Bakgrunn:
Stoff: DPT
Mengde: 170 mg
Inntaksmåte: Nasalt
Lokasjon: Leilighet, Oslo
Dette er en tripperapport om en bad trip jeg hadde i går. Det startet med at min kamerat X kom til min leilighet klokken fire. Vi bestemte oss for å ta en liten ”episode”, og falt på stoffet DPT siden det er et stoff med relativt kort varighet. Ingen av oss hadde tatt DPT før, men vi fant ut at vi skulle prøve 125 mg i og med at doseringen for Strong er på Erowid oppgitt til å være fra 60-200 mg. Vi anslo at det kom til å bli en episode med mellomsterke effekter - vi tok feil.
Siden vi hadde en klipspose med 500 mg og stoffet har høy dosering tok vi oss ikke bryet med å måle opp mengden med vekten, vi tok det på øyemål. Delte posens innhold i to, la det vi trodde var halvparten tilbake i posen, og delte det resterende i to. En tykk lisse til hver. Vi dro de cirka kvart på fem, det sved en del i nesa, og vi konstaterte at vi ikke skulle snorte det igjen.
Episode:
Vi satt oss ned i sofaen og jeg skrudde på Milkdrop2 og Vocal Trance, mens jeg kjente at stoffet begynte å renne fra nesen ned i munnhulen, noe som var ubehagelig. Det var mye som var ubehagelig nå; i nese, munn, svelg og mage. Jeg tenkte at så fort oppturen var over så ville ubehaget forsvinne, men istedenfor å forsvinne så tiltok de. Det som rant ned i svelget dannet en klump, som jeg ikke klarte å svelge, og jeg ville jo ikke spytte den ut heller for jeg ville på det tidspunktet ha i meg alt stoffet. Samtidig med dette, ble det hardere å puste. I den forstand at jeg var nødt til å bruke mer kraft på å dra luften inn, og det kjentes ut som lungene mine var halvveis tette.
Det var på grunn av det fysiske ubehaget ikke anledning til å la seg imponere over Milkdrop2 under oppturen. X hadde inntatt stoffet ett minutt før meg og det virket som om han lå litt før meg effektsmessig. ”Er det her normalt eller?”, sa X. Jeg så på hvordan han beveget seg at han hadde like vondt som meg. Vi prøvde til det lengste å holde på at det kunne bli en bra episode, men da vi nådde peak cirka tyve minutter etter inntak så var det ikke lenger mulig.
”Bad trip eller?”, sa X. Jeg klarte ikke engang å produsere noe svar. Effektene var så enormt intense.
Det var så mye farger og mønstre rundt i rommet, at det ikke lenger var noen forskjell fra visualization på skjermen og de andre omgivelsene. Det var knapt mulig å se noen ting utenom farger og mønstre. Auditorisk så klarte jeg ikke lenger å sanse i nærheten av normalt, det både hakket og kom i vilkårlige oktaver. Samtidig så var det jeg hørte mest en hakkende slangelyd som det føltes som kom fra innsiden av hodet, den var det ekleste av alt. Plutselig så begynte jeg å lure på om jeg sto eller satt, jeg klarte ikke å avgjøre om jeg sto eller satt uten å bevege meg. Selv da var det vanskelig fordi synet lagget så mye. I ettertid har X sagt at det så ut som jeg forsøkte å sitte i luften. Dette tyder på at også mine følesensoriske reseptorer ikke klarte å rapportere inntrykk til hjernen.
Jeg klarte å holde fast på definisjonen av meg selv, men jeg glemte stadig vekk hvor jeg var og at det X var i nærheten, så det var noe jeg glemte og erkjente sikket ti ganger. Overbevist, var jeg, over at reseptorene mine var så overstimulerte at den delen av nervesystemet kunne komme til å kollapse og at jeg kunne komme til å dø. Jeg håpet at det kunne skje snarest mulig for den tilstanden var så uutholdelig. ”En skal jo dø en gang uansett”, tenkte jeg, ”gjerne nå”. Jeg tenkte også at hvis jeg kom levende fra det her så skulle jeg aldri røre noe stoff igjen, jeg var uansett ferdig med det.
Jeg hadde kontinuerlig behov for å spytte for ikke å få mer av stoffet inn i systemet, og måtte derfor ta stilling til om det var vanlig å spytte inne eller ikke. Erkjennelsen jeg kom til var at det var greit å spytte inne. Jeg spyttet derfor rundt over alt, lå på bakken og spytta rett opp, traff meg selv, men det var vanlig. Det var ikke før jeg kom til effektene begynte å dabbe av at jeg skjønte at det ikke var vanlig å spytte innendørs. Jeg måtte etter episoden gå rundt å tørke spytt i hele leiligheten.
Vanligvis så ville jeg klart å koble at jeg kunne spist C-vitaminer og sukker for å dempe effektene, men jeg var helt ute av stand til å gjøre den koblingen. Det eneste jeg ville var at det skulle gå over, og det eneste jeg gjorde var å ligge i sengen, spytte og vri meg. Siden jeg var av den oppfatning at den utsatte delen av nervesystemet var så overstimulert at jeg kunne komme til å dø ble jeg også veldig redd for at X skulle komme til å dø. Så hver gang jeg klarte å gjøre erkjennelsen om at han var en del av omgivelsene så ropte jeg navnet hans høyt, men han lå rett ved siden av meg og svarte lavt ja hver gang.
X sa at nå kjente han at det begynte å gå over. Jeg kjente ikke at det begynte å gå over, men sa at jeg gjorde det for at han skulle bli sikker på at det begynte å gå over. En kort stund etter dette begynte jeg også å kjenne at det gikk over. Klokken var da ti over halv syv. Peaken hadde vart i en halvannen time. Mens effektene var gått litt ned sånn at jeg klarte å skjønne at jeg kunne ta C-vitaminer og spise, og det gikk an å tenke igjen, så konstaterte X og jeg at vi aldri skulle ta DPT igjen, og at vi skulle ikke ta noe drugs igjen på lang lang tid.
Analyse og konklusjon:
Vi lurte fælt på hvordan dette kunne skje. Hvordan kunne VI, to personer med relativt mye erfaring og tusenvis av timer lest med litteratur om emnet klare å få en bad trip? Hvordan kunne JEG, som en gang satte på filmen The Ring midt i en 2C-I-episode for å prøve å bli redd og som noen ganger opplever at mønstrene danner demonansikter på veggene uten å bli redd, få en bad trip?
Erfaringsfaktoren gjorde at vi luket ut eksterne forklaringsvariabler som setting og stoffets egenskaper og den interne variabelen psyke, derfor sto vi igjen med variabelen intensitet. Vi begynte derfor å lese en del tripperapporter og fant ut at doseringen på 125 mg muligens var i det høyeste laget. Samtidig så fant X ut at han skulle veie det resterende i klipsposen for å sjekke hvor mye som var igjen. Der var det igjen 160 mg. Det betydde altså at vi inntok 170 mg.
http://s765.photobucket.com/albums/xx297/Evlogimenos_photos/?action=view¤t=Badtripvsgoodtrip.jpg
Denne grafikken viser forskjellen på en god og dårlig episode når intensitet er den eneste forklaringsvariabelen.
Ettertanker:
Den kombinasjonen av å nesten ikke kunne se noe som helst, ikke kunne føle ordentlig, ha en høy hakkende slangelyd i øret, ha sterke fysiske ubehag, ikke få puste ordentlig og ikke klare å ha en eneste tankerekke over hodet – det gjorde at den episoden ble helt forferdelig. Jeg har aldri hatt det verre.
Heldigvis så klarte jeg hele tiden å huske at jeg hadde tatt et stoff, hvis det hadde gått så langt at jeg hadde glemt det så hadde jeg sikkert fått panikk, og da kunne alt skjedd.
Inntil denne hendelsen så har jeg helt seriøst ikke trodd at det er mulig at jeg skulle få en bad trip. Jeg har hatt litt den holdningen at de beste episodene er når en er ”ett milligram fra døden”, den holdningen er borte nå. Nå i ettertid er jeg glad for at jeg fikk oppleve en bad trip. Øyemål er ut.
Når det er sagt så forsvant den avsmaken for både drugs generelt og DPT, som var rimelig sterk under episoden, når ubehaget og effektene forsvant.
Fortell meg gjerne hvordan jeg skal klare å få det bildet inn i innlegget.
http://i765.photobucket.com/albums/xx297/Evlogimenos_photos/Badtripvsgoodtrip.jpg
Stoff: DPT
Mengde: 170 mg
Inntaksmåte: Nasalt
Lokasjon: Leilighet, Oslo
Dette er en tripperapport om en bad trip jeg hadde i går. Det startet med at min kamerat X kom til min leilighet klokken fire. Vi bestemte oss for å ta en liten ”episode”, og falt på stoffet DPT siden det er et stoff med relativt kort varighet. Ingen av oss hadde tatt DPT før, men vi fant ut at vi skulle prøve 125 mg i og med at doseringen for Strong er på Erowid oppgitt til å være fra 60-200 mg. Vi anslo at det kom til å bli en episode med mellomsterke effekter - vi tok feil.
Siden vi hadde en klipspose med 500 mg og stoffet har høy dosering tok vi oss ikke bryet med å måle opp mengden med vekten, vi tok det på øyemål. Delte posens innhold i to, la det vi trodde var halvparten tilbake i posen, og delte det resterende i to. En tykk lisse til hver. Vi dro de cirka kvart på fem, det sved en del i nesa, og vi konstaterte at vi ikke skulle snorte det igjen.
Episode:
Vi satt oss ned i sofaen og jeg skrudde på Milkdrop2 og Vocal Trance, mens jeg kjente at stoffet begynte å renne fra nesen ned i munnhulen, noe som var ubehagelig. Det var mye som var ubehagelig nå; i nese, munn, svelg og mage. Jeg tenkte at så fort oppturen var over så ville ubehaget forsvinne, men istedenfor å forsvinne så tiltok de. Det som rant ned i svelget dannet en klump, som jeg ikke klarte å svelge, og jeg ville jo ikke spytte den ut heller for jeg ville på det tidspunktet ha i meg alt stoffet. Samtidig med dette, ble det hardere å puste. I den forstand at jeg var nødt til å bruke mer kraft på å dra luften inn, og det kjentes ut som lungene mine var halvveis tette.
Det var på grunn av det fysiske ubehaget ikke anledning til å la seg imponere over Milkdrop2 under oppturen. X hadde inntatt stoffet ett minutt før meg og det virket som om han lå litt før meg effektsmessig. ”Er det her normalt eller?”, sa X. Jeg så på hvordan han beveget seg at han hadde like vondt som meg. Vi prøvde til det lengste å holde på at det kunne bli en bra episode, men da vi nådde peak cirka tyve minutter etter inntak så var det ikke lenger mulig.
”Bad trip eller?”, sa X. Jeg klarte ikke engang å produsere noe svar. Effektene var så enormt intense.
Det var så mye farger og mønstre rundt i rommet, at det ikke lenger var noen forskjell fra visualization på skjermen og de andre omgivelsene. Det var knapt mulig å se noen ting utenom farger og mønstre. Auditorisk så klarte jeg ikke lenger å sanse i nærheten av normalt, det både hakket og kom i vilkårlige oktaver. Samtidig så var det jeg hørte mest en hakkende slangelyd som det føltes som kom fra innsiden av hodet, den var det ekleste av alt. Plutselig så begynte jeg å lure på om jeg sto eller satt, jeg klarte ikke å avgjøre om jeg sto eller satt uten å bevege meg. Selv da var det vanskelig fordi synet lagget så mye. I ettertid har X sagt at det så ut som jeg forsøkte å sitte i luften. Dette tyder på at også mine følesensoriske reseptorer ikke klarte å rapportere inntrykk til hjernen.
Jeg klarte å holde fast på definisjonen av meg selv, men jeg glemte stadig vekk hvor jeg var og at det X var i nærheten, så det var noe jeg glemte og erkjente sikket ti ganger. Overbevist, var jeg, over at reseptorene mine var så overstimulerte at den delen av nervesystemet kunne komme til å kollapse og at jeg kunne komme til å dø. Jeg håpet at det kunne skje snarest mulig for den tilstanden var så uutholdelig. ”En skal jo dø en gang uansett”, tenkte jeg, ”gjerne nå”. Jeg tenkte også at hvis jeg kom levende fra det her så skulle jeg aldri røre noe stoff igjen, jeg var uansett ferdig med det.
Jeg hadde kontinuerlig behov for å spytte for ikke å få mer av stoffet inn i systemet, og måtte derfor ta stilling til om det var vanlig å spytte inne eller ikke. Erkjennelsen jeg kom til var at det var greit å spytte inne. Jeg spyttet derfor rundt over alt, lå på bakken og spytta rett opp, traff meg selv, men det var vanlig. Det var ikke før jeg kom til effektene begynte å dabbe av at jeg skjønte at det ikke var vanlig å spytte innendørs. Jeg måtte etter episoden gå rundt å tørke spytt i hele leiligheten.
Vanligvis så ville jeg klart å koble at jeg kunne spist C-vitaminer og sukker for å dempe effektene, men jeg var helt ute av stand til å gjøre den koblingen. Det eneste jeg ville var at det skulle gå over, og det eneste jeg gjorde var å ligge i sengen, spytte og vri meg. Siden jeg var av den oppfatning at den utsatte delen av nervesystemet var så overstimulert at jeg kunne komme til å dø ble jeg også veldig redd for at X skulle komme til å dø. Så hver gang jeg klarte å gjøre erkjennelsen om at han var en del av omgivelsene så ropte jeg navnet hans høyt, men han lå rett ved siden av meg og svarte lavt ja hver gang.
X sa at nå kjente han at det begynte å gå over. Jeg kjente ikke at det begynte å gå over, men sa at jeg gjorde det for at han skulle bli sikker på at det begynte å gå over. En kort stund etter dette begynte jeg også å kjenne at det gikk over. Klokken var da ti over halv syv. Peaken hadde vart i en halvannen time. Mens effektene var gått litt ned sånn at jeg klarte å skjønne at jeg kunne ta C-vitaminer og spise, og det gikk an å tenke igjen, så konstaterte X og jeg at vi aldri skulle ta DPT igjen, og at vi skulle ikke ta noe drugs igjen på lang lang tid.
Analyse og konklusjon:
Vi lurte fælt på hvordan dette kunne skje. Hvordan kunne VI, to personer med relativt mye erfaring og tusenvis av timer lest med litteratur om emnet klare å få en bad trip? Hvordan kunne JEG, som en gang satte på filmen The Ring midt i en 2C-I-episode for å prøve å bli redd og som noen ganger opplever at mønstrene danner demonansikter på veggene uten å bli redd, få en bad trip?
Erfaringsfaktoren gjorde at vi luket ut eksterne forklaringsvariabler som setting og stoffets egenskaper og den interne variabelen psyke, derfor sto vi igjen med variabelen intensitet. Vi begynte derfor å lese en del tripperapporter og fant ut at doseringen på 125 mg muligens var i det høyeste laget. Samtidig så fant X ut at han skulle veie det resterende i klipsposen for å sjekke hvor mye som var igjen. Der var det igjen 160 mg. Det betydde altså at vi inntok 170 mg.
http://s765.photobucket.com/albums/xx297/Evlogimenos_photos/?action=view¤t=Badtripvsgoodtrip.jpg
Denne grafikken viser forskjellen på en god og dårlig episode når intensitet er den eneste forklaringsvariabelen.
Ettertanker:
Den kombinasjonen av å nesten ikke kunne se noe som helst, ikke kunne føle ordentlig, ha en høy hakkende slangelyd i øret, ha sterke fysiske ubehag, ikke få puste ordentlig og ikke klare å ha en eneste tankerekke over hodet – det gjorde at den episoden ble helt forferdelig. Jeg har aldri hatt det verre.
Heldigvis så klarte jeg hele tiden å huske at jeg hadde tatt et stoff, hvis det hadde gått så langt at jeg hadde glemt det så hadde jeg sikkert fått panikk, og da kunne alt skjedd.
Inntil denne hendelsen så har jeg helt seriøst ikke trodd at det er mulig at jeg skulle få en bad trip. Jeg har hatt litt den holdningen at de beste episodene er når en er ”ett milligram fra døden”, den holdningen er borte nå. Nå i ettertid er jeg glad for at jeg fikk oppleve en bad trip. Øyemål er ut.
Når det er sagt så forsvant den avsmaken for både drugs generelt og DPT, som var rimelig sterk under episoden, når ubehaget og effektene forsvant.
Fortell meg gjerne hvordan jeg skal klare å få det bildet inn i innlegget.
http://i765.photobucket.com/albums/xx297/Evlogimenos_photos/Badtripvsgoodtrip.jpg
