man kan fokusere på noe man ønsker å finne ut av eller løse, men å nyte en sol opp/nedgang, en fin tur eller andre sanselig behagelige opplevelser kan fint gjøres uten ego så og si. Om man lærer seg å virkelig nyte si, en mango, så er dette noe du vil nyte bedre resten av livet, og man sitter igjen med ikke bare en dyp spirituell opplevelse av å forsvinne, men et nytt element i hverdagen som kan minne deg på opplevelsen av å forsvinne, eller at det er fine ting å se i alt.

Jeg kan absolutt si med enig med deg her. Det å kunne vandre uten en tanke i naturen gir fantastiske opplevelser som man vokser på, definitivt. Jeg kunne ha tatt med det i innlegget mitt. Poenget mitt var at du noen ganger nærmest kan bli tvunget til å legge deg ned og "dø" etter å ha inntatt en god dose med psykedeliske molekyler. Dette har jeg selv erfart. Da nytter det ikke å overse det meget kraftfulle som siger på og heller fokusere på nydelige ytre landskap foran øynene dine. Det er nettopp da det å være forberedt på en svært dyp indre reise kommer til sin rett.

Og ellers er det er litt smak og behag og, jeg har vandret og filosofert i naturen helt siden jeg var guttungen og har god kontakt med den fra før av, så de nye indre energilandskspene som åpnet seg ved hjelp av psykedelika var noe jeg fattet stor interesse for, og som jeg faktisk har foretrukket fremfor tilnærmet egofri naturvandring - på tross av skogsgutt som jeg er. Men det kommer en nydelig vår nå så… Mulig det dukker opp en luring med hatt på hodet og en aldri så liten lapp på tunga i sørlandsskogene i det de siste snøflekkene ligger og glinser i vårsola...

Grammatikk, Logikk og Retorikk = Trivium

Aritmetikk, Geometri, Musikk og Astronomi = Quadrivium

Det interessante er at begge kan defineres ytterligere. Rekkefølgen er veldig viktig.

Grammatikk = Hvem, Hva, Hvor, Når

Logikk = Hvordan

Retorikk = Hvorfor

Aritmetikk = Distanse

Geometri = Form

Musikk = Form i tid

Astronomi = Form i tid og rom

Hermagoras av Temnos hadde disse å tillegge

I hvilken modus

Gjennom hvilke midler

På latin

Quis, quid, quando, ubi, cur, quem, quem ad modum, quibus adminiculis.

Persona, factum, tempus, locus, causa, motivum, modus, facultatum.

Hva?
For nykomlingen kan dette virke helt skrullete, men begrepene har vært i bruk siden antikken og det er ikke uten grunn. Når man skal avdekke om noe er sant, så må man først skjære vekk faktorene som ikke er relevante, så forstå mekanikken i det som vurderes, for deretter å vurdere kilden. De fire første spørreordene er åpenbart verdifulle å ha i mente, men de er så simple å forstå viktigheten av at jeg anser det unødvendig å understreke. Dessverre har massemedias bestillingsjournalister et annet perspektiv. Jaffal; Rekkefølgen er fortsatt viktig.

Hvordan finne drapsmannen når man ikke kjenner identiteten til offeret? Da må man identifisere Hva for et drap det er tale om, undersøke om Stedet har en særlig betydning, undersøke om Tiden var påfallende og lignende. Hopper man rett til Hvordan, så står man i fare for å la viktige detaljer fare forbi, for ikke å snakke om å skite seg alvorlig ut foran kolleger og blåse en lang marsj i de uskyldige det eventuelt måtte gå ut over. Går man like til Hvorfor, så kan man ikke kalle seg riktig frisk i voksent selskap.

Rekkefølgen er også viktig fordi den sier noe om de måtene vi flest er partiske på. Livet dreier seg rundt forplantning. For å heve seg over skytseltrafikken må du kjenne til den materielle siden av verden. Ønsker du å lede veien, må du ha viten om terrenget. Skal du klare å få gjort noe av det her, så må du komme deg opp om morgenen. Vil du forstå verden, så må du avgrense hva som er uinteressant. (in-theus-res[eiendom]-sant). Altså; Med uinteressant menes her: Det som ikke umiddelbart aksepteres som Guds eiendom. Gud bor i meg. Gud bor i deg. Gud bor i Gro Harlem B.. Snakker ikke om den kristne Gud her, men den eneste guden det er verdt å bry seg om; Logos - Livets Tre. Logikk er nemlig øvelsen å avfeie det som ikke er viktig. Produktet av logikk blir derfor det essensielle. Er du tro til praksisen opplever du å bli salvet, som er det Kristus betyr. Da kan du kalle deg vis og vi veit alle at Gandalf nesten er Gud.

Med din nyfunnede pietisme blir retorikk det neste naturlige veivalget. Dette må jo alle få vite om! Her er et parafrasert sitat fra Hitlers Mein Kampf om retorikk: «Bruk lett gjenkjennelige ord som folk kan identifisere seg med, gjerne de som har høy status i konvensjonelle håndverkstradisjoner. Unngå belastede ord og forklarende termer.» Unngå mening, er det jeg prøver å si at han sa. Å høre er lett, men å lytte er hardt (etos). Tempoangivelse sier om vedkommende tar hensyn (kairos). Plasseringen av trykkene sier mye om hva for slags patos det er taleren står nærmest.

«I hvilken modus» er en nødvendig innlemming, selv om det gjør det litt usymmetrisk. Det var nemlig Pythagoras' rettvinklede trekant som symobliserte gnosis i gamle Gamle dager. 3 (T) + 4 (Q) + de 5 sanser. Det som ikke kommer helt klart frem av den forenklingen er jo årsaken til alkymiens fiksering om pentagrammet. Vi har jo selvfølgelig flere enn fem sanser.. Klarer du gjette de? Har hørt at antallet er så høyt som 26. Neida, fem er et bra antall. Ikke bare korresponderer det nogenlunde med grensesnittet, men de passer sånn ca med de fire interessante (der er det ordet igjen) inndelingene av våre medmenneskers modus operandae. Jord, Vann, Ild og Luft, samt det Femte Element, som er en metafor for å føle det hele på én gang. Astrologene sier 12, men hva vet vel de..? Disse fire representerer altså de to hovedavgrensningene feminisme og maskulinisme, som fordeles videre i hete og kulde, eller stillstand og flukt. Ikke strengt tatt så nødvendig å kunne de før man ser verden i 4D, selv om det hjelper enormt, men det er alltids pertentlig å minne om at vi mennesker ikke er så forskjellige vi ikke føler de samme følelsene, men kanskje til forskjellige tider og i forskjellige mengder. Psykopater er blant unntakene som bekrefter regelen; De har en helt skrudd hjernestruktur, men klarer å te seg normalt i perioder, når de ikke oppfører seg som om de har skjønt alt det er å skjønne (ca 1-5% av befolkningen). Ble du nysgjerrig på moduser, kanskje Santos Bonacci er noe for deg. Han tar det kristne utgangspunktet. To andre guruer er Krishnamurti og Osho, men de viser det mer enn å forklare det.

«Gjennom hvilke midler» er litt kryptisk sagt, men det betegner helt enkelt kapasitet. Sterkt for deg er kanskje mildt for meg. Høyt for deg er kanskje lavt for meg. Boller er kanskje rundstykker for min danske nabo. Muskler, baller, sener, hjerneceller, penger og talenter.

Siste eksempel:

Hvisomatte jeg skulle dra på ferie til tropene, så må jeg bekymre meg om min kakaoherjede forfatning tåler den faunaen de har der nede, men; Jeg er bekymret for hva som er i disse vaksinene. Går til de som kaller seg myndige. Dama i skranken sier at ingrediensene jeg etterlyser mer informasjon om er godkjente av en legeforening med x antall medlemmer og y antall nobelprisvinnere. Hjem går jeg og plutter inn dataen i dataen. Der finner jeg at i denne foreningen har z antall personer sterke interessekonflikter. Så kommer jeg på at appell til autoritet er en logisk forbrytelse. Huff. Hva skal en tro? En skal ikke tro på så mye utenfor seg selv. En skal lære seg at det å ha tillit til den som har et, relevant, erfaringsmessig grunnlag for å uttale seg, slett ikke er naivt. Vet du ikke om det virkelig er relevant, så oppsøk de som kan tenkes å vite ett og annet om å skjelne ulver fra lam, alt. medisin. Hvorfor skrev jeg dette avsnittet her? For å kommunisere til din underbevissthet at det er logikk, helse og humør du bør fokusere mest av din energi på (Det er den ekte treenigheten og glem ikke det igjen, for rosedans blir det mindre av enn du trodde som smårolling) og også for å understreke to tidløse sannismer; Den som venter på no godt... Og at det å lære av feil er en verdifull egenskap, særlig når det er dine egne.

Logiske forbrytelser
PopUpFallacies.com
Jan Irvin prater om hva en liberal utdannelse innebærer og hvorfor det er så viktig at konseptet gjenopplives
Osho - Hvis noen skaper sinne i deg
Krishnamurti - Kunsten å lytte

Noe for de viderekomne
Peace Revolution ep. 51, om hvordan intellektuelt selvforsvar kan redde planeten
Den Ultimate Historieleksjonen

Takk for info SleekMinister.

Jeg opplevde noe ganske merkelig i går, og jeg tenker det er verd å skrive om her, så her kommer en liten triprapport:
Trip #6 -Zen mofo
Før jeg begynner å beskrive selve trippen er det verd å si litt om hva som skjedde dagen før. I Tråden for kosmonauter leste jeg nevnt Alan Watts, og tenkte at han kunne jeg sjekke ut på Youtube. I litt over et halvt år har jeg vært litt plaget av søken etter et svar, som jeg ikke har helt funnet gjennom noen av midlene jeg hadde håpet, noe trip #5 bar veldig preg av, og det merkelige var at når jeg hørte Alan Watts snakke, så var det som om jeg hadde funnet det, før han rakk å si noe særlig som helst. Det er ikke ment å virke for spacy eller far fetched, det var ikke noe overnaturlig som foregikk, men jeg innså ganske raskt årsaken, og løsningen til problemene mine basically. Samme dag tok jeg mot til meg og inviterte en jente jeg er litt nysgjerrig på til en kopp kaffe. Med andre ord, en ikke så aller verst dag.
På selve tripdagen tok vi to lapper hver, og begynte med å se på en live dvd fra the Chemical Brothers, og så gikk vi rett over på noen episoder LIFE, men etter noen episoder merket jeg at jeg fikk et forfriskende avslappet og klart sinn, og tenkte at jeg kunne benytte anledningen til å snakke om et par ting som jeg tenkte han jeg tok det med kunne ha godt av. Det endte med at vi satt i mer eller mindre uavbrutt 4-5 timer, hvor jeg øste av meg tankerekker og forklarte (like mye for meg selv, som for han) ting. Det er ganske vanskelig å sette ord på hva det er jeg forklarte, siden ord ikke egentlig strekker helt til, men forskjellige perspektiver er kanskje en måte å se på det. Eks: der det er vekst, vil det nødvendigvis være avfall, og om man finner seg selv omringet med (metaforisk) avfall, er det ikke annet enn et tegn på at det er vekst et annet sted. Alan Watts nevnte som metafor et speil, og det passers nogenlunde bra, siden det nødvendigvis er en viss symmetri, mellom vekst og avfall, sort og hvit etc.
Egodød er et litt misvisende ord siden det later til å innebære veldig mye, at noe kjempestort skjer, men det som foregikk var ikke så voldsomt, selv om det var veldig fundamentalt. Jeg kom på en bad-trip en annen venn av meg hadde hatt, hvor han beskrev at han glemte helt hvem han var, og hvordan virkeligheten funket, og jeg kjente meg litt igjen i det, men det var så langt fra en bad trip som jeg kan se for meg noe være. Jeg 'glemte' ikke hvem jeg var, jeg bare kom på at jeg ikke vanligvis går rundt og husker på det.
I noen timer var det som om jeg og han som var på besøk var oppløst, ikke kroppslig, men det var som om ingen av oss hadde et ego lengre, begge bare hørte på monologen som kom ut av munnen min, det var et øyeblikk så og si, som varte i timesvis. Tiden føltes ikke lengre, det var ikke som om et minutt varte et år eller noe, men man er ikke vant til å holde fokus så lenge av gangen, så det kan kanskje føles sånn.
Jeg merket veldig godt hvordan man kunne bygge opp til poenger slik at de skulle treffe skikkelig, og brukte stoff jeg var kjent med (matte og fysikk) til å formidle idéer som ikke handler om hverken matte eller fysikk, men på samme tid om begge deler. Det høres litt rart ut når jeg skriver det sånn, men jeg fortalte f.eks. om forskjellige typer tall og tallgrupper, og det opplevdes litt som om jeg fortalte et eventyr til et barn, men som i gode eventyr er ikke historien om troll og helter, så mye som det er hva som skjer med dem og hvordan de tolker og forstår det.
På litt av den samme måten forklarte jeg ting om tall og forhold mellom dem, men prøvde egentlig å formidle hvor mye de ikke er.
Veldig mye av tiden gikk ut på snakking om sånne ting, om hvordan ting nødvendigvis har konsekvenser etc. men så tenkte vi i rundt 16 tiden at det kunne være en god idé å ta en tur ut. Ikke lurt.
Det var rush trafikk, og ganske mange folk, og nabolaget jeg bor i er ikke nødvendigvis "fint", men det er stort sett eldre mennesker og barnefamilier som bor her, så vi så ganske underlige ut merket jeg akkurat litt for sent, eller akkurat i tide, det gjenstår å se. Kameraten min er ganske opptatt av å vise seg, og jeg trodde jeg hadde pratet han litt ut av det behovet, så det ville være trygt å gå ut, men det var litt som å gå ut med en 2-åring, som er nesten 2 meter høy. Jeg merket at det var veldig mye som foregikk og at vi ikke hadde i nærheten av den kontrollen som behøvdes for å ferdes umerket, så vi snudde etter 200 meter og gikk tilbake inn, etter noen olme blikk fra forbipasserende. Det kunne veldig fort ha gått veldig galt, så jeg er glad det gikk så bra som det gjorde.

Mot slutten av turen gikk vi en tur igjen, og da var det blitt mørkt (mye mer trivelig) og nesten ingen folk, så det var enklere å forholde seg til omgivelsene. Jeg prøvde å formidle så mye jeg kunne til han at den opplevelsen han hadde hatt, ikke nødvendigvis ville komme igjen om han tok LSD, men at det er helt mulig å oppleve lange, fine øyeblikk uten rusmidler etc. Jeg tror ikke det falt helt igjennom, men jeg håper det gjorde noe ihvertfall, jeg forklarte det nok ca like mye til meg selv.

Etter at han hadde dratt gjorde jeg noe ganske deilig, med tanke på at jeg skulle få damebesøk, gjorde jeg noe man litt sjelden gjør: et rituale. Var det noe mystisk involvert? Nei, men det føltes som en slags renselse, siden jeg tok en god dusj, gned meg inn meg litt diverse kremer, oljer etc (som gutt, så gjør jeg ikke så ofte det), og vasket hele leiligheten, hver krik og hver krok, alle de stedene man vanligvis overser. Det hele mens jeg hørte på en lydbok med samlede opptak av Alan Watts. Etterpå gjorde jeg litt improvisert Yoga/dans, siden jeg hadde ryddet ganske stor plass midt på gulvet. Veldig forfriskende, anbefales veldig.

Så basically en veldig hippy-guru aktig tur. Digg.