Notat: Målet med tråden er å danne et grunnlag for en diskusjon rundt nasjonalisme som kulturelt fenomen og denne filosofiens effekt på menneske- og virkelighetssyn. Innvandrerdebatten blir overfladisk og direkte knyttet til en spesifikk historisk periode som også er påvirket av en rekke andre effekter av det nasjonale systemet.
Historisk perspektiv: Selv om tanken om en nasjon virker som et av de mest inngrodde aspektene ved menneskeheten, er det et relativt ungt fenomen. Jeg skal kort nevne det jeg ser på som de tre mest markante samfunnstilstandene.
De skapningene vi i vitenskapelig konsensus kan kalle mennesker levde som kjent i jeger- og sankersamfunn, antageligvis arrangert igjennom familieråd, eller stammeråd. Uten å gå for dypt inn på det, bør det nevnes at man hadde en rekke ulike kulturer som eksisterte innenfor forskjellige steder og tidsperioder. Når man ser slik variasjon innenfor kunst, håndverk og (antageligvis) religion, vil man sannsynligvis også finne variasjon innenfor de politiske systemene til disse autonome sosiale gruppene med mennesker. De sosiale samfunnene ble nok også markant mer avanserte de siste 100 000 årene, i takt med teknologisk utvikling, demografisk utbredelse og større populasjoner.
For ca. 10 000 år siden oppdaget forfedrene våre landbruk, noe som pløyde veien for de første bystatene, en fem-sju tusen år siden. Man hadde muligheten til å skape en permanent boplass, framfor de nomadiske jeger- og sankersamfunnene. Man kan veldig lett se strukturelle likhetstrekk mellom disse første bystatene og dagens stat – som eksisterer innenfor nasjonen. Jeg vil presisere her at tråden omhandler nasjonen ikke staten, selv om disse i dag glir inn i hverandre. Statsapparatet er, historisk sett, et makthierarki man bruker til å kontrollere en folkegruppe. Bystatene utviklet seg til sentralstyrte imperier, men de neste tusen årene ville bli mer ustabile enn noen historisk periode tidligere. Flere sivilisasjoner oppstod og forfalt, og alle utnyttet statsapparatet oppfunnet av de første bystatene. Allikevel slet mange av diktaturene med å samle folket under èn, da man fortsatt hadde (og har) store stammekulturelle trekk ved populasjonene. Religion ble viktig for denne samlinga, og ble utnytta som middel for et effektivt statsstyre allerede av de første bysamfunnene.
I Europa ble denne styreformen utvikla videre igjennom føydalsamfunnet, og konger samla tidligere isolerte og autonome keisersamfunn under seg (I det vi kaller Norge, f. eks.). Nasjonen fungerte fortsatt mest som et skjell for et statlig styre, med kanskje religion som viktigste propagandamekanisme og monopol på vold som viktigste forsvar. Mot midten og slutten av forrige århundre startet man en systematisk nasjonsbygging, hvor man rett og slett skapte kulturelle nasjoner, gjerne ved samling av språk til ett, romantisering av «en felles fortid» og dannelsen av nasjonale symboler (som flagg og folkedrakt).
Effekter: Som man ser, kan man relativt enkelt sette nasjonalisme i kontekst med andre historiske styremetoder, som religion eller stammesamfunnet. Og som begge disse, setter nasjonalisme dype spor i individene som eksisterer innenfor systemet. Man merkes og formes av nasjonen man fødes i. Mange vil tilegne nasjonens innbyggere et sett felles verdier.
Selv om jeg mener at det er et stort overgrep mot et individ å stemple det med en nasjonalitet, er hovedproblemet med nasjonalisme som filosofisk system at man også automatisk vil stemple andre mennesker med en nasjonalitet, og siden nasjoner skal ha en felles fortid, felles politisk historie og felles verdier, har man plutselig en relativt detaljert boks man kan putte mennesker i (selvsagt helt feilaktig). Når man blindt aksepterer dette, og som god borger, også anser sine «felles verdier» som sunne, skaper man en form for kulturell rasisme, eller etnosentrisme, nesten implisert i selve grunnstrukturen til nasjonen.
Diskusjon: Kan vi bevege oss vekk fra nasjonen? Hva vil den langsiktige effekten av nasjonen og staten i syntese ha? Kan man være både humanist og nasjonalist (tilhenger av nasjonen som kulturelt skall for staten)?
Historisk perspektiv: Selv om tanken om en nasjon virker som et av de mest inngrodde aspektene ved menneskeheten, er det et relativt ungt fenomen. Jeg skal kort nevne det jeg ser på som de tre mest markante samfunnstilstandene.
De skapningene vi i vitenskapelig konsensus kan kalle mennesker levde som kjent i jeger- og sankersamfunn, antageligvis arrangert igjennom familieråd, eller stammeråd. Uten å gå for dypt inn på det, bør det nevnes at man hadde en rekke ulike kulturer som eksisterte innenfor forskjellige steder og tidsperioder. Når man ser slik variasjon innenfor kunst, håndverk og (antageligvis) religion, vil man sannsynligvis også finne variasjon innenfor de politiske systemene til disse autonome sosiale gruppene med mennesker. De sosiale samfunnene ble nok også markant mer avanserte de siste 100 000 årene, i takt med teknologisk utvikling, demografisk utbredelse og større populasjoner.
For ca. 10 000 år siden oppdaget forfedrene våre landbruk, noe som pløyde veien for de første bystatene, en fem-sju tusen år siden. Man hadde muligheten til å skape en permanent boplass, framfor de nomadiske jeger- og sankersamfunnene. Man kan veldig lett se strukturelle likhetstrekk mellom disse første bystatene og dagens stat – som eksisterer innenfor nasjonen. Jeg vil presisere her at tråden omhandler nasjonen ikke staten, selv om disse i dag glir inn i hverandre. Statsapparatet er, historisk sett, et makthierarki man bruker til å kontrollere en folkegruppe. Bystatene utviklet seg til sentralstyrte imperier, men de neste tusen årene ville bli mer ustabile enn noen historisk periode tidligere. Flere sivilisasjoner oppstod og forfalt, og alle utnyttet statsapparatet oppfunnet av de første bystatene. Allikevel slet mange av diktaturene med å samle folket under èn, da man fortsatt hadde (og har) store stammekulturelle trekk ved populasjonene. Religion ble viktig for denne samlinga, og ble utnytta som middel for et effektivt statsstyre allerede av de første bysamfunnene.
I Europa ble denne styreformen utvikla videre igjennom føydalsamfunnet, og konger samla tidligere isolerte og autonome keisersamfunn under seg (I det vi kaller Norge, f. eks.). Nasjonen fungerte fortsatt mest som et skjell for et statlig styre, med kanskje religion som viktigste propagandamekanisme og monopol på vold som viktigste forsvar. Mot midten og slutten av forrige århundre startet man en systematisk nasjonsbygging, hvor man rett og slett skapte kulturelle nasjoner, gjerne ved samling av språk til ett, romantisering av «en felles fortid» og dannelsen av nasjonale symboler (som flagg og folkedrakt).
Effekter: Som man ser, kan man relativt enkelt sette nasjonalisme i kontekst med andre historiske styremetoder, som religion eller stammesamfunnet. Og som begge disse, setter nasjonalisme dype spor i individene som eksisterer innenfor systemet. Man merkes og formes av nasjonen man fødes i. Mange vil tilegne nasjonens innbyggere et sett felles verdier.
Selv om jeg mener at det er et stort overgrep mot et individ å stemple det med en nasjonalitet, er hovedproblemet med nasjonalisme som filosofisk system at man også automatisk vil stemple andre mennesker med en nasjonalitet, og siden nasjoner skal ha en felles fortid, felles politisk historie og felles verdier, har man plutselig en relativt detaljert boks man kan putte mennesker i (selvsagt helt feilaktig). Når man blindt aksepterer dette, og som god borger, også anser sine «felles verdier» som sunne, skaper man en form for kulturell rasisme, eller etnosentrisme, nesten implisert i selve grunnstrukturen til nasjonen.
Diskusjon: Kan vi bevege oss vekk fra nasjonen? Hva vil den langsiktige effekten av nasjonen og staten i syntese ha? Kan man være både humanist og nasjonalist (tilhenger av nasjonen som kulturelt skall for staten)?
Sist endret av Hardtliv2013bwoi; 18. desember 2011 kl. 05:09.