Så, ligger i senga å hører på en del intervjuer med Corey Taylor, vokalisten til Slipknot. Hadde hørt på disse intervjuene i drøyt tre kvarter før jeg finner ut at jeg skal sette på Vol.3 fra start til slutt da det er evigheter siden sist jeg hørte på Slipknot.
La meg tilbake og satte på. Det starter med Prelude 3.0 og jeg merker en vellkjent sinnsstemning, nemlig humøret og det store gliset, hvor alt er godt og fint.
Så jeg ligger der da, gliser som en idiot og sliter med å la vere å vekke huset bryte ut i sang, har det helt fantastisk frem til sang nr.4: Duality. Da havner jeg nesten på gråten! Wtf liksom! Ligger å ler og griner for meg selv om hverandre av denne utrolige gleden! Det skjer ikke ofte at jeg føler meg sånn, har hendt et par ganger på konsert. Men langt ifra så ekstremt som nå.
Så noen tanker? Hva skjedde i huet mitt og hvorfor? Skremmende at musikk kan gjøre så mye med en!
Dere får unnskylde skrivefeil og dårlige formuleringer, men er veldig trøtt og hjerte banker.
La meg tilbake og satte på. Det starter med Prelude 3.0 og jeg merker en vellkjent sinnsstemning, nemlig humøret og det store gliset, hvor alt er godt og fint.
Så jeg ligger der da, gliser som en idiot og sliter med å la vere å vekke huset bryte ut i sang, har det helt fantastisk frem til sang nr.4: Duality. Da havner jeg nesten på gråten! Wtf liksom! Ligger å ler og griner for meg selv om hverandre av denne utrolige gleden! Det skjer ikke ofte at jeg føler meg sånn, har hendt et par ganger på konsert. Men langt ifra så ekstremt som nå.
Så noen tanker? Hva skjedde i huet mitt og hvorfor? Skremmende at musikk kan gjøre så mye med en!
Dere får unnskylde skrivefeil og dårlige formuleringer, men er veldig trøtt og hjerte banker.
