Ser på rusmidler litt som krydder. Situasjoner; retter. Så kan du spice opp etter hva som passer seg situasjonen

Mdma har gitt meg gode minner, den intense følelsen av å være lykkelig, det liker jeg å ha opplevd (føler meg vel og merke lykkelig nå også, uten å være rusa). En syrelapp jeg tok har gitt meg noen åpenbaringer om verden og at ting slik jeg oppfatter det, ikke nødvendigvis oppfattes likt av andre. Høres litt vagt ut, men føler virkelig jeg lærte noe den dagen. Og jeg gleder meg til neste trip.
Av andre rusmidler jeg har tatt, har jeg også gode minner, men ingenting jeg har lært av det, ikke fått bedre selvfølelse eller slike positive konsekvenser. Men det har ikke gitt negative konsekvenser heller. Jeg syns det er gøy å ha kjent på de forskjellige følelsene de ulike dopene gir, det ville ikke jeg vært foruten. Så egentlig har narkotika kun gitt meg positivitet, men jeg har prøvd en del forskjellig men ikke ofte.

Jeg har brukt cannabis relativt jevnlig siden tenårene. Jeg er nå i midten av tjueårene. I tillegg har jeg brukt MDMA, sopp og LSD sporadisk. Da jeg begynte å røyke cannabis hadde jeg et rimelig usunt bruksmønster, men det gikk aldri nevneverdig ut over livskvalitet eller karakterer på skolen. Etterhvert stabiliserte bruken seg som følge av livssituasjonen min, og jeg har nå det jeg vil karakterisere som et sunt forhold til rus.

Jeg er litt over halvveis utdannet lege, som nok er mye av årsaken til at rusbruken min har holdt seg lav de siste årene. Det er vanskelig å kombinere målrettet, konsekvent innsats med cannabis. Det blir likevel 2-3 kvelder med MDMA i året, da kombinert med middag, gode venner og god samtale. MDMA er et fantastisk rusmiddel med vanvittig terapeutisk potensiale, vi hadde nylig en kveld der et av medlemmene i gruppa virkelig åpnet seg og fikk snakket ut om flere vanskelige temaer. De jeg ruser meg sammen med er alle utdannede leger, advokater, ingeniører og psykologer, og samtlige er nære venner fra før. Noen ganger ekskluderer 2 eller 3 personer seg på et rom og har intime samtaler eller andre former for terapi. Det er virkelig fine kvelder. På lang sikt hjelper det veldig på å sette pris på de små tingene i hverdagen, og huske på at livet ikke bare er jobb og slit. Det resetter bevisstheten på et vis. Det er per nå utført 6 (som jeg vet om) kliniske forsøk (stadium 2 FDA) i USA med MDMA-assistert behandling av behandlingsresistent PTSD, og resultatene er helt fantastisk.

Cannabisbruken min går i bølger. Jeg anvender det primært som et virkemiddel for å komme i kontakt med den mer kunstneriske siden av meg selv. Da for å skrive, tegne, lage musikk eller drive med andre kunstneriske prosjekter. I en travel studie- og jobbhverdag kan det ofte være vanskelig å finne tid og ork til å "flippe om" personligheten min fra den ekstroverte siden til den mer introverte, noe som er fullstendig nødvendig for meg for å drive med kunst. På lang sikt hjelper det meg å holde interessene mine vedlike, og gir meg en form for fugleperspektiv på mitt eget liv som gjør det enklere å prioritere riktig.

Psykedeliske stoffer er en annen sak. Jeg skulle ønske at jeg kunne si at det ga meg en form for dyp, spirituell belønning, men sannheten er at jeg synes det er utrolig gøy. Et par ganger har jeg fått bearbeidet vanskelige hendelser i livet mitt, men primært er det ren underholdning.

Null. Det har bare ødelagt. Skulle ønske jeg kunne finne glede i dagligdagse ting igjen. Skulle ønske jeg kunne slappe av i øyeblikket uten å tenke på neste high. Livet har definitivt blitt betraktelig verre. Mistet venner, familie og ikke minst respekt. Gikk fra å være en positiv og glad gutt til sint egoistisk dickhead uten at jeg selv merket det. Kunne plutselig våkne opp å tenke "wtf holder jeg på med"

Skylder ikke bare på rusmidler. Jeg hadde nok hatt noen psykiske vansker uansett, men rusmidler forverrer gjerne slikt x 1000.

Rusmidler er enkle. Man får veldig mye gevinst av veldig lite innsats. Det er for enkelt. Man skal ikke sitte en mandagskveld i himmelsk eufori. Når man først har vært der er det vanskelig å gå tilbake. Alt virker så grått og trist.

Psilocybin og meskalin har gjort meg til en helt ny person på en postiv måte, det er en endring som er så stor at jeg ville ikke trodd på det selv hvis folk fortalte meg det. Det mest negative er nok at jeg har fått mer følelser, ja om det er nagativt da. Men fra en innesluttet skjenert fyr til en som plutselig får skryt av å kunne by på seg selv, gjøre ting edru som jeg før kun ville gjort møkk full, vel det sier vel alt egentlig. Vet ikke om det er permanent virkning men det tror jeg nesten det er, men har nok ikke hatt noe særlig lenger opphold enn 2 mnd før jeg har tatt en liten mikrodose, men de store dosene er 1-2 ganger i året. Det mest positive med psilocybin og meskalin er at det er ikke noe man tar til en fest, hele opplegget er settingen og opplevelsen, ja som en over her skriver underholdning kan passe bra på mange av opplevelsene, ganske fasinerende å se ting og personer endre form. Man har etterpå ingen tanker om at man må gjøre dette igjen snarest mulig. Det er jo slik at det går jo ikke heller for så fort man har tatt det så øker tolleransen slik at man må vente lenge til neste gang. En annen postiv ting er at suget etter alkohol har falt drastisk etter at jeg begynte med dette. MEN det viktigste rundt slike stoffer er at man må være voksen før man begynner med det, vent i hvertfall til hjernen er ferdig utviklet rundt 22-25 år. Begynte selv i en alder av godt over 40 og har fått ett nytt liv. Neste stopp er å få med seg en ayahuasca sermoni en plass i løpet av sommeren.

Mikrodoserte du meskalin? Hvordan opplevde du meskalin og følte det hjalp i denne sammenheng? Vet svært lite om det stoffet, men har sett det dukket opp i flere sammenhenger både når det gjelder mikrodosering og psykisk utvikling.
Har kun selv erfaring med LSD og sopp innen samme tema.

Forøvrig til trådstarter er jeg en person som egentlig har benyttet rusmidler utelukkende for moro en sjelden gang og føler ikke det har påført meg noen negative konsekvenser, dog mange morsomme minner.

Har heller ikke fått en wow effekt i ettertid av LSD, utenom at det var ekstremt spennende, nytt, utrolig sært og moro.

Sopp har jeg ikke fått eksperimentert med i store doser enda, kun closed eye visuals og latterkramper. Har det på planen ila året.

Jeg tror hele greien med rus, iallfall for meg som kommer fra en familie med mye alkoholmisbruk er å benytte det til moro, fest, sjelden anledning og ikke for å glemme, føle seg bedre eller klare å leve i hverdagen. Har aldri hatt noe sug til rusmidler, utenom sug på å finne på noe ekstra en sjelden gang eller møte folk i sosiale lag med alkohol.

Merker dog jeg lener meg mer mot å eksperimentere mot psykadelika i fremtiden, men pga min livssituasjon er dette noe jeg sjeldent får til eller har tid til, samt selvsagt det faktum at det er en risk involvert siden det er ulovlig.

Begynner selv å studere psykologi etter sommeren. Har hatt stor interesse for faget da jeg har truffet noen psykologer som har forandret livet mitt. Har selv testet ut en del narkotika for mange år siden (har dog sluttet med å ruse meg som en escape), men for ca 2 år siden begynte jeg å bruke LSD og fleinsopp kombinert med Bioenergetics (terapi metode av Alexander Lowen) der man trigger gamle traumer gjennom kroppen og jobber og integrerer disse traumene. Har i den senere tid begynt å bruke metodene til Stanislav Grof (tror det heter psykolytisk terapi) kombinert med MDMA og LSD. Har jobbet igjennom mye jeg har dissosiert vekk fra og fortrengte når jeg var liten. Det er ikke akkurat veldig behagelig å gå igjennom denne typen terapi, men den er veldig effektiv.

Det jeg har fått ut av terapien (og rus ) er at jeg er mye mindre nevrotisk, har bedre selvfølelse, mer empati og forståelse for andre mennesker, høyere grad av tilstedeværelse og et mye bredere følelsesspekter.

Jeg føler først for og fortelle om negative langtidsvirkninger.

Nå lever jeg helt nøkternt på mine "eldre" dager. Jeg kan legge til at jeg sikkert ville studert psykologi, eller ha kommet meg langt i livet om det ikke var for min fasinasjon for cannabis.

Ellers har MDMA gjort meg til en åpen person, hvor jeg nå ca 16 år etter bruk er blitt et mindre dømmende menneske.

Psykidelia gjorde meg langt mer kreativ, men og svært kritisk ovenfor måten menneskeheten ødelegger planeten på inkludert samfunsstruktur, skolen osv. De gav meg mersmak til å bli den beste utgaven av meg selv, og gå en individuell vei mot strømmen.Den veien er jeg på enda. Potensiale til sopp, LSD, Ayahuasca er utvilsomt enormt. Enkelt forklart så får psykidelia en til og møte seg selv i døren, hvor en ser sine svakheter. En lærer seg selvinnsikt og får et sterkt overblikk over hvor viktig det er og behandle andre mennesker bra.

Hmm, jeg leste litt gjennom denne tråden og startet å tenke over hva mitt forbruk kan ha forårsaket. Vel "før i tiden" når jeg var rundt 17-18 var jeg vel en party dude, gikk mye i stimulerende og andre ting som kunne holde festen i gang. Dette gjorde meg til en veldig kynisk og empatiløs person, ikke snill, ikke hyggelig. Det mener jeg er en følge av at man kjører seg selv veldig hardt, og er avhengig av en drug-infused livsstil.

Så senere, oppdaget jeg psykedeliske stoffer, jeg hadde prøvd dem før men ikke virkelig opplevd dem.

Jeg opplevde ting jeg ikke trodde var mulig. Coke og speed eller annet rusk ble erstattet med lsd meskalin eller andre dmt-stoffer. Og hva det har gjort? Jeg har blitt langt mere dyp. Langt mer reflektert, lang mer menneskelig og sympatisk.

Men jeg tror flere vil se på meg som en trippy person, jeg har atypisk tankegang, og et atypisk handlingsmønster. Jeg sier mye som oppfattes rart, eller ekstremt. Jeg er spirituell men også hensynsløs, jeg har misbrukt lsd på den måten at jeg ruser meg på dette stoffet, fordi jeg ønsker å komme vekk fra ting, men samtidig vil jobbe mer personlige problemer. Skadevirkningene, som er topic, er at jeg ikke nå, selv i en alder nær 30 ikke forstår hva som er virkelig eller eksisterer. Det er for meg et problem at jeg ikke henger med, aner ikke hvor jeg er eller hvem jeg er lenger. Hukommelsen min er dårlig, virkeligheten svikter, og jeg har ikke lenger kontroll, sånn har det vært lenge.

Men med tanke på at jeg aktivt har trippet i 12-13år, så ofte man kan, så vil det gjøre noe med deg

Har testet mdma og 2cb flere ganger. 2cb har ikke gitt meg så mye, men det er et morsomt avbrekk i en ellers kjedelig dag.
Mdma derimot har gitt meg mye i etterkant. Føler meg som et bedre menneske totalt. Om det er noe som vises på utsiden vet jeg ikke, men har mye mer tålmodighet til mennesker enn jeg hadde før, bryr meg mer om andre og føler meg mye mer emosjonell mot mine venner, familie, barn og samboer. Slet mye med sinnet tidligere, men etter å ha testet mdma forandret det seg noe i meg. Kan ikke sette fingeren på hva det er, men er mer tilfreds med livet og takler motgang mye bedre enn før.

Man skal ikke bagatelisere mdma-bruk når det går over til misbruk, men hvis man klarer å holde det til et fornuftig bruk, så er det stort potensiale i å hjelpe mennesker som sliter. Det er jeg overbevist om, at i rette situasjoner med venner tilstede i en trygg og koselig setting kan hjelpe mennesker å komme nærmere hverandre, løse problemer i forholdet eller rett å slett få pratet ut om ting.

Mange tar mdma kun i fest-sammenheng noe som jeg kan forstå. Synes det er morsomt en gang i blant selv å stå timesvis på dansegulvet å bare nyte gledesfølelsen man har, men for min del vises potensialet til mdma seg virkelig når man inntar det ilag med venner og kjæresten. De kveldene jeg har hatt med venner er noe som har spikret seg fast i hjernebarken å de erfaringene jeg har fått tar jeg med meg videre i livet.

Vil si at MDMA og LSD har fått meg til å faktisk akseptere den jeg er, og på en måte "fremme" den personligheten jeg har. Er litt introvert, og har alltid vært det, men har ønsket å endre det. Etter diverse turer vil jeg påstå at jeg fortsatt har den introverte delen av meg, men at jeg på en måte bryr meg litt mindre om hva andre tenker om meg. Jeg kom basically til en konklusjon at grunnen til at jeg er introvert er fordi jeg egentlig ikke har noe interesse i å snakke med så mange som ikke deler mine felles interesser (I mitt tilfelle er det blant annet mote og skating).

Så det har fått meg til å være mindre introvert, men jeg har også begynt å forstå hvorfor jeg er som jeg er, noe som har fått meg til å aksepter meg selv mer.

Når det kommer til bruken av MDMA og LSD, så tar jeg det også bare med godt bekjente. Har tidligere fått tilbud til MDMA på fest, men det er lite som slår en vennegjeng på fem som snakker om livet sitt. Og under påvirkning av begge rusmidlene så pleier jeg og de jeg tar det med å bruke det så terapeutisk som mulig. På MDMA snakker vi ut om personlige problemer som sitter for langt inne til å ta det opp edru, og min aller første roll på molly kommer jeg definitivt til å huske ut livet.

En ting til som er bemerkelsesverdig er at nedturen på mdma ga meg et perspektiv på hvor bra jeg egentlig har det i livet. Hadde en helt forferdelig nedtur etter en dag med mdma, og da var det på et punkt der jeg ikke ville noe som helst. Musikk falt ikke i smak i det hele tatt, alt av underholdning (film,serier,spill) var heller ikke noe jeg ville. Alternativet var å dra ut og møte kompiser, selv om det heller ikke fristet, men det hjalp.

Men, samtidig, vil jeg tro at veldig mange ville endt opp med å misbruke spesielt MDMA. Jeg holder meg alltid til minst 3 måneder mellom hver gang, fordi jeg personlig ikke har noe behov for å ta det. Men kan se for meg at mennesker som lett blir hooked på ting fort kan ende opp med å misbruke stoffet.

Mye cannabis i ungdommen og til tidlig 20 åra. Har tatt høyere utdanning, har hus, jobb, barn og kone, men korttidshukommelse er et fremmedord. Ikke sikkert at det er fra cannabis, men borte er den.

Hasj som teåring. daglig på amf fra 18-20år.+piller/cola/sopp ol enkelte helger/spesielle anledninger.

Sliter litt med hukommelsen.
Sliter periodesvis med søvn


Mistet all sosial kompetanse i begynnelsen når jeg sluttet helt. Sørget over livet mitt. Kvidde meg på å gå ut døra første tiden, følte meg uglesett og dømt av alle. Følte mye skam for rusfortiden min, holdt den ganske skjult men ble overbevist av meg selv om att hele byen stempla meg som narkoman(noe som ikke var tilfelle) ønsket å ta kontakt med venner/familie jeg hadde "ignorert" men det tok lang tid før jeg greide, og enda lengre tid for å beklage og innrømme egne feil. Og ikke minst fortelle hvorfor ting var som det var. Hatet "sjokket" og "vi hadde stilt opp for deg hadde vi bare vist" samtaler. begynte å drikke endel, supersosial på fylla men slapp ingen innpå meg. Ventet hele uka på høydepunktet ;å bli full og glad. Ble alltid søpre full... innså heldigvis at jeg måtte roe an
sto mellom jobber så var mye alene, mye deppa og tanker om å bare kjøpe litt kom ofte. Vennene jeg hadde igjen fra miljøet var typen som ikke respeterte at jeg ønsket å slutte..Skjedde ett par ganger at jeg handlet men ga meg helt tilslutt.

Jeg liker/likte ikke blikkontakt.. blir så stressa av de som skal nistirre så utrolig. Føler de prøver å "gjennomskue" meg. Altså, ikke gjør sånt! ×) jeg vil helst ikke bli lagt merke til, jeg trives i bakgrunnen.

Har fortsatt dager der jeg ikke orker å møte folk.
Jeg er ikke supersosial, blir så sliten av for mye stimuli. Jeg har få, men gode venner. Jeg tar ikke initiativ til å bli kjent. Unngår invitasjoner til kaffi/middagsbesøk til folk jeg ikke kjenner/ er trygg på.

Borte bra men hjemmenbest type

ellers har jeg jobbet hardt med å bli en smilende, høflig hjelpsom dame. Lagt fra meg egoismen bevist. Jeg ønsker å glede nå, og det er digg mtp hvor narrsesistisk jeg var i rustida.


Idag har jeg det fint, heldig som har klart å bygge meg opp en normal hverdag igjen, har funnet igjen personligheten min og akseptert (det meste) med meg selv. det har jeg mannen min å takke for som kom inn i livet mitt på ett punkt der hans kjærlighet var akkurat det jeg trengte, han har også en rusfortid så vi matcher godt.

10år har gått siden jeg speedet, har fortsatt kontakt med få fra den gamle gjengen. De er på samme plass i livet nå som da, på evig jakt etter rus og jatter med når jeg ber de gi seg snart. Nå har jeg ikke sug etter amfetamin som den gang var det beste i verden.

Stiftet bekjentskap med MDMA og psykedelika i 30-årene, og har siden den gang forandret meg ganske mye. Det synes jeg i alle fall selv. Jeg kjenner meg mer empatisk, har lettere for å komme i snakk med folk i sosiale lag, og setter større pris på klemmer og oppriktig gode ord. Er introvert av natur, og var i mange år en ganske kynisk og kald person, som ikke egentlig brød seg så veldig mye om andre mennesker og deres indre.

En annen ting som kom etter at jeg fikk trippet og rullet et par ganger, var at jeg oppdaget en geniun glede ved å danse, og selv bare det å lytte til musikk. Min erfaring med å danse skrev seg utelukkende fra diverse turer på byen, etter særdeles høy alkoholføring. Var aldri noe glede i det, kun fyllerør. Kanskje litt slutty vrikking med en fyr den tiden jeg var singel, men jeg koste meg aldri skikkelig, liksom. Nå, derimot, kan jeg lukke øynene og danse hjemme i stua. Kan sette på en sang og grine fordi det rører meg langt inne i hjerterota. Dette er stort sett sanger jeg har hørt på under the influence og som har brent seg inn i hjernen min sammen med et sett av følelser. Disse følelsene kan jeg altså av og til hente ut igjen edru.

Det siste jeg vil trekke frem, er hvordan synet mitt på både meg selv og verden gradvis har forandret seg. Jeg bryr meg mer om miljøet, og har et sterkere ønske om å leve sunt, slik at jeg kan ta vare på kroppen min. Har ikke klart å integrere dette så godt enda, men jobber med saken. Jeg har kuttet ned kjøttforbruket en hel del, og fra å spise kjøtt flere ganger om dagen i alle år, har jeg nå flere dager i uka der jeg er helt kjøttfri. Dette er noe jeg aldri kunne sett for meg bare for et par år siden.

Hvis jeg skal trekke frem noe som muligens kan være negativt, så er det kanskje det at jeg ikke er like interessert i å opprettholde sosiale kontakter jeg ikke føler jeg får så mye ut av annet enn at de er, vel, sosiale. Jeg er sulten på dype samtaler, forståelse og aksept, og de fleste i min omgangskrets er så langt unna som det går an. Synes det kan være vanskelig å relatere seg til de jeg har hengt med før, og det blir ofte ekstra tydelig i lystige lag. Når alle rundt meg raver rundt drita, så er jeg litt lei meg for at ikke mine bekjente er av de som kan ta en kveld hjemme med MDMA eller sopp eller hva som helst, og bare virkelig være nære hverandre og mentalt tilstede. Føler alkoholen bare drar det verste ut av folk. Jeg har få nære venner, og ingen av dem er på samme bølgelengde som meg når det gjelder dette. Hadde det enda gått an å snakke med folk om rusmidler, men det går i mange tilfeller bare ikke. Ikke når man er voksen og har ansvar for andre enn seg selv også.

Uansett, da. Jeg føler meg priviligert som har fått oppleve psykedelika. Det har, som for mange andre, ført til små og store endringer i livet.