Jeg kommer ikke med råd, jeg har ingen tro på at noen som helst med makt til å påvirke en eneste avgjørelse leser dette.

Flere eksperter peker på det samme.
Abrams vognene er hovedsakelig symbolsk støtte, og det sa vel Biden rett ut. Det er for å vise at Europa ikke står alene i dette.

Om du leser innlegget mitt litt tilbake så handler det mye om historikken i området, det har vært tyske stridsvogner på Ukrainsk jord tidligere som sloss mot Russland.
Det må uansett være mulig å både diskutere og spekulere uten at det stilles krav til å ha direktelinje til Ukrainas forsvar..

Respekt til han her, Sander Sørsveen Trelvik.
Er frivillig ved fronten for å hjelpe sivile og blir
bombet til helvete.

Er ikke så ofte jeg heier på drap, og som mange
har påpekt står det sikkert like ille eller verre folk
i køen, men det hadde vært veldig tilfredsstillende
å plukke ned Putin en gang for alle.

Det er vel ingenting som hindrer deg å reise til Russland for å prøve å utføre en attentat på Putin. Hvis du virkelig ønsker å se han død, er det vel bare begynne å planlegge og pakke sakene. Bedre det enn å patetisk dydssignalisere.

Jeg er nok ikke like tøff som deg og i hvert fall ikke like tøff som Sander.

Kampfly må nok til for Ukraina i sin kamp mot terrorstaten-som ser ut å forberede ny storoffensiv nå på vårvinteren. Og det ser ut som England nå vurderer det.

Det er bevegelse her også.
https://www.dagbladet.no/nyheter/apn...erfly/78446265

Men ledende eksperter har andre meninger, kostnadene er enorme og logistikken er et lite mareritt i en krigssituasjon.
De vil nok få bedre nytte av langtrekkende missiler, droner og moderne luftvern.
I praksis er et jagerfly en jævelig dyr og avansert plattform for å avfyre missiler.

I dag finnes det "fire and forget" missiler og droner som kan fly i sirkler over slagmarken i mange timer mens de leter etter russiske mål helt på egenhånd.
Du kan laste opp signaturer for spesifikt utstyr som missilet leter etter.

Dersom Ukraina har bruksområder hvor det vil spille en avgjørende rolle med vestlige fly så kjør på, men for meg virker det mer som symbolpolitikk foreløpig.

https://en.wikipedia.org/wiki/Bofors/Nexter_Bonus
https://snl.no/kryssermissil

Sent omsider er Putler endelig blitt hedret med en egen velfortjent arrestordre fra folkedomstolen for krigsforbrytelser og folkemord
https://www.dagbladet.no/meninger/pu...panna/78787229
Russere må nok synes drittlukten fra den mannen begynne å bli kvalmende.

Fullt mulig ukraina får kampfly ifølge Stoltenberg:
https://direkte.vg.no/nyhetsdognet/n...-widget-latest

Er det sånn det går med kuppmakere?

Det er ikke lett å overbevise meg om at det var et vanlig havari for å si det sånn.

Det har nok vært sett etter en god mulighet til å bli kvitt en håndfull illojale.

Og der dukket den opp.

Alternativet til dette ville vært selvmord med to kulehull i ryggen, mens han hoppet ut av ett vindu..

Det er godt å se at Putin fortsatt er på jobb. Han står på, døgnet rundt. For en helt.

Jeg er mer overrasket over at det tok så lang tid.

Egentlig ikke. Første de måtte gjøre var å få alle Wagner-soldatene ut av Russisk-kontrollerte områder og langt bort, feks Afrika. Du har ikke lyst på at det skal vandre rundt krigsvante hevngjerrige tropper der viktige ting eller personer er.

Den Wagner gjengen og den krigserfaringen og kunnskapen den besitter spilte jo en ikke ubetydelig rolle virket det som
både i den innledende fasen og videre der det "rasket" Putin hadde satt inn ellers ville kommet til kort.

Har ikke hørt noe særlig om hvilke konsekvenser det har hatt for de pågående kampene og strategien fremover,
er det helt uproblematisk for Russland at de er trukket ut?

Dersom fly-styrten hadde skjedd umiddelbart etter kupp-forsøket for ett par måneder siden, så ville det blitt enda mer åpenbart.

Og ledelsen i Wagner kunne lettere blitt stemplet som martyrer. Men nå kan vel Russland påstå at det var snakk om "tilfeldigheter" at akkurat dette flyet krasjet.

Du sier no der, vindaloo

Kun Ukraina skal bestemme når det er fred. Når dem sier det er nok så er det deres valg å ta. Inntill det skjer burde Ukraina støttes med alt som støttes kan.

Det er helt legalt av deg å synes det. Du vil sikkert ha interesse av å lese innleggene jeg linker til ovenfor også, spesielt Fiona Hill sin tale/forelesning.

La meg stille TS som på en ny formulering:

Vinner Ukraina, Russland eller er en 3 verdenskrig bestående av bombing med atomfaenskap mer reelt?

Godt innlegg, tusen takk. Var navn og kilder der som er nye for meg.

Bet meg merke i 'Det kompliserer utfordringen av den franske fremmedlegionen i Sahel' - kan det tyde på at det ikke nødvendigvis var FSB?

Det kunne jo tyde på det, det er i alle fall en del av det større bildet, men det er naturligvis ikke nok til å trekke noen konklusjon. Sannheten er at vi ikke vet.

Legg for øvrig merke til at det er en konspirasjonsteori å hevde at vestlige aktører står bak, mens det ikke er en konspirasjonsteori å hevde at russiske aktører står bak. Selv om begge er en teori om en konspirasjon med dødelig resultat, uten bevis.

Er det mer nærliggende å hevde at russiske aktører står bak attentatet på Prigozhin? Muligens. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er FSB som står bak, eller “Putin”.

Putin er ingen Stalin, selv om visse aspekter ved hans styre kan sies å ha stalinistiske trekk, som Slavoj Zizek påpeker. Maktstrukturen – og medielandskapet – er heller ikke så monolittisk som i Kina. Det er et “gangstervelde” (de såkalte oligarkene; også kalt filantroper i Vesten), med Putin som krumtapp og bæresøyle. Han har en betydelig grad av støtte i det russiske samfunnet, fordi levestandarden har blitt betydelig bedre under hans styre (forventet levealder for menn er 15 år høyere enn under Jeltsin), med en oppslutning vestlige statsledere bare kan drømme om.

Presidenten i Russland har vide fullmakter som (ikke lenger og ennå ikke) har noen parallell i Vesten, men det er verdt å huske på at den sterke presidentmakten i dagens Russland går tilbake til Jeltsin og “kuppet” i 1993, som fikk bred støtte av vestlige statsledere.

Grunnen til at vi – du og jeg – ikke liker Putin, er dog først og fremst at han er hakket bedre i det realpolitiske spillet enn sine samtidige vestlige motstykker, og ikke danser etter deres pipe. Han er ikke verre enn f.eks. Pinochet, eller andre høyreekstreme diktatorer vi ikke har store problemer med eller direkte har hjulpet til makten.

Poenget er imidlertid at det er mange aktører, også i Russland, som kan tenkes å stå bak et slikt attentat. Uten at Putin av den grunn var involvert.


Mearsheimer synes det ser mørkt ut. Jeg er ikke nødvendigvis enig med ham, men hans analyse er verdt å lese.

Din og dine meningsfellers unike evne til å få alt til å handle om USA, og stedvis, vesten, er nesten beundringsverdig. Ingenting kan være akkurat som det ser ut som, og alt må egentlig være en eller annen master plan fra Russland. Mengden mental gymnastikk som gjøres er helt utrolig.

Det er ikke meningen å være selvsentrert. Poenget med innlegget mitt var nettopp å vise til perspektiver i resten av verden.

Fiona Hill er ikke akkurat en meningsfelle av meg (hallo?), ei heller Bhadrakumar (at jeg og en indisk diplomat skulle være meningsfeller, gir knapt mening). At politikk består eller utspringer av diverse “master plans” er noe nær det motsatte av hvordan jeg ser på tingene, og det heller ikke det Fiona Hill sier. Kanskje du skal se på hva hun sier?

Jeg leste det du siterte av henne og Bhandrakumar, og som alltid er jo bare kvasi-intellektuelt oppgulp uten substans. Vesten går under, tredje verdenskrig er her allerede. Bla bla bla. Det er utrolig at de kan bruke så mange ord på å si så lite av substans. Det er totalt uinteressant og er klassisk svada som du alltid kommer med som gjør at vi må bruke masse tid på å ettergå absolutt alt du sier. Det er en asymmetri i tiden det tar å ettergå alle påstandene dine og din evne til å bare alltid komme med nye påstander, uten å svare på kritikken du får. Jeg har lest akkurat det samme som du sier på pro-russiske nettforum tusen ganger allerede, det du driver egentlig bare med low-effort klipp og lim av det du finner på Reddit og andre diaspora.

Snork!

Så fordi Deezire på freakforum sier at det er "kvasi-intellektuelt oppgulp uten substans", så skal ikke jeg eller noen andre ta noen notis av ordene til en indisk toppdiplomat eller en presidentrådgiver, ledende forsker i the Brookings Institution og etterspurt foredragsholder i vestlige tenketanker.

Den tidligere ambassadøren og den tidligere presidentrådgiveren begrunner sine påstander i solide og mangefasetterte analyser – om forhold Deezire vel burde merke seg –, som bygger på deres erfaringer fra tiår i det politiske etablissementet, men Deezire liker ikke det han hører, så det stemmer ikke.

Jeg – eller noen andre – skal i hvert fall ikke forholde oss til eller basere vår vurdering på merittene i det de skriver (f.eks. spådde Bhadrakumar at Russland kom til å invadere Ukraina) – og balansere bildet med analyser andre steder fra. Vi skal ikke lese det: det er kvasi-intellektuelt oppgulp uten substans (og selvfølgelig klipp-og-lim fra russiske reddits). Men Deezire – som har tatt feil i alle sine påstander og spekulasjoner omkring krigen hittil – er ukjent med kvasi-intellektuelt oppgulp og propaganda. Han hever blikket.

Og jeg er arrogant? Fnis!

Intressant artikkel fra New Statesman, hva om Ukraina taper krigen? https://www.newstatesman.com/world/e...ses-war-russia

Videre åpner Zelenskiy for valg hvis EU/USA tar regningen: https://www.reuters.com/world/europe...ps-2023-08-27/

Okkupanten taper terreng i Ukraina https://www.dagbladet.no/studio/nyhe.../5?post=144921
Historien viser at motstand og frihetsvilje lønner seg.

Samtidig søker Putleren trøst og våpen hos Nord Korea- en logisk utvikling?

Virkelig? Bare skriv "convert dollar to ruble" inn i Google-søkefeltet så ser du.

Vel, det er jo det du gjør her.

Nei, det er ikke pussig i det hele tatt. Ruserne spammer med artilleri fordi de har dårlig treffsikkerhet. Ukrainerne er langt mer treffsikre.

Nei, det gjør ikke det. Russland brøt Minsk fra første dag, og Ukraina skjønte at de måtte forberede seg på å forsvare seg.

Mearsheimer er dessverre inkompetent og uærlig. Poenget er at ukrainerne ikke får det bedre av å overgi seg. For å slippe å bli torturert og drept av Russland, så må de kjempe videre.

Jeg gidder ikke engang å sitere og svare på det meste av det du skriver her fordi det gir null mening. Jeg vet ikke hva du prøver å si. Men noe ekkokammer er det ikke i vestlige land.

Det er ingen reell analyse i innleggene dine.

Tråden er søppel. Det kastes ut påstander over en lav sko. Føler at dette fører til mer misinformation, en det informer.
Om man faktisk ønsker å lære noe kan jeg anbefale å søke på Perun's sine time lange powerpoints på YT, får å få en viss forståelse av hva som foregår.

Men noe ekkokammer er det ikke i vestlige land.

Virker som at du sitter midt i ett.

Her er det vanskelige konseptet: noen ting ser ut som ekkokamre når man selv er langt nok ute på viddene. Putin-apologisme er ikke interessant for så veldig mange.

Hvis jeg googler så kan jeg ikke være sikker på at jeg finner det du mener og anser som autoritativt! Jeg leser gjerne kildene du vil gi oss.

Nope. Det at du tror det, illustrerer problemet i dagens informasjons- og medieklima jeg har snakket om i noen sammenhenger nå. Jeg legger merke til, skjønner dere, at dere ikke leser det jeg skriver, men reagerer som om det står noe annet.

Jaha, er det så enkelt, altså? Kan du belegge det?

Personlig tror jeg både Putin, Merkel og Macron og var seriøse om og håpefulle i forbindelsene med Minsk-avtalene. Merkels helomvending etter krigens utbrudd virket på meg som en litt klossete politisk-retorisk manøver, og ikke helt sannferdig. Jeg tror Merkel og Macron var veldig oppsatte på å forhindre at konflikten brøt ut i en storkrig, mer enn Storbritannia og USA – de to sistnevnte har i hvert fall utvist en mer nonsjalant holdning. Alt i alt er det snakk om en diplomatisk fallitt. Russiske offisielle uttalelser etter Merkels "avsløring" var i sin tone rasende og desillusjonerte, og utstrålte en fundamental mistro til noen form for fremtidig tillitsbasert kompromiss – selv om de selvfølgelig også brukte anledningen til å spinne uttalelsene til egen fordel. Både Russland og Ukraina brøt Minsk-avtalene. Hele affæren er idiotisk og sjokkerende uansvarlig. Diplomatiet er dødt.

I motsetning til USA har ikke Tyskland eller Frankrike hatt noe ønske om å innlemme Ukraina i NATO, som man kan skjønne. USA har også gjort det også klart for Zelensky at Ukraina ikke kommer til å bli med i NATO ("the response was very clear, you're not going to be a NATO member, but publicly, the doors will remain open"), så det er et merkelig spill man spiller. Retorikk trumfer politikk, noe som i seg selv kastrerer en diplomatisk tilnærming fordi man prinsipielt gjør seg avskåret fra å forholde seg til et plan av realistiske og tangible interesser.

Alle som sier noe du ikke liker å høre er inkompetente, uærlige eller lignende. Vi har hørt det nå. Innleggene dine består stort sett av "jo", "nei" og negative karakteristikker.

Det er – kort sagt – min påstand at noe har endret seg de siste årene.

Det er ikke vanskelig å observere at i en polarisert medievirkelighet – som den jo er, spesielt etter valget av Donald Trump og den sterkt affektpregede "woke"-retorikken, forsterket under pandemien, og på steroider etter krigens utbrudd – vil man på hver side få et mer nonsjalant forhold til kjensgjerninger og logisk stringens, ettersom man, samme hva sannhetsgehalten er i den foreliggende og partikulære affæren, vet at man har rett, overordnet sett. Ennvidere føler man seg overbevist om at den andre sidens synspunkter er skadelige, og ignorerer altså også for deres vedkommende deres eventuelle sannhetsgehalt og logiske holdbarhet. Den sfæren eller den leiren synspunkter tenkes å "tilhøre", blir det avgjørende, og ikke deres eventuelle selvstendige meritter.

Jeg vil videre si at denne plutselige og økende oppfatningen av dissens og alternative synsvinkler som skadelige eller undergravende (uansett hvilken side det gjelder) først og sist er en projeksjon som dekker over det faktum at de modellene vi i, la oss si et halvt til et helt århundre, har vært vante til å orientere oss etter, ikke lenger fungerer, og at de systemene vi lever i på grunn av indre forfall og indre inkonsistenser er i ferd med å gå i oppløsning, og vi ikke klarer å konseptualisere hva som vil komme etter.

(Den stadig mindre overensstemmelsen mellom befolkningens behov og vilje og politikken som føres, venstresidens kastrering og fremveksten av ytre høyre-politikk (“populisme”) som (paradoksal) begrensning av asosial liberalisme, den galopperende økonomiske ulikheten, globaliseringens bakside for egen industriell base og i de senere år nødstvungne reversering, den kommende klimakatastrofen og allerede pågående kollapsen av næringskjeder, umuligheten av – reelt – å kunne bevege seg bort fra fossile brensler – er noen få eksempler på dette.)

Jeg sier ikke at jeg har rett i alle spådommer eller alle analyser. Men hvis vi tenker etter, vet vi alle at noe har endret seg det siste tiåret. De kloke vil vite at det skyldes en nødvendig tilpasning til den økende innflytelsen og trusselen fra “regimer” som Russland og Kina (på samme måte som “The War on Terror” og “PATRIOT Act”). Men det kan være verdt å stoppe opp et øyeblikk og forsøke å tenke over om veien vi går egentlig er av det gode.

Skal vi ta og se litt igjen på hvor ute på viddene jeg er, i forbindelse med mine tidligere utsagn i tråden:

Sarang Shidore skriver i Foreign Affairs om Det globale sørs økende innflytelse og autonomi på den globale arena. Det er enda en artikkel som – hvis det i det hele tatt var nødvendig å kommentere en så selvinnlysende absurd påstand – gjør nonsens av påstanden om at Fiona Hill og Bhadrakumar kommer med “kvasi-intellektuelt oppgulp uten substans”, eller at blokkdanneelser som BRICS er en “fantasi” og at landene i “den tredje verden” interessert i å delta “står på bar bakke, idet Vesten ikke er interessert i å fortsette å finansiere dem”.

The Return of the Global South:

Fra innledningen til den i forrige sitat nevnte “magazine issue” The Nonaligned World:

En annen artikkel i Foreign Affairs, How Russia Globalized the War in Ukraine, diskuterer også noen av de fenomenene Fiona Hill analyserer:

Kun en person som prinsipielt gjør seg ute av stand til å danne seg noen form for oversikt, idet vedkommende relegerer alt han ikke liker å høre til en dårlig definert, men omfattende og sterkt stemplende sfære av “pro-russisk propaganda” eller "Putin-apologisme", kan unngå å oppfatte betydningen til disse perspektivene, og det sentrale i at de beveger seg fra et retorisk til et handlingspolitisk plan.

Hvis vi overhodet skal komme oss fremover og videre og finne manøvreringsrom i en raskt skiftende verden, må vi legge vekk slike uvaner overfor andre og motstridende synspunkter, selv hvor personlig animositet er involvert (som igjen Fiona Hill påpeker om de større sammenhengene).

Nå som jeg har svart også på dette, tror jeg det er tydelig hvordan de nærmest injurierende (i dette lille økosystemet) påstandene om min diskusjonsmetode faller på sin egen urimelighet. Faktisk er jeg den eneste som i disse diskusjonene (uoppfordret) har forsynt linker og kilder for mine påstander, og at det står noe annet i dem enn det jeg sier det gjør, er en direkte løgn.

For å avslutte med en nylig sak i Klassekampen:

Det er helt jævlig. Dette må slutte nå.

Avtalen fra i fjor mars ville ha vært himmel på jord i forhold til dette. Jeg vil ha Russland til helvete vekk derfra. Spørsmålet er hvordan dette kan oppnås. At Russland skulle rulle alt tilbake og trekke seg helt ut bare fordi vi virkelig virkelig vil det, har ingenting med realisme eller bakkekontakt å gjøre. Russland trenger sikkerhetsgarantier vis-à-vis NATO. Det er sånn verden fungerer. Stormaktspolitikk av dette slaget har ikke noe med gode og onde sider å gjøre – det er storskala kynisme og morderisk menneskeforakt, til dels til og med profittdrevet, om det er ødeleggingen av Ukraina eller ødeleggingen av Irak eller gjensidig opprustning krigsindustrien tjener penger på (som vår egen hjemlige Kongsberg Gruppen, som våre kjære stortingspolitikere gjerne setter sine aksjer på).

Aggressiviteten dette humane og forholdsvis balanserte synet blir møtt med, av diverse “tastaturkrigere” som kun tolererer kritikk av den andre siden og blind, endog innstendig logisk inkonsistent (Nord Stream, Fiona Hill) tillit til vår egen (helt parallelt med situasjonen i Russland, er det enn variasjon i graden og sanksjonene), er rett og slett nifs.

Neida-okkupanten ble oppring flere ganger av Selenski som ville forhandle da invasjonen startet -total taushet i den andre linjen.
Her skulle det koloniseres.

Disse tastaturkrigerne og selvutnevnte 'ministry of truth'-personene er ansvarlige for at folk som gjerne ellers har et midt-i-mellom-syn på ting og søker kompromiss jages ut på enten høyre- eller venstresidene.

Men selvfølgelig på russlands premisser...


Hvem faen bryr seg om hva de trenger? EU har 3x befolkningen og 10x økonomien. Og atomvåpen som de har råd til å vedlikeholde.

Problemet er at det ikke er mulig å inngå en avtale med Russland, for det finnes jo en rekke avtaler med Russland fra før 2014 som helt klart definerer Ukrainas grenser og selvstendighet. Kan vi ikke bare bruke en av de avtalene istedenfor å lage en ny en? Russland har jo ovenfor Ukraina brutt eksisterende avtaler, og alt tyder jo på at de vil gjøre det igjen, det er ikke bare i Ukraina det har skjedd [1][2]. At en slik avtale vil være levedyktig, har ingenting med realisme eller bakkekontakt å gjøre.

Neste gang Russland bryter en slik avtale, hva skal reaksjonene være? Vi ser jo idag en av de få reaksjonene man på slike avtale brudd, sanksjoner og støtte til den berørte parten. Neste steg vil jo være direkte militær støtte, er det det du ønsker? At Europa samlet skal gå til krig mot Russland? Det er jo det enste som gjenstår når vi viser igjen og igjen at vi ikke klarer å hjelpe stater som lider av Russisk imperialistiske ambisjoner. Lærdommen resten av verden kommer til å sitte igjen med etter denne krigen er at de må enten bli medlem av NATO, eller starte et atomvåpen program.

I dag er vi dessverre der at en den beste løsningen for en langvarig slutt på denne konflikten, og eventuelle fremtidige (Taiwan) er at vi må fortsette å støtte Ukraina. Å gi Russland en premie ved å la de annektere deler eller hele Ukraina er ikke en realistisk langsiktig løsning på konflikten.

Her viser du litt kunnskapsløshet, det er ikke mulig å få sikkerhetsgarantier fra NATO, og dette er rett og slett tale punkt fra Russisk propaganda for å fabrikkere argumenter for krigen. Det nærmeste man kan komme en sikkerhetsgaranti fra NATO er ved å bli medlem, igjennom artikkel 5 som kun gjelder ved forsvar. Eventuelle sikkerhetsgarantier må Russland individuelt forhandle frem med medlemmene av NATO, noe de allerede har med mange av de europeiske medlemmene [3], men den avtalene har Russland allerede brutt. Hvorfor vil noen av NATO landene ønske å inngå nye avtaler av den typen når Russland gjentatte ganger har brutt like avtaler?

Slike "militær-industrielle komplekset" argumenter er så dårlige at jeg er sikker på at om du selv hadde tenkt litt på det, så hadde du sett det selv. Ja Kongsberg Gruppen tjener på krigen, men så godt som resten av økonomien taper på det. Resten av økonomien er betydelig større, og har MYE mer penger de kan gi til lobbyister som kan tale mot krig. Hovedvekten av økonomisk press er MOT krig, selvom vi har en liten del av økonomien som direkte tjener på krigen.

Herregud. Det er snakk om valutakurs. Drit i Google da, bare finn frem en hvilken som helst side som viser valutakurs.

Nei, de som beviselig lyver og tar feil og ikke har peiling på hva de snakker om er de nevnte tingene.

Beklager sent svar. Safari kræsjet i det avgjørende øyeblikket, og da gadd jeg ikke. Det pågående folkemordet i Palestina ga meg dog lyst til å prøve igjen.

Det var også taushet og avvisning de russiske traktatforslagene til USA og NATO ble møtt med i desember 2021 før krigens utbrudd. Det er, som du ser, et gjensidig og langvarig problem.

Ja, Russland vinner krigen (samme hva våre tabloide medier feil, igjen, og igjen skriver (når begynte Russland å gå tom for missiler igjen? midten av mars ifjor?)) så for hver dag som går vil fredsbetingelsene i økende grad defineres på Russlands premisser. Ukraina kan ikke, og har aldri kunnet, vinne noen krig mot Russland – i det høyeste oppnå et og annet irriterende nåleangrep med varierende symbolsk verdi, som Russland har massive eskaleringsmuligheter i møte med. (Som man sier det i amerikanske maktsirkler for tiden: Miller had a point)

Gjør det meg til Russland-apologet å påpeke dette? I så fall er man banal – en parallell, kan man si, til den økende og kontraproduktive tendensen til å politisere etterretning (det performative, bilde-over-faktum-aspektet jeg snakker om nedenfor), som kanskje forklarer noe av våre lederes dårlige håndtering av denne krisen og krigen.

Diplomater bryr seg om denslags. Ikke minst for selv å lykkes, som en viss Sun Tzu sa et eller annet om en gang. Det er derfor den amerikanske ambassadøren til Russland William Burns 1. februar 2008 (et par måneder før NATO erklærte at Ukraina skulle få bli medlem) sendte en konfidensiell rapport til daværende amerikanske nasjonale sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice hvori det står:

Dog ser vi hva diplomatiet formår i Vesten i våre dager. Henry Kissinger skrev også om dette (i 2014):

Det er ikke noen tvil om at slike sikkerhetsgarantier er viktige for Russland. Det har de alltid vært. Stoltenberg selv sier dette, selv om han selvfølgelig vinkler det i overensstemmelse med sin rolle som generalsekretær i NATO (og la meg nevne for de yngre leserne her inne at det slett ikke alltid har vært innlysende at militær NATO-konsensus skal være allmenn konsensus):

Jeg klarte ikke å finne noen bekreftelse på at “rubelen har krasjet totalt" og dette som et bevis på at sanksjoner fungerer. Kan du hjelpe meg?

Ah!

Synderen:

Det var mulig å inngå avspennende avtaler med Sovjetunionen. Det er selvfølgelig fullt mulig å gjøre det med Russland. Det er i begge siders interesse, tross jerntepper og ekstreme ideologiske forskjeller, da som nå.

Russland under Putin er utvilsomt en utspekulert og kynisk internasjonal spiller, og Putin, sammen med mange andre i russiske politiske og akademiske sirkler, ser ut til å ha ambisjoner og forestillinger om en russisk “sivilisatorisk sfære” som helt rimelig skaper uro hos en del av dets ekssovjetiske mindre nabostater. Men hvis jeg kan tillates å rette søkelyset mot noen av blindsonene på denne siden av muren igjen:

Problemet er også langt på vei at Vesten i ren hybris ikke vil inngå noe kompromiss med Russland, et Russland som under Putin ikke lenger ligger med brukken rygg forsvarsløs mot plyndring, og tror at vi kan oppnå våre mål ved innett retorisk arroganse og demonisering (jf. Kissinger ovenfor). Dagens vestlige politikere ser ut til å tro at de kan oppnå det de vil bare ved å ville det, og gjenta slike “talking points” (som jeg skjønner er et populært begrep nå til dags) igjen og igjen. (Samt selvfølgelig de mange kortsiktige og planløse militære intervensjonene vi har sett siden 2001.)

Politikken og retorikken av i dag fremstår altså i økende grad som rent performativ. Lite gjøres med at pensjonister sitter og fryser i hjemmene sine på vinteren, at folk mister husene sine, at matkøene øker. Det er pinlig tydelig hvor lite agens våre valgte politikere har eller velger eller tør å ta på seg i møte med økonomiske og politiske (nyliberale) endringer av en viss størrelsesorden. Fokus blir da på å kontrollere narrativet (“winning the day», som det het i Blairs og hans spinndoktor Campbells terminologi), om det så går på bekostning av å utrette noe reelt, hvorfor alternative synsvinkler og analyser i samme omgang betegnes “skadelige”, som “konspirasjonsteorier” og lignende.

Dette så vi ikke minst under den forvirrede sikksakken under pandemien, da den etablerte strategien for pandemihåndtering av uransakelige årsaker tidlig var blitt forkastet. Forskjellige tiltak ble erklært å ha en funksjon (selv om de ikke alltid hadde dekning av faginstanser som FHI), pandemien ble på et tidspunkt erklært å være over, og mens det var lite av substansielle, langsiktige tiltak som faktisk å øke antall sengeposter (idet den strukturelle New Public Management-nedbyggingen av helsevesenet fortsatte, og fortsetter, ufortrødent), fortsatte vi videre fra tablå til tablå av tiltak i påvente av en magisk løsning (vaksinene) som det var, og delvis fremdeles er, anathema å betvile effektiviteten til, i det minste offentlig. Å holde sammen var det viktigste, idet det åpenbart ble vurdert at man ikke kunne “risikere“ å “innrømme“ at det faktisk foregikk faglige diskusjoner og iblant uenigheter mellom instanser som FHI og Helsedirektoratet. Image – og samhold – var alt, som iblant fikk komiske utslag da “faktasjekkere“ i sosiale medier sensurerte anerkjente medisinske tidsskrifter. En ganske latterlig og usunn affære, idet mistilliten blant enkelte segmenter som tilnærmingen selv var med på å generere ble brukt som argument for den, og det er få tegn til at det pågår substansielle og strukturelle endringer som en forberedelse på neste gang. The Telegraphs “The Lockdown Files“ gir et innblikk i det parallelle sirkuset i Storbritannia.

Et annet eksempel er klimatoppmøter, som bak fasaden koker ned til “vi nedruster når dere nedruster”.

En slik politisk korrekthet korrelerer direkte med tap av makt og innflytelse, eller la oss si evne, samtidig som den inherente dydsposeringen underminerer politisk fleksibilitet, som vi ser nå med de kontraproduktive sanksjonene. Denne beskrivelsen er ikke en apokalyptisk fabel om “Des Untergang des Abendlandes”, heller ikke en støtteerklæring til eller overvurdering av andre maktfaktorer i verden, det er bare en observasjon av et system som blir mer og mer rigid og sklerotisk. Fiona Hills oppfordring om å ” lytte til røster i “resten av verden” burde være velkommen, selv om vi må svelge en temmelig oppblåst selvfølelse i prosessen bestående av utsagn som “Vi skal ikke snakke med Russland”, “vi diskuterer ikke med diktatorer”, som for alle å se hyklersk, selvsmakende, historieløs, kontraproduktiv posering, og har ingenting med politikk å gjøre, kun fraværet av en, like impotent som det er arrogant – som nettopp diskuteres av Fiona Hill og de Foreign Affairs-artiklene jeg linker til ovenfor, og som mottar en skarp respons i “resten av verden”. Jeg sier ikke at maktbalansen i verden er dramatisk skiftet over natten, men det er en trend langs mange akser som vestlige tenketanker åpenbart finner at de ikke har råd til å ignorere.

(The Institute of Art and Ideas var stolte over å kunne bringe en panelsamtale med blant andre Fiona Hill om den skiftende verdenspolitiske ståa, og den kan jo den interesserte kikke på hvis han eller hun vil. Den er fra juni, i likhet med Foreign Affairs’ «magazine issue» og Fionas forelesning, andre av artiklene jeg brakte ovenfor nå fra august og september, og det kommer vel sakte til å krype inn i debatten her til lands også. Da er det verdt å huske på at man trekvart år tidligere ville ha betegnet perspektivene “russisk påvirkningskampanje“ og “talking points“.)

Du begår med andre ord en påfallende og avslørende brøler når du snakker om “lærdommen resten av verden kommer til å sitte igjen med etter denne krigen”. Bla litt opp, og du vil finne utførlige diskusjoner om hvor “resten av verden” står i dette spørsmålet (hint: det er ikke NATO de ser til).

Hvorfor tror du forresten Nord-Korea har et atomvåpenprogram?

Hva gjelder Taiwan-spørsmålet, er det en intern kinesisk konflikt, et uavsluttet kapittel i Kinas borgerkrig. Ikke en uavhengig stat som trues av en annen. Regjeringene på Taiwan og i Fastlandskina er begge like ivrige på gjenforening, de er bare uenige om hvem som skal utgjøre det legitime styret i den forente nasjonen. Hvorfor du bringer Taiwan inn som en parallell og fremtidig konflikt (Ukraina er tross alt i Europa), og tror det er et viktig emne eller en konflikt som angår oss, er, hvis du tenker over det, ganske pussig, med mindre du da har en idiosynkratisk forkjærlighet for amerikanske hangarer i sørkinahavet (hva nå enn de har der å gjøre).

Hvis du leser en historie om intervensjonisme de siste femti eller par hundre år, fremstår retorikken overfor Kina – som du øyensynlig har internalisert – nokså biased. Ikke at jeg selv er noe særlig glad i det kinesiske styresettet (ei heller arbeidsforholdene alle tingene vi gjerne fyller hjemmene våre med er laget under), og jeg tror heller ikke noe særlig – tross den relativt høye graden av ikke-intervensjon – på at Kina eller Russland utgjør noen realistisk motstand mot eller omformulering av en verdensorden hvor de sterke (som en amerikaner uttrykte det) “pick up some small crappy little country and throw it against the wall, just to show the world we mean business“, selv om jeg ser at mange “multipolar verden“-optimister tror nettopp det.

Uansett nekter jeg å gå med på at tidligere NATO-generalsekretær Anders Fogh Rasmussens (sinnssyke) vei, om at “konfrontasjon er uunngåelig“ og “alle land må velge side“ (3. verdenskrig) er den eneste tilnærmingen overfor voksende maktfaktorer. Rasmussens skarpt dikotomiske retorikk er for så vidt allerede kommentert, men for å gjenta: Et påfallende trekk som har skutt fart etter invasjonen (bemerkelsesverdig nok) er at utenfor den vestlige boblen – hvorav mange land har vært ofre for verre grusomheter begått av Vesten enn dem som nå begås i Ukraina – møtes den selvforherligende og demoniserende manikeiske plapringen om “demokrati“ overfor “autokrati“ en kald skulder og høylytt protest. Jf. kildene. Kan man for øvrig tenke seg et mer slående eksempel på propaganda? Hvordan passer man de to i lang tid nære allierte av USA, apartheid-Israel og Saudi-Arabia, inn i et slikt bilde?

Ja, hører jeg allerede, selvfølgelig er han “Kina-apologet“ også. Get it? Reaksjonen når man begynner å rulle opp eget syndsregister, når man egentlig vil snakke om andres, er karakteristisk. Det er “whataboutism“: Man stenger ørene for hva som kommer frem; samme hvor omfattende og beviselig det er, gjør det ikke noe inntrykk, men avskrives som tendensiøs argumentasjon. Selv om det har direkte relevans for diskusjonen, som er det internasjonale politiske systemet vi har vært med på å skape, de geopolitiske bevegelsene i dag, Ukrainas skjebne, og veien frem for Vesten selv. Og hvis man ikke tror meg, kan jeg kun oppfordre til å lese forelesningene og artiklene jeg linker til ovenfor, som diskuterer nettopp dette.

/“[h]ow most states and commentators feel about the United States is their prism for assessing Russia’s actions.“/

Selvfølgelig kan man få sikkerhetsgarantier fra NATO, for eksempel om NATO-ekspansjon. Det vil i bunn og grunn si forhandlinger med USA, som NATO ikke er noe uten, og som er en dominerende stemme i utformingen av en konsensus blant NATO-medlemmene – f.eks. har de, mer enn europeiske medlemsland, vært pådrivere for å utstrekke medlemskap til Ukraina. Du har rett i at NATO, i motsetning til f.eks. EU, ikke kan inngå traktater, og selvfølgelig rett i at avtalene, både om utformingen av en europeisk sikkerhetsarkitektur, og en fredsavtale mellom Russland og Ukraina, vil måtte bli forhandlet med og signert av enkeltlandene som tar del i dem. Faktisk vil de måtte bli godkjent av parlamentene i de individuelle statene, og veien til en fredelig løsning vil være lang og vanskelig. Hva er dog alternativet? Atomkrig? Selv en Korea-lignende våpenhvile/frossen krig vil være detrimental for Ukraina. Allerede et opphør av krigshandlinger kan godt sannsynlig virke øyeblikkelig destabiliserende for interne ukrainske forhold, og skape en kløft mellom den ukrainske og vestlige regjeringer – samtidig som Ukraina vil være et land som kun holdes i live av vestlig bistand, med en populasjon i fritt fall. Russland vil heller ikke på noen måte godta at “freden” brukes til å bygge opp det ukrainske militæret igjen til neste runde, og vi har ingen måte å tvinge dem til det. Vestlige land vil med andre ord måtte gjøre store konsesjoner når tiden kommer. Deres politiske evne (“æda-bæda Ukraina kan bli med i NATO, ikke sånn på ordentlig, men vi kan si og gjøre hva vi vil”) står til strykkarakter, og de oppfører seg nå som en flokk hysteriske høns. Gud hjelpe oss.

Da Lavrov løp rundt i desember 2021 med sine traktat-forslag, skulle Vesten ha kommet med motforslag. Startpunktet for eventuelle forhandlinger er nå enda dårligere. Men hva, igjen, er alternativet? Holde det gående på lavt bluss og vente på et mirakel? Problemet med det er at Russland leder og vinner det industrielle militære kappløpet med god margin, som jeg brakte en kilde til ovenfor. Og en annen liten ting: ukrainske mennesker.

Det kulturelle mordet på ukrainere og den konstante kverningen av ukrainske (og russiske) menneskeliv ved frontene er motbydelig. Det er en ytterlighet, et resultat av tiår med gjensidig mistillit, demonisering og katastrofal politikk – jeg ønsker ikke at det skal bli verre, som det blir dag for dag og år for år, og som i mine øyne alle sider, i kraft av et hatets og mistenksomhetens og ensrettingens momentum, for tiden bidrar til at det blir (det handler med andre ord ikke om å "premiere" noen; det er som å si at man ville premiere terrorister hvis man trakk en annen lærdom av 9/11 enn å lansere den selvinnlysende kontraproduktive og massivt destruktive Global War On Terror). Vår egen politikk overfor Russland (og Kina) er en oppskrift på katastrofe

Det er også vår politikk overfor Israel:

Som var det jeg skrev: til dels til og med profittdrevet. Hva som i overordnet grad styrer et lands utenrikspolitikk, er jeg ærlig talt usikker på (f.eks. nyrealistene mener det er sikkerhetspolitikk, men det er finnes mange perspektiver. Hva mener du?). Den relative makten og dominansen til det "militær-industrielle komplekset" (som president Eisenhower kalte det) er et interessant spørsmål, men ikke noe jeg har et svar på.

Uansett var det en beskrivelse – som du kan være uenig i – ikke et "argument". Og her må jeg bare spørre: Om hva? I hvilken sammenheng? Hva mente du jeg "argumenterte" for? Hvem snakker du med? Hele denne tråden igjennom er full av denne slags reflekser: “noe som hadde noe med dette å gjøre har jeg hørt om i en eller annen no-no sammenheng en gang” pakket inn i en besynderlig affektladet “ikke prøv deg”-holdning. Resultatet er blottet for logikk og sammenheng.

Forumsyke, kanskje, men det virker dessverre mer utbredt og mer nevrotisk enn som så

Wow her var det mye tekst og lite innhold. Jeg har egentlig bare et spørsmål som jeg har stilt tidligere. Hva skal reaksjonene være neste gang Russland angriper Ukraina?