I de siste ukene har jeg vært i Birmingham, for å besøke faren min. En ganske så stillestående tidligere industriby som ikke virker å ha mye å gi til oss yngre. Jeg var vedlig mye hjemme, med gamlefaren. Mye TV-titting, litt internett.
One of 'em days, den 22.juli ble dagen helt annerledes. Det tikket inn nyheter om en smell i Oslo. BBC News var tidlig ute. Det viste seg å være en bilbombe ved regjeringsbygget. Jeg ble sjokkert, overrasket, redd. For du vet, jeg er altså opprinnelig en somalier, jo, jeg er attpåtil muslim! Bildene ble flere, mer ødeleggende, mer skremmende. Jeg skammet meg. Jeg ble kvalm. Tanken om at en muslimsk fanatiker som hadde bombet Norge boltret seg fast i meg. Jeg tenkte, er det rart slike som oss mislikes? Er det rart vi mislikes når vi utøver slik vold mot et av de mest suksessfulle demokratiene i verden? Kvalmen var uutholdelig. Jeg klarte ikke mer, skrudde av TVen og prøvde å avlede oppmerksomheten fra det som hadde skjedd så lenge det holdt.
Dagen derpå, våknet jeg av en plutselig tanke. En tanke tung nok til å knekke søvnhormonene. Hva var det som skjedde i går igjen? Jovisst faen! Jeg spurtet nærmest til stua og slo på TVen. Det var noe som var galt. Jeg så overskriftene. Angående Oslo, "8 confirmed dead". Det la seg en skygge av sorg over meg. Så, det mest avskyelige, "Utøya" og "86 casualties". Jeg nistirret inn i skjermen, i flere minutter, kanskje en halvtime. For jeg forsto at dette var virkelig. Tårene rant og jeg nigråt. Det var uvanlig. Jeg har aldri følt for å gråte, selv i vanskelige øyeblikk, siden jeg var en liten guttunge. Jeg kunne ikke tro det. Nesten 100 menneskeliv hadde gått tapt i lille Norge, på en og samme dag. Så sto han der, Anders Behring Breivik. Blåøyd, blond, etnisk, ikke-muslim nordmann. Jeg forventet en følelse av lettelse, men den ble druknet i sorgen. I etterkant har jeg følt litt av den lettelsen.
Norge var utsatt for terror. Verden ventet sinne, verden ventet hoderulling, verden ventet hevngjerrighet. Norge ga de roser, Norge ga de kjærlighet, Norge ga de positivitet, Norge ga de medmenneskelighet. Jeg ble rørt. Markeringen på mandag var spesiell. Det plaget meg at jeg ikke var der og ikke kunne nære meg av den norske befolkningens kjærlighet. Men jeg følte meg priviligert, priviligert fordi jeg fikk sjansen til å følge selve personifiseringen av menneskelig skjønnhet.
I ettertid reflekterte jeg litt for meg selv. I Somalia foregår det en hungersnød som har/vil ta livet av flere hundretusner av barn. Likevel har de 70-80 ofrene fra Oslo/Utøya påvirket meg, tatt meg til følelsesmessig mørke steder og derpå vist meg menneskelig lyshet. Ikke at jeg differensierer mellom menneskeliv, men at jeg assosierte meg med de norske ofrene langt mer, det føltes som om jeg mistet brødre og søstre, tanter og onkler. Norge har vært mitt bosted hele livet, jeg har vokst opp blant nordmenn, lært av andre nordmenn, knyttet bånd med andre nordmenn og utviklet meg med nordmenn. Jeg tror jeg skylder Norge en takk.
Takk Norge, for at dere reddet moren min fra krig og elendighet. Takk Norge, for at dere ga meg en vakker oppvekst. Takk Norge, for utdanningen jeg får. Takk Norge, for at dere tror på demokratien. Takk Norge, for at deres humanitet, medmenneskelighet, kjærlighet og alle andre menneskelige verdier dere har vist til meg, men også til hverandre i tunge tider som disse.Takk Norge, for alt.
One of 'em days, den 22.juli ble dagen helt annerledes. Det tikket inn nyheter om en smell i Oslo. BBC News var tidlig ute. Det viste seg å være en bilbombe ved regjeringsbygget. Jeg ble sjokkert, overrasket, redd. For du vet, jeg er altså opprinnelig en somalier, jo, jeg er attpåtil muslim! Bildene ble flere, mer ødeleggende, mer skremmende. Jeg skammet meg. Jeg ble kvalm. Tanken om at en muslimsk fanatiker som hadde bombet Norge boltret seg fast i meg. Jeg tenkte, er det rart slike som oss mislikes? Er det rart vi mislikes når vi utøver slik vold mot et av de mest suksessfulle demokratiene i verden? Kvalmen var uutholdelig. Jeg klarte ikke mer, skrudde av TVen og prøvde å avlede oppmerksomheten fra det som hadde skjedd så lenge det holdt.
Dagen derpå, våknet jeg av en plutselig tanke. En tanke tung nok til å knekke søvnhormonene. Hva var det som skjedde i går igjen? Jovisst faen! Jeg spurtet nærmest til stua og slo på TVen. Det var noe som var galt. Jeg så overskriftene. Angående Oslo, "8 confirmed dead". Det la seg en skygge av sorg over meg. Så, det mest avskyelige, "Utøya" og "86 casualties". Jeg nistirret inn i skjermen, i flere minutter, kanskje en halvtime. For jeg forsto at dette var virkelig. Tårene rant og jeg nigråt. Det var uvanlig. Jeg har aldri følt for å gråte, selv i vanskelige øyeblikk, siden jeg var en liten guttunge. Jeg kunne ikke tro det. Nesten 100 menneskeliv hadde gått tapt i lille Norge, på en og samme dag. Så sto han der, Anders Behring Breivik. Blåøyd, blond, etnisk, ikke-muslim nordmann. Jeg forventet en følelse av lettelse, men den ble druknet i sorgen. I etterkant har jeg følt litt av den lettelsen.
Norge var utsatt for terror. Verden ventet sinne, verden ventet hoderulling, verden ventet hevngjerrighet. Norge ga de roser, Norge ga de kjærlighet, Norge ga de positivitet, Norge ga de medmenneskelighet. Jeg ble rørt. Markeringen på mandag var spesiell. Det plaget meg at jeg ikke var der og ikke kunne nære meg av den norske befolkningens kjærlighet. Men jeg følte meg priviligert, priviligert fordi jeg fikk sjansen til å følge selve personifiseringen av menneskelig skjønnhet.
I ettertid reflekterte jeg litt for meg selv. I Somalia foregår det en hungersnød som har/vil ta livet av flere hundretusner av barn. Likevel har de 70-80 ofrene fra Oslo/Utøya påvirket meg, tatt meg til følelsesmessig mørke steder og derpå vist meg menneskelig lyshet. Ikke at jeg differensierer mellom menneskeliv, men at jeg assosierte meg med de norske ofrene langt mer, det føltes som om jeg mistet brødre og søstre, tanter og onkler. Norge har vært mitt bosted hele livet, jeg har vokst opp blant nordmenn, lært av andre nordmenn, knyttet bånd med andre nordmenn og utviklet meg med nordmenn. Jeg tror jeg skylder Norge en takk.
Takk Norge, for at dere reddet moren min fra krig og elendighet. Takk Norge, for at dere ga meg en vakker oppvekst. Takk Norge, for utdanningen jeg får. Takk Norge, for at dere tror på demokratien. Takk Norge, for at deres humanitet, medmenneskelighet, kjærlighet og alle andre menneskelige verdier dere har vist til meg, men også til hverandre i tunge tider som disse.Takk Norge, for alt.