Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  371 89986
Det er lite jeg husker fra før og under tidlig barneskolealder, men noen ting har festa seg. Som kjent er man ikke særlig rasjonell i den alderen, og i tiden jeg refererer til lot jeg virkelig fantasi og følelser få fritt spillerom. Følgelig hadde jeg noen opplevelser som til dags dato sitter spikret i hukommelsen, og som jeg fremdeles nesten får meg til å grøsse når jeg tenker på det.

Helt siden jeg var bitteliten, så lenge jeg kan huske, har jeg hatt problemer med å få sove. Jeg lærte å lese i svært ung alder, og pleide å lese bøker på senga før jeg sovna. Dette oppdaget dessverre min far etter en stund, og det hendte han skrudde ut sikringa nede i gangen for å påtvinge meg mørke, og etterhvert søvn. Dette var selvsagt godt ment, men jeg var på denne tiden veldig mørkeredd, og fantaserte om monstere, mordere og alskens forferdeligheter når jeg stirret ut i mørket. Jeg husker spesielt en gatelykt jeg såvidt skimtet gjennom en gran utenfor vinduet, og hvordan denne i flere år var delt i to av en grein, slik at det jeg så var to lysende øyne.

Alt dette var vel og bra, skummelt var det jo, men jeg klarte meg. Verre ble det da jeg ofte, sent på kvelden, kunne høre føtter liste seg sakte men sikkert opp trappen til loftet der rommet mitt lå. Trappen knirket, og skrittene kom nærmere og nærmere. Til slutt stoppet de rett utenfor døren min, og jeg husker hvordan jeg lå under dyna og knep igjen øynene mens jeg kaldsvettet og skalv av redsel for hva slags ondskap som lurte utenfor døra mi. Jeg kan nesten ikke få sterkt nok frem hvor dypt dette gikk innpå meg, og hvor ekte og konkret frykten føltes. Jeg trodde virkelig, hvis jeg ikke klarte å holde meg heeelt stille, at styggingen utenfor døra ville komme inn og gjøre forferdelige ting med meg.

Hver gang endte det dog, etter det som føltes som en evighet, men som sikkert bare tok 10-20 sekunder, med at skrittene slepet seg sakte tilbake mot trappa, ned trinnene og ut på gulvet i første etasje. Etter dette pleide jeg ikke å få sove på lenge, og jeg husker en periode da jeg hadde regelrett angst for alt som hadde med legging å gjøre fordi jeg gruet meg til at "morderen" eller "monsteret" skulle snike seg inntil døra mi, og kanskje komme inn.

Jeg husker ikke helt når dette sluttet, og når angsten avtok, men jeg vet iallfall at det tok mange år før jeg innså hva som forårsaket lydene og angsten. Det var selvfølgelig bare min kjære, omtenktsomme far som pleide å snike seg stille opp trappa for å høre om jeg hadde slått meg til ro, akkurat som jeg pleier å snike meg inntil døra til min egen datter av samme grunn. Det var altså en handling av omtanke og kjærlighet som fremkalte frykt og avsky i mitt skjøre barnesinn.

Heldigvis er ikke poden min av det mørkeredde slaget, og synes ikke å ta notis av sånne ting i det hele tatt. Men det er virkelig en ting jeg har hatt, og vil ha i bakhodet når det kommer til barn, man vet aldri hva de får med seg, og hvordan de reagerer. Så moralen i denne historien må vel bli noe sånt som: La barn være barn, og tilnærm deg på en direkte måte, uten lureri og fantestreker. Må du på død og liv sjekke innom, så sjekk ordentlig, det er bedre å risikere å vekke barnet enn å utsette dem for potensielt frykt- og marerittfremkallende impulser.

Jeg er interessert i å høre andres skumle historier spunnet i fantasifulle barnesinn, så har du en, kjør på!
For å være helt seriøst,uten noe tull. Mumidalen var det der verste jeg viste som liten. Jeg er nå 21 å synes enda mye av mumidalen er skummellt..
Febermareritt var mitt verste mareritt. Ekleste jeg har opplevd EVAR.
Alkoholisert gamer
Sitat av tøffel Vis innlegg
For å være helt seriøst,uten noe tull. Mumidalen var det der verste jeg viste som liten. Jeg er nå 21 å synes enda mye av mumidalen er skummellt..
Vis hele sitatet...
Du mener mumidalen som i mummitrollet osv? Når sant skal sies skjønner jeg ikke at små barn tør å se på det.. Hadde _MANGE_ mareritt om hufsa(tror jeg hu het) når jeg var yngre, nå er marerittene borte, og jeg har ikke sett på det siden jeg var liten.

Så det jeg prøver å si er "du er ikke den eneste som ikke likte/liker mummidalen "
Fantasi* Det som du skriver i første post utenom fardin som slo av lyset, er faktisk bare barne-fantasi! Mye er skummelt. Mne mennesket liker å lage ting som er skummle mer skummelt :P

Sitat av ekoli Vis innlegg
Du mener mumidalen som i mummitrollet osv? Når sant skal sies skjønner jeg ikke at små barn tør å se på det.. Hadde _MANGE_ mareritt om hufsa(tror jeg hu het) når jeg var yngre, nå er marerittene borte, og jeg har ikke sett på det siden jeg var liten.

Så det jeg prøver å si er "du er ikke den eneste som ikke likte/liker mummidalen "
Vis hele sitatet...
tt

Ja hufsa, -hattisnatter-, trollmenn å ikke minst stinkky er faktisk ganske skummelt som barn.
Sist endret av tøffel; 4. januar 2009 kl. 06:57. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
M72
Ambivalent bruker
M72's Avatar
Det verste jeg har opplevd var vel da jeg var ca 8-9 år gammel.

Ved barneskolen vår er det en stor skog, og der fikk vi ALDRI lov til å gå. Denne skogen strekker seg ca 15 km i bredde. Bortenfor skolen ligger det forskjellige anlegg.
Rett utenfor skogen er det en fotballbane, en stall og en skytebane (skytebanen var delvis inne i skogen).

Ved denne skytebanen er det en liten sti gjennom skogen. Her er det tettest med trær. Stien er ca 100 m lang, og fører til en litt større sti ved et boligområde.
I denne stien ved skytebanen har det gått myter/rykter om en øksemorder - som aldri hadde blitt funnet. Øksemorderen pleide å kappe av hode, bein og armer, for så begrave dem i bakken, og senere spise resten av kroppen.

Setting: Meg og en kompis (vi kaller han M).

M og jeg skulle hjem til M for å spille Nintendo, og den kjappeste veien hjem til han var gjennom skytebanen og gjennom den stien. Vi tenkte da at vi kunne gå denne veien, siden da kan vi plukke opp brukt ammo som ligger strødd utover bakken. Dette var da noe vi samlet på.
Etter å ha fyllt opp sekken og lommene bestemte vi oss for å gå videre. Vi kom til stien som førte gjennom skogen til den større stien. Ikke hadde vi i tankene om denne øksemorderen, og fortsatte inn i stien uten en smule frykt om hva som kan skje.
Vi gikk helt vanlig inn i stien, og ca 10 meter inne i stien var det så tett med trær at det nesten var bekmørkt. M gikk litt fortere enn meg og snudde seg mot meg og gikk baklengs for å kunne prate med meg. Plutselig, så stoppet jeg opp. Jeg kunne ikke røre meg. Jeg følte at det var noe som holdt fast i beinet mitt, og jeg tittet ned, men ingenting var der. Jeg kunne fortsatt ikke røre beinet mitt. Jeg ser opp igjen, og M har begynt å løpe.
Jeg klarte å få foten løs og begynte å løpe jeg og. Mens jeg løp, så snudde jeg meg tilbake for å se om det var noe der, og der så jeg to hvite armer(noe jeg syns så ut som armer) og ble skrekkslagen og fortsatte å løpe.
Da jeg kom ut av denne stien, så jeg M sitte på en stein. Han var kjemperedd, blek og han gråt. Jeg tok han i armen og startet å løpe hjem til M.
Da vi kom hjem til han pratet vi en del om hva som hadde skjedd og vi satte oss ned for å spille Nintendo.
Jeg hadde trøbbel med å sove i flere uker. Hver gang jeg lukket øynene følte jeg at det var noe som tok tak i beinet mitt.

En måned/noen uker senere dro M og jeg hjem til M igjen, men denne gangen gikk vi den større og litt lengre stien. Vi gikk forbi der den lille stien sluttet og vi kunne se at området var avsperret med Politi-bånd.


Selv nå, noen ganger, så føler jeg at noe tar tak i foten min, og jeg vet fortsatt ikke hva det er.
Da jeg var sånn 8-9 år gammel bodde jeg en stund på en øy midt ute i Stillehavet. Rundt hele øya var det en vei som jeg ofte syklet på, og hvor jeg hadde lagunen på den ene siden og noen små hager og masse jungelkratt på den andre.

En dag skulle jeg sykle bort til kompisen min som bodde på andre siden av øya for å bade og samle eremittkreps. Mens jeg trallet avgårde kom det plutselig fire ville hester ut av jungelen som så helt gale ut i blkket. Villhestene holder normalt til inne på midten av øya og kommer sjelden helt ned til stranda, men denne dagen hadde tydligvis noe skjedd.

De løp rett mot meg, så jeg bråsnudde på sykkelen min og syklet alt jeg kunne andre veien. Men de fulgte bare etter meg som om de var besatt av et eller annet, og selv da jeg vinglet ut mot stranda og prøvde å sykle i sikksakk mellom noen palmer så galloperte de rett bak meg, i nøyaktig samme rute som jeg tok. Jeg trodde de skulle trampe meg i hjel, men i siste liten klarte jeg å kaste meg over et gjerde og inn i en liten hage. Jeg trodde jeg var trygg der, men straks jeg fikk reist meg kom det selvsagt en svær, sinna hund glefsende mot meg, så jeg måtte bare kaste meg rett tilbake ut på veien. Da var heldigvis hestene forsvunnet, så jeg satt meg på sykkelen og syklet alt jeg kunne hjem til foreldrene mine.

Jeg kommer aldri til å glemme den dagen der. Jeg har vært utsatt for frihetsberøvelse og truet med tortur, men det har virkelig bare vært barnemat sammenlighet med å møte de besatte villhestene fra Polynesia.
Sist endret av mentalmelt; 4. januar 2009 kl. 07:20.
Akkurat som mange andre her, så hadde jeg en frittflytende fantasi. Men i blant manifesterte fantasiene og drømmene mine seg fast slik at de føltes virkelig - en illusjon - noe jeg faktisk trodde på, selv om jeg var minutter før faktisk hadde skapt alt dette med mine egne tanker. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg lot fantasien min løpe løpsk, hvor jeg i minuttet etterpå trodde jeg hadde drept mamma/pappa/en kamerat fordi jeg hadde spist en seigmann eller glemt å hoppe over dørkarmen. I blant måtte jeg løpe til kamerater bare for å sjekke om de var i live.

Jeg var redd alt da jeg var liten. Speil, skap, høyder, kiling, mørket under senga eller hva-som-helst som på noen måte kunne være skummelt. Og når jeg tenker meg om, så tror jeg det verste var en feberfantasi jeg hadde en gang da jeg var liten. Men det kan ikke forklares en gang.
Jeg har bestandig vært utstyrt med litt for god fantasi. Det er fordeler og ulemper med det, men det gjør at jeg den dag i dag er uhyggelig lettskremt. Bedre er det ikke at jeg ikke beveger meg så kjapt, så om det skulle være noe farlig så er jeg fucked uansett. I en skrekkfilm ville jeg være den andre eller tredje som strøk med.

Anyway, som barn skjedde det mange ting som satte en støkk i meg, men det er en som stiller seg helt klart som den verste.

Jeg kommer hjem fra skolen til tomt hus. Jeg var vel en 8-9ish da tror jeg. Tissetrengt som faen all den tid toalettene på skolen ikke hadde fristet noe særlig går jeg på do, og i doen ligger det noe papir. Av en eller annen grunn skyller jeg da ned først, før jeg skal gjøre det jeg skal. Og så ser jeg det. I det boblende og brusende vannet ligger det en svart hånd.

Instinktet reagerer fortere enn man skulle tro, og i løpet av få sekunder befinner jeg meg en etasje over, under et teppe på en sofa. Forsatt tissetrengt. Det gikk to eller tre timer før foreldre kom hjem og kunne sjekke for meg. Og det var delvis korrekt det jeg hadde sett. Det som var der SÅ ut som en hånd hvis man så det gjennom vann som beveget seg. Det som var der var restene av en gammel jerntabelett, for tidligere var ofte de pakket inn i sjokolade. Mamma hadde mistet en slik en på gulvet og hevet den i do. Så hadde den ligget og smeltet der inntil jeg kom hjem og skylte ned, og den ble klint utover til formen av en hånd. Først da vågde jeg meg på do.
Det skummleste jeg kan huske var en drøm jeg hadde flere ganger mens jeg gikk i barnehagen kan hende jeg hadde starta på barneskolen og men husker ikke.. Men drømte værtfall at jeg fikk en sånn stor istappe i hodet også at jeg var ute i skogen eller noe sånt,våknet med problemer og puste.
Jeg var borti mye rart som skremte meg som barn.. Mumidalen, Pompel og Pilt og slike ting var ikke noe unntak.
En annen ting jeg rett og slett var livredd for som barn, typ 5-6 år'ish, var noe så merkelig som kø. På denne tiden visste jeg faktisk ikke helt hva kø var for noe (bil-kø, f.eks.), men jeg visste at de voksne hatet det, og unngikk det så sant de kunne. Dermed klarte den fantasifulle hjernen min å konkludere med at "Kø" var livsfarlig, og noe man måtte holde seg langt unna.

Jeg hadde tilogmed mareritt om at noe jeg ikke visste hvordan så ut, skulle komme å ta meg. Alt jeg visste, var at det het "kø".

En annen ting som virkelig satte en voldsom støkk i meg, var når jeg og en kammerat ble etterlatt i skogen av 2 eldre barn. De sa de skulle vise oss noe, tok oss med et stykke inn og løp fra oss. Vi var jo ikke eldre enn 6 år og knapt nok det, og visste overhodet ikke veien ut. Det ble heller ikke stort bedre av at min følgesvenn mente å ha sett både ulv og bjørn der inne tidligere. Jeg vet fremdeles ikke helt hvor lenge vi lette etter en vei ut, men vi gikk inn ganske tidlig på morgenen, og kom akkurat hjem til middag livredde og forfrossne.

Merkelig nok, så har jeg aldri vært redd for mørket eller høyder. Men vaktmester'n fra Pompel og Pilt, hattifnatter og nåssåer fra "The Julekalender" derimot! *grøss*


Edit: Kom på enn ting til. Det var på U.skolen, faktisk. Helt fra 8. klasse og helt opp til 10. klasse ble jeg regelrett forfulgt av ei jente.. Det høres kanskje ikke så ille ut, men tro meg.. Det er IKKE noe gøy og bli stalket! Kanskje ikke det skumleste jeg har vært borti, men FY så creepy :s
Sist endret av Lille Nikotin; 4. januar 2009 kl. 09:02.
Sitat av tøffel Vis innlegg
For å være helt seriøst,uten noe tull. Mumidalen var det der verste jeg viste som liten. Jeg er nå 21 å synes enda mye av mumidalen er skummellt..
Vis hele sitatet...
Den der er jeg litt enig i. Jeg likte stort sett å se på Mumitrollet, men når den jævla Hufsa kom, så lå jeg i et hjørne og grein

Bortsett fra det, så hadde jeg ikke noen nevneverdige skumle opplevelser som jeg kan komme på, med unntak av mareritt (slemme jedier som skulle ta meg).

edit: kom på en ting. CC, et kjøpesenter i Drammen, hadde i min barndomsperiode en stor og oppblåst julenisse på taket i juletidende. Gjett hvem som grein i bilen og måtte bli bært inn på senteret, hoho!
Sist endret av Archj; 4. januar 2009 kl. 09:16.
Jeg husker da jeg var rundt 11 år (altså 6 år siden - 17år) Var min mor sammen med en Diktatorlingnende mann, Jeg likte han ikke i det hele tatt.
Han var så streng, Prøvde å oppdra meg som om jeg var sønnen hans (Han er fra Iran) Han var streng, Og det er viktig. Men han var det på en slem måte. Om jeg gjorde feil, Måtte jeg lære ved hjelp av beltet hans, eller knyttneven.
Eller, Egentlig hva som lå nærmest han.

Han sa hele tiden at han lærte meg respekt, Men jeg tror jeg ville kalt det frykt. Det var noe helt ukjent for meg, og har egentlig aldri hatt en far - Min far fikk jeg først vite hvem var 2 dager før jul 2008. Nok om det.

En dag kom kjæresten til mamma hjem, Mamma var ikke ikke hjemme p.g.a hun var på arbeid. Han spurte om jeg ville se på film, men jeg svarte nei ettersom jeg drev på med noe annet (Kommer ikke på hva), Han skrek til meg å sa jo det vil du! og jeg sa fortsatt nei. Vel, Han dro av seg beltet og sa - Du vil se på film? "Ja, okey" (Jeg ville ikke, men ville ikke si imot igjen). Han slo fortsatt til meg engang med beltet hans og sa "Aldri si nei, når du vet at ja er riktig svaret" Jeg vet det høres sykt ut, Men han var sånn.

Han satte så på filmen - The exorcist (1976) versionen.
Og tvang meg til å se på, Ja. Han bandt henna mine til en stol som jeg satt på, så jeg ikke kunne holde for øynene. Skrudde av lyset, og sa - Hvis du ser bort fra skjermen, får du piskeslag (Med beltet) - Jeg tror jeg snudde meg 2 ganger under filmen. Men skal love deg - Etter å ha sett den filmen på tvang, og med en far som gjorde så mye annet dritt (Altså Narkotika og at han ofte hadde med masse ekle folk hjemme hos oss som drev med narkotika), ble jeg dritt redd bare ved å gå på do. Jeg forestilte meg at hu jenta satt der og venta på meg. Og jeg gikk ikke på do hjemme på kanskje 2 månd - Ja, Selv når jeg måtte på do om natta holdt jeg meg så mye jeg kunne, og ofte endte det med at jeg pissa på meg. Etter de to månd var jeg fortsatt redd, men bare om natta. Så gikk på do før jeg la meg, og etter 1 år eller noe, og etter mamma dumpet han jævelen begynte alt å bli bra når det gjaldt skumle ting
Sist endret av Saint123; 4. januar 2009 kl. 11:01. Grunn: Så mye annet dritt (Hørtes litt ut som jeg har blitt utsatt for voldtekt. Vel, Narkotika er grunnen. Aldri ble jeg voldtatt
En ting som merket meg for livet var en bok vi hadde. Den handlet om skjulte skatter, spøkelser, skipsforlis/Bermudatrianglet og romvesener og slikt, hvor det var beskrevet ting fra "virkeligheten". Det var særlig et bilde som har brent seg inn hos meg, husker ikke helt hva historien handlet om, men det var et skip hvor noen hadde gått over bord, men så hadde ingen reddet de. Og seinere i en fæl storm tok et av mannskapet bilde av to spøkelser som svømte i havet. Det var et skikkelig ekkelt bilde for en liten gutt, selv om jeg nå i ettertid vil anta at det var no dårlig fotomanupilering: det var svart hvitt og stort sett grått, så at det var et stormfullt hav, og midt oppi det hele var det to ansiktsformer som så uhyggelige ut.

De så jeg for meg stort sett overalt, og turte nesten ikke lukke øynene, og var redd for å titte i doen i tilfelle de skulle dukke opp der. Huff. Jeg var og vekselsvis mørkeredd, hadde det i faser.

Kom på en annen historie fra da jeg var kun to-tre år. Jeg skulle ta ut en video fra videospilleren, men i det jeg trykket begynte den å bråke. Da blei jeg livredd og begynte å hylgrine, trodde en mann kom ut av den elns.
Når jeg var ca 9 år hadde jeg et febermareritt som sitter i enda, husker ikke så veldig mye, men kan jo dele det lille jeg husker.

Jeg gikk rundt og var helt alene i en Smurfe-theme park. Det ble kveld FORT og plutselig begynte alle attraksjonene og kjøre av seg selv, mens de knirket lagde no underlige lyder.

Jeg klarer ikke helt og få ned på papir hvor jævlig ekle store, stirrende, nedslitte og jævlige smurfefigurer uten ansiktsutrykk er. Fikk gåsehud av og prøve... :/
Skumleste må vel ikke akkurat være drømmer eller fantasi?

De to skumleste tingene jeg opplevde som liten husker jeg kjempegodt fortsatt. Det første skjedde da jeg var rundt tre år gammel, eneste jeg husker fra da jeg var så liten. Jeg, broren min og foreldrene mine var og akte et sted. Jeg kjørte et akebrett uten ratt = ikke noe kontroll for en treåring. Før jeg visste ordet av det lå jeg i det iskalde vannet på vei inn i et rør som går til renseanlegget. Hadde det ikke vært for at mamma løp så sinnsykt fort hadde jeg ikke fått skrevet dette. Det husker jeg kjempegodt fortsatt, faktisk bedre enn mamma. Jeg har klart å beskrive det bedre i ettertid.

Det andre som skjedde var når jeg og broren min lekte på loftet hjemme. Var vel rundt fire år da. Vi bodde i et stort hus med tre etasjer, og jeg og broren min var på loftet, mamma var i andre etasje og pappa var ikke hjemme.
Vi syntes det var kjempegøy å snurre rundt i gardinene, dette er ikke veldig lurt. Jeg snurra fortere og fortere og plutselig strammet det seg rundt halsen min. Det fortsatta å snurre, og jeg ble løftet opp fra golvet. Broren min ble helt forskrekka da han så at jeg ble lilla. Han bare sto helt stille og skreik, heldigvis hørte mamma det og satt igjen ny rekord på 100-metern.
Husker det også helt sinnsykt godt, og etter det har jeg ikke brukt skjerf eller noe som strammer det minste rundt halsen. Blir helt kvalm og må bare få det bort.

Hvis ikke så jeg litt av "The Grudge" før jeg skulle på telttur da jeg var 9 år elns. Det var ikke lurt.
hehe, høres ut som om moren din er like glad i å løpe som moren min!

Men uansett, Var litt av en villmann som liten så har opplevd en del skremmendes ting.
Husker en gang vi hadde drivd på med rampestreker (kassetbond over veien) så kom det en kar løpende og han fikk selvfølgelig tak i meg, dro meg inn i huset sitt og begynte å kjefte å smelle, så tok han videobondet og stramma det rundt halsen min til det røyk... jeg var vel 12år eller no og han var voksen mann...

En annen gang sykkla jeg som bare faen ned en bakke, helt ute av kontroll! skulle ta en brå sving men klarte ikke den brå svingen, så jeg kjørte igjennom en hekk og hoppa ned et stup på 2,5 meter eller noe sånt og landa i hagen til noen folk, var litt skummelt det også...

en annen ting som jeg husker veldig godt fra jeg var enda mindre er når jeg var hos pappa og skulle sove der. Seff hadde jeg klart å plukke opp en samtale og overhørt at en kar hadde daua i huset og masse piss.
Så når jeg lå nede i kjelleren var jeg livredd for å se spøkelse, måtte ligge under dyna med hodet konstant for jeg følte at noen så på meg og vis jeg så ut i rommet kom jeg til å se rett i øynene på spøkelse...
I tillegg til at jeg var livredd fra før hørte jeg det knirka i gulvet utenfor rommet, hørtes ut som om noen gikk der... og dagen etter sto alle dørene i kjelleren åpne, det var 5 dører og 2 av dem gikk til rom vi aldrig var i, og dette skjedde flere ganger, pappa sa det var lufta som hadde gjort det....
Men da kan vel noen forklare meg hvordan lufta skal klare å presse dørhondtaket ned for så å åpne den og gjøre det samme på 4 andre dører, tviler på det du
9-10 år(1993-1994):
En psykisk ustabil 50 åring i nabolaget visste pikken sin sin til en veninne av meg, hun fikk panikk å begynte å gråte osv osv. Jeg sa at hun ikke hadde noe å frykte fordi jeg skulle kaste en stein i hodet på mannen som en slags straff for at han hadde blottet seg til henne, var jo egentlig bare noe jeg sa for å skulle roe henne ned, men så begynte hun å spre det videre til resten av kidsa i nabolaget, å det var mange som kom meg med creds og gode ord til pga at jeg skulle "ta" blotteren, - så jeg begynte å føle meg litt tvunget til å kaste en stein i hodet på denne mannen.

Ventet etpar timer før jeg dro til huset hans å gjemte meg i ripsbuskene hans i vente på at han skulle komme ut. Satt der i ca 40 sekunder, (tålmodig kar ja) før jeg fant ut at det kom sikkert til å ta mange timer før han kom å dette gadd jeg ikke å vente på. Men samtidig lå det en 6-7 andre kids ca 150 meter unna bakom et gjerde å skulle observere heltedåden min, så noe måtte jeg gjøre mot denne gamlingen som hadde visst pikken til veninna mi.

Den perfekte kastesteinen jeg hadde valgt for å kaste i hodet på mannen hadde jeg fortsatt i hånda mi, så jeg reiste meg fra liggende stilling i ripsbuskene å kastet steinen inn igjennom kjøkkenvinduet hans, å kastet meg ned i stealthstil i ripsbuskene igjen.
Sekundene gikk, ingen reaksjon kom ifra huset. Jeg tenkte "jaja, han er heldigvis borte", så jeg reiste meg igjen å skulle til å gå der ifra. Da hørte jeg et jævli brøl ifra kjøkkenet, og en kaserolle med kjøttkaker og brunsaus kommer flygende ut av det andre kjøkkenvinduet som jeg ikke hadde knust.

Jeg fryser totalt når jeg ser psykopaten står naken i vinduskarmen på det knuste vinduet å brøler "jeg skal rævpule deg din lille drit". Fyren stuper ut av vinduet og lander på glassbrøt og kjøttkaker før han begynner å brøyte seg vei igjennom ripsbuskene for å få tak i meg (ja, fortsatt naken).
Jeg var fortsatt helt stiv av adrenalin, å fikk ikke til å røre meg før han var 3-4-5 meter unna meg, da derimot gikk det ganske fort å komme seg ut av ripskrattet og over hagegjerdet, bortetter veien, inn i en annen hage, over til den andre naboen osv. Jeg var sikker på at jeg hadde han ristet av meg i det jeg stupte inn i ripskrattet i en ukjent hage, å gjemte meg der.
Skrekken var kom tilbake som et piskeslag da jeg kjente at noe holdte meg i ene foten å dro meg ut av krattet, der stod selfølgelig den nakne gærningen å holdte meg oppe etter den ene foten, å jeg var 100% sikker på at dette var slutten av min tilværelse.

Det blir et høylydt smell i hagen jeg står i, å mannen seiler om, den nakne skrotten hans blir delvis liggende oppå meg i etpar sekunder før jeg får kavet meg bort ifra han. Bakom han står en ung mann, i midten av 20 årene med en spade i hånda, som han hadde slått den nakne psykopaten med i hodet.
Gutten med spaden hadde sett alt hva som skjedde, etter kaserollen kom ut av vinduet.

Gamlingen hadde svimt av, å snuten var på stedet etter noen få minutter å "huket" han inn. Han ble tvangsinnlagt på et psykiatrisk sykehus for n`te gang.
Husker bare de grove marerittene jeg hadde før når jeg var mindre, om at han karen var ute etter meg, ganske traumatisk.

I forfjor, gikk politiet ut med nabovarsel i kvartalet hans og omegn (ja han bor der enda), med at de måtte passe godt på barna sine fordi det var en sinnsforstyrret mann i nabolaget som kunne være slem med unger.
Sitat av tøffel Vis innlegg
For å være helt seriøst,uten noe tull. Mumidalen var det der verste jeg viste som liten. Jeg er nå 21 å synes enda mye av mumidalen er skummellt..
Vis hele sitatet...
Samme her! Spesielt han brune fyren som slang seg rundt i trærne, han fikk jeg helt noia av... kunne få gåsehud noen ganger^^
Jeg har alltid hatt veldig god fantasi, og denne har løpt løpsk noen ganger, og det gjør den enda.

Jeg husker når jeg var mindre og jeg var skikkelig redd for å se i speilet. Dette var et resultat av eventyret ”Snøhvit og de syv dvergene” og Shrek! Der speilet kunne vise andre ting enn personen som så inn i speilet. Jeg var redd for å gå på dass, fordi vi hadde store speil på doen, og hver gang jeg gikk forbi et speil så jeg en annen vei. Dette er over nå, men det sitter fortsatt i meg, og jeg liker ikke filmer der det skjer ting i speil.

I 8. Klasse våknet jeg midt på natta og skulle bare snu meg i senga. Da plutselig oppdager jeg at Satan (Djevelen) står på rommet mitt. Jeg blir skikkelig redd, og tror at han skal ta meg elns, så jeg snur meg i senga igjen og jeg trekker meg godt under dyna. Etter ca. 5-10 minutter bestemmer jeg meg for å løpe hen til lysbryteren. Jeg løper hen og slår på lyset på rommet mitt. Da ser jeg at det bare er sprinkelanlegget på rommet mitt som blir opplyst av lyset uti ganga.

Når jeg var liten så jeg ofte folk på rommet mitt når jeg hadde lagt meg, når jeg endelig fikk sove og våknet innså jeg at det var bare tøy som hang over en stol eller på knaggen.

Nå skal jeg fortelle deg om noe creepy som fortsatt skjer:

Når jeg går på gata og når jeg er med venner og alene så føler jeg at jeg ser folk. De går helt svart kledd. Minner meg om sånn typisk ”The Grudge” jenter, bare menn, kvinner og barn. Svarte skikkelser. Når jeg snur meg for å se fjeset dems, forsvinner de. Jeg får aldri sett fjeset dems. En gang jeg skulle på do, så kom jeg ut av ganga, plutselig står en av de i ganga inn til doen, da stokk jeg som fy. Og engang når jeg var på skolen så sa jeg til en kompis: ”Haha, se på han!”, så sier kompisen min, ”Hæ, hvem?”. Det var ingen der! Creepy.
Sist endret av junkpal; 4. januar 2009 kl. 16:58.
Wow UngarEffect, bra barndomshistorie! Få ting som er så skremmende som slemme naboer for en liten kid =)
Hadde heftig mareritt for noen dager siden. Drømte at jeg gravde et hull i bakken, også nedi der var det masse eddekoppegg. Av en eller annen merkelig grunn putta jeg hånda nedi der, og det satt seg en relativt stor edderkopp på hånda, jeg kjente det skikkelig, og den ville ikke slippe.

Jeg våkna og var svett og andpusten og fikk ikke sove mer den natta.

Ja, jeg har noia for alt som har mer enn fire og mindre enn to bein.
Som liten var jeg kunnskapstørst, og alt som var av typen "underholdende men lærerikt" var en sikker innertier for meg. Min mor hadde derfor gitt meg et abonnement på samlekonseptet "Monsters", som basically var en perm man fylte inn med sider man fikk tilsendt i posten. Disse omhandlet alt fra eksisterende merkelige skapninger, til utdødde og mytiske monstre. En av disse som spesielt skremte meg var et mytisk vesen kalt Wendigo. I strøket hvor jeg bodde (og fortsatt bor) er det en del trær, og man må ofte ta diverse skogsstier for å komme seg kjapt fra A til B. Det var i perioder hvor jeg gikk disse alene fantasien min begynte å kverne for fullt. Jeg husker spesielt en episode:

Jeg skulle hjem fra en venn, klokka var mellom 20-21, det var høst og det var akkurat passe creepy mørke ute. Husker jeg rett var jeg vel en ni eller ti år da dette skjedde. Jeg bestemte meg for å gå over den lokale akebakken, siden dette ville spare meg rundt 10-15 minutter med gåtid. Oppå toppen av denne bakken er det en liten skog, og i det jeg går forbi denne kicker min lunefulle fantasi inn. Jeg så nemlig noe som rørte seg der, og jo mer jeg tenkte over det, jo mer så jeg bevegelser der oppe blant trærne. Dette var i mitt hode helt opplagt en wendigo, og siden jeg ville beholde sjelen min og komme hjem til kvelds, begynner jeg å løpe som faen, og holder inne ropene for ikke å tiltrekke meg oppmerksomhet fra monsteret.

Jeg rakk ikke å løpe langt før jeg kommer til det punktet hvor bakken begynner å bli bratt, jeg faceplanter og ruller ned hele dritten. Nå har det seg slik at jeg bor bare 100 meter unna denne bakken, og i det jeg kommer meg til opplyst bilvei ser jeg at klærne mine er ødelagte, jeg er gropskitten, og det går opp for meg at jeg nettopp må ha sett ut som en total idiot der jeg får panikk og løper fra min egen fantasi.
Jeg liker fortsatt ikke det stedet om natta.
Sist endret av Hedges; 4. januar 2009 kl. 17:49.
Her hvor jeg bor er det også en del skog og inni skogen er det et gammel forlatt hus, alt er forlatt der og det ser ut som om noen bor der, står mat i skapene osv som riktignok er en del år gammelt! men uansett, jeg og en kammerat skulle sjekke ut dette spøkelseshuset,
Hadde vel kommet 200meter inn i skogen da vi hørte et helvetes bråk rett ved oss og det hørtes ut som om noen kom løpende mot oss, vi ble livredde og løpte de 200 meterne ut av skogen utrolig raskt:P
Men lyden vi hørte var bare en fugl.. hehe, føte oss litt driti ut da. kom aldrig frem til det huset den dagen
Jeg sverger: Kakemonsteret fra sesamstasjon manifisterte seg rett over sengen min da jeg var rundt 4 år gammel. Det blå, hårete hodet hans med øynene som svømmer i skallen skremte livskiten av meg, jeg vet ennå ikke om det var barnesinnet mitt som spilte meg et puss eller om han virkelig var der
Akk ja. Barndomstraumer. Jeg har to ting som jeg har bitt meg merke i, det ene er en hytteopplevelse jeg hadde langt inn i skauen på øst-finnmarka, og det andre er en gjentakende ferberopplevelse.

Kan starte med det første som rett og slett kan klassifiseres som total mindfuck. Da jeg var syk som liten, muligens rundt åtte til ti år gammel, brukte jeg har vannvittige vrangforestillinger. Det var ikke som om at jeg så folk og skumle ting vandrende rundt, monstre og skumle menn. Men hele sansesystemet mitt var totalt ødelagt. Jeg kunne våkne opp midt på natta, og der jeg lå i senga følte jeg meg helt vannvittig liten. Hørselen min var forvrengt på en ubeskrivelig måte, og det virket til at jeg på en måte kunne se meg selv i tredjeperson samtidig som jeg observerte med øynene i førsteperson. En type ut-av-kroppen opplevelse uten at det var det. I tillegg var oppfattelsen min for tid og rom forvrengt. Samtaler eller det min far sa til meg var så merkelig så merkelig å høre på. Fordi tid, rom, hørsel og syn var helt merkelig satt sammen. Så når han prøvde roe med ned gjorde det egentlig bare vondt værre.

Forfatteregenskapene mine er ikke gode nok til å kunne skildre på hvilken måte jeg oppfattet verden da jeg våknet. Jeg kunne gå rundt i huset, føle og ta på ting. Alt jeg tok ved virket til at hadde en veldig ru eller hårete overflate, samtidig når jeg gikk eller snudde meg, så gikk ting litt i slow-motion samtidig som det stykkevis gikk i fortfilm. Hvis du har sett den amerikanske versjonen av "the ring", hvordan hun beveger seg på vei mot tven, er det kanskje en litt beskrivende måte å tenke hvordan jeg oppfattet mitt eget ganglag.

Min far kunne våkne opp med at jeg sto og stirret skrekkslagen på ham mens jeg tok på ansiktet hans mens jeg uttalte "Alt er ødelagt... Alt er ødelagt", for det var virkelig den oppfattelsen jeg hadde på omgivelsene. Jeg har i seinere tid, da jeg var rundt 22, hatt samme opplevelse da jeg våknet opp og hadde fått en skikkelig dose med omgangssyke. Jeg vet nøyaktig hvordan jeg føler det, men det er veldig vanskelig å beskrive på en givende måte.


Den andre tingen jeg vil skrive om, er en spesifik hendelse jeg hadde da jeg var alene på hytta for å fiske for en del år tilbake. Jeg var ikke nødvendigvis så veldig liten, rundt 17 år. Hadde dratt alene inn på hytta som ligger på fjellet og inn i skogen, kanskje ei mil fra all annen sivilisasjon. En riktig hytte, bygd rundt på 60-tallet av min bestefar, med utedo, damp og det hele. Solcellepanel for strøm, og en bekk liggende vel rundt 50 meter fra hytta. Hytta ligger ikke så veldig langt unna en populær fiskeelv, det var derfor jeg var på hytta, for å fiske.

Kan også fortelle at jeg er naturlig rolig og blir ikke redd i situasjoner uten at jeg får tenkt meg om, jeg er ikke redd for å være alene på øde områder, og heller ikke om natten. Tror ikke på spøkelser eller overnaturlige ting i noen særlig grad. Jeg tror på det som kan forklares, beskrives og på alle måter være logisk.

Uansett, det er passelig sent på høsten. Så sent at det har begynt å bli mørkt på nettene. Det er ingen vind da det er midt i skauen hyta ligger, og nettene er særdeles rolige til vanlig, bortsett fra en og annen lyd fra det skoglige dyrelivet. Våkner brått opp, midt på natta, jeg ligger på mage og føler at det er noe som er riv ruskende galt! Jeg får frysninger som starter ved øra og strekker seg langt nedover hele kroppen og klinger seg rundt låra mine. Det er frysninger som går i bølger, og borer seg langt ned i ryggraden. Jeg får i det hele tatt frysninger bare ved å tenke på den følelsen jeg hadde.

Det er noe eller noen i samme rom som meg. Skrekkslagen ligger jeg der, på mage. Noe har vekt meg tenker jeg for meg selv, jeg sover normalt meget rolig om nettene, men ikke i natt. Av en eller annen grunn tør jeg ikke helt snu meg i skrekk over hva det er som venter meg. Mens jeg ligger der i kanskje ett minutt, føler jeg at plutselig begynner dette noe å komme nærmere meg. Jeg kan ikke høre noen fotsteg, for det er kun en følelse jeg har, men den er så virkelig som noen som helst annen følelse man kan tenke seg.

Jeg visualiserer at det er noe som rager høyt opp under taket, er en mørk skikkelse. Klokka er begynt å bli passelig ut mot morgenen, for det har allerede begynt å lysne litt. Så jeg vil kunne se det som står bak meg dersom jeg bare snur meg. Men det er noe som holder meg tilbake, noe helt ubeskrivelig.

Skikkelsen bak meg strekker nå ut en arm. Husk at alt dette kun er basert på hva jeg føler i det øyeblikket jeg ligger på magen. Jeg har ikke sett eller hørt noe, det er kun følelsen som spiller på meg. Armen kommer nærmere meg, og pulsen min slår stadig kjappere, jeg begynner å svette og puste tyngre samtidig som jeg kjemper for å ligge så stille som mulig. Jeg vil ikke at skikkelsen skal vite at jeg er våken. Det er en hard kamp mot puls og pust.

Plutselig. På min høyre fot føler jeg plutselig jeg at det blir lagt en finger på hælen min. Like ved akillesen. Hele kroppen min stykker til i sjokk av at det ikke lengre bare er en følelse jeg har, jeg blir livredd, men ligger fortsatt der på mage og kjemper mot min egen frykt og forståelse. Det er noe fysisk som faktisk har lagt en finger på min akilles.

Den rører seg ikke, skikkelsen står der, og av en eller annen grunn står skikkelsen og peker på foten min. Hva er dette? Til slutt klarer jeg å samle mot til meg, overvinne frykten, snur meg veldig kjapt for å møte min motstander. Det er ingen der.

Viser seg at noe av min mest skremmende opplevelse er mitt eget sanseapparat som har spilt meg et puss. Mens jeg lå der, har jeg helt ubevisst og uten å merke det, flyttet høyrefoten min nærmere og nærmere sengekanten. Hvorpå jeg til slutt kom borti fotstolpen som står opp på hvert hjørne av senga.
For noen år siden var jeg og min familie på min onkels hytte, og jeg hadde bestemt meg for å sove alene på et stort rom i andre etasje. Min onkel, som alltid har hatt sansen for å tulle med folk, bestemte seg for å fortelle meg historien om det lokale spøkelset "fruen i hvitt" som gikk igjen i akkurat den hytten. Dette fant selvfølgelig sted rett før jeg skulle legge meg.
Foran sengen på rommet mitt var det et forheng (dette var en gammel hytte med sengene innfelt i veggene) og jeg sov med dette stengt. Jeg sovnet fort, men våknet midt på natten av at jeg hørte noe utenfor forhenget. Jeg dro forhenget litt til siden og der satt dette spøkelset!! Jeg holdt på å besvime da dette var en dame jeg aldri hadde sett før, og hjertet holdt på å stoppe.
Det neste jeg husker er at jeg våknet om morgenen og det var ikke spor etter denne damen. Jeg er nå overbevist om at det var en drøm, men jeg har fortsatt problemer med å få sove når jeg er på denne hytten.

En annen ting jeg husker som var spesielt ekkel var at da jeg var veldig liten (ca 4-5 år) så jeg "Bambi" for første gang. Dette gikk forsåvidt greit, men da jeg skulle legge meg klarte jeg ikke å sove fordi jeg hørte en dunkelyd som dunket konstant. dunk.. dunk... osv. Jeg forestilte meg da at dette var marsjerende tropper av elger/dådyr som så ut som faren til Bambi, som kom for å ta meg (XD). Jeg har i ettertid komt frem til at dunkingen var gjerteslagene mine som jeg kunne høre, men det har imprentet seg i hjernen min som et litt vittig minne.

En ting som har overasket meg under oppveksten er at jeg en gang var veldig nær å drukne i et "badeland", men det har aldri gjort det samme inntrykket på meg som forskjellige mareritt/fantasier. Da jeg holdt på å drukne følte jeg ikke nesten den intense frykten som de værste innbilningene mine har framskapt.
Har egentlig ikke tråla tråden så nøye, men tror den her er litt utenom resten.

I begynnelsen av juni 1982 var jeg nesten 5 år, og mora mi var i Libanon i to uker, med lillebroren min ca 3 måneder på vei. De som kan litt om midtøsten skjønner vel greia her nå. Det var akkurat samtidig som Israel angrep/invaderte Libanon. Husker hun hadde med en liten eske med bombesplinter hjem, som hun hadde plukket opp i området de var i. En av de andre i gruppa hun reiste med rakk ikke å komme seg inn i bomberommet i tide før et angrep, og hadde blitt truffet av en splint i ryggen. Like før noe jeg tror må ha vært det første angrepet hadde en fyr fra PLO kommet kjørende i en jeep og tatt dem med seg ut fra byen, broen der han fant dem hadde blitt bombet en halv time senere (fyren viste seg, såvidt jeg har forstått fra mora mi, å være Khalil al-Wazir. Husker hun ble veldig satt ut når vi leste om drapet, og det var da hun fortalte det). Samme brua (selvsagt gjenoppbygget) ble bomba igjen i 2006. Husker når vi var og møtte henne på Fornebu når hun kom hjem.

Jeg grøsser fremdeles når jeg tenker på det, og det har egentlig bare blitt skumlere og skumlere ettersom årene har gått, og jeg har forstått mer av hele greia og hvor farlig det faktisk var. Kan vel også forklare litt av hvorfor jeg aldri kommer til å godta Israels oppførsel i Palestina, og jeg avslutter med en liten off-topic-melding til de som forsvarer israels bombing av sivile: Brenn. Jeg håper dere får oppleve noe liknende selv en gang så dere vet hvor jævelig det er.
Sist endret av atomet; 5. januar 2009 kl. 18:18.
Hufsa.. Var alltid redd for hufsa! Også husker eg at eg såg en film som heter "Jakten på nyrestenen" når eg var ca 6-7år gammel, da fekk eg alltid mareritt om "den svarte snabel skapningen" som følger etter han gutten
Det skumleste jeg noen gang har opplevd som jeg i alle fall husker er når faren min hadde dratt ut en tur og jeg var alene i huset. Jeg er på vei inn på kjøkkenet og alarmen begynner og hyle. Jeg tenker umiddelbart at det er noen andre i huset og løper og gjemmer meg i et hjørnet. Der sitter jeg i mange minutter og griner. Jeg tar til slutt mot til meg og løper til telefonen for å ringe min far, han får roet meg ned og sier at han hadde satt på alarmen ved en feil.

Samler meg opp og får skrudd av alarmen, dette virker kanskje ikke så skremmende, men tro meg dette var helt forferdelig.
Kanskje ikke like unge som dere når jeg opplevde dette, har forøvrig også skrevet det en annen plass her på forumet før. Men dette er minneverdig og skremte vannet av meg.

I en kveld i åttende gikk jeg å la meg som vanlig for å sove, helt uten anelse om hva denne natten skulle bringe. Jeg sovna forsåvidt tidlig til meg å være, rundt 11 tida. Muttern bruker å være litt lengre oppe grunnet ryggplager som holder henne fra å sove. Så i rundt 01:00 hørte hun døra smelle. Merkelig nok manglet det ingen sko eller klær, men en bollefeit tenåringsgutt manglet fra senga si. For å komme til poenget så voknet jeg uttafor skolen som ligger omtrent 500 meter unna huset mitt, eneste jeg hadde på meg var en hvit bokser, så var det heldigvis for meg minus èn grad ute. Aldri, jeg mener aldri før har jeg sprunget 500 meter så fort.

Tenkte meg godt om før jeg sovnet om kveldene, var livredd for å drømme drømmen om å kappløpe til skolen igjen.
Opplevde ikke flere enn en håndfull skumle ting. Det værste jeg opplevde som liten var vel når jeg var en 7-8 år.

Det var en rolig høstkveld, og jeg hadde lagt meg for å sove i 11 tiden, men fikk ikke sove. Klokken ble tolv, ett, to. Så begynte jeg å høre en del "fomling" og bråk utenfor.

Jeg lå i andre etasje på baksiden(mot hagen/skogen) av huset, og hodet mitt lå mot skogen. Så begynte jeg å høre lyder utenfor. Dette med å høre lyder utenfor var helt vanlig ved huset vårt, av en eller annen grunn. Så jeg tenkte at lydene kom til å stoppe snart. Og det gjorde de, 2-3 minutter etter de starta.

10 minutter etterpå dette hørte jeg banking på veggen rett bak hodet mitt(Jeg lå med hodet mot skogen). Dette var "fast" banking, akkurat som om du tar en stor stein og banker den mot en vegg. Jeg lå der helt skrekkslagen såklart, siden om noen banka på veggen i andre etasje rett ved hodet mitt, så var det fordi de visste at jeg sov der.

30 sekunder etterpå kom broren min inn å lurte på hva jeg banka for, og jeg bare lå der skrekkslagen. Jeg sa at det var banking i veggen min, å han gikk inn på rommet sitt igjen.

Dagen etterpå lå det en stein nedenfor vinduet mitt.
Husker kanskje ikke noe helt konkret episode..

Men, husker hvordan klærne i klesskapet (om det var oppe) så ut som forskjellige monster og skumle mennesker i mørket.
Og, jeg var bestandig ALT for redd for å gå til det og lukke det igjen :S

Og så hadde jeg en periode i livet mitt en rar fugl boende oppe i "tak-gapet" på huset. Lurer fortsatt den dag i dag hvilken fugl det var, for den lagde den skummleste lyden EVER! husker hvordan pappa brukte å le av meg og si; men Alf, det er jo bare en fugl!"
Jeg grua meg hver dag til å legge meg, i tilfelle jeg hørte den fuglen. (noe jeg slettes ikke trodde var noen fugl, kanskje mer ett stort monster eller spøkelse!)
Jeg husker spesielt at jeg brukte å sove med et kosteskat i senga, slik at om jeg hørt fuglen , så kunne jeg gjemme meg under teppet og banke i taket!
Husker også en gang jeg faktisk mota meg opp til å lukke opp vinduet (som er rett under det hullet vi har der taket møter hverandre - "tak-gapet/tak-vinkeln", whatever:P) og i det jeg lukke opp vinduet så skrek jeg for full hals!


Det pleide noen ganger å virke:P
Jeg kan fortelle dere om noe som gikk svært innpå en kompis av meg, det startet med at vi kjedet oss, og fant ut at vi skulle gjøre litt jævelskap.
Jeg bodda da i en fjord langt unna folk, men vi hadde noen naboer rett ved siden av oss. Vi gikk forbi huset deres og fant ut at naboen på slutten av 20 årene satt hjemme med masse besøk, satt å så på porno og drakk øl.
Vi som nyskjerrige barn på 14 og 15 satt oss ned i bakken over huset hvor vi kunne se tv skjermen, der satt vi å kastet kvister på vinduet og fulgte med på det spennende på tven.

Etter å ha kastet et utall med kvister begynte de å røre på seg der inne, og en mann gikk ut på grillplassen, jeg så ikke hvem det var siden det var rimelig mørkt.
Det så ut som han skulle ta seg en røyk, vi var da bare 20 meter fra han oppe i bakken, jeg dyttet kompisen min på ryggen slik at vi var sikker på å ikke bli sett.
men vi så stadig mer bevegelse inne i huset, så ut som de hadde tatt kvelden og pakken sammen.

noen gikk ut og det så ut som de var på vei til bilen. en kar gikk ut i skuret og kom tilbake med en boks og begynte å fikle med den men hovedinngangen, det var veldig mørkt og jeg hørte kompisen min var begynt å bli redd for at de skulle se oss med tung pust og stive bevegelser.

nå var alle sammen ute med inngangs partiet, og vi begynte å snike oss oppover bakken. I det øyeblikket slo dem på 2 lyskastere rettet rett mot oss!
jeg snudde meg i sjokk og så en masse skikkelser løpende oppover bakken rett mot oss, jeg ropte helt ubevisst ¨KA I HELVETE!¨ og hørte masse latter fra tilskuerne nede ved naboen. og la på sprang oppover bakken, kan tenke meg de var ca 10 meter bak oss på tiden sjokket var borte og man fikk begynt å løpe og enda nærmere kompisen min.

Vi hadde vel løpt ca 50 meter oppover bakken med minst 5 stykker enda etter oss, før jeg snudde bak et tre og ble usynelig for dem grunnet lyskasterne. kompisen løp forbi meg da jeg også var usynelig for han, med først 3 stykker hakk i hæl og 2 stykker bak dem igjen. han tok en bratt usving og startet på skråt nedover bakken igjen i en fart jeg ikke trudde var mulig, de 2 andre lengere nede i bakken prøvde å avskjære han og han sier at han kjente en av dem ta tak i jakken han ide han tokk sats og hoppet rett i et tre.

Da står jeg og ser sjokket på hva som skjer, treet gir etter og kaster han avgårde nedover bakken, tar en noen slags fremoversalto med skru å lander på bena! og fortsetter nedover! jeg hører en masse banning av det jeg tror er treet som klasker tilbake på de som tok han i jakken.
jeg forsetter på skrå mens jeg følger kompisen min sine bevegelser. setter meg på en stein og følger med uten noe fare for oppdagelse.

Jeg ser han springe nedover bakken før han krysser veien som går mot sjøen. jeg ser kun bevegelsene i skyggene og skjønner lett hvem kompisen min er (han springer 30-40 meter foran 4 stykker lengere bak) jeg sitter høyt opp i bakken og kan lett følge med hva som skjer. ser han springe å gjømme seg, blir oppdaget, springer og gjømme seg. Slik holder det på en go stund til jeg mister synet av han, jeg blir lei og starter hjemover.

kommer hjem i tolv tiden, og håpet på å finne kompisen min der. vi hadde sotte oss utfornaboen i 10 tiden. jeg setter på en film og venter, først halv 2 kommer kompisen min jeg helt vettskremt, men helskinnet.

edit: wow denne var lang
Sist endret av snox; 6. januar 2009 kl. 14:40.
Eneste som virkelig skremte meg når jeg var liten var selfølelig, Hufsa.
Hmm, kommer ikke på noe som virkelig satte en støkker i meg. Hufsa som noen nevnte er jo en slager, når allt frøs til is i mummidalen osv.

Det var dog en periode der jeg hadde mye greier på rommet mitt, tipper det var i en alder av 6-7 år(??) Da jeg samlet på mye rart, jeg lagde mitt eget lille museum med ting. Først og fremste var dette døde objekter, som kjeven fra et smalahove, altså sauetenner og bein som jeg strødde fint utover pulten min. Jeg bodde da i Oslo, og husker kanskje spesielt godt at jeg var på Osterøy utenfor Bergen, der fant jeg et halvt hode av en ku, hjort eller noe slikt. Dette snappet jeg opp i sekken og tok med meg tilbake til Oslo.

Jeg stilte den ut på pulten min sammen med mine andre flotte gjenstander, og det som skjedde var jo at en kveld når lyset ble slått av og jeg gikk til køys så var det et lys utenfor som reflekterte gjennom vinduet og inn i hodeskallen på pulten. Det så da ut som om hodeskallen lyste, og fikk liv. Jeg kan huske jeg lå og skrek, helt til mor kom opp og slo på lyset i taket, tok med seg allt av dødt vev og beinrangel og kastet det.
Har ikke akkurat noen spesielle historier som de fleste her, men jeg husker mye sykt fra da jeg var liten.
Feberfantasier/mareritt: jeg hadde uvanlig mange sånne når jeg var liten. Jeg var halvt våken, men jeg drømte allikevel. Jeg ligger i senga mi og observerer alt det syke som foregår rundt meg. Når jeg hadde sånne mareritt ble alt forvrengt. Alt skjer veldig fort, jeg føler meg uvanlig stor eller liten. Det er bare veldig sykt.

Den jeg husker best var da jeg og brødrene mine var med Pappa på hytta. Hytta var mye mindre da, så jeg og broren min måtte dele soverom. Jeg våknet midt på natta, men jeg våknet egentlig ikke fordi det var en drøm. Det var krig i hytta. Det var tankser og våpen og høye lyder overalt. Jeg kan ikke gå ut av senga, og jeg klarer ikke å kommunisere med broder'n. Alt blir forvrengt, og jeg blir plutselig veldig liten, og noe prøver å drepe meg. Jeg gråt hele tiden. Det var umulig å vekke meg når jeg hadde sånne mareritt. Jeg kan ikke unngå noe, bare se at det skjer. Det var ille å se på at broderen bare sov vanlig mens jeg hadde mitt personlige Vietnam rett ved siden av.

En annen ting jeg husker veldig godt er når jeg var i et selskap der de voksne var ovenpå og hørte på musikk og drakk vin, mens vi ungene ble låst nede i kjelleretasjen. Jeg var den yngste av de ungene (brødrene mine var også der)
Da får de andre personene en genial ide. De satt på filmen Braindead mens jeg var der. Jeg var vel bare 8-10 år gammel. Jeg stod utenfor rommet under hele filmen. Døren stod bare på gløtt. Det var sent på kvelden, så jeg var veldig trøtt. Etter at jeg har stått utenfor rommet en stund kikker jeg raskt inn på grunn av nysgjerrighet. Jeg måtte ikke stå utenfor rommet under filmen, men det var mitt eget valg fordi coveret på filmen så ekkel ut. Da jeg ser inn var det en scene der en person blir lemlestet oppå en grav av en arm som kom opp av graven. Det var blodig og ekkelt. Høres kanskje ikke så ille ut, men jeg begynner å hylgrine. Endelig hører Pappa hva jeg gjennomgår, og går ned og henter meg. De fikk rimelig mye kjeft, og jeg fikk ikke sove på flere måneder. Jeg har fortsatt ikke helt tilgitt dem. De sa at jeg ikke trengte å se, men at jeg kunne gjøre noe annet. Men hva i helvete skulle jeg vel gjøre når døren opp til de voksne var låst!?
Jeg var rundt 5-6 år og hadde akjkurat tatt en dusj og blandet to sjampoer siden den ene var nesten tom og vasket håret med blandingen.

Når jeg var ferdig spurte jeg min far: "Hva skjer hvis man blander sjampoer?"

Han svarte: "Da mister du håret, sånn som meg!" og klappet seg på månen med håndflaten.

Jeg tok ikke spøken og ble livredd! Trodde at jeg kom til å miste håret når som helst i flere uker senere.
Sitat av M72 Vis innlegg
Det verste jeg har opplevd var vel da jeg var ca 8-9 år gammel.

Ved barneskolen vår er det en stor skog, og der fikk vi ALDRI lov til å gå. Denne skogen strekker seg ca 15 km i bredde. Bortenfor skolen ligger det forskjellige anlegg.
Rett utenfor skogen er det en fotballbane, en stall og en skytebane (skytebanen var delvis inne i skogen).

Ved denne skytebanen er det en liten sti gjennom skogen. Her er det tettest med trær. Stien er ca 100 m lang, og fører til en litt større sti ved et boligområde.
I denne stien ved skytebanen har det gått myter/rykter om en øksemorder - som aldri hadde blitt funnet. Øksemorderen pleide å kappe av hode, bein og armer, for så begrave dem i bakken, og senere spise resten av kroppen.

Setting: Meg og en kompis (vi kaller han M).

M og jeg skulle hjem til M for å spille Nintendo, og den kjappeste veien hjem til han var gjennom skytebanen og gjennom den stien. Vi tenkte da at vi kunne gå denne veien, siden da kan vi plukke opp brukt ammo som ligger strødd utover bakken. Dette var da noe vi samlet på.
Etter å ha fyllt opp sekken og lommene bestemte vi oss for å gå videre. Vi kom til stien som førte gjennom skogen til den større stien. Ikke hadde vi i tankene om denne øksemorderen, og fortsatte inn i stien uten en smule frykt om hva som kan skje.
Vi gikk helt vanlig inn i stien, og ca 10 meter inne i stien var det så tett med trær at det nesten var bekmørkt. M gikk litt fortere enn meg og snudde seg mot meg og gikk baklengs for å kunne prate med meg. Plutselig, så stoppet jeg opp. Jeg kunne ikke røre meg. Jeg følte at det var noe som holdt fast i beinet mitt, og jeg tittet ned, men ingenting var der. Jeg kunne fortsatt ikke røre beinet mitt. Jeg ser opp igjen, og M har begynt å løpe.
Jeg klarte å få foten løs og begynte å løpe jeg og. Mens jeg løp, så snudde jeg meg tilbake for å se om det var noe der, og der så jeg to hvite armer(noe jeg syns så ut som armer) og ble skrekkslagen og fortsatte å løpe.
Da jeg kom ut av denne stien, så jeg M sitte på en stein. Han var kjemperedd, blek og han gråt. Jeg tok han i armen og startet å løpe hjem til M.
Da vi kom hjem til han pratet vi en del om hva som hadde skjedd og vi satte oss ned for å spille Nintendo.
Jeg hadde trøbbel med å sove i flere uker. Hver gang jeg lukket øynene følte jeg at det var noe som tok tak i beinet mitt.

En måned/noen uker senere dro M og jeg hjem til M igjen, men denne gangen gikk vi den større og litt lengre stien. Vi gikk forbi der den lille stien sluttet og vi kunne se at området var avsperret med Politi-bånd.


Selv nå, noen ganger, så føler jeg at noe tar tak i foten min, og jeg vet fortsatt ikke hva det er.
Vis hele sitatet...
Sperret av med politi-bånd, var det snakk om en drapsak eller er dette en av de "fiske historiene" der alt blir større og farligere? Riktignok var du liten, men det høres nesten for godt, eller fælt om du vil, til å kunne være sant.
Uten å beskylde deg for løgn eller noe slikt

Mitt mest skremmende minne sitter fortsatt brennt fast i hjernebarken.
Jeg var vel 9-10år,litt mørkeredd og litt egstelig av meg generelt, hadde også en katt, som vi kommer tilbake til.

En dag var meg å nabogutten alene hjemme hos meg i 18:00 tiden, vi fant ut at vi skulle se på FoxKids, som var den populære barnekanalen ikke så mange hadde. På FoxKids gikk en episode av Grøsserne (som også blir utgitt i bokform.) Denne episoden handlet om en jente som var med å spille inn en grøsser av noe slag. på vei hjem sykler jenta på, og dreper en katt. Dette viser seg å være en katt besatt av ett eller annet, så hver gang noen tar et liv av den tar den "menneske-livet" ditt og gjør deg til halv katt.

Jeg kan le av denne historien nå, men på den tiden satt jeg nærmest og skalv, for ingen av oss ville være pingla.

Et stykke inn i historien besøker jenta eieren av katten, som også er en jente. Denne jenta som eier katten (jente B) lurer jente A (hu som kjørte på katta) ned i kjelleren til moren sin. moren ser helt vanelig ut, men når hun snur seg rundt viser det seg at ansiktet hennes er "Halvt Katt/bikkje/varulv (whatever) og denne masken var så gyselig at jeg ble veldig mørkeredd i mange år.
Ikke nok med det, så har jo jeg en katt. En ute-katt som liker seg best inne for å være presis. Så den samme dagen legger jeg meg om kvelden, jeg sover i 1. etasje med hodet mot en vindu som er åpent pga. sommervarme.
Når klokka nærmer seg 24:00 "spøkelsestimen" ,jeg får jo ikke sove, hører jeg plutselig tassing i grusen utenfor, den stopper utenfor vinduet mitt. Jeg ligger da helt stille og er livredd. Det blir stille en lang stund. Når jeg trekker pusten og kanskje beveger meg en smule hører jeg en liten lyd og så en høy skraping i vinduskarmen.

Det sjokket av katten min som faila på å hoppe inn vinduet mitt for så å prøve å klore seg fast i blekk-karmen utenfor vinduet har aldri gått helt over. jeg skvetter fortsatt til skikkelig når katten min hopper inn vinduet mitt, sommerstid. Lyden er bare syk

++
Edit:
Har også hatt noen syke feberfantasier med blant annet søvngjengeri, der jeg kan se hvor jeg går,men aner ikke hvorfor.Det er som om jeg er på randen til å blacke ut samtidig som jeg har dårlig balanse,jeg går med tunge skritt,kan høre hjerterytmen min som ofte går fortere og fortere, alt er veldig mørkt rundt meg, og jeg ser meg delvis fra utsiden,samtidig som jeg ser ut igjennom øynene, vanskelig å forklare men utrolig creepy. Skygge-monstre hører selvfølgelig med.
Vil regne med at det ville være som en eller annen stressende rus hvor synblir vridd og lyder vridd og forsterket Uten at jeg har noen erfaring med dette.
Sist endret av otimate; 9. januar 2009 kl. 00:18. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Naar jeg var liten saa fikk jeg høre av mor, ikke ta paa haandtaket paa rulletrapper for fingrene dine kan sette seg fast og du kan med det vaerste miste en finger, og de er fule av bakterier. Dette satt seg dypt og den dag i dag saa passer jeg alltid paa og ikke sette fast fingra mine i ruletrapper. Men det er en episode som skjedde for mange aar siden som kan ha foraarsaket akkurat dette. Jeg var saann fra 7 - 10 aar bruttern var fire aar yngre. Vi var paa oslo S eller oslo city om jeg husker riktig,(dette var da de hadde de gamle rulletrapene og ikke de naavaerende nye som er harmløse) og tok rulle trappen paa vei ut. plutselig forran meg saa ser jeg lilebroren min begynner aa graate hysterisk og har faktisk klart aa sette fast fingra sine i haandtake paa ruletrappa. Mamma staar og drar i lillebror mens han er baade hysterisk ,fortvilet naer ved panikk angst av redsel for aa miste en finger. Selv i denne panikk fylte situasjonen holdte jeg kontrollen, jeg skjønte at naar det er krise hjelper ikke panikk, jeg fløy innstinktvis ned til bunn av trappa og trykket paa den røde stopp knappen. Bror fikk ut fingern og jeg følte meg som en helt.

Dette endte jo bra, men husker mitt i alt dette her saa tenkte jeg virkelig, om ikke jeg gjør noe naa mister bruttern finger.
Bortsett fra feberdrømmene jeg hadde, (som forresten fremdeles er det verste jeg vet om) som jeg ikke gidder å fortelle om en gang til, så var det skumleste den gangen jeg viklet meg inn i en nattkjole som var knyttet igjen i enden og ikke fant veien ut, også fikk jeg panikk og rullet ned trappa. Husker ikke så veldig mye av det, men jeg må ha besvimt, for det neste jeg husker er at jeg satt på fanget til tante, hadde utrolig vondt i hodet og strigråt.
Jeg var vel 3 - 4år og det var da jeg utviklet klaus :P

På en god tredjeplass er så klart Pompel og Pilt!
Jeg har vel egentlig følt meg veldig trygg å ikke hadd så mange bekymringer før i senere alder.Menne værste jeg visste når jeg var liten var feberfantasier for jeg hadde dårlig immunforsvar og ble svært syk og fikk høy feber.Menne nå med min dagsform og søvnrytme tror jeg kanskje det er som er problemet, men det er som jeg får søvn paralyse og dødsangst samtidig det er første gang jeg har vært redd for å sove.Klarer ikke å reise meg opp av senga å øynene blinker også er det som jeg har feberfantasi samtidig også får jeg dødsangst like før jeg detter inn i mørket så jeg kjemper med å holde oppe øynene ellerno.Sorry for rotet post menne er så vanskelig å forklare.Noen som har noen tips til hva det kan være så hollah.
Jeg har alltid vært lettskremt av meg, og ting som filmen The Ring har virkelig fucka med huet mitt

I sommerferien for ca 3 år siden lå jeg i senga mi. Jeg har et ganske avlangt vindu som dekker hele den ene veggen på rommet mitt, og senga mi står under dette vinduet. På grunn av varmen var vinduet oppe. Gardinene var trukket for.

Anyways. Jeg lå i senga og fikk ikke sove, da jeg plutselig hører lyder utenfor vinduet. Redd som jeg er, så stiger pulsen min med en gang og jeg blir livredd. Jeg ligger der i mange minutter og bare ser inn i veggen, i frykt for hvem som står utenfor vinduet mitt. Etterhvert får jeg samlet meg litt, og bestemmer meg for å snu på hodet for å se bort på vinduet. Det jeg ser skremmer livet ut av meg. En skygge beveger seg frem og tilbake ved vinduet. Jeg kom fram til at dette måtte være en mann som måtte være rundt 180 cm høy, sånn i forhold til hvor høy skyggen var i forhold til vinduet.

Jeg fortsetter å følge med på vinduet, i håp om at mannen går uten å skade meg. Skyggen beveger seg helt bort til enden av vinduet, og pulsen min stiger enda mer. Kommer han til å komme inn? Neida. Jeg hører et "Mjau" og nabokatten stikker hodet inn og ser på meg. Den hadde hoppet inn gjennom gløtten på vinduet og gått frem og tilbake mellom glasset og gardina. Jeg var ganske letta når jeg så at det bare var katten
JEg og mine tre eldre søsken lekte gjemsel oppe på loftet til mormor, mørkt rom som er stappet med pappesker og gamle artifacts fra WWII, det er en stige opp, to meter lang og går bortimot 90 grader fra gulvet. Jeg hadde funnet meg et fantastisk gjemmested i en pappeske, når de endelig fant meg og jeg skulle opp av eska fant jeg ut at eska sto halvveis over hullet i gulvet, så jeg akte to meter ned stigen og rett i gulvet, definitivt det skumleste jeg opplevde som sjuåring.
En kjerring som stod å stirra meg rett i trynet når jeg lå og halv sov
Da jeg var liten og bestemte meg for å dra ned håndbrekket på varebilen til faren min som sto i en bakke. Bilen begynte å rulle, jeg hoppa ut, og bilen traff nesten faren min.
Var ca 2 meter i fra å drepe faren min. :O
Da jeg sånn 5 - 6 år gammel hadde jeg en køyeseng, men det var ikke to senger i den, den var tomt under.
Det var stige på enden av sengen. Så var det vegg ca. 1 meter unna stigen.

En natt våknet jeg av at jeg måtte på toalettet. Jeg ante ingen fare og krøp mot kanten der stigen var. Da jeg var ved kanten av sengen for å klatre ned, så jeg en skummel gammel dame. Hun strirret stygt på meg med store gule øyne. Hun begynte å gå videre inn i rommet.
Da fløy jeg fort som fy under dynen og gjemte meg. Jeg tettet jeg alle små åpninger dynen hadde.
Jeg hadde kun et lite kikkehull. Etter en time eller to med kaldsvetting og nervøsitet gikk jeg sakte men sikkert mot stigen igjen. Og da var alt klart, jeg kunne gå på do. Jeg så aldri noe mer til henne, selv om jeg fortsatt har det svidd inn i hodet.

Det var ikke sunt for min psykiske helse!
Husker jeg fikk helt panikk da flyalarmen ble testet da jeg gikk i barnehagen.

Nosåen i The Julekalender skremte livsskiten ut av meg når han tiltet hodet bakover, lagde rare lyder og ble til en noså.

Husker storebroren min sa at han hadde låst pappa inne på badet og at han ALDRI kom ut igjen. Dette var da jeg var rundt 3-5 år, og det husker jeg krystall-klart, så dette gikk nok skikkelig innpå meg:P

Den episoden av Mumitrollet hvor det er skumle plante-vesner som invaderer mumi-huset.

Husker to mareritt som jeg tror jeg hadde flere ganger da jeg var liten. I det ene møtte jeg en gammel dame i en skog som ga meg jordbær fra et syltetøy glass, og så viste det seg at det var en heks som hadde veps blandet med jordbærene. I det andre var det en Mumie som sakte men sikkert fulgte etter meg. Om jeg kom meg til en øy ved hjelp av båt, så gikk mumien rett frem gjennom vann og over land for å ta meg, og den stoppet aldri..

Kom på noe mer som skremte meg skikkelig da jeg var liten. Leste en bok om en jente som ble venn med en annen jente som het Culadra. På slutten leker de gjemsel, og de gjemmer seg på samme sted, og hovedpersonen stokker om på bokstavene til venninnen og oppdager at det blir Dracula *dum dum DUUUUUM*.
Sist endret av nilsern; 16. januar 2009 kl. 18:38. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
http://olehorvli.com/Tidende/files/hufsa.jpg

Jeg vet du som leser dette fikk litt frysninger nå.
Eg trur det verste var når eg las noko i avisa om at Korea kunne komme til å starte 3.verdenskrig, og natta etterpå natta kom det eit lys mot vindauget mitt, og eg høyrde rakettlydar. Lyset og lyden kom nermare, og eg kraup ned i dyna klar for å døy, men alt berre gjekk forbi huset.

Fekk seinare vite at dette var plogen, men eg får fortsatt frysningar når den kjem forbi kl. 6:00 om morningen.