Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  92 18683
Jeg er så lei av å aldri føle at jeg virkelig lever. Aldri kjenne på den følelse av du er en del av noe. Aldri føle at du kan bidra med noe. Uansett hva jeg gjør så føles alt bare dødt. Ingenting føles likt lenger. Om det bare kunne vært noe som gidde meg følelsen av at jeg virkelig lever. Det kunne vært normal sorg, hva som helst. Jeg savner å kunne grine alt ut. Jeg savner når det ikke var noen bekymringer. Tidene da alt var lett. Nå om dagen virker alle mål og drømmer fjerne.

En ting jeg har skjønt etter at depresjonen min ble veldig ille er hvor mye det endrer følelser. Du har fortsatt følelser men det er som at det er et grått filter over de. Følelsen av glede er veldig vaska ut og jeg kjenner ingen ekte glede. Hele følelseslivet føles veldig falskt. Og det gjør alt annet også.

Jeg gjør alt jeg kan for å bli bedre, men det virker ikke som at normale følelser noengang vil komme tilbake. Har hørt om at folk sier at depresjon føles ut som at det er deg mot verden. I mitt tilfelle føles det heller ut som at det er verden mot meg. Jeg skaper ingenting nytt, jeg klarer ikke hjelpe eller bidra til noen ting. Mitt største ønske er å gjøre en positiv forskjell. Spørsmålet er om den drømmen noengang kommer til å gå i oppfyllelse. Eneste forskjellen jeg gjør er negativ.

Skole var før en plass hvor jeg møtte venner og kjente at jeg levde. En plass hvor jeg kjente at jeg passet inn og at folk satt pris på meg. Nå er det stikk motsatt. Jeg er redd for at jeg ikke vil klare å fullføre skolegangen. Alt ser ganske håpløst ut og jeg har ingen motivasjon til å gå på skole. Hva har det å si uansett, om jeg dropper skole eller fortsetter?

Er så lei av å være deprimert. Vil bare finne lyset i dette mørket. Jeg begynner å bli desperat. Har virkelig ikke lyst til å dø, men samtidig har jeg ikke så lyst til å fortsette å leve. Er det noen her som vet om noe jeg kan gjøre?

Trener 4 ganger i uka, spiser så sunt jeg klarer, prøver å gå turer hvis jeg blir veldig deprimert, drar på psykologtimer, kommer alltid på skolen. Alt det funker så vidt.
Skriv ned positive ting hver kveld. (takknemlighet, om deg selv, om andre osv)

Fullfør skolen, det vil du takke deg selv for senere i livet.

Det beste er å kjempe
hejt enig netflix produser bare generisk kjedelig kontent to earn money" politisk og mainstream- korekt ...såå det er bare kjedelig barnslig generisk kontent,,
prøve privat torrent servers ,mye mer bra er der ))
NOOOOOOOOOOOOOOOOOO-
robhol's Avatar
Sitat av Ung og dum Vis innlegg
Trener 4 ganger i uka, spiser så sunt jeg klarer, prøver å gå turer hvis jeg blir veldig deprimert, drar på psykologtimer, kommer alltid på skolen. Alt det funker så vidt.
Vis hele sitatet...
Du gjør allerede en helvetes innsats, og det høres ut som du takler rutinene bra. Det er lovende. Ikke glem det - ting du gjør bra er ikke noe å ta for gitt. Da blir man bare sittende og fokusere enda mer på de negative sidene, og det er ganske uheldig.

Klisjéer om å "stå i det" er fryktelig kjedelige, men du er midt inne i en innsats som forbedrer situasjonen din og deg som person. Det tar tid, og i mellomtiden er det ikke alltid mye annet man får gjort.
Sitat av robhol Vis innlegg
Du gjør allerede en helvetes innsats, og det høres ut som du takler rutinene bra. Det er lovende. Ikke glem det - ting du gjør bra er ikke noe å ta for gitt. Da blir man bare sittende og fokusere enda mer på de negative sidene, og det er ganske uheldig.

Klisjéer om å "stå i det" er fryktelig kjedelige, men du er midt inne i en innsats som forbedrer situasjonen din og deg som person. Det tar tid, og i mellomtiden er det ikke alltid mye annet man får gjort.
Vis hele sitatet...
Tusen takk. Er en ting da. Jeg er ikke helt sikker på om det er bare depresjon, pga følelsene mine er ganske svingete. Når jeg skreiv det lange innlegget sist så var jeg veldig deprimert. Men, det er tider jeg føler andre ting. Feks ekstremt sinne, ekstremt stress, også en sjelden gang er det ekstrem energi.

Er det mulig å ta en test for ulike diagnoser? Nå tror jeg det faktisk hadde hjulpet. Sånn at jeg slipper å sitte her usikker på hva jeg føler.
Sitat av Ung og dum Vis innlegg

Er det mulig å ta en test for ulike diagnoser? Nå tror jeg det faktisk hadde hjulpet. Sånn at jeg slipper å sitte her usikker på hva jeg føler.
Vis hele sitatet...
Det må du snakke med psykologen din om. Det er ikke noen selvtest du kan ta for å få vite nøyaktig diagnose, ei heller kan noen her diagnostisere deg. Overlat akkurat det til profesjonelle.
Sitat av Ung og dum Vis innlegg
Update: Jeg lever enda
Vis hele sitatet...
Så bra

Vi har alle vært unge og dumme og
må lære å være den vi er ...
Sist endret av radion; 9. august 2021 kl. 21:43. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Ung og dum Vis innlegg
Tusen takk. Er en ting da. Jeg er ikke helt sikker på om det er bare depresjon, pga følelsene mine er ganske svingete. Når jeg skreiv det lange innlegget sist så var jeg veldig deprimert. Men, det er tider jeg føler andre ting. Feks ekstremt sinne, ekstremt stress, også en sjelden gang er det ekstrem energi.

Er det mulig å ta en test for ulike diagnoser? Nå tror jeg det faktisk hadde hjulpet. Sånn at jeg slipper å sitte her usikker på hva jeg føler.
Vis hele sitatet...
Hvor lenge har du gått til psykolog, da jeg startet var en utredning noe av det første som ble gjort.
Sitat av Kloakk Vis innlegg
Hvor lenge har du gått til psykolog, da jeg startet var en utredning noe av det første som ble gjort.
Vis hele sitatet...
Er ikke helt sikker, men begynner å bli en god stund. Kanskje 5 måneder. Går til en privat psykolog. Tror det har ganske mye å si fra psykolog til psykolog og om det er offentlig eller privat. Hun har ihvartfall ikke snakket noe om utredning.

Sitat av radion Vis innlegg
Så bra

Vi har alle vært unge og dumme og
må lære å være den vi er ...
Vis hele sitatet...
Takk takk. Ja prøver å lære meg hvordan denne rare verden fungerer.

Sitat av *pi Vis innlegg
Det må du snakke med psykologen din om. Det er ikke noen selvtest du kan ta for å få vite nøyaktig diagnose, ei heller kan noen her diagnostisere deg. Overlat akkurat det til profesjonelle.
Vis hele sitatet...
Tenkte å ta det opp med psykologen ja. Bare lurte hvis noen viste om psykologen kunne teste for flere diagnoser. Men, jeg kan bare høre med hun når jeg har time.

Vil anbefale alle her å sjekke ut Mac Miller sin musikk, den har hjulpet meg veldig. Spessielt «Come Back to Earth», «Good News» og «Circles». Musikk har alltid vært en escape men samtidig noe som hjelper meg.

Angels - Acoustic av Tom Walker. Det er en fantastisk sang som gir meg litt håp på de verste dagene. «Its a long road when you’re on your own».

Fortsetter å gå helt til beina mine sliter ut.
Sist endret av Ung og dum; 10. august 2021 kl. 04:11. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Yo, jeg har ikke lest alle svara her inne, så du får se vekk om noen allerede har sagt det samme.

Du nevnte at du blir litt usikker rundt sosiale ting. Om å tenke at andre egentlig ikke vil henge med deg og sånt.

Det er bare en måte å komme seg ut av det på; å gi blaffen i hva de tenker om deg når du er rundt dem.
Og for meg, klarer jeg bare å gi blaffen i dem om jeg synes godt om meg selv.
Og jeg synes bare godt om meg selv når jeg gjør ansvarfulle og/eller meningsfulle ting jeg setter pris på. (Det kan være så lite som å ha rydda rommet, eller studert litt i en hobby f.eks)

Jeg mener ikke at man skal tro man er bedre enn andre eller noe. Men å ha egenskaper og verdier man selv setter pris på, som gjør at man ikke er redd for å bli eksponert for å være en taper eller noe sånt.
Kompetanse (uansett sammenheng) er motgiften til usikkerhet.
Sitat av Ung og dum Vis innlegg
Er ikke helt sikker, men begynner å bli en god stund. Kanskje 5 måneder. Går til en privat psykolog. Tror det har ganske mye å si fra psykolog til psykolog og om det er offentlig eller privat. Hun har ihvartfall ikke snakket noe om utredning.
Vis hele sitatet...
Det kan være at det ikke er like vanlig hos private psykologer ja, men kan være lurt å ta det opp som du sier, så kanskje finner dere noe som gjør det lettere å vite hvilke verktøy som kan brukes for å kanskje nøste opp i noen av problemene
Sitat av Kloakk Vis innlegg
Det kan være at det ikke er like vanlig hos private psykologer ja, men kan være lurt å ta det opp som du sier, så kanskje finner dere noe som gjør det lettere å vite hvilke verktøy som kan brukes for å kanskje nøste opp i noen av problemene
Vis hele sitatet...
Tok det opp med hu. Fikk da høre at hun likte å fokusere på følelser og mente at en diagnose kan skade mer enn den kan komme til gode. Ser argumentene imot, men jeg er overbevist at en diagnose vil hjelpe indirekte. Hva skal jeg gjøre?? Hun er en grei psykolog altså, men akk det der var ganske negativt. Det burde jo være opp til meg om jeg vil sjekke om jeg har en diagnose når vi betaler 1000kr timen?! Eller er det kanskje at problemene mine ikke er seriøse nok.

Virker nesten som at det ikke er noe særlig hjelp å få før det går sikkelig ille. Hadde en ekstrem energi boost tidligere, da alt føles veldig svingete. Mener da allikavel at selvmordstanker ikke er noe en frisk person går å tenker på.

Har vært så langt nede at jeg vurderte å gjøre noe veldig dumt sånn at folk skulle se at jeg sliter. Er ekstremt lei av å høre «det er en del av det å være tenåring» eller «alle har det sånn engang iblant» «jeg er også sliten» «du hjelper ikke til med noenting hjemme, skjerp deg!»

Hvis alt jeg gjør er så jævlig feil, hvorfor gidder folk å bruke tid på meg. Send meg til psykiatrisk avdeling så blir alle kvitt meg. Eller bare drit å bry seg. La meg gå til grunde. Ikke som at jeg fortjener oppmerksomhet.
Sist endret av Ung og dum; 14. august 2021 kl. 05:03. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Ung og dum Vis innlegg
Tok det opp med hu. Fikk da høre at hun likte å fokusere på følelser og mente at en diagnose kan skade mer enn den kan komme til gode. Ser argumentene imot, men jeg er overbevist at en diagnose vil hjelpe indirekte. Hva skal jeg gjøre?? Hun er en grei psykolog altså, men akk det der var ganske negativt. Det burde jo være opp til meg om jeg vil sjekke om jeg har en diagnose når vi betaler 1000kr timen?! Eller er det kanskje at problemene mine ikke er seriøse nok.

Virker nesten som at det ikke er noe særlig hjelp å få før det går sikkelig ille. Hadde en ekstrem energi boost tidligere, da alt føles veldig svingete. Mener da allikavel at selvmordstanker ikke er noe en frisk person går å tenker på.

Har vært så langt nede at jeg vurderte å gjøre noe veldig dumt sånn at folk skulle se at jeg sliter. Er ekstremt lei av å høre «det er en del av det å være tenåring» eller «alle har det sånn engang iblant» «jeg er også sliten» «du hjelper ikke til med noenting hjemme, skjerp deg!»

Hvis alt jeg gjør er så jævlig feil, hvorfor gidder folk å bruke tid på meg. Send meg til psykiatrisk avdeling så blir alle kvitt meg. Eller bare drit å bry seg. La meg gå til grunde. Ikke som at jeg fortjener oppmerksomhet.
Vis hele sitatet...
Det var trist lesning, og som du sier selv, så burde det være opp til deg om du vil ha en utredning. Jeg vet ikke hvor komfortabel du er med psykologen din, men om du syns ho ellers er grei ville jeg sagt at for din del tror du det ville hjulpet deg å ta en utredning. Om ho da igjen sier "nei" så vurder å få en utredning en annen plass.

Jeg var nok endel eldre enn deg når jeg gikk til psykolog, men for min del var det til stor hjelp i å få en diagnose, da kunne jeg lese meg opp på diagnosen og, over tid, lære meg hvordan jeg best kunne leve med den. Noen ganger er ikke det å bli frisk et mål i seg selv.

Det betyr ikke at man ikke kan få det bedre, stort sett kan man det, men jeg mener at en utredning gjør det mye enklere å finne ut hvilke veier man må gå for å få det bedre.

Og jeg tror ikke du gjør så mye feil og jeg tror ikke de andre egentlig syns det heller, men det kan være vanskelig, spesielt i nære relasjoner, å forholde seg til noen man er så fryktelig glad i, men ikke vet hvordan man kan hjelpe de.

Jeg tror det rett å slett bunner i at de blir frustrerte fordi de så gjerne vil at du skal ha det godt, men ikke vet hva de skal gjøre for å hjelpe på vei, og det er enda en grunn til å få en utredning, kanskje en utredning og en evt diagnose vil kunne hjelpe de rundt deg å forstå, kanskje de kan finne en ro i å lese om den eventuelle diagnosen og dermed også ikke føle seg så hjelpesløs?

Så prøv å snakk med psykologen igjen og se om det ikke er mulig å ta en utredning. Og bare så du vet det, det er ikke noe galt med deg, diagnose eller ei, livet er vanskelig for de aller fleste om de vil innrømme det eller ei
Sitat av Kloakk Vis innlegg
Det var trist lesning, og som du sier selv, så burde det være opp til deg om du vil ha en utredning. Jeg vet ikke hvor komfortabel du er med psykologen din, men om du syns ho ellers er grei ville jeg sagt at for din del tror du det ville hjulpet deg å ta en utredning. Om ho da igjen sier "nei" så vurder å få en utredning en annen plass.

Jeg var nok endel eldre enn deg når jeg gikk til psykolog, men for min del var det til stor hjelp i å få en diagnose, da kunne jeg lese meg opp på diagnosen og, over tid, lære meg hvordan jeg best kunne leve med den. Noen ganger er ikke det å bli frisk et mål i seg selv.

Det betyr ikke at man ikke kan få det bedre, stort sett kan man det, men jeg mener at en utredning gjør det mye enklere å finne ut hvilke veier man må gå for å få det bedre.

Og jeg tror ikke du gjør så mye feil og jeg tror ikke de andre egentlig syns det heller, men det kan være vanskelig, spesielt i nære relasjoner, å forholde seg til noen man er så fryktelig glad i, men ikke vet hvordan man kan hjelpe de.

Jeg tror det rett å slett bunner i at de blir frustrerte fordi de så gjerne vil at du skal ha det godt, men ikke vet hva de skal gjøre for å hjelpe på vei, og det er enda en grunn til å få en utredning, kanskje en utredning og en evt diagnose vil kunne hjelpe de rundt deg å forstå, kanskje de kan finne en ro i å lese om den eventuelle diagnosen og dermed også ikke føle seg så hjelpesløs?

Så prøv å snakk med psykologen igjen og se om det ikke er mulig å ta en utredning. Og bare så du vet det, det er ikke noe galt med deg, diagnose eller ei, livet er vanskelig for de aller fleste om de vil innrømme det eller ei
Vis hele sitatet...
Du har mange gode argumenter her. Skal ta det opp igjen med psykologen. Denne gangen kan jeg jo argumentere for det. Er jo også som du sier, kan hende det hjelper nær familie. Dette er viktig for meg. Vil ikke utsette de for mye stress pga meg. Hvis da en diagnose kan hjelpe er det grunn nok i seg selv.
Sitat av Ung og dum Vis innlegg
Du har mange gode argumenter her. Skal ta det opp igjen med psykologen. Denne gangen kan jeg jo argumentere for det. Er jo også som du sier, kan hende det hjelper nær familie. Dette er viktig for meg. Vil ikke utsette de for mye stress pga meg. Hvis da en diagnose kan hjelpe er det grunn nok i seg selv.
Vis hele sitatet...
Høres ut som en plan, og vit at du utsetter ingen for stress, det er ikke din feil, verken hvordan du føler deg eller om de lar seg stresse av det, jeg har barn selv og når jeg tok det valget var jeg vel inneforstått med hvor mye man elsker barna sine, men også hvor mange forskjellige veier det fins i livet.

Det jeg mener er, foreldrene dine valgte å få barn, om de ikke hadde tenkt igjennom at også deres barn kan få psykiske lidelser eller i alle fall vil gå igjennom tøffe perioder så får det stå på dem og ikke deg. Jeg syns det virker som du prøver så godt du kan med tanke på hvordan du føler deg. Du er villig til å snakke om det, både med psykolog og de i denne tråden og det viser at du prøver
Sist endret av Kloakk; 14. august 2021 kl. 13:27.
Sitat av Ung og dum Vis innlegg
Tok det opp med hu. Fikk da høre at hun likte å fokusere på følelser og mente at en diagnose kan skade mer enn den kan komme til gode. Ser argumentene imot, men jeg er overbevist at en diagnose vil hjelpe indirekte. Hva skal jeg gjøre?? Hun er en grei psykolog altså, men akk det der var ganske negativt. Det burde jo være opp til meg om jeg vil sjekke om jeg har en diagnose når vi betaler 1000kr timen?! Eller er det kanskje at problemene mine ikke er seriøse nok.

Virker nesten som at det ikke er noe særlig hjelp å få før det går sikkelig ille. Hadde en ekstrem energi boost tidligere, da alt føles veldig svingete. Mener da allikavel at selvmordstanker ikke er noe en frisk person går å tenker på.

Har vært så langt nede at jeg vurderte å gjøre noe veldig dumt sånn at folk skulle se at jeg sliter. Er ekstremt lei av å høre «det er en del av det å være tenåring» eller «alle har det sånn engang iblant» «jeg er også sliten» «du hjelper ikke til med noenting hjemme, skjerp deg!»

Hvis alt jeg gjør er så jævlig feil, hvorfor gidder folk å bruke tid på meg. Send meg til psykiatrisk avdeling så blir alle kvitt meg. Eller bare drit å bry seg. La meg gå til grunde. Ikke som at jeg fortjener oppmerksomhet.
Vis hele sitatet...

Psykologi er vel basert på Sigmund Freud, som mente at jo mer passiv man er, jo mer vil komme ut. Det kan være vanskelig å få ordentlige svar og som regel blir spørsmål besvart i form at en nytt spørsmål. Som du selv har opplevd, så er det mange psykologer som vegrer seg for å stille diagnoser, samt gi konkrete svar.

Min erfaring er at jeg har fått mye mer ut av det å gå til en coach, enn jeg fikk ut å gå til psykolog. Kanskje det er noe for deg?
Sitat av Ung og dum Vis innlegg

Har vært så langt nede at jeg vurderte å gjøre noe veldig dumt sånn at folk skulle se at jeg sliter. Er ekstremt lei av å høre «det er en del av det å være tenåring» eller «alle har det sånn engang iblant» «jeg er også sliten» «du hjelper ikke til med noenting hjemme, skjerp deg!»
Vis hele sitatet...
Jeg ville prøvd å finne en ordning hvor en kan flytte.

Hvis en har masse negative assosiasjoner til mennesker og
steder, så er det vanskelig å komme seg ut av en depresjon.

En må finne mennesker som ikke trekker en ned og sørge for at en befinner seg i områder hvor en føler seg normal, slik at det blir lettere å "reparere skaden" en er pådratt.
Sist endret av itori123; 14. august 2021 kl. 14:43.
Vær forsiktig med å syns for mye synd i deg selv, forresten. Noen ganger er det godt og komfortabelt, og det blir en del av egenomsorg og det å ta vare på seg selv. Ha medfølelse med seg selv og erkjenne at man har det vondt og jævlig. Men når man begynner å dyrke elendigheten bevisst, vil det bli enda vanskeligere å komme seg ut av det. Om det er så viktig for deg å bli utredet og få en diagnose, bør du be om henvisning til DPS om din nåværende psykolog ikke ønsker å gjøre det. Om du tenker at det er bedre å forholde seg til en diagnose og at det blir mer oversiktlig for deg, så kan det også hjelpe behandlingen. Å pådra seg offerrollen er kjempe skadelig, noen ganger litt nødvendig, men som oftest gjør det mer skade enn nytte. Det er noe jeg lærte litt for sent.

Dette med at du er tenåring.... Det ER faktisk relevant. Tenårene er ekstremt kaotiske. De periodene i livet hvor hormonene er spinnville, er når man er tenåring og i overgangsalderen. Og hos gravide kvinner, men det er jo ikke relevant for deg. Det handler ikke om å dysse ned problemene dine, men å forklare at ting kan være ekstra jævlig nettopp på grunn av alderen du er i. Du holder på å å bli voksen og skal finne din plass i livet! Det er en kjempe stor jobb! Skulle gjerne sagt at det blir enklere når du kommer i midten av 20-årene, men blir ikke så mye bedre da. Men man har gjerne mer kunnskap og livserfaring, og ser ting på en litt annerledes måte. Alderen løser dog ikke alle problemer, men jo mer man eldes, jo mer erfaring får man, og det kan ha innvirkning på behandling, tankemønstre og psyken generelt. Når jeg var 16 år gammel og suicidal ville jeg ikke høre på de voksne i det hele tatt fordi de skjønte jo ingenting, mente jeg. De skjønte mer enn jeg trodde, men jeg likte å tenke at jeg var ekspert på det meste og at så lenge ingen tenkte AKKURAT det samme som meg, så kunne de for alt i verden ikke forstå. Det er ikke så bra å tenke om mennesker.

Sitat av Ung og dum Vis innlegg
Tusen takk. Er en ting da. Jeg er ikke helt sikker på om det er bare depresjon, pga følelsene mine er ganske svingete. Når jeg skreiv det lange innlegget sist så var jeg veldig deprimert. Men, det er tider jeg føler andre ting. Feks ekstremt sinne, ekstremt stress, også en sjelden gang er det ekstrem energi.

Er det mulig å ta en test for ulike diagnoser? Nå tror jeg det faktisk hadde hjulpet. Sånn at jeg slipper å sitte her usikker på hva jeg føler.
Vis hele sitatet...
Ikke for å være frekk, men tror du snart må begynne å kommunisere med denne psykologen du går til. Du vet jo hva du føler, en diagnose vil ikke gi de følelsene mer mening. Det vil derimot samtaleterapi med refleksjon, da gjerne kognitiv samtaleterapi.
Sist endret av Medusa; 14. august 2021 kl. 14:53. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Selvhjelpskurs med videoer
https://nhi.no/psykisk-helse/kognitiv-terapi/

5 om dagen for psykisk helse

Knytt bånd
Mennesker er sosiale vesener, og vi trenger hverandre for å føle tilhørighet og mening. Noen trenger mange, noen trenger få, men alle trenger noen.
Å ha et nettverk av mennesker rundt oss, noen vi kan dele livet med og hente støtte fra, gjør at vi føler oss tryggere og gladere. Derfor er det viktig å knytte sosiale bånd til andre. Venner, kolleger, familie og lokalmiljø utgjør en slags grunnmur i livet, og den bør vedlikeholdes.
Tips:
Hør om noen vil være med og gå en tur.
Lag en avtale med en venn du ikke har sett på en stund.
Besøk en venn eller slektning som er mye alene.
Inviter noen på søndagsmiddag.
Ring istedenfor å sende tekstmelding.
Meld deg som frivillig. Det finnes mange lokale initiativ og organisasjoner.

Vær aktiv
Å være aktiv innebærer å gjøre noe. Det kan være alt fra å spille brettspill eller drive med håndarbeid, til å delta på et kurs eller være i fysisk aktivitet. Det er fint om du har en aktivitet eller flere som du virkelig har glede av, og som er en naturlig del av hverdagen din.
De som er aktive sammen med andre, opplever at det sosiale bidrar til økt trivsel og godt humør. Utendørsaktiviteter gir frisk luft og sollys, og det kan redusere stress, øke energinivået og virke positivt både på livskvalitet og søvn.
Å være fysisk aktiv er godt for kroppenxog gjør at du føler deg bra. Økt fysisk aktivitet betyr ikke at du må svette, investere i spesielle klær eller melde deg inn i et treningsstudio.
Tips:
Lag noen faste avtaler med deg selv og/eller andre.
Vær aktiv på vei til jobb. Sykle eller gå om du kan, velg kollektivtransport framfor bil når det er mulig.

Vær oppmerksom
Øv deg på å være oppmerksom og legge merke til det som er rundt deg. Bruk øyne, ører og nesa aktivt. Å legge merke til noe vakkert eller uvanligxkan gi glede og en følelse av å være mer tilstede i livet. Se på omgivelsene rundt deg, hvordan naturen endrer seg, og legg merke tilxdet fine ved mennesker du møter.
Tips:
Ta en ny vei til jobben
Hvordan kjennes været mot ansiktet i dag?
Lat som du går opp veien der du bor for første gang.
Hva smaker egentlig dagens første kaffe? Ikke gjør alt mulig annet samtidig – kjenn etter!
Hvordan er det å pusse tennene med motsatt hånd?

Fortsett å lære
Å lære seg nye ting gir glede og stolthet. De som fortsetter å lære og utfordre seg selv sier oftere at de kjenner seg optimistiske og har håp og selvtillit. Å sette seg mål og nå dem gir en god mestringsopplevelse. Og målene trenger ikke å være kjempehøye.
Tips:
Ta opp igjen noe du tidligere i livet har hatt lyst til å lære.
Lær deg sudoku (om du ikke kan det allerede).
Finn ut hvordan du holder sykkelen ved like.

Gi til andre
Å gi handler om å gjøre noe for andre. Alt fra å gi en vennlig kommentar til å bidra i frivillig arbeid, styrker bånd mellom mennesker. Det gir økt livskvalitet.
Tips:
Smil til en du ikke kjenner.
Hjelp noen med noe praktisk.
Gjør noen en tjeneste uten at de har bedt om det.
Se om du kan bidra i frivillig arbeid gjennom frivillig.no
Sitat av Donaukinder Vis innlegg
Vær forsiktig med å syns for mye synd i deg selv, forresten. Noen ganger er det godt og komfortabelt, og det blir en del av egenomsorg og det å ta vare på seg selv. Ha medfølelse med seg selv og erkjenne at man har det vondt og jævlig. Men når man begynner å dyrke elendigheten bevisst, vil det bli enda vanskeligere å komme seg ut av det. Om det er så viktig for deg å bli utredet og få en diagnose, bør du be om henvisning til DPS om din nåværende psykolog ikke ønsker å gjøre det. Om du tenker at det er bedre å forholde seg til en diagnose og at det blir mer oversiktlig for deg, så kan det også hjelpe behandlingen. Å pådra seg offerrollen er kjempe skadelig, noen ganger litt nødvendig, men som oftest gjør det mer skade enn nytte. Det er noe jeg lærte litt for sent.

Dette med at du er tenåring.... Det ER faktisk relevant. Tenårene er ekstremt kaotiske. De periodene i livet hvor hormonene er spinnville, er når man er tenåring og i overgangsalderen. Og hos gravide kvinner, men det er jo ikke relevant for deg. Det handler ikke om å dysse ned problemene dine, men å forklare at ting kan være ekstra jævlig nettopp på grunn av alderen du er i. Du holder på å å bli voksen og skal finne din plass i livet! Det er en kjempe stor jobb! Skulle gjerne sagt at det blir enklere når du kommer i midten av 20-årene, men blir ikke så mye bedre da. Men man har gjerne mer kunnskap og livserfaring, og ser ting på en litt annerledes måte. Alderen løser dog ikke alle problemer, men jo mer man eldes, jo mer erfaring får man, og det kan ha innvirkning på behandling, tankemønstre og psyken generelt. Når jeg var 16 år gammel og suicidal ville jeg ikke høre på de voksne i det hele tatt fordi de skjønte jo ingenting, mente jeg. De skjønte mer enn jeg trodde, men jeg likte å tenke at jeg var ekspert på det meste og at så lenge ingen tenkte AKKURAT det samme som meg, så kunne de for alt i verden ikke forstå. Det er ikke så bra å tenke om mennesker.


Ikke for å være frekk, men tror du snart må begynne å kommunisere med denne psykologen du går til. Du vet jo hva du føler, en diagnose vil ikke gi de følelsene mer mening. Det vil derimot samtaleterapi med refleksjon, da gjerne kognitiv samtaleterapi.
Vis hele sitatet...
Syntes nok litt for synd på meg selv. Vetta faen hva jeg holder på med jeg. Trudde jeg gjorde noe riktig men tydeligvis ikke. Skal jeg være 100% ærlig her så har rus ganske mye å si tror jeg. Jeg har ingen lang historie med det, men jeg er ikke ny heller. Starta å røyke hasj når jeg var 15 som jeg gjorde en stund, kanskje 9 måneder før jeg ble tatt ellerno. Prøvde også MDMA i den perioden og valium. I løpet av rus kontrakten prøvde jeg litt forskjellig (sliter endel med hukommelsen i det siste men jeg prøver). Har ihvartfall også prøvd ritalin, kokain og alkohol. Etter disse få eksperimentene har jeg oppdaget en ny verden. En verden jeg gjerne ville levd i på fulltid.

Det jeg vil fram til er nok at jeg finner rus kjempe interessant. Og bare det å vite at jeg kan få psykoaktive stoffer mot depresjon, gjør diagnose mye mer fristende. Det høres drit teit ut. Men jeg vet ikke as.

Kunne gjerne røyka meg fjern resten av livet. Er ikke så veldig mye annet som frister egentlig. Vet ikke om dette ga noe mening eller hva jeg ville med dette men ja. Tror jeg bare ender opp på gata eller med overdose i tidlig alder uansett hva jeg gjør. Rus er bare for gøy og fristende. Liksom, hvorfor stresse når du kan bare ta en blå liksom.

Tar ikke noe særlig om dagen. Kanskje bare en jay her og der. Men ærlig, hvordan klarer folk å leve edru. Det er jo helt jævlig. Bare en serie med skuffelser hele veien.

Tror kanskje ikke jeg tenker klart akkurat nå, har skjedd masse dritt. Måtte slå opp med ei fordi jeg ikke klarte å elske henne. Og eyyy skolen starter. Burde jeg ikke være glad

Spår en framtid som teksten i Blackout av CHVSE
Sist endret av Ung og dum; 17. august 2021 kl. 04:04. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Vet dette er litt kontrversielt, men her et lavterskel tips.

Når du tenker "Tror jeg bare ender opp på gata eller med overdose i tidlig alder uansett hva jeg gjør." eller "Det er jo helt jævlig. Bare en serie med skuffelser hele veien."

Stopp den tankerekka før "Liksom, hvorfor stresse når du kan bare ta en blå liksom." og husk at du "Kunne gjerne røyka meg fjern resten av livet."

Så rull en jay og gjør noe morro, gå en tur i parken, lag en god middag for én eller se en nøye utvalgt film.
Sitat av Ung og dum Vis innlegg
Syntes nok litt for synd på meg selv. Vetta faen hva jeg holder på med jeg. Trudde jeg gjorde noe riktig men tydeligvis ikke. Skal jeg være 100% ærlig her så har rus ganske mye å si tror jeg. Jeg har ingen lang historie med det, men jeg er ikke ny heller. Starta å røyke hasj når jeg var 15 som jeg gjorde en stund, kanskje 9 måneder før jeg ble tatt ellerno. Prøvde også MDMA i den perioden og valium. I løpet av rus kontrakten prøvde jeg litt forskjellig (sliter endel med hukommelsen i det siste men jeg prøver). Har ihvartfall også prøvd ritalin, kokain og alkohol. Etter disse få eksperimentene har jeg oppdaget en ny verden. En verden jeg gjerne ville levd i på fulltid.

Det jeg vil fram til er nok at jeg finner rus kjempe interessant. Og bare det å vite at jeg kan få psykoaktive stoffer mot depresjon, gjør diagnose mye mer fristende. Det høres drit teit ut. Men jeg vet ikke as.

Kunne gjerne røyka meg fjern resten av livet. Er ikke så veldig mye annet som frister egentlig. Vet ikke om dette ga noe mening eller hva jeg ville med dette men ja. Tror jeg bare ender opp på gata eller med overdose i tidlig alder uansett hva jeg gjør. Rus er bare for gøy og fristende. Liksom, hvorfor stresse når du kan bare ta en blå liksom.

Tar ikke noe særlig om dagen. Kanskje bare en jay her og der. Men ærlig, hvordan klarer folk å leve edru. Det er jo helt jævlig. Bare en serie med skuffelser hele veien.

Tror kanskje ikke jeg tenker klart akkurat nå, har skjedd masse dritt. Måtte slå opp med ei fordi jeg ikke klarte å elske henne. Og eyyy skolen starter. Burde jeg ikke være glad

Spår en framtid som teksten i Blackout av CHVSE
Vis hele sitatet...
Jeg hadde en lenger periode i slutten av tenårene hvor jeg røkte hasj over tid. Det var det jeg så frem til og en god virkelighetsflukt. Innså ganske raskt at det på sikt var ødeleggende og gjorde vondt verre, så jeg kutta det ut før ting ble for ille. Jeg er ganske forsiktig med rusmidler, til og med "bare" alkohol, for jeg vet at fallhøyden er enorm om man skal utvikle avhengighet eller bruke det som mestringsstrategi når ting er vanskelig. Få hjelp med rusen før det er for sent, det er et fengsel uten like som du ikke vil sitte i. Du er så ung enda og at du allerede går til psykolog er kjempe bra. Men det hjelper ikke om du ikke deltar i behandlingen.

Og ja, livet ER jævlig. Noen ganger tenker jeg at der er ikke noe positivt til livet i det hele tatt. Alt er meningsløst. Folk smiler og er glade når der er så mye som er galt i verden. Se på det som skjer i Kabul. Se på jordskjelvet i Haiti. Se på fattigdommen verden over. Menneskehandel. Krig. Sult. Alt vi vet, og alt vi ikke vet. Kommer aldri i mitt liv til å påstå at livet er fint, for det er det ikke. Menneskeheten er smart, men ond, og verdenen er et grusomt sted. Heldigvis bor jeg og du i et land hvor man er privilegert bare av å være norsk statsborger.
Sist endret av Medusa; 17. august 2021 kl. 10:14.
Sitat av Donaukinder Vis innlegg
Jeg hadde en lenger periode i slutten av tenårene hvor jeg røkte hasj over tid. Det var det jeg så frem til og en god virkelighetsflukt. Innså ganske raskt at det på sikt var ødeleggende og gjorde vondt verre, så jeg kutta det ut før ting ble for ille. Jeg er ganske forsiktig med rusmidler, til og med "bare" alkohol, for jeg vet at fallhøyden er enorm om man skal utvikle avhengighet eller bruke det som mestringsstrategi når ting er vanskelig. Få hjelp med rusen før det er for sent, det er et fengsel uten like som du ikke vil sitte i. Du er så ung enda og at du allerede går til psykolog er kjempe bra. Men det hjelper ikke om du ikke deltar i behandlingen.

Og ja, livet ER jævlig. Noen ganger tenker jeg at der er ikke noe positivt til livet i det hele tatt. Alt er meningsløst. Folk smiler og er glade når der er så mye som er galt i verden. Se på det som skjer i Kabul. Se på jordskjelvet i Haiti. Se på fattigdommen verden over. Menneskehandel. Krig. Sult. Alt vi vet, og alt vi ikke vet. Kommer aldri i mitt liv til å påstå at livet er fint, for det er det ikke. Menneskeheten er smart, men ond, og verdenen er et grusomt sted. Heldigvis bor jeg og du i et land hvor man er privilegert bare av å være norsk statsborger.
Vis hele sitatet...
Folk er nok ikke ond, men har antakeligvis problemer med aggresjon. De ser dermed glede i å få ut aggresjon.
Hvis alle disse "onde" hadde begynt å gå på lykkepiller, så ville en lettere se at folk egentlig ikke er ond. Egentlig skulle en selv ha produsert alle disse stoffene, men enkelte klarer ikke dette - noe som fører en til hvorfor enkelte er slikt.
Sist endret av itori123; 17. august 2021 kl. 13:06.
Les bøker (mange bøker man kan le så man griner av eller kjempe spennende å lære om filosofi og naturen)

Gå på museumer (skikkelig fascinerende om mumier og dinosaurer for eksempel)

Kunstutstillinger (ofte gratis vin)

Sightseeing i egen by (masse fine perler å oppdage hvor man bare wow føles som på ferie plutselig)

Meld deg på ting som klatring, improteater kurs, kjøp en rockering, begynn med DIY greier hjemme enten det er møbler du pusser opp, krydder hylle eller julekort du lager.

Jobb og spar penger til reising. Slå ihjel tid med å gjøre grundig research av reisemål, hoteller, lokale sjarmerende steder, butikker, attraksjoner så hele turen er spikra fra ankomst til avreise med masse spennende innhold. Jeg kan bruke et halvår på bare sånt!
Sitat av itori123 Vis innlegg
Folk er nok ikke ond, men har antakeligvis problemer med aggresjon. De ser dermed glede i å få ut aggresjon.
Hvis alle disse "onde" hadde begynt å gå på lykkepiller, så ville en lettere se at folk egentlig ikke er ond. Egentlig skulle en selv ha produsert alle disse stoffene, men enkelte klarer ikke dette - noe som fører en til hvorfor enkelte er slikt.
Vis hele sitatet...
Hadde det ikke vært for normer og regler hadde nok vi mennesker vært temmelig jævlige. Vi er i stor grad påvirket av miljø og samfunn. Bare se hvordan det står til i landene hvor der ikke er styresmakter som bestemmer og normer og regler som må overholdes.

Mennesker er nok ikke fra naturens side onde, nei, men jeg tror ikke vi er så gode som vi ønsker å ha det til. Men jeg er pessimist og deprimert da, ikke ta meg altfor alvorlig.
Sist endret av Medusa; 17. august 2021 kl. 18:16.
Sitat av Donaukinder Vis innlegg
Jeg hadde en lenger periode i slutten av tenårene hvor jeg røkte hasj over tid. Det var det jeg så frem til og en god virkelighetsflukt. Innså ganske raskt at det på sikt var ødeleggende og gjorde vondt verre, så jeg kutta det ut før ting ble for ille. Jeg er ganske forsiktig med rusmidler, til og med "bare" alkohol, for jeg vet at fallhøyden er enorm om man skal utvikle avhengighet eller bruke det som mestringsstrategi når ting er vanskelig. Få hjelp med rusen før det er for sent, det er et fengsel uten like som du ikke vil sitte i. Du er så ung enda og at du allerede går til psykolog er kjempe bra. Men det hjelper ikke om du ikke deltar i behandlingen.

Og ja, livet ER jævlig. Noen ganger tenker jeg at der er ikke noe positivt til livet i det hele tatt. Alt er meningsløst. Folk smiler og er glade når der er så mye som er galt i verden. Se på det som skjer i Kabul. Se på jordskjelvet i Haiti. Se på fattigdommen verden over. Menneskehandel. Krig. Sult. Alt vi vet, og alt vi ikke vet. Kommer aldri i mitt liv til å påstå at livet er fint, for det er det ikke. Menneskeheten er smart, men ond, og verdenen er et grusomt sted. Heldigvis bor jeg og du i et land hvor man er privilegert bare av å være norsk statsborger.
Vis hele sitatet...
Hvordan skal jeg få hjelp med rusen? Eneste jeg kan tenke på er ruskontrakt, og det er bare å drite i. Ruskontrakt er noe av det jævligste jeg har vært med på. Hver uke bli påminnet om at du er en kriminell drittsekk som burde holde seg unna fokk, ellers takk. Rehab? Hell nah, er ikke så ille, røyker jo bare noen jays. Poenget mitt er at jeg ser for meg at jeg kommer til å slite med avhengighet siden jeg allerede er forelsket i drugs. Eneste som frister er å være rusa 24/7.

Ser ikke noe poeng eller mening i livet. Alt er jævlig, og som du sier mennesker er også jævlige (onde). Livet er ikke mer enn en opplevelse. Hvorfor kaste bort den opplevelsen på å bli mer såra av venner som kommer til å svikte deg, eller bli hjerteknust av kjærester som slår opp med deg. Nei takk, chiller heller med dop.

Sånn helt ærlig, hva er poenget med å etablere en familie? Eller «gjøre en forskjell». Når jorda er bare ett lite sandkorn i universet.
Sitat av Ung og dum Vis innlegg
Hvordan skal jeg få hjelp med rusen? Eneste jeg kan tenke på er ruskontrakt, og det er bare å drite i. Ruskontrakt er noe av det jævligste jeg har vært med på. Hver uke bli påminnet om at du er en kriminell drittsekk som burde holde seg unna fokk, ellers takk. Rehab? Hell nah, er ikke så ille, røyker jo bare noen jays. Poenget mitt er at jeg ser for meg at jeg kommer til å slite med avhengighet siden jeg allerede er forelsket i drugs. Eneste som frister er å være rusa 24/7.

Ser ikke noe poeng eller mening i livet. Alt er jævlig, og som du sier mennesker er også jævlige (onde). Livet er ikke mer enn en opplevelse. Hvorfor kaste bort den opplevelsen på å bli mer såra av venner som kommer til å svikte deg, eller bli hjerteknust av kjærester som slår opp med deg. Nei takk, chiller heller med dop.

Sånn helt ærlig, hva er poenget med å etablere en familie? Eller «gjøre en forskjell». Når jorda er bare ett lite sandkorn i universet.
Vis hele sitatet...
Jeg tror det er verre å kjøre seg selv i grøfta med rus, enn det er å ha et godt vennskap som til slutt ender opp med at man blir såret. Jeg tror også det er verre å sitte uten hjem, uten venner, uten familie, blakk og med rusavhengighet, enn det er å leve et helt normalt liv. Kjenner du noen som er tungt rusavhengige? I så tilfelle burde du ta deg en lang samtale med dem, og se hvordan de lever. Man trenger ikke være narkoman for å kjenne på hvor mye jævelskap avhengighet kan bringe til livet. Har hatt flere rusavhengige venner tidligere og livet deres har sakte men sikkert gått til helvete. Ingen av dem har kommet seg ut av det den dag i dag, dessverre.
Sist endret av Medusa; 21. august 2021 kl. 12:34.
Hei! Når du er alene kan man ha opplevelsen av at du står fritt til å gjøre hva du vil med tida di, du har ikke ansvar for andre. Dette er fritt og godt og kan føles meningsløst.

Når man får barn og starter familie får man en mening, man skal ta vare på noen andre.

Skjønner hva du mener men ingenting i livet er statisk, alt er dynamisk og flytende. Det du tenker er riktig for deg nå er ikke nødvendigvis det du tenker er riktig for deg ett år eller to frem i tid.

Jeg vil korrigere deg og si at vi har mange fantastiske individer men at samfunnet vi lever i suger. Det norske samfunnet suger. Samhold? Åpenhet? LoL

Hvis du heller vil chillen med drugs er forståelig det. Det kan føles trygt og kjent i motsetning til de relasjonene du nevner der, men denne trygge tilstanden fører liten progresjon eller positiv påvirkning vil jeg påstå.

For din egen del, vær sosial og kast deg uti ting.
Sitat av Jerna Vis innlegg
Hei! Når du er alene kan man ha opplevelsen av at du står fritt til å gjøre hva du vil med tida di, du har ikke ansvar for andre. Dette er fritt og godt og kan føles meningsløst.

Når man får barn og starter familie får man en mening, man skal ta vare på noen andre.

Skjønner hva du mener men ingenting i livet er statisk, alt er dynamisk og flytende. Det du tenker er riktig for deg nå er ikke nødvendigvis det du tenker er riktig for deg ett år eller to frem i tid.

Jeg vil korrigere deg og si at vi har mange fantastiske individer men at samfunnet vi lever i suger. Det norske samfunnet suger. Samhold? Åpenhet? LoL

Hvis du heller vil chillen med drugs er forståelig det. Det kan føles trygt og kjent i motsetning til de relasjonene du nevner der, men denne trygge tilstanden fører liten progresjon eller positiv påvirkning vil jeg påstå.

For din egen del, vær sosial og kast deg uti ting.
Vis hele sitatet...
Samtidig er vi enormt privilegerte, spesielt om man ser til andre land. Men vet at det er fy fy å si at Norge er et godt land og at vi er heldige som bor her, til folk som sliter. Hensikten er ikke å gi dårlig samvittighet, men å kanskje åpne for å sette ting litt i perspektiv. Står ikke soldater fra Taliban og banker på døra vår akkurat.

Poenget mitt er at vi har ressurser vi kan bruke, og om trådstarter ber om hjelp så vil de nok prøve så godt de kan å hjelpe han. Han er ung og en tikkende bombe som kan detoneres ved riktig behandling. Det vet systemet også. Ville nok søkt hjelp og råd hos fastlegen og ta ting der ifra, fremfor å styre rundt med en privat psykolog som trådstarter ikke helt ser poenget i å gå til, ref. alt som er skrevet i tråden her. Er ikke vits i å prate med en psykolog når man faktisk ikke prater.

Ingen skam i å be om hjelp, og der er mer hjelp å få enn en ruskontrakt. Det finnes folk som ikke har fått den hjelpen de trenger, og folk som har fått god hjelp og er nykter i dag. Men vil man ikke ha hjelp så kan man ikke hjelpes, dessverre, men vi kan så langt det er forsøke å motivere andre til å søke hjelp. Livet ER dritt, men det er faktisk ikke så dritt at det er verdt å kaste det bort i et rushelvete... Står man på gjerdet så burde man klatre ned temmelig kjapt når man ser hvor dritt det er på andre siden, men jeg tror ikke trådstarter har sett hvor ille det kan bli, og det er trist.

Mulig jeg høres ut som tidenes moralist og kjeftesmelle med pekefinger'n retta mot trådstarter nå, men det er ikke det som er meningen. Jeg blir trist av å se at noen har det jævlig, men velger å ikke gjøre så mye med det, og finner trøst i noe som på sikt vil gjøre livet enda jævligere. Bunnløs håp er tragisk og vondt, og jeg klandrer ikke trådstarter i å bare tenke at det beste vil være å ruse seg og nyte rusen til alt tar kveld. Men det er viktig å skjønne at livet er mer... Dette kommer fra en som har slitt med depresjon i 10+ år. Kommer an på når du spør meg, men som oftest tenker jeg at livet er meningsløst og dritt, at man ikke kommer noen vei eller dit man vil uansett, men akkurat i dag er det en fin dag og jeg ser de små tingene som kan gi meg litt glede, og da tenker jeg at dette her må jeg faktisk ikke kaste bort, for livet skjer bare en gang.

Enten så går det bra eller så går det over, og det er faktisk sant, og du kan få det bedre, trådstarter. Men det krever jævla mye hardt arbeid og det er en kamp du ofte vil føle at du taper. Men så plutselig sitter du der en dag og innser at wow, du har faktisk tatt flere steg frem enn bak. Kanskje rykker du tilbake på start og kanskje du tenker at nå er det slutt... Men så går det videre likevel. Det gjør iallfall det så lenge du ikke velger en permanent avslutning på et midlertidig problem. Kom deg til legen og slutt å tull rundt med psykologen som du bare kaster bort penger på og ikke kommer noen vei med.
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Kriger meg fortsatt gjennom dagene. Er ikke like mye negative tanker som før (fortsatt en god del), men føler det har kommet noe nytt. Alt virker ganske uvirkelig, jeg føler jeg ikke vet hvem jeg er lenger. Og det er ganske skummelt. Tror jeg begynner å miste meg selv litt. Personligheten min er vist helt annerledes ifølge en venninne.

Har også blitt litt mer kjent med rusmiljøet, ikke i form av rusmiddler men folk. Er ganske godt orientert nå. Det skremmer meg egentlig. Fordi jeg vet hvor dårlig selvkontroll jeg har, så hvis de plutselig begynner å tilby noe gratis ellerno såååå kan det hende det går gærent.

Satser på at jeg kanskje klarer meg gjennom vgs. Hørt endel om selvmord og overdoser i det siste så skal ikke ljuge å si at motivasjonen er stor.

Anyways, takk for alle kommentarer. Det har hjulpet ekstremt mye å få lov til å lufte noen av tankene mine her. Setter ekstremt pris på det! Ta vare folkens, litt usikker på neste gang jeg logger på her.
Sitat av Ung og dum Vis innlegg
Kriger meg fortsatt gjennom dagene. Er ikke like mye negative tanker som før (fortsatt en god del), men føler det har kommet noe nytt. Alt virker ganske uvirkelig, jeg føler jeg ikke vet hvem jeg er lenger. Og det er ganske skummelt. Tror jeg begynner å miste meg selv litt. Personligheten min er vist helt annerledes ifølge en venninne.

Har også blitt litt mer kjent med rusmiljøet, ikke i form av rusmiddler men folk. Er ganske godt orientert nå. Det skremmer meg egentlig. Fordi jeg vet hvor dårlig selvkontroll jeg har, så hvis de plutselig begynner å tilby noe gratis ellerno såååå kan det hende det går gærent.

Satser på at jeg kanskje klarer meg gjennom vgs. Hørt endel om selvmord og overdoser i det siste så skal ikke ljuge å si at motivasjonen er stor.

Anyways, takk for alle kommentarer. Det har hjulpet ekstremt mye å få lov til å lufte noen av tankene mine her. Setter ekstremt pris på det! Ta vare folkens, litt usikker på neste gang jeg logger på her.
Vis hele sitatet...
Det at personligheten blir annerledes og at du "mister" deg selv litt er en naturlig del av det å vokse opp. Når jeg var yngre så forandret personligheten min seg totalt, og jeg har mange endringer under beltet både før og etter jeg ble myndig liksom. Personligheten til folk forandrer seg hele livet, men spesielt den perioden du er i nå så kan det skje på mye kortere tid enn når du er eldre. Dette skulle jeg ønske at jeg visste når jeg var på din alder, det er ikke før nå mange år senere at jeg har funnet ut av det på egen hånd.

Hvis du ikke er motivert for VGS, så burde du kanskje finne på noe annet? Å komme seg vekk ifra skole og alt det der, og heller gjøre noe annet som å jobbe et år (eller mer) er noe jeg skulle ønske jeg hadde gjort i stedet for å tvinge meg igjennom det. De fleste tar grundig feil og ender opp med en jobb hvor utdanninga deres ikke har en dritt å si uansett.
Tilfeldigheter er grunnen til at man føler seg dritt, stort sett. Noen ganger får man bare utdelt kjipe kort. Det skumle med å få de tidlig i livet, er at man ikke har erfart verre. Da er det vanskeligere å se lyset, mens man har det vondt -- man lærer å tygge tyggis og gå samtidig etterhvert.
Søk opp dopamine detox.
Sitat av Ung og dum Vis innlegg
Kriger meg fortsatt gjennom dagene. Er ikke like mye negative tanker som før (fortsatt en god del), men føler det har kommet noe nytt. Alt virker ganske uvirkelig, jeg føler jeg ikke vet hvem jeg er lenger. Og det er ganske skummelt. Tror jeg begynner å miste meg selv litt. Personligheten min er vist helt annerledes ifølge en venninne.

Har også blitt litt mer kjent med rusmiljøet, ikke i form av rusmiddler men folk. Er ganske godt orientert nå. Det skremmer meg egentlig. Fordi jeg vet hvor dårlig selvkontroll jeg har, så hvis de plutselig begynner å tilby noe gratis ellerno såååå kan det hende det går gærent.

Satser på at jeg kanskje klarer meg gjennom vgs. Hørt endel om selvmord og overdoser i det siste så skal ikke ljuge å si at motivasjonen er stor.

Anyways, takk for alle kommentarer. Det har hjulpet ekstremt mye å få lov til å lufte noen av tankene mine her. Setter ekstremt pris på det! Ta vare folkens, litt usikker på neste gang jeg logger på her.
Vis hele sitatet...
Rusmiljøet er lett å komme inn i men et helvete å komme ut av. Du tror folk tar deg som den du er, at de ikke dømmer. Sannheten er at de er så rusa at de helt enkelt gir faen. De bryr seg ikke om det er du som sitter der på sofaen ved siden av de eller om det er Fantorangen eller noen andre.
Prat med helsesøster på skolen din og legg kortene på bordet vedr hvordan livet er om dagen. Slutt å heng med rusere, de driter i deg. Slutt å heng på dette forumet her, ingen her bryr seg eller er intr i å hjelpe deg eller bli kjent. Folk er noen sure jævla egoister og livet suger brutalt. Kom deg ut mens du kan
Sitat av Ung og dum Vis innlegg
Det eneste som jeg gjør er å enten se på Netflix eller trene. 95% av tida er det Netflix eller bare stirre ut i lufta. Har ikke lyst til å gjøre noen ting.

Er dette lathet? Føler ikke at jeg opplever noe spesielt i livet. Det sjukeste som skjer i livet mitt er kanskje en sjelden fest. Ingen romanse, ingen dype vennskap, ingen interesser, bare et lite håp om at alt dette kommer.
Vis hele sitatet...
Du sier du stirrer ut i lufta og ser på netflix 95% av tiden? hvor mye er det pr dag eller pr uke? Gå deg turer! Skaff deg en hobby! Start med dyrking av f.eks tomatplanter,tobakksplanter,paprikaplanter eller lignende. Da har du mye og fylle dagene med. Livet består dessverre av mye kjedsomhet. Det er noe man bare må inse, og gjøre det beste ut av det.

Trener 4 ganger i uka, spiser så sunt jeg klarer, prøver å gå turer hvis jeg blir veldig deprimert, drar på psykologtimer, kommer alltid på skolen. Alt det funker så vidt.
Vis hele sitatet...
det funker såvidt? legg på flere elementer og du skal se at livet gir mer mening. Går du på noe medisiner?
Sist endret av random119817; 25. oktober 2021 kl. 11:52.
Sitat av random119817 Vis innlegg
Du sier du stirrer ut i lufta og ser på netflix 95% av tiden? hvor mye er det pr dag eller pr uke? Gå deg turer! Skaff deg en hobby! Start med dyrking av f.eks tomatplanter,tobakksplanter,paprikaplanter eller lignende. Da har du mye og fylle dagene med. Livet består dessverre av mye kjedsomhet. Det er noe man bare må inse, og gjøre det beste ut av det.



det funker såvidt? legg på flere elementer og du skal se at livet gir mer mening. Går du på noe medisiner?
Vis hele sitatet...
Går ikke på noe medisiner nå nei
Sitat av Ung og dum Vis innlegg
Det eneste som jeg gjør er å enten se på Netflix eller trene. 95% av tida er det Netflix eller bare stirre ut i lufta. Har ikke lyst til å gjøre noen ting.

Er dette lathet? Føler ikke at jeg opplever noe spesielt i livet. Det sjukeste som skjer i livet mitt er kanskje en sjelden fest. Ingen romanse, ingen dype vennskap, ingen interesser, bare et lite håp om at alt dette kommer.
Vis hele sitatet...
Du har et håp om at det "kommer" men hva gjør du selv for at det skal skje?
Og om du ikke har lyst til å gjøre noen ting, hva er galt med å bruke all tid på trening å netflix?
Sitat av Ung og dum Vis innlegg
Anyways, takk for alle kommentarer. Det har hjulpet ekstremt mye å få lov til å lufte noen av tankene mine her. Setter ekstremt pris på det! Ta vare folkens, litt usikker på neste gang jeg logger på her.
Vis hele sitatet...
I og med at du har klart å sette ord på egne problemer, kan det
jo hende at du kan være til støtte for andre i en tilsvarende situasjon.
Kanskje det kan hjelpe hvis du fokuserer på andre som sliter, siden du
jo selv har en slags "kompetanse" på området. At du kan ha noe å gi
som omsorgsperson på et rent sosialt plan, og at det samtidig kan
være til hjelp for deg selv.

Jeg tenker at til tross for at psykologer og tilsvarende fagfolk kan
være til hjelp, er de på et vis "over deg på rangstigen" i kraft av
sin autoritet, dvs. du forblir "pasient". På sikt er det kanskje ikke
så fruktbart for deg selv. Synes forøvrig det er litt pussig at
psykologen din mener fravær av diagnose kan være til hjelp.
Å ikke vite hva som evt. feiler deg virker ikke veldig positivt.
Sist endret av PVestlandia; 27. oktober 2021 kl. 13:34.
hei, har nettopp byttet fastlege. Tar det en viss tid før jlurnal blir overført eller kan jeg be om han jeg hadde før var sær på?
Sist endret av tilfeldig123; 27. oktober 2021 kl. 16:50.
▼ ... mange måneder senere ... ▼
Hvordan går det med deg Ung og Dum? Er det ren *tilfeldighet* at du slutta å poste i oktober fjor og at tilfeldig123 registrerte seg også denne måneden, eller er det samme person?

Innleggshistorikken din ender nokså dårlig med: "Hørt endel om selvmord og overdoser i det siste så skal ikke ljuge å si at motivasjonen er stor"

Håper alt går bra med deg, hva enn du driver med idag
Jeg gikk ut av VGS uten vitnemål, stryk i de fleste fag pga fravær. Planen var jobb på elkjøp, gaming og store mengder cannabis. Heldigvis ble jeg overtalt til å heller begynne på folkehøyskole. Kjente ingen der, noe som fungerte som en sosial reset for meg. Jeg kunne skape en bedre version av meg selv ettersom ingen kjente meg fra før. Folkehøyskole er så intimt at du nesten blir tvunget inn i det sosiale og de finner raskt noen du klikker med. Det finnes også folkehøyskole for enhver smak, ta gjerne noe som er langt ute i gokk, da blir man enda mer close miljø.

Folkehøyskole var et veiskille for meg, et sosialt springbrett og noe som gav meg motivasjon til å ta opp fag så jeg etterhvert kunne begynne på høyere studier. I dag har jeg høyere utdannelse, god jobb og er langt over gjennomsnittet fornøyd med livet. Jeg er helt overbevist om at jeg ville vært et helt annet sted i dag uten folkehøyskolen.

Jeg er helt sikker på at dette kan fungere for deg også. Det var flere innesluttede kjellertroll som blomstret i løpet av det året. Turer i fjellet og opplevelser sammen med en sammenknyttet gjeng får hvem som helst ut av hengemyra.
Sist endret av Cheese; 31. august 2022 kl. 21:10.
Sitat av Cheese Vis innlegg
Jeg gikk ut av VGS uten vitnemål, stryk i de fleste fag pga fravær. Planen var jobb på elkjøp, gaming og store mengder cannabis. Heldigvis ble jeg overtalt til å heller begynne på folkehøyskole. Kjente ingen der, noe som fungerte som en sosial reset for meg. Jeg kunne skape en bedre version av meg selv ettersom ingen kjente meg fra før. Folkehøyskole er så intimt at du nesten blir tvunget inn i det sosiale og de finner raskt noen du klikker med. Det finnes også folkehøyskole for enhver smak, ta gjerne noe som er langt ute i gokk, da blir man enda mer close miljø.

Folkehøyskole var et veiskille for meg, et sosialt springbrett og noe som gav meg motivasjon til å ta opp fag så jeg etterhvert kunne begynne på høyere studier. I dag har jeg høyere utdannelse, god jobb og er langt over gjennomsnittet fornøyd med livet. Jeg er helt overbevist om at jeg ville vært et helt annet sted i dag uten folkehøyskolen.

Jeg er helt sikker på at dette kan fungere for deg også. Det var flere innesluttede kjellertroll som blomstret i løpet av det året. Turer i fjellet og opplevelser sammen med en sammenknyttet gjeng får hvem som helst ut av hengemyra.
Vis hele sitatet...
Bra jobbet!
Ikke veldig enkelt å klare å komme seg opp igjen, men det er heller ikke umulig.
Sitat av KrølleBølleBrur Vis innlegg
Hvordan går det med deg Ung og Dum? Er det ren *tilfeldighet* at du slutta å poste i oktober fjor og at tilfeldig123 registrerte seg også denne måneden, eller er det samme person?

Innleggshistorikken din ender nokså dårlig med: "Hørt endel om selvmord og overdoser i det siste så skal ikke ljuge å si at motivasjonen er stor"

Håper alt går bra med deg, hva enn du driver med idag
Vis hele sitatet...
Ganske sikker på dette ikke er samme person, ganske forskjellig skrivemåte