Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  15 1852
Hei!

Jeg har vært i en lang sak med helsevesenet. Her er *min* korte versjon av hva som skjedde:

Prøvde ut ADHD medisinering i samråd med DPS, mens jeg var under store endringer i livet, fikk gode effekter. Jeg gravde litt i barndommen min, og fikk mistanker i at jeg muligens hadde en personlighetsforstyrrelse (i kluster A). Jeg hadde lest på wikipedia, og luftet denne tanken til overlegen som var ansvarlig for utprøving av ADHD medisinering. Jeg hadde også med en Asperger's syndrom diagnose fra barndommen som jeg aldri har vært enig i.

Jeg følte meg kraftig utfordret rundt min teori, og jeg følte at det plutselig ble en form for "faglig drakamp". Det virket for meg ut som at det kom litt uforventet for han at jeg skulle si dette, og at han rett og slett ikke likte at jeg selv prøvde å komme frem til egne tanker/"selvdiagnotisering".

Så vår uenighet ble feid bort som at jeg "viste rigiditet". Jeg ble tvangsnedtrappa på ADHD medisineringen min, svartmalt som psykotisk. De involverte TIPS (tidlig oppdagelse og behandling av psykoser), som ringte meg og besøkte meg hjemme.

Etter et to timers intervju konkluderte de med at jeg klart og tydelig -ikke- var psykotisk, men at jeg likevel kunne være i gruppe som er utsatt for å utvikle psykose (noe som jeg forøvrig stemmer overens med egne mistanker om kluster A personlighetsforstyrrelse).

Etter dette henviste TIPS meg til en annen DPS. Her har jeg i ett år blitt behandlet med helt feil innstilling, da de i stor grad har ignorert hva jeg selv har menet om diverse ting, og heller valgt å forholde seg til de fordømmende ordene fra denne overlegen. Det hjalp ikke akkuratt heller at jeg var en "overlevering" fra TIPS. Jeg ble fortsatt bare behandlet som en "autist med psykoselidelser", noe som jeg har opplevd som både ydmykende og frastøtende. Jeg har rett og slett følt meg frarøvet fra retten til å tale for meg selv, selv om det aldri ble konstantert en psykose, snakket jeg i praksis til en vegg som ikke ville høre i et år, før jeg omsider har begynt å få hjelp.

Så nå har det tatt meg omtrent et år til hvor jeg er idag, hvor jeg ikke lengre blir behandlet som en "psykosepasient". Jeg har brukt vel over et år på å få inntrykket av meg nullstilt. Dette har vært ekstremt utslitende for meg. Har slitt med selvmordstanker (og gjør fortsatt dette, hver eneste dag). Jeg har vært innlagt to ganger på akuttpsykiatrisk.

Nå i august ble det tatt en revurdering for min Asperger's diagnose, hvor jeg var heldig og hadde en ekstremt dyktig psykolog som utredet meg (i det offentlige). Han fjernet diagnosen etter første møte med meg (samt to telefoner til familiemedlem og en nær venn), da han var såpass overbevist om at jeg umulig kunne ha denne diagnosen. Muntlig sa han faktisk også at det "nesten burde bli undersøkt hvordan det var mulig at noen hadde satt denne diagnosen i utgangspunktet". Jeg fikk korttid etter dette også diagnosen "uspesifisert personlighetsforstyrrelse", så jeg tror jeg er på god vei til å få en endelig utredning og konklusjon på hva som faktisk er forklaringen.

Så jeg gikk fra å være en "mistanenkt psykotisk autist på stimulanter" til å være en person uten Asperger's-diagnose, som er bekreftet til å ikke være psykotisk. Jeg har vært tvangsnedtrappet på medisinene mine, uten at jeg har blitt noe bedre av dette, da jeg enda ikke har fått hele hjelpen jeg trenger enda.

Jeg har i løpet av denne tiden forsøkt å oppklare til gamle DPS, nye DPS, TIPS, AAT og akuttpsykiatrisk hva som har skjedd, hvorfor det skjedde og hvorfor det må nøstes opp i denne feiloppfatningen, uten at dette har skjedd

Jeg har sendt brev, ringt, møtt opp i skranken osv, hvor jeg har gitt utdypende forklaringer rundt hvorfor jeg har blitt feil-fattet (som jeg selv over all tvil er sikker på har vært en bevisst svartmaling). Denne overlegen har ignorert alle forespørsler om å gjøre rede for og forsvare sin vurdering, han har direkte ghostet meg, noe som jeg ikke kan regne med er av annen grunn enn at han ikke har følt det nødvendig på grunn av det svartmalte bilde jeg har vært innrammet i.

Jeg tok kontakt og sendte inn et brev her om dagen til DPSet som enhet, som har tolket det som en klagesak. Jeg har ikke formulert det som dette, jeg har kun vært på jakt etter en utdyping og oppklaring fra overlege. Dette virket det til at jeg ikke får. Jeg snakket med "klageansvarlig" igår på telefonen, som sa at et brev med tilbakemelding rundt denne saken var på vei til meg. Jeg har ikke fått brevet enda, men hun sa at de også hadde "sendt sak til statsforvalteren for å sjekke om de hadde gjort noe feil".


Jeg har *lenge* ønsket å sende klage til statsforvalter, men ville først få denne forklaringen fra overlegen før jeg pushet på med å sende inn klage. Nå virker det til at DPSet har kommet meg i forkjøpet.


********
Jeg er redd for at saken min vil bli fremstilt uten helhet og kontekst til statsforvalteren, og at dette vil hindre meg fra å få medhold i min evt. fremtidige klage til statsforvalteren selv.

Bør jeg ringe og be dem avlyse klagen, bør jeg kontakte statsforvalteren før det er for sent med egen klage, bør jeg vente til jeg får tilbakemelding fra statsforvalteren selv?
B]********[/b]

Jeg har vært desperat for hjelp i sååå lang tid nå, og jeg trenger bare en skikkelig utredning fra folk som forstår meg, slik at jeg endelig kan få svar på hvor jeg har følt meg hele livet annerledes fra andre... Jeg ble påtrykket en løgn om Asperger's, og har hele livet mitt levd i fullstendig frakobling til virkeligheten. Nå som jeg har fått medhold i at jeg ikke lever i en autismeramme, trenger jeg endelig å komme til bunns i om jeg faktisk har levd og lever i en schizoramme....

Alt jeg har hatt noia over, alt jeg har fryktet.. ALT ble verre når denne legen kastet meg inn i det som ble en eksistensiell krig. Jeg har stått så alene i så lang tid mot et helsevesen som har prøvd å invalidere meg. I løpet av dette helvettesåret har jeg pådratt meg daglige auditore, taktile og synshallusinasjoner (og merk, dette var ETTER jeg ble tvangsnedtrappet på medisinering!)

Jeg føler at hele denne feilbehandlingen har forverret mine psykiske vansker. Jeg tvang megselv til å ta et leap of faith med å søke hjelp, og ble skutt så inn i helvette ned.

Jeg trenger bare eksistensiell fred og ro.. Jeg vil bare ha forklaringen som gjør at jeg kan akseptere at jeg for alltid vil oppleve verden annerledes enn folk flest....

Hadde jeg ikke hatt en kjæreste som jeg har lovet å ta vare på (hun sliter med samme ting som meg, men hun har en faktisk diagnose for det), hadde jeg for lengst tatt livet mitt. Utallige morgener og kvelder har jeg dagdrømt om å ta livet mitt, da jeg endelig kunne fått fred fra dette kognitive buret, samtidig som jeg forhåpentligvis kunne dratt frem større lys og oppmerksomhet rundt saken min.... Men all erfaring så langt tilsier at jeg ikke bør stole noe annet enn egen viljestyrke....

*****

Så ja, som en liten oppsummering, så kommer jeg trolig til å kontakte fylkeslege/statsforvalter da jeg selv føler at jeg har blitt langtidssyk og hatt forverring av mine psykiske plager. Min mening er at psykisk pasientskade er blitt påført meg, som ble påført av en overlege som ikke tålte at en pasient hadde et annet syn på hva diagnose h*n hadde, som var i strid med den overlegne overlegen. Jeg anser de dømmende og svartmalende ordene han valgte å skrive om meg [som førte til avlastning/dumpingen til TIPS] som å være et maktmisbruk og maktovergrep. Jeg tror ikke han på dette tidspunktet har vært klar over at ringvirkningene over dette overgrepet skulle bli, men det er klart og tydelig for meg at han prøvd å distansere seg og unngå all form av ansvar.

Nå virker det til at DPSet eskalerer saken i forkjøp av at jeg selv gjør det, og jeg er redd for overlegen igjen klarer å lure seg bort fra å stå til ansvar for den direkte svartmalingen og løgnene han førte inn i journalen min. Jeg vil kun ha tre ting: Rettferdighet, rett diagnose på rette og uforfalsket grunnlag, og en unnskyldning!

Takk for råd og innspill.
Gikk litt rundt for meg her. Men er vel ganske vanlig at slike saker blir tatt til statsforvalteren da det er de som har tilsynsmyndighet med dps, og helsevesenet generelt.

Avvent brev fra dps før du kontakter statsforvalteren selv. Da har du mer info.
Høres ut som du bør ha støtte fra en 2nd opninion. Om det er advokat, fagfolk whatever. Du virker mildt sagt sykelig opptatt av diagnoser og da vil jeg tro det kan bli litt vanskelig å presentere sin egen sak objektivt.
Det viktigste er å finne en medisin som fungerer, og da må man ha rett diagnose. Diagnoser i psykiatrien er ingen sikkerhet, alt er basert på hva man sier og hvordan man oppfører seg. Det viktigste er som sagt at man finner en medisin som fungerer, som for din del virket som å være en ADHD-medisin, men denne ble du altså nedtrappet på. Man har krav på skikkelig utredning.
Trådstarter
8 0
Sitat av Dough Vis innlegg
Høres ut som du bør ha støtte fra en 2nd opninion. Om det er advokat, fagfolk whatever. Du virker mildt sagt sykelig opptatt av diagnoser og da vil jeg tro det kan bli litt vanskelig å presentere sin egen sak objektivt.
Vis hele sitatet...
Det er noe jeg dessverre har blitt, fordi jeg føler at det er noe som ville gitt meg en trygg eksistensiell sannhet jeg kunne forholdt meg til.

Det er ganske vanskelig å leve et helt liv hvor du blir behandlet og oppfattet til som å være noe helt annet enn det man egentlig er. Jeg har jobb, hus og dame og var funksjonell, helt frem til dette helvette oppstod i fjor.

Min sak mot denne overlegen spesifikt er ikke å få den eller den diagnosen, men heller at det en gang for alle ryddes opp og gjøres klart for alle nåværende og fremtidige behandlere i casen min får det klart for seg at jeg var temmelig frisk.

Jeg takker for innspill, og skal i min sak gjøre det klart at det gjelder løgner og forfalskninger, og ikke hva diagnose jeg som sluttmål ønsker å bli påstemplet.
NOOOOOOOOOOOOOOOOOO-
robhol's Avatar
Jeg tror du heller bør moderere språket ditt litt hvis du planlegger å kontakte noen. Innlegget ditt skriker "på krigsstien", og det er forståelig nok gitt opplevelsen din, men helsevesenet møter mange som er på krigsstien. For det første er ikke alle disse på krigsstien av gode grunner, og man kan anta at de har hørt mange liknende historier der pasienten faktisk er sprøyte gær'n. For det andre er folk folk, også i helsevesenet, og vil derfor kunne reagere negativt på dette - det virker nokså aggressivt.

Om noe virker helsevesenet proppfullt av nøyaktig den typen folk som bare ser etter enhver unnskyldning til å nixe kritikk, så hold deg så nådeløst, pinlig saklig som du overhodet klarer.
Sitat av tvilende Vis innlegg

Jeg takker for innspill, og skal i min sak gjøre det klart at det gjelder løgner og forfalskninger, og ikke hva diagnose jeg som sluttmål ønsker å bli påstemplet.
Vis hele sitatet...
Hvis du omformulerer "løgner og forfalskninger" til feildiagnose så trur jeg du har større sjangs for å bli tatt seriøst. Særlig mtp at du vil unngå dette psykosemaset. Lurt å holde dette med sluttmålet utenfor utover at du ønsker å få det bedre.

Jeg ble feildiagnotisert uspesifisert x med tilhørende feilmedisinering i flere år etter mitt første møte med psykiatrien. Det tok noen år før jeg fikk den endret til "rusindusert" x. Det er en vei å gå for å få fjernet en diagnose helt, jeg ble derfor anbefalt å leve med dette da alle behandlere har vært enig i at jeg ikke lenger har symptomer. For meg er dette uproblematisk nå men det har jo vært noe skikkelig dritt og jeg har selvfølgelig følt på at det jeg mistet mange år av livet som "lobotomert" på feil medisiner.

Det må jo bli opp til deg hvor langt du ønsker å ta dette men det kan jo f.eks være en middelvei her med fungerende aspberger uten symptomer på psykose. Husk at mange med Aspberger som faller inn under ADHD.
Trådstarter
8 0
Sitat av robhol Vis innlegg
Jeg tror du heller bør moderere språket ditt litt hvis du planlegger å kontakte noen. Innlegget ditt skriker "på krigsstien", og det er forståelig nok gitt opplevelsen din, men helsevesenet møter mange som er på krigsstien. For det første er ikke alle disse på krigsstien av gode grunner, og man kan anta at de har hørt mange liknende historier der pasienten faktisk er sprøyte gær'n. For det andre er folk folk, også i helsevesenet, og vil derfor kunne reagere negativt på dette - det virker nokså aggressivt.

Om noe virker helsevesenet proppfullt av nøyaktig den typen folk som bare ser etter enhver unnskyldning til å nixe kritikk, så hold deg så nådeløst, pinlig saklig som du overhodet klarer.
Vis hele sitatet...
Den ser jeg. Det jeg har skrevet tidligere til leger og DPS har forsåvidt vært betydelig mye mer rolig. Som også gjør at jeg brukte mye flere sider for å skrive det presist.

Jeg blir så lei meg fordi jeg ser veldig godt hva du mener. Men det er igjen en påminnelse om at jeg enda ikke vet hvordan jeg skal gjenfortelle det viktigste for å få frem helheten i tidsforløpet uten at det blir et tonedøvt schizofrensk legendarium. Først var det bare en enkelt misforståelse jeg trodde jeg kunne rette opp i, nå har det blitt et år med timer hos DPS X og DPS Y, innleggelser, skriv, forskjellige benahandlere osv osv. Det føles ut som at for hver gang det tilføyes et ekstra kapittel i denne psykisk-utfordrings delen i livet mitt, uten at jeg treffer blink, at skyves tilbake én meter.

Og her står jeg, uten annet valg enn å resignere (et kognitivt selvmord som ville ført til at jeg før eller siden ville tatt livet mitt), eller forsette å pushe på til jeg treffer blink.

Jeg klarer ikke å beskrive det på en annen måte enn at jeg føler meg fullstendig kognitivt ensom, som om at hjernen er på et helt annet frekvensbånd enn de rundt meg. Jeg vil bare ha lidelsene mine anerkjent for min egen del. Jeg vil at er sertifikat som jeg skal stole på, når jeg får mine største eksistensielle tviler. Så slipper jeg å måtte holde på en ikke-eksisterende eksistensiell sannhet, ene og alene.


Og dette er bare en brøkdel av hva som er relevant i historien min. Jeg ender ofte opp med å få panikkangst når jeg ser hvor mye jeg til tider skriver forgjeves.

Da du, og de jeg har snakket med før, er en av mange som kommer til å bli eksponert for en liten brøkdel rundt hva jeg trenger hjelp til. Og det er ingen som klarer å hjelpe meg fra A til Å. Jeg oppfatter det som et "overhead" i livet mitt som er ute av kontroll, i eksponensiell grad. Jeg observerer at tankemønsteret mitt har en form for kreft, likevel står jeg på egne ben for å finne hjelpen jeg trenger. Mine nærmeste er i fornektelse over hva jeg tror selv det er.

Jeg er rolig og jordnær når jeg skriver dette, men jeg blir såklart deppa, fordi jeg aktiverer hjernen min, som jeg i utgangspunktet prøver å ikke holde så stimulert med tankekjør for tiden.

Jeg tror jeg kanskje er på det stadiet at det er lurt å skrive mer, fordi jeg skriver alltid så tjukke paragrafer hver gang jeg hadde tanker om å svare kort og presist.

Likevel er jeg glad for at jeg har skrevet dette, da jeg føler en form lettelse når mennesker som ikke står meg nær blir eksponert for hva jeg sliter med. Jeg får en form for tilfredsstillelse av å skrive til en potensiell fiktiv audiens som kanskje eller kanskje ikke kognitivt deltar, på en eller annen måte, i et langt eventyr i søk om riktig hjelp.

For det første så skjønner jeg ikke helt hvorfor du har så store problemer med at du fikk en Asbergers diagnose for lenge siden. Jeg skjønte hvertfall ikke hvorfor du henger deg så mye opp i det da jeg leste teksten.

For det andre så skjønner jeg ikke helt hva problemet er. Hvis en psykolog/psykiater prøver å behandle deg så går jo ikke det hvis du motsetter deg testing av diagnoser og medisiner over tid.

Måten du beskriver hele prosessen viser jo tegn på at du har vrangforestillinger mot det dps sier og at bare vil ha bekreftet dine egne teorier som du har googlet deg frem til. Det er ikke rart at de mener du har en aktiv psykose da.

I tillegg er ikke psykose noe konstant, men kan komme og gå av ulike årsaker.

Men ja, hva konkret er det du mener er et overgrep? For det klarer jeg ikke se i det du har skrevet.
Sist endret av Witchcraft; 13. oktober 2022 kl. 22:41.
Trådstarter
8 0
Sitat av Witchcraft Vis innlegg
For det første så skjønner jeg ikke helt hvorfor du har så store problemer med at du fikk en Asbergers diagnose for lenge siden. Jeg skjønte hvertfall ikke hvorfor du henger deg så mye opp i det da jeg leste teksten.

For det andre så skjønner jeg ikke helt hva problemet er. Hvis en psykolog/psykiater prøver å behandle deg så går jo ikke det hvis du motsetter deg testing av diagnoser og medisiner over tid.

Måten du beskriver hele prosessen viser jo tegn på at du har vrangforestillinger mot det dps sier og at bare vil ha bekreftet dine egne teorier som du har googlet deg frem til. Det er ikke rart at de mener du har en aktiv psykose da.

I tillegg er ikke psykose noe konstant, men kan komme og gå av ulike årsaker.

Hva ja, hva konkret er det du mener er et overgrep? For det klarer jeg ikke se i det du har skrevet.
Vis hele sitatet...

Jeg går til behandling, noe som jeg omsider fikk etter et år. Hva mener du er vrangforestillinger? Det var én overlege som dumpet meg som "trolig psykotisk". Som sagt så har jeg blitt testet for psykose, og har aldri blitt påvist dette.

Asperger's diagnosen har jeg fått bort, og ønsker jeg ikke at folk tar flere vurderinger i. Diagnosen frarøvet meg retten til å tale for meg selv, den gav dem som ville (om ikke helsevesen, foreldre) evnen til å invalidisere mine meninger, tanker og følelser. Noe jeg også har fått opplevd i denne "runden" også. Alle har trodd at de har hatt et frikort til å bedømme min rasjonalitet rundt både det objektive og subjektive. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare et tre hvordan alle andre trær hele livet har prakket på deg en løgn om at du er en busk, da det er vanskelig å se for eg konsekvensene av å ha blitt stigmatisert som en busk hele sitt liv.

Hvis du har sett the Truman show, så føler jeg at jeg har vært inneburt i ett Truman show med to lag. Jeg har skrellet meg ut av det første laget, og forsøker å komme meg igjennom det siste laget også.

Håper dette er forklaringer som er gode nok.

Den diagnosen er offisielt strøket fra mine papierer, og jeg håper virkelig at jeg slipper å måtte en dag forsvare meg på nytt mot et forsøk på å frarøve meg min talerett på nytt.
Du må nesten forklare hvordan en diagnose på autismespekteret i tidlig alder gjør at du ikke kan ha egne meninger og talerett.

Nei jeg har ikke sett dette, så fint om du forklarer hva som er problemet.

Hvis du går til psykolog så tar det tid å gi riktig medisiner og diagnose.

Hvis du med talerett og meninger mener påvirkning på behandling, medisiner og diagnose så kan psykologen anse vrangforestillinger om dette som et symptom på psykose.

Vrangforestillinger vil her være at du er fast bestemt på ulike diagnoser/medisiner og at i ilegger dps/psykolog masse motiver for din behandling. Samme med at du antyder at Aspergers diagnosen nærmest bestemmer hvordan samfunnet oppfatter deg.
Jeg tror du er en appelsin og at det er den egentlige diagnosen din.

Fra spøk til revolver så skriver du jo at har hallusinasjoner. Det er jo fort symptomer på psykose. At du bruker energien til skrankepersonellet på dette er merkelig gitt de ikke har en dritt med annet en å vite om behandler er ledig osv..

Sikker på at du ikke supplerer med egen adhd-medisin?
Trådstarter
8 0
Sitat av Stivtiss Vis innlegg
Jeg tror du er en appelsin og at det er den egentlige diagnosen din.

Fra spøk til revolver så skriver du jo at har hallusinasjoner. Det er jo fort symptomer på psykose. At du bruker energien til skrankepersonellet på dette er merkelig gitt de ikke har en dritt med annet en å vite om behandler er ledig osv..

Sikker på at du ikke supplerer med egen adhd-medisin?
Vis hele sitatet...
Jeg har ikke plaget skrankepersonellet... Jeg har bare gitt dem beskjed ved et par anledninger om å gi videre brev til aktuelle psykologer og overlege.

Hallusinasjonene har kommet i sommer i år, som altså er etter å ha vært i dette peset siden høst ifjor. Jeg ble nedtrappa høsten i fjor, og ytterlige nedtrappet i vår. Likevel er sommer i år at hallusinasjonene har oppstått... Type følelse av insekter på armene, edderkopper som henger over hovet mitt når jeg ligger i sengen etc.

Sitat av Witchcraft Vis innlegg
Du må nesten forklare hvordan en diagnose på autismespekteret i tidlig alder gjør at du ikke kan ha egne meninger og talerett.

Nei jeg har ikke sett dette, så fint om du forklarer hva som er problemet.

Hvis du går til psykolog så tar det tid å gi riktig medisiner og diagnose.

Hvis du med talerett og meninger mener påvirkning på behandling, medisiner og diagnose så kan psykologen anse vrangforestillinger om dette som et symptom på psykose.

Vrangforestillinger vil her være at du er fast bestemt på ulike diagnoser/medisiner og at i ilegger dps/psykolog masse motiver for din behandling. Samme med at du antyder at Aspergers diagnosen nærmest bestemmer hvordan samfunnet oppfatter deg.
Vis hele sitatet...
Jeg fikk den påtrykket på meg når jeg var fjorten år. Har hatt ei mor som var sykepleier, og senere begynte å jobbe i psykiatri. Hun leste om Asperger's når jeg var ,,7-8 år, og begynte å ha en mistanke om dette da. Ble først utredet når jeg gikk i 3. klasse, og de var ikke overbevist, annet enn at jeg hadde en "sær" fremtreden og voksen talemåte. Scorte høyt på diverse tester for sosial interaksjon og intelligens.

Var i en dyp depresjon i tenåra, ble innlagt mot min vilje etter en krangel med mora mi. Jeg opplevde det som en straff pga at jeg sa temmelig sårende ting til henne (i sinne). Låste meg nokså kraftig ned, kuttet kontakt med en del av familien i lang tid i etterkant. Var der jeg fikk ADHD diagnosen min, som har noe de reagerte umiddelbart på at det ikke hadde blitt oppdaget før. Via press fra mor og stefar som overrapporterte symptomer for Asperger's (som i ettertid har blitt bekreftet av dem) så ble denne diagnosen satt.

Så jeg følte meg dømt til å ha mitt stemmebånd frarøvet....

Jeg vet ikke hva annet jeg skal si...

Det blir på en måte litt vanskelig å holde virkelighetsoppfatningen sin i sjekk når man blir fortalt "dEt Er BaRe En DiAgNoSe" hele livet sitt, men når man selv finner noe man finner sjelefred, svar og eksistensiell tilhørighet i, så skal det fornektes. Hvorfor er det så lett for folk å se på andre folk som kognitivt innstrammet, men når en person selv føler at han ligger innen for en mild grad i schizospekteret, da skal det fullstendig fornektes? Er det fordi det er vanskeligere å forstå hvordan en person med en slik lidelse opplever verden rundt seg? Jeg er klar over at schizo-diagnoser ikke er like lett fordøybare, men kanskje det er på tide at man åpner øyene sine for de som sliter med dette også?

Uansett, så virker det til at jeg gradvis begynner å få medhold i at plagene mine er relatert til dette. Som sagt så har de allerede konkludert med at jeg har en uspesifisert personlighetsforstyrrelse.

Men jeg er absolutt hjemsøkt av diagnoser.... Det har utviklet seg til noe sykelig.... Jeg vil bare komme meg videre.....
Sist endret av tvilende; 14. oktober 2022 kl. 08:47. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Det virker som du har gått deg helt fast her, og som påpekt virker du å være veldig i forsvar. Det er forståelig, men ikke nødvendigvis hensiktsmessig. Man må dessverre ofte slåss for å få hjelp, og balansere mellom å være ressurssterk nok til å bli hørt på og samtidig hjelpeløs og ydmyk nok til å "fortjene" hjelp. Det er en ganske slitsom double bind å forholde seg til. Men slik du fremstår her tror jeg du bare blir oppfattet som vrang, ustrukturert og med lite selvinnsikt. Jeg klarte faktisk ikke lese hele åpningsinnlegget ditt skikkelig. Ville prøvd å roe ned noen hakk, konsentrer deg om å få hensiktsmessig hjelp, og dropp beskyldninger om løgn og krav om unnsyldninger. Hvis du føler behov for oppreisning så ta det etter at du faktisk har fått det du trenger og er på et litt bedre sted. Mest sannsynlig foregår det ikke noen bevisst svartmaling og sabotering av saken din her. Det er et håpløst system, men de fleste som jobber der er jo noenlunde normale mennesker.

Sitat av Dough Vis innlegg
Du virker mildt sagt sykelig opptatt av diagnoser og da vil jeg tro det kan bli litt vanskelig å presentere sin egen sak objektivt.
Vis hele sitatet...
Enig. Problemet er imidlertid at DPS også er sykelig opptatt av diagnoser, så om du får den eller den diagnosekoden er dessverre ofte relevant for hvilken hjelp du kan få, om du i det hele tatt har rett på hjelp, og ofte hvilke andre diagnoser de vil vurdere.

Har du mulighet til å gå til en privat psykiater eller psykolog? Noen har driftstilskudd, så det koster bare vanlig egenandel. Min erfaring er at private psykologer er mye mindre opptatt av diagnoser og tenker mer helhetlig. Det er liksom ikke fem ulike ting i veien med deg, du har èn psyke og så kan det være ulike modeller som er mer eller mindre hensiktsmessige til å forstå hva du strever med. Psykiatriske diagnoser er bare modeller, det er egentlig ikke noe konkret du har eller ikke har. Da tenker jeg på personlighetsforstyrrelsen først og fremst, mer nevropsykologiske ting som ADHD og autisme er jo litt annerledes. Men det har skjedd en del på de frontene siden du var barn, så en oppdatering er sikkert smart.

Du må uansett til psykiater for å få medisiner, og det kan hende DPS kan følge det opp etterhvert, men kanskje det hadde vært greit å ta en fot i bakken og fått ryddet litt i hva som egentlig feiler deg. Det virker veldig fragmentert nå. Kanskje DPS kan følge deg bedre opp hvis du kommer dit med et litt mer avklart bilde og litt lavere kølleføring.
Trådstarter
8 0
Sitat av *pi Vis innlegg
Det virker som du har gått deg helt fast her, og som påpekt virker du å være veldig i forsvar. Det er forståelig, men ikke nødvendigvis hensiktsmessig. Man må dessverre ofte slåss for å få hjelp, og balansere mellom å være ressurssterk nok til å bli hørt på og samtidig hjelpeløs og ydmyk nok til å "fortjene" hjelp. Det er en ganske slitsom double bind å forholde seg til. Men slik du fremstår her tror jeg du bare blir oppfattet som vrang, ustrukturert og med lite selvinnsikt. Jeg klarte faktisk ikke lese hele åpningsinnlegget ditt skikkelig. Ville prøvd å roe ned noen hakk, konsentrer deg om å få hensiktsmessig hjelp, og dropp beskyldninger om løgn og krav om unnsyldninger. Hvis du føler behov for oppreisning så ta det etter at du faktisk har fått det du trenger og er på et litt bedre sted. Mest sannsynlig foregår det ikke noen bevisst svartmaling og sabotering av saken din her. Det er et håpløst system, men de fleste som jobber der er jo noenlunde normale mennesker.



Enig. Problemet er imidlertid at DPS også er sykelig opptatt av diagnoser, så om du får den eller den diagnosekoden er dessverre ofte relevant for hvilken hjelp du kan få, om du i det hele tatt har rett på hjelp, og ofte hvilke andre diagnoser de vil vurdere.

Har du mulighet til å gå til en privat psykiater eller psykolog? Noen har driftstilskudd, så det koster bare vanlig egenandel. Min erfaring er at private psykologer er mye mindre opptatt av diagnoser og tenker mer helhetlig. Det er liksom ikke fem ulike ting i veien med deg, du har èn psyke og så kan det være ulike modeller som er mer eller mindre hensiktsmessige til å forstå hva du strever med. Psykiatriske diagnoser er bare modeller, det er egentlig ikke noe konkret du har eller ikke har. Da tenker jeg på personlighetsforstyrrelsen først og fremst, mer nevropsykologiske ting som ADHD og autisme er jo litt annerledes. Men det har skjedd en del på de frontene siden du var barn, så en oppdatering er sikkert smart.

Du må uansett til psykiater for å få medisiner, og det kan hende DPS kan følge det opp etterhvert, men kanskje det hadde vært greit å ta en fot i bakken og fått ryddet litt i hva som egentlig feiler deg. Det virker veldig fragmentert nå. Kanskje DPS kan følge deg bedre opp hvis du kommer dit med et litt mer avklart bilde og litt lavere kølleføring.
Vis hele sitatet...
Takk for innspill.

Jeg går til psykolog hos DPS en gang i uken. Jeg bruker Aduvanz (laveste dosering etter nedtrapping) og lamotrigin (motvirker søvnparalyser). Jeg gikk veldig lenge uten å få skikkelig psykologhjelp, da de ikke anså det som hensiktsmessig før asperger's diagnosen ble fjernet. Sommeren var hælt jævlig

Jeg har bedt om å kunne få snakke med psykolog oftere, men det har ikke vært mulig pga kapasitet. Jeg tok kontakt med miljøtjenesten her om dagen tho, og fikk grønt lys til å få en kontaktperson her. Så jeg håper snart på at jeg får den hjelpen jeg trenger.

Nye utredninger og vurderinger skal bli gjort etter nyttår.

Jeg skrev dette innlegget egentlig kun med hensikt for å få innspill rundt hvordan klagesaker til statsforvalter fungerer, men ser at jeg drysset på med litt for mye rot....... Skulle gjerne fått et lobotomerende skudd i hodet fra noen av og til....
Jeg hoppet over de fleste kommentarene her, siden mange var veldig belærende i forhold til både skrivemåte og stemning i innlegget ditt.

Jeg har vært i en lignende situasjon som deg, så jeg ville bare fortelle litt om hvordan du kan gå frem for å få din sak hørt. Du kan sende en melding til Statsforvalteren via statsforvalteren.no der du kan skrive din versjon av dine opplevelser på en måte som du føler passer deg. Jeg har selv sendt flere meldinger der, og da kan de gjøre en tilsynssak mot din(e) behandlere om de føler det er nødvendig ut fra informasjonen de får. En annen ting du kan gjøre er å kontakte advokat for å høre om sivilt søksmål for belastningene som har blitt påført deg på grunn av dine opplevelser med helsevesenet. Hvis du tjener lite nok så kan du få støtte til dette ved å søke via statsforvalteren.no, eller hvis du er rusavhengig så kan du bruke gatejuristen.no som har kontorer i de fleste store norske byer. En tredje ting er å kontakte media, for å få din sak frem i lyset på det viset. Mange av de som sitter med makten kan ignorere deg når du fører din kamp alene, men når media står på døra deres for å kreve svar så kan det raskt forandre saken din til det bedre.

En ting må jeg si da, at du bør ikke forvente all verden her. Hvis du er heldig så kan du få en unnskyldning og en oppretting i dine papirer, sånn at du får fjernet all tvil om psykoser og autisme. Ett søksmål kan lede til det samme pluss en erstatning, men dette kan være veldig krevende og kostbart hvis du ikke faller innenfor hos de som tilbyr gratis rettshjelp - og samtidig kan du få noe mediedekning som kan hjelpe å rette opp litt i bildet verden har i forhold til deg og det som har skjedd.

Om jeg hadde vært deg så hadde jeg fortsatt hos den psykologen du synes har god kompetanse og som du har god kjemi med, og la han få ta valgene for deg. Han kan ordlegge seg faglig og saklig til statsforvalteren, samtidig som han har litt større tyngde med seg takket være utdanningen han har. Så kan du, om du vil, gå rettens vei senere når du har fått god dokumentasjon for å få en mer personlig oppretting og evt erstatning for det du har blitt nødt til å lide for.

Dette er hvert fall min forståelse for hvordan systemet fungerer etter at jeg har lett litt etter svar på en lignende situasjon, men hør med din psykolog så kan du få en bekreftelse fra han om dette jeg sier stemmer eller ikke.

Uansett hva du velger å gjøre, så stol på deg selv uansett om alt føler håpløst. Du skjønner det raskt når du prater med noen om de forstår deg godt eller ikke - og ta deg tiden til å få skikkelig utredning som du sier deg enig i. Det gjør alt så mye enklere lengre frem i tid både i forhold til leger, NAV og videre behandling. Det tar tid, og det er krevende - men du vil ha igjen for det senere. Så vil jeg bare si lykke til videre, og jeg håper det ordner seg for deg.