Warning; Dette er altså ingen trip-rapport om noe spesielt rusmiddel, men en slags skildring av en tur som ikke inneholdt rent lite druqks.
Tid; 9-15. Juli, 2007
Sted; Amsterdam & Dour Festival (St Gislain, Belgia)
Stoffer; Hasj, pot, sopp (columbian, kentucky), MDMA, samt alkohol.
Personer; 13 nordmenn på tur i utlandet, hovedsaklig skrevet fra mitt eget ståsted.
The Dour Memoirs 2007
En uke fra sommerferien fritt etter hukommelsen
Roskilde stilte med crappy line-up og dårlig vær, så med festivalkløe i buksene måtte vi stikke til Belgia for å sjekke ut tempoet der nede; St. Gislain, en liten gudsforlatt landsby sør for politrikkeroasen Brussel i Belgia (”ja, og her er kontoret ditt, stolen kan justeres i tre høyder, bordet er ergonomisk etter eu-standard, såklart, kokain får du ved å ringe Jean-Paul på 349218 og horelista henger med Mikke Mus-magnet på kjøleskapet, de med ring rundt er de fineste, men de mest brukte. Velkommen til Brussel og EU-Parlamentet!”).
Ettersom Belgia ikke er sånn halvveis langt fra Nederland, måtte vi selvsagt svinge innom og pløye ned et par tulipaner på veien. Elysium og moi spratt på et tidlig fly til Amster søndag morgen og sov som unger hele veien til Schiphol, spana ut alle de fete piecene på toget inn til sentrum, hoppa av, konstaterte at det var solskinn og forsøkte å finne tre forstenede kompiser (Tee, Supahnova, GigPea) som angivelig vimset rundt på stasjonen for å finne oss. ”Halloy, morningsreven!”, ålreit, kara var i godt humør, vi fant en falafelsjappe, muncha, sprada nedover casino-gata og fant hotellet, sjekka inn, rolled a bag, took a drag (thinkin’ who popped the strippah’) og var klare for å møte Amster med sedvanlige åpne armer og delvis rødgraderte hornhinner. Plukka opp noen bayers på en sjappe, hoppa på trikken til Vondelpark, freste inn parken, satte oss ved den lille innsjøen, fikk paa en god del mer, hørte Jazzmatazz og chilla dagen helt oooooout.
Mandag. Vi stod opp, fiksa en ræv eller fem, trakk på oss finstasen og hasta ned til et hostell nede i gata. Max svært, stappende fult av go fuck yourself amerikanere (”ciiian someoooeene tell me wheeurh the canaaaahls aaaree?”) og rølpe-australiere og jeje, men fuck det, vi skulle bare sove der. Lempa av stasjet, stakk ut, fant en headshop, bladde igjennom utvalget, kjøpte en pakke columbian og var klare for en night-out. Seinere på kvelden møtte vi Marate, Laaz og Fisken på en brun bule på Leidzepflein, fikk paa noen bayers og muncha en halv pakke columbian. AyeSee hadde også joina oss etter å ha haika halve Europa rundt med noen loffere hun traff i Norge. Vi bevega oss etterhvert bort fra Leidzepflein, ting bølget, farger gnistret og utesteder med fet musikk glimret med sitt fravær. Heldgivis fant vi en fet jazzbule hvor det var konsert, kontrabassisten var visst norsk, hadde bodd i Amster i 20 år, men sjæfen på settet her var en gammal pianist som så helt ut som bestefaren til hun snucka i King of Queens. RUUUPERT! Nei, hva heter han feite igjen? DOOOOOUG! Han rocka casbah’n, spilte mye fet shit, mens jeg ble en blå blomst som strakk seg oppover veggen og kunne lukte parfymen til treplankene på pissoiret. Kvelden oppsummert; jazzy med Milkdrop-(booka)shades. På vei hjem ble vi trua av en kis utafor, traff på noen spanske jævler som også brukte det tredje øyet til å manøvrere hjemover. Et par desiliter kaldsvette og noen hundre tusen wacke tegnefilmer seinere var det søvn som stod på menyen.
Tirsdag fikk vi på enda mer. Fant blåtrikk nummer 17, tjofsa vår vei til JP Heierstraat og Amsters desidert sweeteste coffee-shop; Kashmir Lounge. Fikk paa plenty, drakk appelsin juice, filosoferte om så mangt og hang avslappet i en gråmelert harpestreng fra taket. Saweet. Traff senere på en pratesjuk rastafari i Vondel, han hustla brød av oss og skrøyt av dusjen han skulle ta. Rockers-stemninga på plass. Samme fyren traff vi på ...
Onsdag. Da var han på vei til dusjen. Prata enda mer bullshit og hustla enda mer brød. Aight. Traff på Ricky (enda en nordmann) på Dampkring, loada opp sekkene våre med godsaker, hoppa på toget til Bruxelles, traff på en spanjol på toget, som etterhvert guida oss til St. Gislain hvor en festivalarragnørsnuppe ble bitter fordi vi var alt for fjerne til å forstå at vi måtte flytte oss bakover i køen. ”Åååh, du sa baaakover?” ”Oui, oui, blabla, fransk”. Vi tok drosje med spanjolen, kom til festivalområdet og begynte å innse at dette kunne bli en lang natt. Køen var reineste definisjonen på kaosteori, så Elysium, SupahNova, Tee og moi fant ut at vi like gjerne kunne sette oss i en sirkel og lage litt bålstemning. Et par timer seinere ble køen noget mindre, vi valsa bort til billettluka, hvor vi måtte paye 15 euro hver for ett eller annet, noe vi seff ikke hadde, slik at vi måtte ringe Cap (nok en nordmann) som visstnok allerede hadde funnet seg sin hvite bro inne på campområdet. Cap hadde 5 euro å låne oss, noe som fremdeles var 15 for lite for hele gjengen. Fuck, ASS. Jaja, vi var på tur og fikk paa endel mer; mens ”why worry? I worry no more” ljoma fra det bærbare anlegget. Etter enda et par timer kom kulda og var keen på å komme under huden vår, så Tee bestemte seg for å gå over alle småkjingsa i lommene, åh joda, der var det jaggu 15 euro i småsmeck, akkurat det vi trengte. Vi skanka bort til billettluka, betalte, fikk tixa, og loffa inn i mørket. Mørkt og gjørmete var det. Fant Cap, valsa mot vår spot, jeg var mer in tune med sørlyset over bakketoppen enn mine egne koordinerings-skills og bestemte meg for å sove i teltet til Cap, aldri i de tre parallelle underverdnene at jeg kom til å få opp teltet mitt denne kvelden.
”Pow”, våkna torsdag morgen av kroppens ”dude-dette-blir-for-varmt”-refleks, svømte ut av svetten på den oppblåsbare madrassen (gudene veit hvordan den fikk luft i seg kvelden før) og stakk hodet ut av teltet; SOL! Allright. Ølbodene var langt unna, matbodene var langt unna, man måtte ha mat- og ølbonger og lapper og shit for det meste, men motivert av hva kvelden hadde å tilby kjørte vi på i slackt tempo. Traff igjen på Marate, Laaz og Fisken, som bodde i en gjørmedosering under et par trær, sånn at alle som pissa under treet var så heldige å få pisset sitt lagra inne i teltet til våre tre venner. Peisa mot første konsert; The Slackers! Fett band. Grått vær. Midt på dagen, litt kjip stemning, men skanking, mye jays og etterhvert var ikke stemninga så aller verst. Like etter Slackers spilte The Skatalites, som selvsagt var pheeet. Doreen Schafer (helt sikkert stavet feil) kom til og med og sang. Nice! Videre på kvelden ble det noget Noisia, The Experimental Tropic Blues Band, DJ Food og Wu-Tang Clan. Den blå reste-shroomen jeg hadde spist tidligere på dagen ble trolig kvælt delvis av mister Vino Tinto.
Fredag. Vi hadde litt sopp igjen, måtte seff munche det også, Kentucky-ett-eller-annet. Swang. Den satt. Sollyset ble muchos sterkt, vi beveget oss leende mot dagens første; RJD2, mens nabocampen skreik ”Timmmm-eh” av full hals. Det var en slags South Park-gimmick gående. På vei bort kjøpte vi noe MDMA av en kar som reklamerte på en papptallerken. Vel borte hos RJ begynte ting å bli outlandish. Alle så på meg, det vokste piggtrådgress i kjeften min, og RJ flippa ut. Dvs, jeg flippa ut. Vi bestemte oss for å ta det litt lungt, og ble med enda et par nordmenn (vi hadde denne dagen blitt joina av Hærr og Risj) mot noe som visstnok var fett på en av de mindre scenene. Stereo Total. Ladies in gentleman; det absolutt wackeste dagens ungdom har kommet med gjennom tidene. Blip-blop hipster-røde-kjoler-Betty-Boop-fetish-Spasibar-rocks-my-world wack. På slutten stod DJ’en på decksa og skreik “kill the DJ”, mens hun wacke lille dama på mic’en bjeffa ut noe på pipsk. Jeg stakk fra teltet og fant Elysium vandrende rundt omkring på området med et ansiktsuttrykk Ace Ventura verdig. ”Pshj ...eh! Jeg prata nettopp et par timer med Ricky om kuer.” Allright. ”De er inne i teltet der borte, tror vi styrer unna kuene just nu, også hører vi på det wacke greiene der.” ADULT. Enda mer Stereo Total-aktig bullshit. I reineste Animals-stil begynte de hjernecellene fremdeles i kontakt med virkeligheten inne i hodet mitt å nynne; ”we gotto get out of this place” mens menneskene rundt oss ble firkantet og glødet av elektrisitet. Jeg var litt på vei ned nå, etter et par timer fullstendig inne i mitt eget hode; ”mennesker er så rare, vi er så slemme med hverandre, solbrune ripsbuskdokker, hvorfor bruker vi dop, hvorfor smiler vi så lite, hvorfor har han jævelen der borte ribbeina på utsiden av kroppen, er det noe substans, hva er det her for et jævla freakshow?” og the likes. Vi valgte å gå glipp av flere wacke band og chillan istede ut foran festivalradioen med noen bayers, etter at moi hadde lagt fra seg ekskrementer av den fargesprakende og taletrengte sorten inne på de mobile dassene. Helt på slutten av Le Abend stakk vi til reggae-teltet og så et par middelmådige dub-konserter.
Lørdag. My warping fram og tilbake. Tokyo Ska Paradise i steikende solskinn. Solbrent og svett og jævlig av all solkrem. Hølja ned bayers og ræver. Motorpsycho! Yes! Goood shit, yo. Spilte mye fett. Sjekka ut Joe Lally; kjipe greier, Joe! Fucked Up Got Ambushed Zipped In. Ring Guy, Brendan og Ian. Israel Vibration var chill (whyyy wooorrryyy!?). Black Milk skuffa, slikka noe mdma, og avslutta kvelden i baris på dansegølvet til Luke Vibert, Autechre og Venetian Snares. Mdma’en kicka ikke.
Så da, søndag! Den siste dagen. La oss bare skippe alt det vi så på dagen og sprette til Amon Tobin! Rødvinsfulle stod Cap og jeg og spana etter Ricky og Risj, som hadde det som var igjen av MDMA, foran den største scenen. Amon Tobin kom på, kjørte i gang, folk tok av, rødvinen skvatt rundt kinna mine, jeg styrte inn Superman-vision og klarte faktisk å spane ut Ricky og Risj 30-40 meter foran oss. Fikk på litt mdma, kicka ikke, men dansa og spratt til Amon som dælja løs med noe shiz fra Foley Room. Pheeeett! Enda mer Md og Ma senere mixa plutselig the man in Slayers Raining Blood i en låt, mdma’en kicka, jeg letta, gliste og tok ut det jeg hadde de siste ti minuttene av settet. Litt dårlig timing, men jeje. Ricky, Risj og moi freste videre til danse-telta, spana ut en DJ battle, syyyykt fett. Alle rundt oss gliste og dansa med, tydelig at vi var i godt selskap denne kvelden. Mørke, harde beats og mye flashy lys. Plutselig kom det en festivalfotograf opp til oss og tok et bilde jeg ikke har planer om å vise til muttern med det første. Pupillene våre tok opp stort sett hele bildet. Vi hoppa og spratt mellom telt, dansa skjorta av oss, fant noen nye fete DJs og holdt det gående til kl 6 om morgenen, da ble vi jaget ut til campingen. Der var det en crazy mother som spilte drum n bass, så vi kunne like gjerne holde på litt til. Landing fant sted gradvis og behaglig i timen som kom, vi trakk oss tilbake til campen og soloppgangen, fikk paa et par små, prata med noen drunken bastards som lette etter faa paa og smilte til livet. La meg, stod opp, stakk til Bruxelles, tok flyet hjem, overhørte ei landslagsspiller i håndball fortelle i detalj hvordan hun skulle ”ta hevn” på en eller annen joke ”om noen måna’”, politiet skulle visst inkluderes. Allright. Mandagen kom, og og undertegnede troppet opp frisk og klar kl 0700 klar til jobbdyst. Om enn med en noe mer fritert hjerne enn før avreise.
Moralen var likevel; det er gøy å ha det moro.
(10 tålmodighetspoeng til alle som gadd å lese det!)
Tid; 9-15. Juli, 2007
Sted; Amsterdam & Dour Festival (St Gislain, Belgia)
Stoffer; Hasj, pot, sopp (columbian, kentucky), MDMA, samt alkohol.
Personer; 13 nordmenn på tur i utlandet, hovedsaklig skrevet fra mitt eget ståsted.
The Dour Memoirs 2007
En uke fra sommerferien fritt etter hukommelsen
Roskilde stilte med crappy line-up og dårlig vær, så med festivalkløe i buksene måtte vi stikke til Belgia for å sjekke ut tempoet der nede; St. Gislain, en liten gudsforlatt landsby sør for politrikkeroasen Brussel i Belgia (”ja, og her er kontoret ditt, stolen kan justeres i tre høyder, bordet er ergonomisk etter eu-standard, såklart, kokain får du ved å ringe Jean-Paul på 349218 og horelista henger med Mikke Mus-magnet på kjøleskapet, de med ring rundt er de fineste, men de mest brukte. Velkommen til Brussel og EU-Parlamentet!”).
Ettersom Belgia ikke er sånn halvveis langt fra Nederland, måtte vi selvsagt svinge innom og pløye ned et par tulipaner på veien. Elysium og moi spratt på et tidlig fly til Amster søndag morgen og sov som unger hele veien til Schiphol, spana ut alle de fete piecene på toget inn til sentrum, hoppa av, konstaterte at det var solskinn og forsøkte å finne tre forstenede kompiser (Tee, Supahnova, GigPea) som angivelig vimset rundt på stasjonen for å finne oss. ”Halloy, morningsreven!”, ålreit, kara var i godt humør, vi fant en falafelsjappe, muncha, sprada nedover casino-gata og fant hotellet, sjekka inn, rolled a bag, took a drag (thinkin’ who popped the strippah’) og var klare for å møte Amster med sedvanlige åpne armer og delvis rødgraderte hornhinner. Plukka opp noen bayers på en sjappe, hoppa på trikken til Vondelpark, freste inn parken, satte oss ved den lille innsjøen, fikk paa en god del mer, hørte Jazzmatazz og chilla dagen helt oooooout.
Mandag. Vi stod opp, fiksa en ræv eller fem, trakk på oss finstasen og hasta ned til et hostell nede i gata. Max svært, stappende fult av go fuck yourself amerikanere (”ciiian someoooeene tell me wheeurh the canaaaahls aaaree?”) og rølpe-australiere og jeje, men fuck det, vi skulle bare sove der. Lempa av stasjet, stakk ut, fant en headshop, bladde igjennom utvalget, kjøpte en pakke columbian og var klare for en night-out. Seinere på kvelden møtte vi Marate, Laaz og Fisken på en brun bule på Leidzepflein, fikk paa noen bayers og muncha en halv pakke columbian. AyeSee hadde også joina oss etter å ha haika halve Europa rundt med noen loffere hun traff i Norge. Vi bevega oss etterhvert bort fra Leidzepflein, ting bølget, farger gnistret og utesteder med fet musikk glimret med sitt fravær. Heldgivis fant vi en fet jazzbule hvor det var konsert, kontrabassisten var visst norsk, hadde bodd i Amster i 20 år, men sjæfen på settet her var en gammal pianist som så helt ut som bestefaren til hun snucka i King of Queens. RUUUPERT! Nei, hva heter han feite igjen? DOOOOOUG! Han rocka casbah’n, spilte mye fet shit, mens jeg ble en blå blomst som strakk seg oppover veggen og kunne lukte parfymen til treplankene på pissoiret. Kvelden oppsummert; jazzy med Milkdrop-(booka)shades. På vei hjem ble vi trua av en kis utafor, traff på noen spanske jævler som også brukte det tredje øyet til å manøvrere hjemover. Et par desiliter kaldsvette og noen hundre tusen wacke tegnefilmer seinere var det søvn som stod på menyen.
Tirsdag fikk vi på enda mer. Fant blåtrikk nummer 17, tjofsa vår vei til JP Heierstraat og Amsters desidert sweeteste coffee-shop; Kashmir Lounge. Fikk paa plenty, drakk appelsin juice, filosoferte om så mangt og hang avslappet i en gråmelert harpestreng fra taket. Saweet. Traff senere på en pratesjuk rastafari i Vondel, han hustla brød av oss og skrøyt av dusjen han skulle ta. Rockers-stemninga på plass. Samme fyren traff vi på ...
Onsdag. Da var han på vei til dusjen. Prata enda mer bullshit og hustla enda mer brød. Aight. Traff på Ricky (enda en nordmann) på Dampkring, loada opp sekkene våre med godsaker, hoppa på toget til Bruxelles, traff på en spanjol på toget, som etterhvert guida oss til St. Gislain hvor en festivalarragnørsnuppe ble bitter fordi vi var alt for fjerne til å forstå at vi måtte flytte oss bakover i køen. ”Åååh, du sa baaakover?” ”Oui, oui, blabla, fransk”. Vi tok drosje med spanjolen, kom til festivalområdet og begynte å innse at dette kunne bli en lang natt. Køen var reineste definisjonen på kaosteori, så Elysium, SupahNova, Tee og moi fant ut at vi like gjerne kunne sette oss i en sirkel og lage litt bålstemning. Et par timer seinere ble køen noget mindre, vi valsa bort til billettluka, hvor vi måtte paye 15 euro hver for ett eller annet, noe vi seff ikke hadde, slik at vi måtte ringe Cap (nok en nordmann) som visstnok allerede hadde funnet seg sin hvite bro inne på campområdet. Cap hadde 5 euro å låne oss, noe som fremdeles var 15 for lite for hele gjengen. Fuck, ASS. Jaja, vi var på tur og fikk paa endel mer; mens ”why worry? I worry no more” ljoma fra det bærbare anlegget. Etter enda et par timer kom kulda og var keen på å komme under huden vår, så Tee bestemte seg for å gå over alle småkjingsa i lommene, åh joda, der var det jaggu 15 euro i småsmeck, akkurat det vi trengte. Vi skanka bort til billettluka, betalte, fikk tixa, og loffa inn i mørket. Mørkt og gjørmete var det. Fant Cap, valsa mot vår spot, jeg var mer in tune med sørlyset over bakketoppen enn mine egne koordinerings-skills og bestemte meg for å sove i teltet til Cap, aldri i de tre parallelle underverdnene at jeg kom til å få opp teltet mitt denne kvelden.
”Pow”, våkna torsdag morgen av kroppens ”dude-dette-blir-for-varmt”-refleks, svømte ut av svetten på den oppblåsbare madrassen (gudene veit hvordan den fikk luft i seg kvelden før) og stakk hodet ut av teltet; SOL! Allright. Ølbodene var langt unna, matbodene var langt unna, man måtte ha mat- og ølbonger og lapper og shit for det meste, men motivert av hva kvelden hadde å tilby kjørte vi på i slackt tempo. Traff igjen på Marate, Laaz og Fisken, som bodde i en gjørmedosering under et par trær, sånn at alle som pissa under treet var så heldige å få pisset sitt lagra inne i teltet til våre tre venner. Peisa mot første konsert; The Slackers! Fett band. Grått vær. Midt på dagen, litt kjip stemning, men skanking, mye jays og etterhvert var ikke stemninga så aller verst. Like etter Slackers spilte The Skatalites, som selvsagt var pheeet. Doreen Schafer (helt sikkert stavet feil) kom til og med og sang. Nice! Videre på kvelden ble det noget Noisia, The Experimental Tropic Blues Band, DJ Food og Wu-Tang Clan. Den blå reste-shroomen jeg hadde spist tidligere på dagen ble trolig kvælt delvis av mister Vino Tinto.
Fredag. Vi hadde litt sopp igjen, måtte seff munche det også, Kentucky-ett-eller-annet. Swang. Den satt. Sollyset ble muchos sterkt, vi beveget oss leende mot dagens første; RJD2, mens nabocampen skreik ”Timmmm-eh” av full hals. Det var en slags South Park-gimmick gående. På vei bort kjøpte vi noe MDMA av en kar som reklamerte på en papptallerken. Vel borte hos RJ begynte ting å bli outlandish. Alle så på meg, det vokste piggtrådgress i kjeften min, og RJ flippa ut. Dvs, jeg flippa ut. Vi bestemte oss for å ta det litt lungt, og ble med enda et par nordmenn (vi hadde denne dagen blitt joina av Hærr og Risj) mot noe som visstnok var fett på en av de mindre scenene. Stereo Total. Ladies in gentleman; det absolutt wackeste dagens ungdom har kommet med gjennom tidene. Blip-blop hipster-røde-kjoler-Betty-Boop-fetish-Spasibar-rocks-my-world wack. På slutten stod DJ’en på decksa og skreik “kill the DJ”, mens hun wacke lille dama på mic’en bjeffa ut noe på pipsk. Jeg stakk fra teltet og fant Elysium vandrende rundt omkring på området med et ansiktsuttrykk Ace Ventura verdig. ”Pshj ...eh! Jeg prata nettopp et par timer med Ricky om kuer.” Allright. ”De er inne i teltet der borte, tror vi styrer unna kuene just nu, også hører vi på det wacke greiene der.” ADULT. Enda mer Stereo Total-aktig bullshit. I reineste Animals-stil begynte de hjernecellene fremdeles i kontakt med virkeligheten inne i hodet mitt å nynne; ”we gotto get out of this place” mens menneskene rundt oss ble firkantet og glødet av elektrisitet. Jeg var litt på vei ned nå, etter et par timer fullstendig inne i mitt eget hode; ”mennesker er så rare, vi er så slemme med hverandre, solbrune ripsbuskdokker, hvorfor bruker vi dop, hvorfor smiler vi så lite, hvorfor har han jævelen der borte ribbeina på utsiden av kroppen, er det noe substans, hva er det her for et jævla freakshow?” og the likes. Vi valgte å gå glipp av flere wacke band og chillan istede ut foran festivalradioen med noen bayers, etter at moi hadde lagt fra seg ekskrementer av den fargesprakende og taletrengte sorten inne på de mobile dassene. Helt på slutten av Le Abend stakk vi til reggae-teltet og så et par middelmådige dub-konserter.
Lørdag. My warping fram og tilbake. Tokyo Ska Paradise i steikende solskinn. Solbrent og svett og jævlig av all solkrem. Hølja ned bayers og ræver. Motorpsycho! Yes! Goood shit, yo. Spilte mye fett. Sjekka ut Joe Lally; kjipe greier, Joe! Fucked Up Got Ambushed Zipped In. Ring Guy, Brendan og Ian. Israel Vibration var chill (whyyy wooorrryyy!?). Black Milk skuffa, slikka noe mdma, og avslutta kvelden i baris på dansegølvet til Luke Vibert, Autechre og Venetian Snares. Mdma’en kicka ikke.
Så da, søndag! Den siste dagen. La oss bare skippe alt det vi så på dagen og sprette til Amon Tobin! Rødvinsfulle stod Cap og jeg og spana etter Ricky og Risj, som hadde det som var igjen av MDMA, foran den største scenen. Amon Tobin kom på, kjørte i gang, folk tok av, rødvinen skvatt rundt kinna mine, jeg styrte inn Superman-vision og klarte faktisk å spane ut Ricky og Risj 30-40 meter foran oss. Fikk på litt mdma, kicka ikke, men dansa og spratt til Amon som dælja løs med noe shiz fra Foley Room. Pheeeett! Enda mer Md og Ma senere mixa plutselig the man in Slayers Raining Blood i en låt, mdma’en kicka, jeg letta, gliste og tok ut det jeg hadde de siste ti minuttene av settet. Litt dårlig timing, men jeje. Ricky, Risj og moi freste videre til danse-telta, spana ut en DJ battle, syyyykt fett. Alle rundt oss gliste og dansa med, tydelig at vi var i godt selskap denne kvelden. Mørke, harde beats og mye flashy lys. Plutselig kom det en festivalfotograf opp til oss og tok et bilde jeg ikke har planer om å vise til muttern med det første. Pupillene våre tok opp stort sett hele bildet. Vi hoppa og spratt mellom telt, dansa skjorta av oss, fant noen nye fete DJs og holdt det gående til kl 6 om morgenen, da ble vi jaget ut til campingen. Der var det en crazy mother som spilte drum n bass, så vi kunne like gjerne holde på litt til. Landing fant sted gradvis og behaglig i timen som kom, vi trakk oss tilbake til campen og soloppgangen, fikk paa et par små, prata med noen drunken bastards som lette etter faa paa og smilte til livet. La meg, stod opp, stakk til Bruxelles, tok flyet hjem, overhørte ei landslagsspiller i håndball fortelle i detalj hvordan hun skulle ”ta hevn” på en eller annen joke ”om noen måna’”, politiet skulle visst inkluderes. Allright. Mandagen kom, og og undertegnede troppet opp frisk og klar kl 0700 klar til jobbdyst. Om enn med en noe mer fritert hjerne enn før avreise.
Moralen var likevel; det er gøy å ha det moro.
(10 tålmodighetspoeng til alle som gadd å lese det!)
Sist endret av Kenosis; 21. november 2007 kl. 17:57.
