I april 2007 voldtok den eritreiske asylsøkeren Henok Werie Fre en ung jente som jobbet som avisbud, slo og truet henne på livet med kniv. For dette lovbruddet fikk gjerningsmannen 3 års fengsel og ble dømt utvist fra Sverige.

Da startet veldedighetsorganisasjonen Amnesty, som ser på vold mot kvinner som et av de største verdensproblemene, en stor mediekampanje for å stanse utvisningen av gjerningsmannen - og gav han en offerrolle. I hærtog med statsfinansierte Sveriges Radio og TT foregikk det kampanjejournalistikk (1, 2) mot utsendingen av voldtektsmannen, som i tiårets understatement nå bare hadde begått "ett brott". Sveriges ambassadør til Eritrea hadde slått fast at utsendelse var innenfor internasjonale konvensjoner, noe som ifølge Amnesty var "svært alvorlig" og en var opprørt av at han kunne uttale seg om "noe som kunne få så store konsekvenser for en person".

Takket være medias søkelys og bombardement gir "de onde kreftene" etter og gjerningsmannen får bli i Sverige. Like etter løslatelse og et par mindre lovbrudd senere skjer det samme igjen. Et menneske blir mishandlet, voldtatt, slått og truet med kniv. Atter et ungt kvinnelig avisbud får livet ødelagt av samme gjerningsperson, som takket være veldedighetsorganisasjonen Amnesty og mediedrev fortsatt befinner seg i Europa.

TL;DR

Denne tragiske saken er et eksempel på veldedighetsorganisasjoner faktisk har svært mye makt i dag. Dette også utenfor media, der de er store innenfor lobbyvirksomhet. Amnesty var en av pådriverene for å hente titusen (eller 50 tusen som de opprinnelig ville ha) syrere til Norge. Dette er en big business med milliarder som skal fordeles hvert år, med folkets samvittighet som fut.
Flere titusenvis er ansatt innenfor denne "godhetsindustrien" i landet, og i tillegg til tidvis svært god lønn får man også en aura av empati, selvoppofrelse og vern fra kritikk. I media er industrien en hellig ku, og får svært ofte herje fritt uten at motstemmer slipper til.

Jeg vil stille spørsmålet om vi som samfunn er tjent med at NGO-er som Amnesty har så mye makt? Ordtaket sier at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.

Litt av poenget er at det å utvise nokon til tortur og død er grovt brot på menneskerettane. Den europeiske menneskerettsdeklarasjonen nedlegg i praksis forbod mot det.

Det kan vere utfordrande til tider, men utvisning til totalitære regimer, som Eritrea, er sjeldan ei god løysing. Litt av tingen med menneskerettar er jo at dei er absolutte, og skal gjelde alle, uavhengig av kva ein har gjort eller ikkje. Og Eritrea er eit land totalt utan meiningsfridom, og totalt utan meiningsfridom eller personleg fridom. Det er såleis svært truleg at ei utvisning ville vore brot på EMD sitt forbod mot tortur.

Så ja, det var heilt rett av Amnesty å kjempe for saka. Det er heller ikkje som om Amnesty prøver å skjule at dei har eit absolutt syn på menneskerettane, og aldri går på vilkår med dei. Det er frivilleg å støtte aksjonane til Amnesty, og det er frivilleg å vere medlem og støtte dei.

Vald er ein av konsekvensane av å leve i eit fritt samfunn, og vi kan aldri beskytte oss totalt mot kriminalitet. Risikoen for vald, valdtekt og kriminalitet er like fullt svært nær null, og kriminaliteten er stortsett fallande på verdsbasis - samfunnet vert tryggare. I tillegg er det eit spørsmål om kor stort problem den typen valdtekter er, samanlikna med t.d. festvaldtekter. Kanskje vi bør gå litt meir i oss sjølv og, når det kjem til vald og overgrep?

For overfallsvaldtekter får massiv mediemerksemd, men dei er forsvinnande liten del av totalen.

Jeg ser absolutt poenget ditt, selv om jeg er prinsipielt uenig i at overnasjonale
domstoler skal kunne overkjøre nasjonal suvernitet innenfor jussen, men det er en helt annen debatt. Forøvrig utfører flere land utvisning til Eritrea, blandt annet USA, og Norge har også hatt samtaler med myndighetene der med hensikt å få på plass en returavtale.

Det underliggende spørsmålet er om vi som samfunn gir Amnesty mfl. for mye makt, nærmest som en femte statsmakt (og udemokratisk sådan). Det er svært sjelden media går disse organisasjonene etter sømmene og retter kritiske søkelys mot dem (et hederlig unntak er avsløringen av millionbedrageriene innen SOS Rasisme).

Om dette utvikler seg vil dette kunne bli en svært farlig symbiose, der godhetsikoner som Jan Egeland setter den etiske dagsordenen. At media fremstår som en heiagjeng for industrien er langt på vei innrømmet av lederene selv.
Poenget jeg vil få fram er at media synes å svikte sin oppgave som en kritisk og objektiv røst, og snarere blir ridd av vår tids selvoppnevnte helgener.