Vi har ganske forskjellige syn på hva en sjel er, opplevelsen av dette livet er knyttet til hjernen vår.. det har jeg ikke sagt noe imot.
Men nei, det er ikke noe annet bevis, enn for at du har ett helt annet syn på hva en sjel er enn hva jeg har, videre blir det mildt sagt problematisk å diskutere, da jeg ikke helt klarer å forklare mitt konsept av en sjel, (delvis fordi jeg ikke helt er ferdig med å forklare det til meg selv...) Det er ikke akkurat ukomplisert..

Jeg er enig i det du skriver om at de som virkelig sverger til vitenskapen hadde fulgt dataen. Det er de som sier at de følger vitenskapen, men som ikke hører på den når den viser de imot som jeg blir frustrert over. (ikke at jeg snakker om noen her)

Forøvrig vet jeg hva det vil si at noe ikke er falsifiserbart, å trekke inn kenguruer på dovrefjell er unødvendig. det er uansett to vidt forskjellige ting;
Det er en betydelig samling personer som har opplevd NDO, der de beskriver det som at sjelen steg ut av kroppen.. At hjernen kan påvirkes til å gi en NDO kunstig (DMT f.eks) betyr på ingen måte at det er en falsk hendelse.
At hjernen er aktiv når ditt og datt skjer, betyr ikke at det er hjernen som forårsaker det.

Jeg har vanskelig for å forholde meg til dette.. Har du noen eksempler på dette som ikke er helt irrelevant for sammenhengen? Eller er det bare ventilering over frustrerende kompiser?

Jeg blir litt usikker på om du visste dette når du sier at dette "ikke er falsifiserbart enda". Men la gå. Da er du i hvert fall enig i at de vanlige påstandene om at vi innehar – eller er – en sjel ikke er falsifiserbare, og at argumentet om at den ikke er motbevist følgelig er både menings- og verdiløst.

Det er en betydelig samling personer som mener å ha sett huldra, hatt telepatisk kontakt med utenomjordiske, kunne snakke med døde, kunne lese tanker og liknende også, men det har null troverdighet så lenge ingen har klart å produsere overbevisende bevismateriale for at dette er reelt. Det kan forklares akkurat like godt – om ikke bedre – uten å innføre ukjente faktorer, og da viser teori og erfaring at de ukjente faktorene etter all sannsynlighet ikke eksisterer. Men den dagen noen for eksempel viser at mennesker kan få ut-av-kroppen-opplevelser og lese av tall fra en tilfeldig-nummer-generator som vises på et display de ellers ikke kan se, er det god grunn til å vurdere om en sjel kan eksistere. Dette har ingen klart, og så lenge det ikke finnes noen form for overbevisende bevismateriale for at fenomenene ikke i sin helhet er et produkt av uvanlig hjerneaktivitet, er det absolutt ingen grunn til å tro at de er noe mer enn det.

De er ikke vitenskapsmenn, for de driver ikke med vitenskap. Vitenskap handler ikke om å sette seg ned og tenke seg frem til hva man synes må være riktig. I vitenskapen må man samle data og føre bevis som andre kan gjennomgå for å verifisere eller avkrefte.

Og dette må være uavhengig av ståsted. Mange driver med meditasjon uten å være hjernevasket av buddhisme-tullet.

Ja, det er problemet med religionen din. Den går ut på hva man synes bør være korrekt og ikke hva fakta viser.

Enhver påstand om noe som påvirker virkeligheten vil kunne verifiseres. Hva er påstanden om reinkarnasjon basert på? Er det mer ønsketenkning?

Jo, det er faktisk grunnlag til å forkaste ideen. En fantastisk påstand krever fantastisk bevis. Men i tillegg til at vi kan forkaste påstanden uten videre, er det også beviser mot påstanden, som for eksempel hvordan vi vet at hjernen fungerer, naturlovene, osv.

Det finnes ingen sjel. NDO kan man gjenskape ved å gi narkotiske stoffer til en person, ved å utsette vedkommende for ekstreme påkjenninger, eller ved å hindre oksygentilførselen til hjernen. Så jo, vi vet at det bare skjer inne i hjernen. Vi kan påkalle det når vi vil, og vi kan styre det.

Jo, det gjør faktisk det.

I motsetning til deg, er jeg åpen for hva som helst så lenge fakta viser det. Jeg trodde faktisk på slikt vrøvl før. Men så begynte jeg å sette meg inn i ting, og da jeg tilegnet meg litt kunnskap så jeg at fakta viste at jeg tok feil. Så nå tror jeg ikke på vrøvlet lenger. Og jo flere fakta man tilegner seg, desto tydeligere er det at overtroisk vrøvl er og blir vrøvl.

Jeg sier bastant at det ikke eksisterer en sjel fordi alle beviser peker på det motsatte, og det er null bevis for noen sjel. Dersom fakta skulle komme til som viser noe annet, så er det en annen sak. Men så langt er det null fakta som støtter vrøvlet. Tvert imot, jo mer vi lærer desto mer tullete blir overtrosik vrøvl.

Det er du som er den troende, som tror på noe til tross for at det er null bevis for og massevis av bevis mot.

Bevis?

Og du har ikke fått med deg at mennesker har noe som kalles regler, og at man gjennom hele menneskehetens historie har tatt i bruk negative sanksjoner for å straffe oppførsel som oppfattes som negativ?

Og du har ikke tenkt at du kanskje kun får vite om en brøkdel av alle dårlige handlinger som skjer?

Om du helt seriøst ikke forstår at om noe reagerer samtidig som noe skjer, så betyr det ikke at reaksjonen var grunnen til hendelsen.

Ei heller er det noe bevis å si at vi kan lage en fake NDO da det som sagt er ett selvfølge at man kan påvirke dette via hjernen da den er bindeleddet til sjelen..

Det er ingen beviser som peker mot hypotesen av en sjel..
Jeg ser at du er nødt til å ha ett totalt annet syn på hva en sjel er og gjør enn hva jeg har..
Som vi har holdt på til nå så har vi egentli diskutert forskjellige ting.

Det går ikke an å fortsette en diskusjon når det strengt talt er umulig å forklare hva vi egentli diskuterer eksistensen av..

Når eg kan få lagt ord på mitt konsept av en sjel så skal eg si fra, i mellomtiden kan du kansje forklare dine tanker om hva en sjel eventuelt er.. slik kan ihvertfal jeg forstå hva du har debbatert ut ifra .

Hemmelighetsgreier:

Det er tydelig at du misforstår meg om du mener jeg forfekter en religion. Jeg er ingen buddhist. Å mene at Buddha var et forbilledelig menneske hva angår selvobservasjon er ikke det samme som å forfekte en religion. Buddha selv ønsket aldri å starte en religion. Men religion har blitt stiftet i hans navn. Det betyr ikke at alle mennesker som bruker samme metode til selvobservasjon som Buddha anbefaler styres av blind tro. Slettes ikke. Jeg er fullstendig overbevist om at alle mennesker, uavhengig av religion og livsfilosofi kan dra nytte av Buddhas teknikk for selvobservasjon.

Meditasjon handler ikke om å tenke seg fram til hva som er riktig. Men å observere - uten å ta del i - virkeligheten slik den er.

Det handler ikke om å være hjernevasket av en filosofi. Det handler om å selv observere, å selv erfare. I meditasjon gir filosofi og intellektualisering lite mening. Om noen andre har opplevd noe, så er det ikke din sannhet, før du opplever det selv.



Påstanden om reinkarnasjon er basert på erfart virkelighet av mennesker som har nådd svært høye stadier av meditasjon.

Man kan velge å avfeie disse menneskenes erfaring som drømmeri og tullball (dog er metoden som er brukt imot drømmeri, imaginasjon, tenkning - men å observere virkeligheten slik den er). Eller man kan holde muligheten åpen for at disse erfaringen faktisk er reelle, og reproduserbare - som det hevdes.

Holder man muligheten åpen for det siste - så blir spørsmålet om denne reproduserbare erfaringen er uten verdi - siden vi ikke kan påvise det biokjemisk.

Jeg observerer at dem som avfeier disse erfaringene som verdiløse - avfeier at den indre dimensjon kan fortelle oss noe som helst om virkelighet/bevisthet/liv/eksistens. Det eneste som har verdi er det som kan bevises biokjemisk eller på andre måter måles med instrumenter.

Det er selvsagt at den mest direkte tilgang vi har på bevisthet/liv/eksistens er ens egen direkte erfaring av disse fenomener. Derfor er jeg u-enig i at man lett kan avfeie denne indre dimensjon som uten verdi i spørsmål som omhandler fenomener som den indre dimensjon er i direkte kontakt med.

Skal man forstå bevisthet, kan man peke på diverse biokjemiske prosesser. Dog er den erfarte opplevelsen av bevisthet vesentlig for en dypere og klarere forståelse.
Skal man forstå traume, kan man peke på biokjemiske prosesser og forandret hjernekjemi. Dog kan en psykologisk synsvinkel som peker på hendelser som skjedde i livet og en persons psykiske reaksjoner gi oss en dypere forståelse.

Å stryke den indre synsvinkel fra ligningen blir for meg ufullstendig.



Jeg er selvsagt enig i at den indre dimensjon fungerer dårlig som vitenskapelig bevis i noen som helst retning. Og nå hevder jeg ikke at jeg har noen vitenskapelige bevis for f.eks reinkarnasjon. Jeg hevder bare at jeg grunnet stor respekt for mennesker som har utforsket hele den indre dimensjon - med en metode som baserer seg på objektiv selvobservasjon av virkelighet slik den oppleves - uten å ta del i den. Uten å fantasere, eller drømme om noe annet, uten å reagere med begjær/lengsel eller aversjon/motvilje - men virkeligheten slik den er, objektivt. At mennesker som har utforsket de dypeste lag av sin bevisthet gjennom en perfeksjonert metode som dette - og oppnår en reproduserbar erfaring om liv og livet før livet - så holder jeg muligheten åpen for at denne direkte erfaringen av virkeligheten - faktisk kan være virkelig.

Men: Siden jeg blir misforstått gang etter gang på akkurat dette punkt: Jeg hevder jeg ikke bombastisk at reinkarnasjon er en sannhet om livet etter døden. Jeg holder bare muligheten åpen.

Det er ikke bare at det tilfeldigvis skjer. Man kan helt konsekvent fremkalle det på spesifikke måter som fører til spesifikke reaksjoner, og se på hjerneaktiviteten.

Poenget er at NDO ikke er bevis for noen sjel. NDO er nemlig 100% fysisk.

Jo, alt peker mot at det ikke er noen sjel.

Hva mener du med "sjel" da? Når noen bruker det ordet ser jeg for meg en overnaturlig bevissthet der personen/jeg-et er ikke-fysisk. Altså at du som person ikke er hjernen din, men en overnaturlig greie som egentlig ikke er en del av kroppen din.

Samme greia. Det er fortsatt overtroisk vissvass.

Man observerer virkeligheten slik den er ved å bruke den vitenskapelige metode. Det finnes ingen andre metoder som har vist seg å fungere. Menneskets hjerne er tross alt særdeles flink til å lure seg selv, så alt du får ut av å sitte og meditere er ikke objektive sannheter, men ting hjernen din vil at du skal oppfatte.

Med andre ord: Ubrukelig.

Med andre ord: Ubrukelig.

Det er fordi du er irrasjonell og overtroisk.

Bearass: synsvinkelen din er uinteressant. Det psykologiske er ein reaksjon på kjemisk og elektrisk signalering i hjernen. Det psykologiske er di oppfatning av konkrete og blanda signaler. Ein forelskelse er utelukkande signaler i hjernen, og følelsen er eit resultat av dei signala.

Men det utelukker sjølvsagt ikkje at det i mange samanhengar er nyttig å oversjå at det er kjemiske signaler, og handtere /problemet/ som om hjernen er en svart boks...

Nei, psykologiske prosesser er forsåvidt interessant nok tema, men dei er resultat av signalering i hjernen, ikkje motsatt... For spørsmålet om kva som skjer etter døden er det som er av interesse at den signaleringstrafikken opphører.
Den psykologiske følelsen av fare (som du så pent formulerer det), er eit resultat av signalering i hjernen. Det er altså ein rimelig mekanisk prosess - signal om frykt fører til at adrenalin blir produsert. Det er produkt av evolusjon.
Jamen... problemet er jo at det psykologiske er bare et produkt av signaleringa i hjernen. I visse samanhengar, som t.d. liv etter døden, og diskusjoner rundt sjel er det hensiktsmessig å oversjå effektane av den signaleringa, og konstantere at vi heilt og haldent er produkt av fysiske lover og betingelser.

Interresante bombastiske utsagn.

du synes å hevde:
signalering i hjernen = psykologiske prosesser

For meg, og f.eks enhver psykolog synes det logisk at ligningen går begge veier.


En psykolog mener han f.eks kan arbeide med uforløste traumer og sånn sett lette en depresjon. Behandlingsmetoden er psykologisk. Man behandler pasientens opplevelse av virkeligheten og hjelper han bearbeide den. Biokjemi og biokjemisk behandling er ikke inne i bildet. Likevel kan vi biokjemisk påvise at depresjonen har sluppet taket, utelukkende gjennom psykologisk behandling... - som har en innvirkning på hjernekjemien..

Forstår jeg deg rett mener du at den psykologiske prosessen i seg selv ikke spiller inn på signalering i hjernen?

Om noen nær deg dør synes jeg også det virker søkt å konkludere med at det psykologiske ikke spiller inn på hjernekjemien og forårsaker biokjemisk påvisbar sorg - men at biokjemisk signalering - er noe som er avsondret fra psykologiske årsaks-sammenhenger.



Tilbake til topic:

La oss f.eks diskutere dødsøyeblikket:

Er direkte erfaring av virkelighet u-interresant for å forstå død - og hva som skjer f.eks i dødsøyeblikket? For meg er det åpenbart at å dø (eller øyebliket før døden inntreffer) er et opplevd fenomen. Å utelukke den opplevde dimensjonen vil ikke gi oss et fullstendig bilde. Man kan måle biokjemiske prosesser alt man vil - men det er først når man selv trekker siste åndedrag at man fullt ut vil forstå hva det vil si å trekke det siste åndedrag.

La oss si, som noen teorieser, at dødsøyeblikket minner om en DMT-tripp. Om man kan påvise en økning av DMT biokjemisk så flott. Men uten å høre med mennesker hvordan en biokjemisk DMT-økning oppleves - så er bildet ufullstendig. Det eneste man sitter igjen med er at et molekyl i kroppen har økt. Hvordan dette oppleves utelukkes fullstendig fra bildet. Og dødsøyeblikker er da unektelig en opplevd virkelighet?

Opplevelser, inntrykk og erfaringer er viktige stikkord.

Jeg tror vi er grunnleggende enige Grimdoc.

Det grimdoc skriv er jo at det du tolkar som psykiske reaksjonar i realiteten kun er bestemte signaler i hjernen. Det er òg det eg har sagt.

Det er med andre ord to sider av samme sak, og det blir meiningslaust å snakke som om det er to forskjellige ting.

Nå finnes det faktisk stoffer man kan ta for å komme over traumatiske opplevelser. Man husker selve opplevelsen, men den knyttes ikke til negative reaksjoner lenger.

Behandling påvirker hjernen. Det er velkjent at man f.eks. ved å gjenta noe mange ganger gjør at hjernen bygger sterkere nervebaner som et resultat av dette. Fysiske endringer basert på hjernens opplevelser ute i verden, altså.

På hvilken måte? Hvis hjernen er så skadd eller svekket at det ikke er bevissthet, så opplever man ikke dødsøyeblikket.

Jeg tror personlig at når man er død så er man "død", helt svart. Da er det over og det er ikke noe himmel/helvete/skjærsild. Man slutter å eksistere uten å merke noe til det.

Odden er, Bearass, at det ikkje er eit røynleg skilje millom psykologiske tilhøve og hjernekjemi. Psykologi er ikkje anna enn abstraksjonar som me nøytar for å tala um (ein del av!) hjernen sine prosessar, men det er like fullt berre nevrologi. Å segje at psykologi hev ein innverknad på hjernen er tull og tøv, da den psykologiske handsaminga just er umbrøyte i hjernekjemi under aksjon! Handsaminga, um det no er samtalar eller kva det no er, er to personar som aktivt brigdar hjernekjemi, i von um at det betrar seg for ein av deim (eller kann henda deim båe?); alt, plent alt er hjernekjemi, det er ikkje å kome utanum.

Psykologi er hjernekjemi sier du. Hjernekjemi er psykologi. Selvsagt henger dem sammen. Om jeg kommer med en fornærmelse til deg vil du sannsynligvis reagere nevrologisk. Det er "bare nevrologi" - men det er selvsagt også "bare psykologi" eller "bare noe du opplever".

La meg få det klinkende klart at jeg ikke forkaster hjernekjemiske forklaringsmodeller. De har helt klart sin plass når man skal forstå fenomener som vi er i direkte erfart kontakt med.

Poenget er absolutt ikke å lage ett kunstig skille mellom hjernekjemi og f.eks psykologiske prosesser eller direkte erfart virkelighet.

Poenget er at om man skal oppnå full forståelse av ett opplevd fenomen, må man se på alle mulige tilnærmingsmåter til dette fenomenet for å få et best mulig bilde. En best mulig forståelse.

Nevrovitenskap som jeg leser nå om dagen, som konsentrerer seg om nevrologiske prosesser er da heller ikke blind for psykologiske prosesser eller opplevd virkelighet. Disse synsvinklene er nemlig med på å gjøre de nevrologiske prosessene forståelige.

Et eksempel for å illustrere:

Ta fenomenet forelskelse. Et opplevd fenomen man kan ha direkte erfaring til. Et fenomen med psykologiske forklaringsmodeller. Et fenomen man kan observere biokjemisk. Hvordan får man best forståelse av dette fenomenet? Ved å utelukkende se på biokjemiske signaler i hjernen?

Utelukker man de to andre tilnærmingsmåtene (til samme fenomen), vil man etter min mening fort sitte igjen med mindre fullstendig forståelse - enn en som ser på fenomenet fra alle tenkelige synsvinkler og tilnærmingsmåter.

Pur materialistisk tilnærming, der man utelukker andre tilnærmingsmåter vil strengt tatt ikke ta en lengre enn at man observerer f.eks økt phenylethylamin produksjon.. Hvordan den biokjemiske forandringen føles og oppleves har man ingen aning om med ren biokjemisk tilnærmmingsmåte som utelukker andre og utfyllende tilnærmingsmåter.

Bearass: det er ingen som hevder mennesker kan forståast utan å forstå psykologi, men det vi hevder er at psykologi botnar i biokjemi. Forelskelse er utelukkande eit resultat av signallering i hjernen er det vi påstår. At det kan vere nyttig å sjå tilo psykologien for å tolke det har ingen nekta på.

Då er me ikkje så usamde. Eg er heilt samtykt um at ein psykologisk tilnærming kann betra vår skjønsemd med omsyn til det me stend andsynes. Det eg reagerer på er skilje millom desse tvo modellane, når det er tvo sidor av same sak. Likninga di gjeng ikkje noko veg, dei er uavgrensa samanhangande. Dei påverkar ikkje kvarandre, men er noggrann det same – stødt. Dei psykologiske fenomena kjem ikkje av noko anna.

Jeg må si jeg har blitt mer og mer fasinert av buddhistisk filosofi. Jo mer jeg leser jo mer innser jeg hvor naivt bilde vi får av buddhismen fra skole og medier. Denne tråden inspirerte meg til å lese wikipedia-artikkelen om buddhismens idé om gjenfødsel. Jeg visste allerede at det var mer komplisert enn vi får inntrykk, siden buddhistene ikke tror på en sjel (ihvertfall som en reell entitet). Men jeg visste ikke helt hva det innebærte. Det var veldig interessant å lese om:
http://en.wikipedia.org/wiki/Rebirth_(Buddhism)

Jeg er ganske materialistisk i min filosofi, men jeg må si jeg tror dette er et ganske naivt syn.

Hvis du mener at du kan redusere alt til biokjemi mener jeg at dette er konsekvensen: Du tar et menneske og lar de vokse opp i et mørkt rom uten noen interaksjon eller opplevelser. Du tar så og aktiverer akkurat de samme nervebanene som aktiveres når noen forelskes. Er dette forelskelse?

Av fare for å høre veldig teit ut: Forelskelse er ikke bare en emosjonell affekt, det er en opplevelse, en prosess. Det er idéene om hva det betyr å være forelsket. Det er idéen om blomster, om å uttryke sine følser.. om idéen om det første kysset. Det er forventning av en fremtid. Og mye mer.. Alle disse tingene er ikke i hodet vårt samtidig når vi er forelsket (som signaler), men alle spiller inn og bidrar til prosessen som er "forelskelse".

Å redusere "selvet" til kun det som er innenfor hodeskallen er veldig vilkårlig. Og jeg tror det er noe vi merker mer og mer i vår høyteknologiske verden. "Jeg" kan sende noen elektriske signaler til en del av hjernen hvor minner er lagret, og hente opp navnet på hovedskuespilleren i Léon, eller jeg kan sende noen elektriske signaler til hendene mine, som gjør dem om til mekaniske signaler mot tastene på laptop'en min.... osv. til jeg får tilbake signal via øynene mine om at navnet var Jean Reno. Hva er forskjellen på disse to prosessene? Vi merker at våre gadgets blir mer og mer enn utvidelse av hjernen vår. Jeg mener at på samme måte er allerede hele verden en utvidelse av hjernen vår. "Å gå" er ikke bare de elektriske signalene du sender til muskelen, det er forventningen om at bakken fortsatt er under deg når du setter foten ned. At "selvet" kan reduseres til det som er innenfor huden vår er en illusjon. En veldig nyttig illusjon for overlevelse, men fortsatt en illusjon. Vi er fundamentalt sammenvevd med verden rundt oss. Både den objektive materialistiske verden og den subjektive opplevde verden (slik som opplevelsen av det første kysset).

Skyfex: Du talar um qualia, og med det hev du rett. Me kann ikkje skildra kjensla av forelsking i seg sjølv, men det er eit anna ordskifte, eit filosofisk ordskifte. Det kjem like fullt av signal i nervesystemet.

Jo. Fær du desse bakevjene og forventingane, same kor lite medviten du er om deim, er dei eit utkoma av nevrologiske prosessar i hjernen din; elles finns dei ikkje – på noko plan.

Det er samme sak fra forskjellig synsvinkel.

Nå har jeg hele tiden sagt nevrologi = direkte erfaring/psykologi (legg merke til "=" tegnet). Forandrer du på den ene siden - forandres den andre siden - "uavgrenset samanhengande" som du sier.

Det siste du sier er hvor jeg tror vi kanskje er u-enige.

Jeg har en datamaskin - ved hjelp av ytre prosesser så laster jeg inn en programvare - datamaskinens antall "nuller og enere forandrer seg". Det ene påvirker det andre. Datamaskinen består fremdeles bare av "nuller" og "enere" i en forandret form - men den ytre handlingene forandret datamaskinen. Det ene påvirket det andre.

Jeg dytter deg ut fra et stup. Din nevrologiske og biokjemiske struktur endrer seg. Din biokjemiske sammensetning reagerte på ytre omstendigheter. Det ene påvirket det andre.

Man gjør ditt eller datt og nevrologiske og biokjemiske prosesser forandrer seg. Nye nervebaner lages. osv. Jeg synes i motsetning til deg at det ikke blir feil å si at det ene påvirker det andre, selv om vi snakker om samme prosessor (hjerne).

---

Om du ser på biokjemisk sammensetning av en sjokolade og om du spiser den og smaker på den kaster dette et ganske annerledes lys over den samme sjokoladen. Samme sjokolade - forskjellige perspektiv.

Om du ser på biokjemiske sammensetning i hjernen i dødsøyeblikket - kontra å trekke siste pust selv - vil et annerledes perspektiv kastes over samme øyeblikk.

Skal vi forstå f.eks dødsøyeblikket kan vi ikke utelukkende konsentrere oss om biokjemiske og nevrologiske prosesser - og utelukke andre perspektiv.

Det samme gjelder for alle fenomener som vi er i direkte kontakt med - e.g bevisthet/liv/tanker osv.

Afasar: Jeg er ikke sikker på om det helt forstår hva jeg prøver å formidle. Selvfølgelig er alt du opplever umiddelbart representert som signaler i hjernen, og uten signalene hadde du ikke opplevd noe. Men å si at disse signalene er alt du er, eller at disse signalene alene definerer en kompleks prosess som f.eks. kjærlighet, er alt for reduksjonistisk. Signalene i hjernen kunne ikke eksistert uten verden rundt, og du ville aldri kunne stimulert hjernen til å produsere de samme signalene uten å gjøre en komplett simulering av verden. Det jeg sier er at signalene i hjernen er useparerbare fra verden og fra signaler i andres hjerner (igjennom sosial interaksjon).

Det er et interessant spørsmål som driver tankegangen min rundt det her: Når blir vi bevisst på et signal? Kan du spore lyssignalene som kommer inn i øyet, inn på retinaen, igjennom synsnerven til bakhodelappen, osv. rundt i hjernen.. og så finne et sted hvor du kan si "DER! Der er signalene vi er bevisst på. Der kommer det inn noe magisk som gjør at vi er bevisst." Jeg har en mistanke om at bevissthet vil være vanskeligere å stedfeste enn det.

Å si at "selvet" kun er de kjemiske prosessene i hodet.. det virker litt magisk for meg. For meg - som liker å prøve å sette ting i et informasjonsteoretisk lys - så er det ingen forskjell på informasjonen som kommer fra langtidshukommelsen min, og fra harddisken på laptop'en min. Således tror jeg (og ja, det blir litt synsing, men slik blir det alltid med bevissthet), at du heller ikke kan separere bevissthet fra verden rundt. Ingen verden, ikke noe å være bevisst på.

Når det gjelder døden, som var det originale temaet, så er jo selvfølgelig prosessene som er innenfor hodet vårt av spesiell interesse, siden det er de som opphører, og ikke verden. Men det jeg reagerte på var bare det å definere opplevelser/bevissthet som kun det som skjer innenfor hodet.

Det er berre en antakelse du hev. Det er ikkje slik at hjernen er ein uverksam mottakar for signal, og at den speilar det ytre verdsrom; alt du opplever, alle kjensler, bilete, romet kring deg, til og med kjærasten din er for deg eit utkoma av dei elektrokjemiske signala i hjernen din. All røynd er skapt av hjernen, og du kann ikkje forholde deg til noko anna enn det, sidan du ikkje hev høve til å oppleve "den ytre verda".

Um sjølvet eller medvitet er noko som finst ein stad i hjernen eller er eit fenomen som gjenomsyrar alt som er, er noko å dryfta, odden er at grunnlaget for alle dine røyningar kjem frå hjernen og me kann ikkje oppleve noko anna.

Bla bla. Med andre ord er det ikke noe kontinuitet. Hvis jeg blåser ut stearinlyset og tenner det på nytt, så er det ikke samme flamme. Så når man på denne måten indirekte innrømmer at det ikke er noen kontinuitet, hvorfor insisterer man på at det er det med menneskeliv? Geez.

Buddha hevder at lyset blir blåst ut og tent på nytt igjen millioner av ganger på et øyeblikk. Man "dør" og blir "født" millioner av ganger pr øyeblikk. Ny flamme hver gang. Ny person.

Gjennom direkte erfaring av denne virkeligheten, på partikkelnivå, vil man frigjøres fra "attatchment" (finnes det noe godt ord for dette på norsk?) og lidelsen som dette medfører.

Kontinuitetet ligger i at neste øyeblikk bygger på det forrige. Selv om man er forandret og ny hvert eneste øyeblikk.

Jeg liker å tenke at når du dør kommer du ut fra universet og lever i et tidløst ingenting! :P

Jeg liker og tro at når du dør, så blir du til jord.
Jeg er veldig tilfreds med den tanken, og motiverer meg til og gjøre ting.

Hvis det ikke er noe etter døden, da må du jo sannelig se og få gjort det beste ut av det her på jorden! Inspirer andre, produsere og oppdra en unge til et flott menneske, ha det morsomt.

Forhåpentligvis vil minnene om deg leve videre, i det minste en liten stund.
Kanskje du har forandret verden?

Men når du er ferdig, ja, da er du ferdig.

Har ligget en del våken å tenkt i det siste på hva som skjer etter døden. En ting jeg er merkelig er visst det bare blir helt "svart" for evigheten finnes. Det kan da ikke bare være svart hele tiden? En ting jeg har tenkt på er at man kanskje blir gjenfødt som bare en liten bakterie, eller om man blir gjenfødt til et nytt menneske? Kanskje man kommer til et annet sted?

Også noe annet rart. Er ikke det minste redd for døden. Eneste jeg tenker på visst jeg skulle dødd er hvordan personene i "livet" mitt ville taklet det? Noen ganger "gleder" jeg meg liksom til å finne ut hva som skjer.. Er jeg syk i hode?

1. Ingen, men det må da være noe slags greier? Enten det er svart, hvitt eller blått?

2. Det vil jo alltid være noe, selv om alt vi kjenner til blir borte?

Til en viss grad, men hjernen kan selvsagt være aktiv uten disse persepsjonene.
Nei, det kan man ikke, men om du aksepterer nevrologi som vitenskap, så skjer det innenfor sentralnervesystemet vårt et sted. Ikke i "den ytre verden".

Vel, selvsagt ikke, hvis man postulerer at bevisstheten er en del av verden, universet, "den fysiske verden". Poenget er at sentralnervesystemet synes å være "lukket", og vi vet at det danner ditt(eller mitt) virkelighetsbilde internt.

Hvordan vil du da definere det?

At intet varer evig er vel ikke 100% korrekt? Ting vil derimot ta andre former. Når vi dør vil vi gå i oppløsning, og atomene vi har bestått av vil settes sammen til nye molekyler og danne nye gjenstander. Teknisk sett vil vi altså vare evig.

Hvorfor skal tiden etter døden være noe forskjellig enn tiden før du ble født?

Alle er vel redd for det ukjente, alstå døden. Jeg er hvertfall ganske redd for døden, og hver gang jeg tenker på det noier jeg litt. Men jeg tror faktisk at man får en sinnsykt deilig følelse i det sekundet man dør, som en ekstrem kropps orgasme og DMT utløses. At man bli gjenfødt i en annen kropp høres ganske usannsynelig ut for meg også, men hvem vet, kanskje det stemmer? At man skal leve ett liv som gutt, og ett liv som en jente, eller leve alle mennesker sitt liv en gang :s
Alle sin time, minutt, sekund kommer en gang i fremtiden og man dør, eneste kjipe med det er at man ikke kan fortelle andre om hvordan den opplevelsen var, dette plager meg egentlig. Men nå er det ganske mye som plager meg angående livet og mysteriet rundt det.

Kilde

Kilde

Hypoteser ≠ forskning

Denne tråden består av subjektive hypoteser og meningsytringer, vitenskap er en måte å få frem objektive fakta. Det kalles en diskusjon, ikke forskning. Med mindre dere forsker på hva folk mener om døden.

Høres logisk ut.. Men kan du huske hvordan du hadde det i mors mage?
Mest sannsynlig er du ikke bevisst lengre tilbake enn til du var f.eks 2 år gammel. Selv om det er åpenbart at det var en bevisthet før ditt første minne.

Nei. En hypotese er ikke noe man tar ut av løse luften. Det er en mulig forklaring på eksisterende data.

Regnet med at det argumentet kom til å komme, da jeg (og flere før meg) benyttet meg av et veldig likt argument litt tidligere i tråden.

Så la meg omformulere bitte litte grann, hvorfor skal tilstanden man er i når man er død, være annerledes enn tilstanden før man blir unnfanget?

Enda en post: Kunke redigere min første, beklager hvis dette fremstår som spam men føler at dette er høyt relativt:

Finnes jo faktisk sånner frysere du kan bli lastet oppi når du dør, tror de ligger på minus 321.000 grader eller noe sånt (Lenge siden jeg leste om dette) dette koster da X penger i månden som familie eller du må betale før du dør. Hvis en slags form for 'fountain of youth' blir oppfunnet og de har teknologien til og gjenopplive deg vil de da gjøre dette.


Ingen garanti, men definitivt fascinerende.

Vil anbefale alle å sjekke ut Through The Wormhole - Life After Death med Morgan Freeman. Interessant


http://science.discovery.com/videos/...e-after-death/

Har sett på Discovery Science veldig mye, og det er umulig å fryse deg ned uten at du dør for så å tine deg opp igjen, er ikke som en pakke med bacon, som er like fin etter den er tint opp igjen, for alt i hjernen din dør når du fryses ned i såfall og kroppen er ute av stand til å leve igjen.

Og jeg tror det ikke skjer noe, du er borte, thats it, "himmel og helvette" er noe de kristene har startet for å få folk til å være snillere muligens?