Etter å ha forsøkt DPS et par ganger uten hell fikk jeg endelig henvisning til en privat behandler. Jeg trodde jeg hadde vært veldig heldig for en gangs skyld, som faktisk har sluppet til hos en behandler som virker dyktig med utrolig mye kunnskap. Det tok noen måneder med venting før jeg endelig hadde første time nylig, og førsteinntrykket virka veldig bra. Det jeg derimot stusser på er ventetid på neste time. Jeg hadde selvsagt ikke sovet nok natten før den første timen, og har tydeligvis ikke helt fått med meg detaljene da neste time ble satt opp. Jeg fikk med meg en bunte med ark som skulle fylles ut, og noen av de skal fylles ut jevnlig over litt tid. Derfor var det ønskelig å vente litt før neste time. Jeg var som sagt litt distré da timen ble satt opp, og trodde det var snakk om én måned. Bare det føltes litt lenge ut, men der og da tenkte jeg at det sikkert går greit. Det var først da jeg kom hjem og så nærmere på innkallingen at det gikk opp for meg at neste time ikke er før om to måneder.
Er det normalt at man blir bedt om å vente så lenge? Kan behandleren ha fått inntrykk av at jeg ikke hadde behov for noe mer i mellomtiden og derfor venter så lenge? Jeg hadde gjerne trodd man slapp slike ventetider når man først var blitt tatt inn i det private. Jeg kjenner jeg er redd for at det kan bli lenge å vente, spesielt når det virker som om ting går feil vei etter en litt bedre periode. Jeg føler meg også teit som kjenner på et behov for oppfølgning, og ideelt sett føler jeg jo at jeg bare burde klare meg selv, men så er det jo ikke der jeg er da. Jeg hadde en fastlege som alltid sa at jeg aldri måtte gå alene med tunge tanker i dårlige perioder, men så ble jeg flytta til en annen lege, og nå har jeg ingen andre konkrete steder å henvende meg.
Er det normalt at man blir bedt om å vente så lenge? Kan behandleren ha fått inntrykk av at jeg ikke hadde behov for noe mer i mellomtiden og derfor venter så lenge? Jeg hadde gjerne trodd man slapp slike ventetider når man først var blitt tatt inn i det private. Jeg kjenner jeg er redd for at det kan bli lenge å vente, spesielt når det virker som om ting går feil vei etter en litt bedre periode. Jeg føler meg også teit som kjenner på et behov for oppfølgning, og ideelt sett føler jeg jo at jeg bare burde klare meg selv, men så er det jo ikke der jeg er da. Jeg hadde en fastlege som alltid sa at jeg aldri måtte gå alene med tunge tanker i dårlige perioder, men så ble jeg flytta til en annen lege, og nå har jeg ingen andre konkrete steder å henvende meg.