Sitat av
heartslava
Så var jeg en liten gutt som ville at verden skulle være rettferdig da.. Vil ikke tro det skaper problemer om alle mennesker i verden hadde sendt videre restene fra middag som ligger i søpla nå.
Men som sagt, var bare en liten gutt....
Hvis du kan putte middagen rett i neven på en sulten og fattig unge, så ja. Hvis det innebærer å sende penger til en organisasjon som tusker til seg store deler av beløpet som 'administrative utgifter' for så å overlate resten til en stakkars fyr som blir skutt av en opprørsleder som trenger pengene og senere kjøper våpen og narkotika for som han bruker til å lage en narkoman barnesoldat av nevnte unge, så nei. Sistnevnte skjer dessverre litt for ofte.
Hva min egen reaksjon angår: jeg hadde latt veska ligge. Ikke sagt noe, ikke gjort noe, og bare gått pent videre. Noen ikke helt usannsynlige scenarier:
1) Etter å ha overlevert penga til politiet, så går ting til helvete. Kanskje vil luringen som originalt mista pengene, se en gylden mulighet til å tjene mer penger og si at veska ikke inneholdt en halv million, men to. Ikke at jeg tror en slik påstand ville få gehør hos retten, men det kunne gjort det veldig ubehagelig for meg. Videre, hva om snuten får en fiks idé om at dette stammer fra kriminalitet og at jeg er involvert men forsøker å skjule det? Arrestasjon, ransakning, falske anklager, the works. Politiet har gjort mer idiotiske ting før og jeg stoler ikke på dem. Så, jeg ville ikke gitt penga til snuten.
2) Penga stammer fra kriminelle. Kanskje er ikke sannsynligheten for at Torpedop-Petter og Brekkjern-Kalle finner meg veldig stor, men den er ikke null. Man vet aldri hva som kan skje; hva om de greier å få ut av konduktøren hvem av passasjerene som mest sannsynlig har tatt veska? Hva om, av alle sære tilfeller, akkurat denne konduktøren husker alt mulig, og ikke bare kjenner deg igjen, men også vet hva du heter fordi du møtte ham på fest for ti år siden? Særer ting har skjedd; jeg har selv opplevd å møte på en tilsynelatende tilbakestående fyr i Kristiansund som av uvisse årsaker visste hva jeg het, hvor jeg bodde og hva slags klokke jeg hadde. Usannsynlig betyr ikke utenkelig og kneskålene mine er verdt mer enn en halv million. De av dere som her tenker "den som intet våger", bruk et lite sekund på å visualisere denne scenen: du sitter fastbundet i en stol. Du har bind for øya. Hele kroppen verker etter julinga du har fått, og du finner en slags glede i at kara tydeligvis trengte en pause. Du gruer deg til hva som skal skje når de har hvilt seg litt. Så hører du plutselig lyden av en vinkelsliper som blir skrudd på. Det begynner som et halvkvalt stønn, som et kvart sekund senere har nåd terminalhastighet og den lille maskinen skriker med en høyfrekvent hvining som gir deg dotter i øra. Det er en jævla ubehagelig lyd. Som kommer nærmere. Du tenker først på knærne dine, men så skjønner du at den er på vei mot skrittet.
Fortsatt like gira på de penga? Jeg ville
ikke tatt dem selv.
Kanskje ville jeg sagt ifra til konduktøren om at det lå igjen ei veske i kupéen, men jeg hadde aldri i verden latt meg dra dypere inn i det.