Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  88 11889
Det eneste som jeg gjør er å enten se på Netflix eller trene. 95% av tida er det Netflix eller bare stirre ut i lufta. Har ikke lyst til å gjøre noen ting.

Er dette lathet? Føler ikke at jeg opplever noe spesielt i livet. Det sjukeste som skjer i livet mitt er kanskje en sjelden fest. Ingen romanse, ingen dype vennskap, ingen interesser, bare et lite håp om at alt dette kommer.
ओम नमो नारायण
Dodecha's Avatar
DonorCrew
Ingenting blir servert for deg, du må ut å ordne det selv.

Jo fortere man innser dette jo bedre blir mulighetene.
Sitat av Ung og dum Vis innlegg
Ingen romanse, ingen dype vennskap, ingen interesser, bare et lite håp om at alt dette kommer.
Vis hele sitatet...
Det kan komme, men du må oppsøke og skape muligheter. Det kan virke håpløst, men du må bare finne ut av det. Skole var min vei til nye muligheter.
Sitat av Dodecha Vis innlegg
Ingenting blir servert for deg, du må ut å ordne det selv.

Jo fortere man innser dette jo bedre blir mulighetene.
Vis hele sitatet...
Det er bare den delen med å tørre. Å ta kontakt med folk på den måten er som å stå på en kant flere hundre meter oppe. «Hva hvis de har andre planer» «Jeg tror ikke personen syntes jeg er noe grei å henge med» «Stakkars de, jeg skal ikke tvinge de ut»
Få deg en hobby
Jeg går allerede til privat psykolog, men jeg glemmer alltid å si det jeg egentlig burde. Begynte nå med å skrive opp følelser jeg har i notat appen på telefonen. Hittil har jeg skrevet dette:

- Ensomhet
- Ofte følelse av ubehag
- Interesser er kjedelige
- Klump i magen
- Klarer ikke å grine (numb)
- Sliter med motivasjon for å stå opp
-Humørsvingninger

Lista er langt fra ferdig. Er bare så dritt lei at livet er så sinnsykt kjipt.
Har du noen anelse hva som har gjort at du har gitt opp?
Har du vært i denne tilstanden lenge? Alder?

Var litt der da jeg var 17 år, så tok jeg et år på folkehøyskole. Så reiste jeg verden rundt et år. Men hvis ikke noe er av interesse, uansett alder så er det vanskelig å gi deg noe tips.

Eller mitt tips, kom deg ut i naturen, fisketur, badetur... telttur hva som helst, naturen gir enn noen fint ��
Sitat av Ekstase Vis innlegg
Har du noen anelse hva som har gjort at du har gitt opp?
Har du vært i denne tilstanden lenge? Alder?

Var litt der da jeg var 17 år, så tok jeg et år på folkehøyskole. Så reiste jeg verden rundt et år. Men hvis ikke noe er av interesse, uansett alder så er det vanskelig å gi deg noe tips.

Eller mitt tips, kom deg ut i naturen, fisketur, badetur... telttur hva som helst, naturen gir enn noen fint ��
Vis hele sitatet...
6-7 år med kjip mental helse. Jeg er 17 år gammel. Hvis noen av dere mener det at jeg er 17 skal gjøre hele situasjonen noe bedre så kan dere bare dra. Hele tiden har jeg hørt «det er bare puberteten». Kanskje det er puberteten, who knows. Men det betyr ikke at det ikke er vanskelig.

Jeg har også suicidale tanker som kommer og går litt som de vil.

Lista ser nå sånn ut:

- Ensomhet
- Ofte følelse av ubehag
- Interesser er kjedelige
- Klump i magen
- Klarer ikke å grine (numb)
- Sliter med motivasjon for å stå opp
- Humørsvingninger
- Føler at jeg kunn eksisterer, ikke at jeg lever
- Suicidale tanker
- Prøver å distrahere meg selv fra alt dette
Sist endret av Ung og dum; 2. juli 2021 kl. 20:41. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Cuculus panosus
robhol's Avatar
Du er deprimert og trenger bedre behandling. Ikke skyld på puberteten, man skal ikke ha det sånn.

Det kan være vanskelig å kommunisere med psykolog og lege osv, jeg foreslår at du viser listen. Sett påminnelse for notatet rett før en time, om du må.
Sitat av robhol Vis innlegg
Du er deprimert og trenger bedre behandling. Ikke skyld på puberteten, man skal ikke ha det sånn.

Det kan være vanskelig å kommunisere med psykolog og lege osv, jeg foreslår at du viser listen. Sett påminnelse for notatet rett før en time, om du må.
Vis hele sitatet...
Jeg skal det, tusen takk! Føler at å høre fra en som jobber innenfor feltet at jeg er deprimert, hadde hjulpet veldig. Ja jeg er nok det, men det hadde gjort det mye lettere å forklare til folk.

Tror ikke psykologen min er så glad i å gi diagnoser. Hun arbeider vist mer med å takle følelsene, ikke sette navn på de.
Bringer netflix og trening deg noe glede? Hvis ja, da er det ingenting galt.
Hva med skolen? Hvordan går det der? Tanker om å studere etter vgs? Der kan mye skje, nye folk, ny stimulering av hue osv.
Sitat av NodSquad Vis innlegg
Hva med skolen? Hvordan går det der? Tanker om å studere etter vgs? Der kan mye skje, nye folk, ny stimulering av hue osv.
Vis hele sitatet...
3,6 i snitt.
Skole går egentlig sjokkerende bra mtp alt som skjer.

Har lyst til å gå uni eller høyskole. Men vet ikke om det er noe jeg hadde klart.

Det skal sies at mitt kull har vært heldige med eksamen. Er 17, har aldri hatt eksamen pga corona. Det er jo både positivt og negativt. Ingen erfaring med eksamen som kan bli et problem.
Du er ung og i startfasen av ditt snart voksene liv.
Bra at du forteller om det her og får diskutert litt, fortell det same til psykologen din.

Jeg fikk mye hjelp av en runde med ssri ( cipralex) fikk en pause fra angst og uro mens jeg tok det.

Når man er 17 år er ikke alt i hjerne ferdig utviklet ( utenom følelseslivet) men det går gjerne bedre.

Ønsker deg bare lykke til og at du får den hjelpen du trenger. Peace & love
Valgfri brukertittel
meaculpaUIO's Avatar
Tenk på hva du vil ha, ikke hvordan det kan gå galt eller hva andre mener
Sitat av meaculpaUIO Vis innlegg
Tenk på hva du vil ha, ikke hvordan det kan gå galt eller hva andre mener
Vis hele sitatet...
Lettere sagt enn gjort!
Sitat av Ekstase Vis innlegg
Du er ung og i startfasen av ditt snart voksene liv.
Bra at du forteller om det her og får diskutert litt, fortell det same til psykologen din.

Jeg fikk mye hjelp av en runde med ssri ( cipralex) fikk en pause fra angst og uro mens jeg tok det.

Når man er 17 år er ikke alt i hjerne ferdig utviklet ( utenom følelseslivet) men det går gjerne bedre.

Ønsker deg bare lykke til og at du får den hjelpen du trenger. Peace & love
Vis hele sitatet...
Hvordan tar jeg opp det med medisinering med psykologen min? Hadde kanskje hjulpet med en typ SSRI. Har selv prøvd diazepam, men dette sovner jeg fort av (kanskje litt for store doser?)
Tror ikke en psykolog kan skrive ut medesiner, da må du bli henvist til fastlege eller psykriatriker.

Men det er verd å prøve ssri om det kan hjelpe deg.
Kanskje gjør det det, eller ikke.

Har du en "ubalanse i hjernen" som gjerne gir en angst og depresjon, så skulle det å medesiner en for det være på lik linje som å få medesiner for alt anna.
Kvaliteten
Værtfall si nei til alt som har med benzo og gjøre. Du risikerer og bli skikkelig avhengig og dem maskerer bare problemet der og da.du føler deg fsktisk mer jævlig etter den går ut av kroppen noe som gjør at man tar mer, så blir du fanget i en ond sirkel
Sitat av Ekstase Vis innlegg
Tror ikke en psykolog kan skrive ut medesiner, da må du bli henvist til fastlege eller psykriatriker.

Men det er verd å prøve ssri om det kan hjelpe deg.
Kanskje gjør det det, eller ikke.

Har du en "ubalanse i hjernen" som gjerne gir en angst og depresjon, så skulle det å medesiner en for det være på lik linje som å få medesiner for alt anna.
Vis hele sitatet...
Hvor mye hjalp SSRI deg?

Sitat av Sæd Vis innlegg
Værtfall si nei til alt som har med benzo og gjøre. Du risikerer og bli skikkelig avhengig og dem maskerer bare problemet der og da.du føler deg fsktisk mer jævlig etter den går ut av kroppen noe som gjør at man tar mer, så blir du fanget i en ond sirkel
Vis hele sitatet...
Er det ikke veldig forskjellig fra benzo til benzo og person til person? Er jo forskjell på feks rivo og sobril
Sist endret av Ung og dum; 2. juli 2021 kl. 22:27. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
17 år? Du har hele livet foran deg! alle muligheter er åpne du kan gå hvilken vei du vil. Du må bare våge grave litt i deg selv.
Jeg anbefaler deg å prøve å skifte livstil. Utfordre deg selv.

Ellers
Utrolig hva en lang tur uten mål og mening kan gjøre for sinnet. Dette er noe jeg fortsatt gjør i en alder av 30.
Ta en lang sykkeltur eller gåtur. Ikke ha noe mål om at du skal gå den runden. Bare la impulsene styre. Se hvor turen tar deg.
Sitat av Malaguena1 Vis innlegg
17 år? Du har hele livet foran deg! alle muligheter er åpne du kan gå hvilken vei du vil. Du må bare våge grave litt i deg selv.
Jeg anbefaler deg å prøve å skifte livstil. Utfordre deg selv.

Ellers
Utrolig hva en lang tur uten mål og mening kan gjøre for sinnet. Dette er noe jeg fortsatt gjør i en alder av 30.
Ta en lang sykkeltur eller gåtur. Ikke ha noe mål om at du skal gå den runden. Bare la impulsene styre. Se hvor turen tar deg.
Vis hele sitatet...
Hahaha var akkurat dette jeg mente når jeg skreiv det om puberteten litt lenger oppe her i tråden. Dårlig mental helse driter jo i alder. Kjenner selv 1 som har tatt selvmord og 3 som har forsøkt, alle i en alder under 20.
Blir litt som et barn som sier, "jeg liker ikke brokkoli" uten å ha smakt på brokkoli. om du forstår? Tankene er låst.

Jeg er i samme situasjon som deg, i en alder av 30 (har ikke vært sånn siden jeg var 17) Det er jævlig stusselig.
Ingen damer, har ikke pult på 5år. har ingen venner, bare folk som ringer når de vil ha noe.
Det er hardt å innse. såvidt jeg har kontakt med familien min.

Men jeg velger å leve - fordi livet er herlig. Jeg er fri. Jeg er frisk, Jeg kan se, Jeg kan puste, Jeg kan høre.
Jeg kan gjøre hva jeg vil. Livet har så mye å by på. Alt kan skje og man vet aldri hva morgendagen bringer.

Mulighetene stopper bare når jeg velger bort livet.

Avslutter jeg livet, får jeg aldri vite hva livet hadde å by på. Jeg får aldri vite hva jeg kunne oppleve.

Du har hele livet for deg. Du er 17år. Du skal glede deg til 20årene, de beste årene i livet ditt.

Legger ved dette bilde av Theodor kittelsen. Det forklarer kanskje budskapet bedere enn mine ord

Sist endret av Malaguena1; 2. juli 2021 kl. 23:19.
gå tur, spise sunt, være ute i solen en halvtime.
Så har du flere ting på listen enn netflix og trening.
Ja altså, det du skriver her høres ut som typiske tegn på depresjon. Ting har vært spesielt rart den siste tiden, noe som gjør at mange av oss føler oss verre. Ungdomsårene er også helt merkelig, kan ikke se for meg hvordan dere har det.

Hvis du vil prøve ut medisiner, gjør det. Hvis du tenker at det kunne vært aktuelt med studier, test det- men alt må ikke stresses og gjøres øyeblikkelig. Det er ikke noe galt i å jobbe ett år eller fire.. Kanskje ta lappen og utforske kommunen og landet ditt med noen venner. Om folk flytter etter vgs- oppsøk noen du engang har kost deg med, og som du tror har noen felles interesser som deg. Det er etter vgs livet og du tar form, for alvor. Ikke stress så sykt med ting
Sitat av Ekstase Vis innlegg
Tror ikke en psykolog kan skrive ut medesiner, da må du bli henvist til fastlege eller psykriatriker.
Vis hele sitatet...
Okei så hvordan gjør jeg dette? Er det noe jeg kan snakke med psykologen min om?
Det er jo nettopp det du kan snakke med psykologen din om og med.
Psykologen din kan ikke skrive ut noe til deg sånn jeg vet, men personen kan hjelpe deg så du får en lege til å skrive noe ut til deg.
Er ikke helt kjent med prosessen dit ( ingen erfaring) , men snakk med psykologen så får du hjelp og veiledning!
Sitat av Ekstase Vis innlegg
Det er jo nettopp det du kan snakke med psykologen din om og med.
Psykologen din kan ikke skrive ut noe til deg sånn jeg vet, men personen kan hjelpe deg så du får en lege til å skrive noe ut til deg.
Er ikke helt kjent med prosessen dit ( ingen erfaring) , men snakk med psykologen så får du hjelp og veiledning!
Vis hele sitatet...
Takk!

Er det normalt for deprimerte personer å ha humørsvigninger? Liksom ikke at alt blir bra til tider, men at ting kan være litt greier noen ganger?
Sitat av Ung og dum Vis innlegg
Er det ikke veldig forskjellig fra benzo til benzo og person til person? Er jo forskjell på feks rivo og sobril
Vis hele sitatet...
Kan være noen sier det er forskjell på benzo fra person til person. Men uansett blir en stor del av folk som tar noen form for stoffet avhengig.

Kjenner en del folk som ville begynne på det av samme grunn som deg. Et par av de slutta etter kort tid siden de ikke fungerte som normalt.

Og flertallet av de som er igjen mistet reseptet for lenge siden, men ble så hekta at de knarker i seg alle former for benzo de kan få tak i...

Btw, jeg er på samme alder som deg De jeg tenker på nå er stort sett noen år eldre enn meg da, men fortsatt.
Har vært innom rusmiljøet også, er ikke noe jeg anbefaler å komme i nærheten av. Folk liker seg der siden folk dømmer ikke der, men når alt kommer til alt er mange så glad i knark at de stjeler fra sine beste venner for å få en god kveld


Gjerne skriv et svar til dette om det er noe mer du vil spørre meg om.
Orka ikke lese alt så unnskyld om det allerede er nevnt.

Kjenner meg litt for 8år siden. Har du hatt en adhd utredning? Jeg gjorde det selv helt greit på skolen uten medisiner(ADD).
Etter jeg starta på medisiner så fikk hodet litt ro så jeg slapp å være sliten.
Fikk litt energi til overs så ikke alt blei ett ork,samtidig som at ikke hode gikk i 1000 og endte i negative tanker hele dagen.
Er ikke sikkert det er situasjonen for deg bare lufter en tanke
Føler listen er ganske ferdig snart:

- Ensomhet
- Ofte følelse av ubehag
- Interesser er kjedelige
- Klump i magen
- Klarer ikke å grine (emosjonelt nummen)
- Sliter med motivasjon for å stå opp
- Humørsvingninger (styrer også mitt sosiale batteri)
- Føler at jeg kunn eksisterer, ikke at jeg lever
- Suicidale tanker i perioder
- Prøver å distrahere meg selv fra alt dette
- Kjeder meg mye
- Føler jeg er i min egen «boble»
- Veldig filosofisk (ofte pessimistisk)
- Takler dårlig mange oppgaver på engang og det resulterer ofte i ekstremt stress
- Varierende selvbilde

Det er en stund til neste psykolog time, men fir dere update.
Å si til en deprimert 17-åring at hen har hele livet foran seg er som å vise et bilde av oksygen til noen som drukner. Det hjelper ikke, og er ganske frekt. Jeg håper ts ser sånne kommentarer som et feilslått forsøk på å hjelpe og ikke uforskammethet.

Det kan rett og slett være du må bytte psykolog. Mange prøver psykolog én gang og når det ikke funker føler de at de har gitt det et forsøk, men man må finne en terapeut som gjør at det klaffer.

Veldig bra at du skriver ned lister med tankene dine. Som nevnt tidligere skal man ikke ha det slik, og det er mulig å gjøre noe med det, men det finnes ikke mirakelløsninger.
Jeg har kjent på samme følelsen som deg.
Det som var problemet mitt den gang var mangel på D-vitamin.

Men det trenger ikke å være det for deg altså. Bare pass på at du er nok ute i solen eller får i deg nok gjennom kosten, event tilskudd.

Så vil jeg anbefale deg å lage en visjonstavle på Pinterest
Det høres kanskje tullete ut, men da har du noen konkrete ønsker.
Pin bilder av hva du vil ha i livet ditt.

Min er full av steder jeg vil oppleve, at jeg vil ha lange gode frokoster, at jeg skal være flink til å trene litt, spise sunt, nyte småting og være god på kjærlighet.

Jeg blir også veldig stresset, og det viste seg at det var Asperger.
Så nå tar jeg det roligere.

Livet kan av og til virke platt, men da gjelder det å distrahere seg selv litt.

Er det noe du kan lese om, et prosjekt du kan gå igang med? (Pinterest visjonstavle^^)

Ønsker deg masse lykke til ❤️

Livet er egentlig fantastisk ✨✨(men jeg vet at det av og til ikke føles sånn)

The Power of Now med Eckhart Tolle hjalp meg veldig en gang i tiden.
Sist endret av Tardi; 4. juli 2021 kl. 13:25. Grunn: Fjerning av emoticon som ikke var kjent
Sitat av bruisepristine Vis innlegg
Hvis du er ute etter et ekkokammer der folk kun skriver det du ønsker å lese er nok ikke dette forumet for deg. Å be noen slappe av og puste med magen er ingenting annet enn velmenende råd. Jeg beklager hvis du føler det annerledes.
Vis hele sitatet...
Her er bakbeina. Men tilbake til spørsmålene til TS, du nevnte du går til privat psykolog? Hvor lenge er det mellom timene dine?
Sist endret av BlueGrot; 4. juli 2021 kl. 15:11.
Sitat av Ung og dum Vis innlegg
Føler listen er ganske ferdig snart:

- Ensomhet
- Ofte følelse av ubehag
- Interesser er kjedelige
- Klump i magen
- Klarer ikke å grine (emosjonelt nummen)
- Sliter med motivasjon for å stå opp
- Humørsvingninger (styrer også mitt sosiale batteri)
- Føler at jeg kunn eksisterer, ikke at jeg lever
- Suicidale tanker i perioder
- Prøver å distrahere meg selv fra alt dette
- Kjeder meg mye
- Føler jeg er i min egen «boble»
- Veldig filosofisk (ofte pessimistisk)
- Takler dårlig mange oppgaver på engang og det resulterer ofte i ekstremt stress
- Varierende selvbilde

Det er en stund til neste psykolog time, men fir dere update.
Vis hele sitatet...
Jeg kjenner meg igjen i så og si alt du skriver, og jeg lider av depresjon. Jeg har dog dårlig selvbilde hele tiden, til og med i gode perioder, og jeg griner mye også. Er noen år eldre enn deg, men søkte hjelp allerede som 14-åring. Dessverre har jeg ikke blitt så mye bedre selv om jeg har gått til psykolog i mange år. Gjort fremskritt på noen områder, men jeg sliter fortsatt. Er 26 år i dag.

Ser at noen anbefaler medisin, men helt ærlig ville jeg vært forsiktig med det. Jeg var en prøvekanin i tenårene når det gjaldt medisinering, til slutt kunne jeg selv velge hvilke medisiner jeg ville prøve. Ingenting fungerte. Jeg tror at om man virkelig skal slå i hjel depresjonen så er det tankemønstre man må jobbe med. Det høres enkelt ut, men tro meg, det er ekstremt vanskelig. I perioder tilnærmet umulig. For noen hjelper medisinert helt sikkert - det gjorde ikke det for meg.

Det er fint å høre at du allerede går til psykolog. Det er viktig å huske at det er du som sitter med verktøyene, men psykologen kan lære deg hvordan du bruker de. At du er i fysisk aktivitet (trening) er kjempe bra, det finnes svært mye forskning som viser at det å mosjonere nok og være fysisk aktiv har mye å si for den mentale helsen. Det er ikke en vidunderkur, men det kan lette litt på symptomene og gjøre tilværelsen litt bedre. Om du føler det er vanskelig å kommunisere med psykologen, bør du bytte til en annen. Husk at med en psykolog kan du være brutalt ærlig og si nøyaktig hva du tenker og føler. Om du mener at vedkommende ikke hjelper deg nok, må du si det, slik at psykologen kan finne ut hvordan hen kan hjelpe deg på best mulig måte.

Om du er glad i å lese kan jeg anbefale boken "Lykketyvene". En fin bok for oss som sliter, for de som er pårørende og for behandlere. Den er passende for alle som har en relasjon til depresjon, enten det er de selv som sliter eller noen som står dem nær. Første bud i behandling er jo å forstå seg selv, hvorfor man tenker og sier det man gjør, hvordan følelsene blir påvirket og hvordan helsen din henger sammen. Da er det litt enklere å vite hva man skal gjøre. Det vanskelige er dog å gjøre alle disse tingene. Rutiner, trening, spise bra, dyrke interesser og hobbyer osv.

Har ikke så lyst til å utlevere meg selv så mye her, men om du lurer på noe så må du bare sende meg melding!

Sitat av Malaguena1 Vis innlegg
Blir litt som et barn som sier, "jeg liker ikke brokkoli" uten å ha smakt på brokkoli. om du forstår? Tankene er låst.

Jeg er i samme situasjon som deg, i en alder av 30 (har ikke vært sånn siden jeg var 17) Det er jævlig stusselig.
Ingen damer, har ikke pult på 5år. har ingen venner, bare folk som ringer når de vil ha noe.
Det er hardt å innse. såvidt jeg har kontakt med familien min.

Men jeg velger å leve - fordi livet er herlig. Jeg er fri. Jeg er frisk, Jeg kan se, Jeg kan puste, Jeg kan høre.
Jeg kan gjøre hva jeg vil. Livet har så mye å by på. Alt kan skje og man vet aldri hva morgendagen bringer.

Mulighetene stopper bare når jeg velger bort livet.

Avslutter jeg livet, får jeg aldri vite hva livet hadde å by på. Jeg får aldri vite hva jeg kunne oppleve.

Du har hele livet for deg. Du er 17år. Du skal glede deg til 20årene, de beste årene i livet ditt.

Legger ved dette bilde av Theodor kittelsen. Det forklarer kanskje budskapet bedere enn mine ord

Vis hele sitatet...
Så du mener at depresjon er et valg, og at om man bare velger bort depresjonen så blir man frisk? Om 4 år er jeg ferdig med 20-årene, og tro meg, 20-årene har vært verre enn tenårene. Å si til trådstarter at den tiden vil bli den beste tiden i hans liv, er ikke noe som vil hjelpe på en depresjon. Tvert imot kan det gjøre vondt verre.
Sist endret av Donaukinder; 4. juli 2021 kl. 17:17. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Cuculus panosus
robhol's Avatar
Det er mye "thanks, I'm cured!" i denne tråden. Null galt med å ville oppmuntre, men pep talks er altså ikke en godkjent behandling mot depresjon. Det hjelper ikke, og kan i mange tilfeller faktisk forverre problemet.

Spesielt frasen "dE bEsTe åReNe i LiVeT" er horribel - hvis man har det jævlig elendig, hvordan tror dere den virker? I beste fall blir den avfeid for det den er: en meningsløs, upersonlig, lite gjennomtenkt klisjé. Hvis man kommer i skade for å ta det til seg er det synonymt med at resten av livet er håpløst.

Kutt ut. Seriøst.
Sist endret av robhol; 4. juli 2021 kl. 22:30.
Sitat av robhol Vis innlegg
Det er mye "thanks, I'm cured!" i denne tråden. Null galt med å ville oppmuntre, men pep talks er altså ikke en godkjent behandling mot depresjon. Det hjelper ikke, og kan i mange tilfeller faktisk forverre problemet.

Spesielt frasen "dE bEsTe åReNe i LiVeT" er horribel - hvis man har det jævlig elendig, hvordan tror dere den virker? I beste fall blir den avfeid for det den er: en meningsløs, upersonlig, lite gjennomtenkt klisjé. Hvis man kommer i skade for å ta det til seg er det synonymt med at resten av livet er håpløst.

Kutt ut. Seriøst.
Vis hele sitatet...
Hater å høre det greiene der. Samme med "bare kom deg ut i naturen!". For meg blir det til "faen så ubrukelig jeg er som ikke klarer det engang"...

Men når det kommer til å få nye bekjentskaper osv så må man komme seg ut på et vis. Jeg satt stille på rommet i alt for mange år, og det kom ikke akkurat noen inn der og henta meg. Så snart jeg bygde opp mot til å ta et par sjanser begynte det å skje mye. Fortsett med behandling, og kanskje prøv deg på folkehøyskole eller noe, eller gå videre som student. Det pleier å ordne seg, men man må gjerne jobbe litt mot at ting skal skje.
Sitat av robhol Vis innlegg
Det er mye "thanks, I'm cured!" i denne tråden. Null galt med å ville oppmuntre, men pep talks er altså ikke en godkjent behandling mot depresjon. Det hjelper ikke, og kan i mange tilfeller faktisk forverre problemet.

Spesielt frasen "dE bEsTe åReNe i LiVeT" er horribel - hvis man har det jævlig elendig, hvordan tror dere den virker? I beste fall blir den avfeid for det den er: en meningsløs, upersonlig, lite gjennomtenkt klisjé. Hvis man kommer i skade for å ta det til seg er det synonymt med at resten av livet er håpløst.

Kutt ut. Seriøst.
Vis hele sitatet...
Det er en form for "toxic positivity". Det er ikke bra om en deprimert person blir møtt med denne typen holdninger. For det første får man ikke sine problemer anerkjent, for det andre får man ikke hjelp og for det tredje vil det resultere i at den deprimerte ikke tør å snakke om sine problemer. Det kan ha mange andre negative konsekvenser å opptre slik ovenfor noen som sliter.

Jeg skal ikke kjefte på de som gjør det, for de fleste vet ikke bedre og det er ikke alle som har kunnskap om psykisk helse. Det er da likevel viktig å dele kunnskap med dem. Når en person deler sine vonde tanker med noen så er det helt forferdelig å få høre "jammen du må bare tenke positivt så ordner det seg". Personen som sier disse tingene mener sannsynligvis ikke noe vondt med det, men de kan likevel gjøre stor skade.
Problemet med en depresjon er at det ikke går an å se noen ende på det. Andrew Solomon beskriver sånn: " When you are depressed, the past and future are absorbed entirely by the present moment, as in the world of a three-year-old. You cannot remember a time when you felt better, at least not clearly, and you certainly cannot imagine a future when you will feel better."

Greia er at uansett om du vet at det går over så går det ikke an å føle det, fordi følelsene funker ikke. Folk tror at de vet hva depresjon er fordi de har hatt det vondt, men det er ikke det samme i det hele tatt. Det motsatte av depresjon er ikke glede, men vitalitet. Det er som å være på utsiden av verden, eller inni en osteklokke eller noe, fysisk avskåret fra den verden alle andre mennesker lever i. Jo mer folk snakker om at "du har jo så mye fint å sette pris på i livet ditt", jo verre er det, for det bare understreker at du ikke er i stand til å opprette kontakt med noe av dette fine. Det funker ikke å muntre dem opp, for det er ikke humøret deres som er problemet. Det er mangelen på kontakt med seg selv og verden.

Donaukinder gir gode råd, det er mye bra du kan gjøre for deg selv ved å sørge for rutiner, trening og sosial kontakt. Det kurerer ikke depresjon i seg selv, men isolasjon og inaktivitet forsterker den. Det er også et godt råd å bytte terapeut hvis du ikke synes det funker. Og selvsagt, er det noe konkret i livet ditt som gjør at du ikke har det bra, så bør det adresseres.
Jeg skal lese og svare på alt etterpå. Sitter å venter på timen min nå. Veldig stressa for å fortelle psykologen alt dette. Wish me luck
Sitat av Ung og dum Vis innlegg
Jeg skal lese og svare på alt etterpå. Sitter å venter på timen min nå. Veldig stressa for å fortelle psykologen alt dette. Wish me luck
Vis hele sitatet...
Lykke til!
Takk for masse bra innlegg (selvom jeg kanskje er uenig med noen)!

Psykologen sa at jeg ganske sikkert har depresjon, er mye engstelig og genrelt psykisk sliten. Jeg har altså ingen diagnose, men har nok lidelsen. Noen som vet hvordan man går fra å snakke om at man har depresjon til å få det ned på papirene?
Sitat av Ung og dum Vis innlegg
Takk for masse bra innlegg (selvom jeg kanskje er uenig med noen)!

Psykologen sa at jeg ganske sikkert har depresjon, er mye engstelig og genrelt psykisk sliten. Jeg har altså ingen diagnose, men har nok lidelsen. Noen som vet hvordan man går fra å snakke om at man har depresjon til å få det ned på papirene?
Vis hele sitatet...
Er det viktig å ha det på papirene? Det viktige er at du får behandling som hjelper deg. Var det ok å snakke med psykologen?
Det man må husker er at man ofte trenger en diagnose på papirene for å få utløst midler og ressurser til behandling. Grunnen til at det f.eks går inflasjon i ADD/ADHD-diagnoser er jo ikke for å sykeliggjøre samfunnet, men fordi skolevesenet og barnepsykologien er blitt veldig formalisert og lite fleksibelt, så man må ha papirene. Dersom du trenger diagnosen for å få videre hjelp kan du fint spørre psykologen om dette, men å ha en diagnose bare for å ha en diagnose er lite hensiktsmessig. Det kan være til hjelp overfor skolen dersom du trenger tilrettelegging der.

Du må ikke grue deg for å fortelle psykologen hva du føler. Dette er jobben til psykologen. Det er sårt å åpne seg men psykologen er en fagperson.
Sitat av Ung og dum Vis innlegg
Takk for masse bra innlegg (selvom jeg kanskje er uenig med noen)!

Psykologen sa at jeg ganske sikkert har depresjon, er mye engstelig og genrelt psykisk sliten. Jeg har altså ingen diagnose, men har nok lidelsen. Noen som vet hvordan man går fra å snakke om at man har depresjon til å få det ned på papirene?
Vis hele sitatet...
Om det er viktig for deg å få en diagnose og få det på papir, så bør du snakke med psykologen om det. Men hvorfor er det viktig?

Sitat av BlueGrot Vis innlegg
Det man må husker er at man ofte trenger en diagnose på papirene for å få utløst midler og ressurser til behandling. Grunnen til at det f.eks går inflasjon i ADD/ADHD-diagnoser er jo ikke for å sykeliggjøre samfunnet, men fordi skolevesenet og barnepsykologien er blitt veldig formalisert og lite fleksibelt, så man må ha papirene. Dersom du trenger diagnosen for å få videre hjelp kan du fint spørre psykologen om dette, men å ha en diagnose bare for å ha en diagnose er lite hensiktsmessig. Det kan være til hjelp overfor skolen dersom du trenger tilrettelegging der.

Du må ikke grue deg for å fortelle psykologen hva du føler. Dette er jobben til psykologen. Det er sårt å åpne seg men psykologen er en fagperson.
Vis hele sitatet...
Det er nok en vesentlig stor forskjell på ADHD og depresjon. ADHD er en nevroutviklingsforstyrrelse mens depresjon er en psykisk lidelse. Med andre ord er det nok viktig å få det på papiret om man har ADHD, men det er ikke like relevant for depresjon. Jeg klarer ikke helt å finne gode grunner til å få en slik diagnose (depresjon) på papiret, annet enn som dokumentasjon på at man trenger tilrettelegging i forbindelse med skole og jobb.
Sist endret av Donaukinder; 5. juli 2021 kl. 15:39. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av BlueGrot Vis innlegg
Det man må husker er at man ofte trenger en diagnose på papirene for å få utløst midler og ressurser til behandling. Grunnen til at det f.eks går inflasjon i ADD/ADHD-diagnoser er jo ikke for å sykeliggjøre samfunnet, men fordi skolevesenet og barnepsykologien er blitt veldig formalisert og lite fleksibelt, så man må ha papirene. Dersom du trenger diagnosen for å få videre hjelp kan du fint spørre psykologen om dette, men å ha en diagnose bare for å ha en diagnose er lite hensiktsmessig. Det kan være til hjelp overfor skolen dersom du trenger tilrettelegging der.
Vis hele sitatet...
Det er ikke sånn lengre, at diagnoser utløser ressurser i skolen. Det var sånn tidligere, da lette man nærmest etter noen "bokstaver" å henge på elevene for å få ressurser til tilrettelegging. Det er imidlertid ofte dånn på DPS, at de må ha diagnoser for å forsvare å holde på deg, dersom det er kø av andre som trenger hjelp. Fastlegen må også sette diagnose hvis du skal sykmeldes, da blir det typisk depresjon, uspesifisert, bare for å henge det på noe. Du trenger ikke noe formell testing for det.

Hvis du derimot har en privat psykolog som ikke er totalt opphengt i diagnoser, så bør du være glad til. Psykiatriske diagnoser er bare modeller å forstå symptomer ut fra, og er kun nyttige i den grad de hjelper til å finne riktig behandling eller tilrettelegging. Det er ikke som et virus, liksom. Det er ikke en fasit på problemene dine.
Sist endret av *pi; 5. juli 2021 kl. 15:48.
Idag hadde jeg sex med en fyr når jeg var sikkelig rusa på hasj. Jeg hadde egentlig ikke lyst. Skulle bare være en koselig date. Men endte med sex 3 ganger som jeg angrer sikkelig på. Føler meg sinnsykt dritt.

Nå går alt til helvete. Satt på bussen hjem med suicidale tanker. Ingen jeg kjenner som bryr seg eller skjønner, så kom hit.

Ting tok ekstremt stor sving idag. Trudde han her var en god fyr og at kanskje det var en sjans for at jeg kunne finne noen. Isteden blir jeg utnytta seksuelt 3 ganger, ganske røft. og nå kommer alt av symptomer tilbake. Hadde en nesten en pause fra noen av de nevnte symptomene før jeg traff han idag, pga følte dett kom til å gå sikkelig bra.

I natt sover jeg med hettegenser og bukse.

Hører currently på: im so sick of this - guccihighwaters

Blackout - CHVSE

Har mye å si, men kan ikke si det fordi alle tror jeg er gal. Prøvde å si noe av denne dritten til beste kompisen, fikk bare ut at jeg var deprimert og stressa jævlig mye.

Han er imot rusmiddler utenom alko og niko, så han skjønner ikke hvorfor jeg røyker. Han skjønner ikke hvorfor alt jeg vil er å ta oxy noengang. Han skjønner ikke det helvette. Faen han lever i skyene. Hadde han virkelig brydd seg så hadde han skjønt mee.

Så jævlig lame, sitter her alene å skriver om noe så fuckings waste of time.

Skal aldri ha sex igjen. Det der var siste gang. Faen så kvalmt.

Alt ble plutselig så jævlig meningsløst. Vurderte ærlig å bare stikke av. Ikke at noen bryr seg.
Sist endret av Ung og dum; 8. juli 2021 kl. 03:11. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Cuculus panosus
robhol's Avatar
Folk skjønner ikke alltid. Det er ikke det samme som å ikke bry seg, det er bare at de er heldige nok til å ha null forutsetninger for å vite hvordan det er.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Føler ting er ganske dritt nå, samtidig som det er greit. Alt føles komplisert ut.

For noen måneder siden tenkte jeg på å ta selvmord i sommer. Men nå er jeg litt mer optimistisk ihvartfall.

Føler sangen Good news av Mac Miller forklarer det ganske bra hvordan jeg har det nå.

Skulle ønske ting var lettere. Livskvaliteten er nok ikke den best, men jeg er ikke kjempe deprimert tror jeg. En del av meg vil bare gi opp alt, allikavel fortsetter jeg bare.

Nevnte å starte på medisiner i dag for mamma. Hun virka ikke veldig positiv til det. Var litt blanda respons egentlig.

Hva skjedde med han lille gutten som alltid var glad? Han lille gutten som smilte fra øret til øret om han fikk mat eller om broren ville leke med han. Alt var så simpelt. Alt var så greit.

Tiden gikk og han lille gutten møtte verden. En stor og skummel plass. Kunne han gjøre en ting annerledes hadde det vært å nyte ting mer når alt var lett.

Hvis jeg sammenlikner sånn så er det skummelt å tenke på at jeg har tenkt på selvmord. Jeg kjenner meg ikke igjen. Moren min som bare har tatt vare på meg hele livet mitt, gjort ALT hun kunne for at jeg skulle ha det bra. Skulle jeg bare forlate hun?

Ikke mange timene siden jeg sist tenkte på det å forlate verden. Jeg begynner å bli litt redd for hva jeg kan gjøre. Rett over skrev jeg at jeg har det greit, men dette kan jo ikke være greit.

Er så dritt lei av å føle at jeg er ubrukelig. At alt jeg gjør er enten et waste av energi eller at jeg kunn gjør ting verre.

Mamma vet at jeg har hat selvmords tanker, men ikke at jeg har hat det nylig og at de er så intense. Er redd for å si det fordi alt blir så ekte. Hittil er det bare min lille hemmelighet.

Hva skal jeg gjøre?

(Jeg skal ikke drepe meg selv, slapp av. Men jeg er bekymret for meg selv)

Ble litt sånn små paranoid nå. Vet at om jeg hadde sagt dette til psykologen hadde hun vel sagt ifra til foreldra. Men det skjer vel ikke noe her (med politiet evt)?
Sist endret av Ung og dum; 21. juli 2021 kl. 02:48. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Update: Jeg lever enda