Jeg har vært syk lenge, over 20 år. Det startet i en alder av 15, over natten hvor jeg plutselig og hver eneste dag, minutt og time etter den dagen har gått konstant kvalm, svimmel, vondt i alt som progresserte til dyp depresjon. Etter titalls konsultasjoner har de iofs kommet frem til "det er noe en må lære seg å leve med", men det er enklere sagt enn gjort når en konstant lever i et smertemareritt, med følelsen av å kaste opp konstant 1 minutt unna som gjør en ekstremt passiv - de siste 20 årene har vært å fokusere på pusting for å ikke kaste opp.
For ca 1 år siden sa psyken stopp og eneste jeg ønsker er å avslutte livet. Rapporterte til DPS, men fikk avslag med begrunnelse de ikke mente det var forsvarlig med DPS-behandling da de syntes det var korrekt å behandle med benzodiapiner, stillnoct og oxynorm videre og det ikke var vits med behandling der.
Er det noen andre som lever i et smertemareritt, og har kommet til det nivået en rett og slett ikke orker lengre, og hva er det å gjøre med det? Eneste jeg finner meg gjøre er å google etter metoder, og hodet går konstant i tanken "jeg orker ikke mer, jeg orker ikke mer"
For ca 1 år siden sa psyken stopp og eneste jeg ønsker er å avslutte livet. Rapporterte til DPS, men fikk avslag med begrunnelse de ikke mente det var forsvarlig med DPS-behandling da de syntes det var korrekt å behandle med benzodiapiner, stillnoct og oxynorm videre og det ikke var vits med behandling der.
Er det noen andre som lever i et smertemareritt, og har kommet til det nivået en rett og slett ikke orker lengre, og hva er det å gjøre med det? Eneste jeg finner meg gjøre er å google etter metoder, og hodet går konstant i tanken "jeg orker ikke mer, jeg orker ikke mer"