Hva: Tørket Psilocybe Semilanceata
Dosering: ca. 1,5 gram fordelt på tre gelatinkapsler med muligens varierende potens + en tepose med rundt et halvt gram eller mindre.
Varighet: 4-5 timer.
Forord
Dette er min andre tripp på denne høstens spiss fleinsopp. Forrige gang inntok jeg 1 gram, sammen med en MAOI, noe som i utgangspunktet skulle ha gjort trippen mye heftigere. Med tanke på at jeg hadde en sitter den gangen, at trippen ikke var spesielt heftig, og at jeg generelt bruker å forholde meg ganske rolig og stillesittende under påvirking av psykedelia, tok jeg nå sjangsen på å trippe alene, for å kunne dykke ned i underbevisstheten uten forstyrrelser. Men, ettersom jeg noen uker i forveien greide å blande sammen alle gelatinkapslene, som var fra to eller tre forskjellige batches, var det en stor tabbe å stole på at potensen skulle være litt lik.
Jeg ser på meg selv som en psykisk sterk person, og har en del erfaring med psykedelia fra tidligere. Man bør absolutt ha en sitter viss man ikke har det, og helst viss man har det også. Og selvfølgelig bør man ikke bruke psykdelia i det hele tatt viss man ikke har en stabil psyke.
I tillegg til at jeg i realiteten ikke var klar over hva slags styrke jeg kunne forvente meg av soppen, hadde jeg denne gangen gjort noen strategiske knep for å kunne gjøre trippen mer intens. Jeg dekte til alle veggene med psykedeliske plakater og malerier, og fyllte ut alle åpne flekker på gulvet med dyner, tepper, og puter med kule mønstre, i tillegg til å blåse opp masse ballonger i ulike farger. Jeg bestemte meg også for å ikke bruke taklyset, ettersom det ville gjøre alt i rommet helt flatt: derfor tok jeg frem et par små lamper, og satte dem slik at det ble en kul lyssetting med mye skygger, og dramatisk lys. For å toppe det hele, skaffet jeg meg hele diskografien til Pink Floyd – med milkdrop 2.0e visualizeren til Winamp, i full-HD.
Oppturen
I en tid nå, har jeg hatt en dårlig døgnrytme, og har aldri klart å karre meg i seng før klokken passerer fire om natten. Derfor sov jeg lenge denne dagen, og sto ikke opp før klokken var rundt 14:00. Jeg spiste mitt siste måltid klokken 18:30, som bestod av en brødskive med spekeskinke. Rundt 20:00 begynte jeg å rigge meg til med dynene og alt det andre stæsjet, i kjellerleiligheten under foreldrene mine (hvor jeg bor i en liten periode frem til jeg flytter til en større by neste år). Etter å ha psykedelisert kjellerstuen, og ryddet unna mine dyreste og mest kjære gitarer, går jeg og tar meg en rolig blund, for å være helt avslappet i gjerningsøyeblikket.
Klokken 22:30 står jeg opp, går opp i leiligheten til foreldrene mine for å låne vannkoker til sopp-teen min, og registrerer til min fornøyelse at faren min har gått og lagt seg, ettersom han skal opp på tidligskift, og moren min ligger og snorker på sofaen. En flott start! Jeg koker opp rundt en liter med vann, fyller opp koppen, og fyller en liten termos vedsiden av. Jeg rusler ned igjen, dæsjer litt sitron i te-vannet, lar teposen med sopp trekke i rundt åtte minutter, før jeg smaksetter teen med litt grønn te. Klokken er omtrent akkurat 23:00 da jeg svelger unna de to første gelatinkapslene med te – det smakte ikke så verst. Rundt tolv tar jeg den tredje kapselen, med tekopp nummer to. En tjue minutter tidligere, da jeg akkurat hadde begynt å lage den andre tekoppen, gikk det hull på soppteposen, eller, soppguffen rant iallefall ut av posen på en eller annen måte, og det hele ble et ganske nasty syn. Jeg sprang opp igjen til andreetasjen, hvor min mor nå hadde våknet. Jeg forklarte henne at jeg bare måtte låne et kaffefilter. Idet jeg sto på kjøkkenet, begynte jeg å kjenne oppturen komme.Det ble et lite øyeblikk vanskelig å fokusere på tankene mine, og jeg måtte ta meg sammen litt for å finne filteret. Jeg småløp ned igjen, tok med en ekstra kopp, og dro med meg guffa ut på badet. Jeg forbannet meg selv litt for at det alltid skal skje noe som stjeler oppmerksomheten min fra oppturen. Heldigvis kom jeg meg raskt på plass igjen i sofaen.
Den andre tekoppen fikk en veldig sterk smak av sitron, jeg vet ikke helt om jeg hadde hatt i for mye, eller om det var smaksløkene mine som var forsterket, men jeg fikk iallefall ikke i meg mer enn to tredjedeler av den. Jeg var litt småkvalm og var ikke særlig lysten på å tvinge i meg siste resten. Fra og med dette tidspunktet, har jeg ikke styring på tiden lenger.
Ekstasen
Jeg ligger nå i sofaen, og morer meg over tekstene til Pink Floyd. Jeg vet at Alan's Psychedelic Breakfest er på vei, og jeg gleder meg. Skyggen til lyspæren i taket ser ut som et menneske – en sjef /the man, omringet av trefliser (heter det det?) i taket, som ser ut som tusenvis av øyne som ser ned på meg. Kroppen min er helt vanvittig lett, og jeg føler det nesten som om jeg svever. Og hele kroppen er gjennomsyret av en fantastisk glede, både av livet, følelsene, og musikken. Jeg kan faktisk kjenne hele kroppen min, med sanser som jeg til vanlig ikke sanser med, og jeg kan kjenne luften mot hver eneste krik av kroppen. Det visuelle er ikke så sterkt enda, bortsett fra at alt er mye tydeligere, «øynene» i taket ser ut som om de er mange flere enn de egentlig er, og jeg begynner å ane små utydelige fraktale mønstre i gardinene, men jeg er usikker på om de egentlig er der fra før eller ikke. Jeg reiser meg opp fra sofaen og begynner å danse rundt i rommet som er tildekt av dyner og diverse. Det er vanvittig deilig. Jeg føler meg i ett med musikken, og den er som nostalgiske minner i en gammel hjerne. Jeg faller ned i sengen som står i andre enden av rommet, og det er her trippen virkelig setter inn.
Frykt og avsky i sakkosekken
Det var som om at jeg i det øyeblikket kroppen traff sengen, ble sendt inn i den psykedeliske verdenen. Det var en ganske brå overgang fra en litt MDMA-lignende sinnstemning, til en sterk psykedelisk opplevelse. Jeg lukket øynene, og så vanvittig, små, detaljerte og intrikate mønstre utvikle seg som et psykedelisk spindelvev som ble spinnet i super-fast-forward. Det kunne minne litt om Geometry Wars Evolved på Xbox 360, bare mye mer detaljert, vakkert, og «høyoppløselig». The Great Gig in the Sky ruller på Winampen i andre siden av rommet, og jeg føler meg helt vanvittig sjokkert over, og forelsket, i det jeg antar er en kvinnestemme som bedriver heftig vokalonani – blandet med mine voldsomt forsterkede sanser og helt sinnsyke CEVs, føler jeg nesten at det nærmer seg et slags ekstatisk klimaks for meg selv.
Jeg ruller litt rundt i sengen, og åpner øynene, for å oppdage at den store mørkeblå gardinen min holder på å smelte og renne utover bordet mitt. Forøvrig er hele rommet et eneste psykedelisk rot, som et gigantisk mangefarget akvarium, der jeg er den eneste fisken, sammen med et hav av leker og svaiende undervannsplanter. Jeg vet nesten ikke om jeg har øynene åpne eller igjen lenger, alt går i ett. Jeg ligger på ryggen med hodet i fotenden av sengen, bak meg har jeg en sakkosekk som er plassert mellom sengen og pipen. Pipen er en firkant av solid mur, som er like bred som sengen. Sakte sklir jeg bakover med hodet mot sakkosekken. Jeg oppfatter det som om at sengen smelter, på en måte. Jeg forholder meg ganske rolig, og får ikke panikk før hodet er helt nede i sakkosekken, og den prøver å drukne meg. Jeg får et slags tunnelsyn, ettersom sakkosekken omkranser synsfeltet mitt med sort farge, og jeg blir egentlig litt fascinert ettersom jeg har sett det samme i en film - som jeg dessverre ikke husker hva heter - men samtidig begynner jeg å bli redd. Musikken eskalerer i styrke, og jeg har ikke lenger kontroll på hva som spilles, annet enn at det er noe kollossalt av Pink Floyd, som et slags tema til hva som skjer med meg. Akkurat idet sakkosekken har nesten klart å drukne meg, klarer jeg å kaste hodet opp av den, slik at jeg sklir nesten en halvmeter med sakkosekken utover gulvet. Det var akkurat som den følelsen av panikk og lettelse man får når man er under vann og skyter opp av vannet igjen. Jeg løfter føttene opp i luften, og veiver litt rundt med dem. Visualizeren på skjermen i andre delen av rommet har tydeligvis blitt helt rød, for alt har fått dramatiske farger, og det hele føles litt som hotellscenen i Fear and Loathing in Las Vegas, hvor Lacerda kommer inn, mens Duke skrekkslagen ser på krigsopptakene på TV. Jeg setter føttene på veggen, og begynner å gå bortover mot pipen. Jeg tar tak i pipen med begge hender – to hender som ser merkelig gamle, tykke, og grå ut. Murpipen er ru og merkelig å ta på, så jeg holder på med det svært lenge, før jeg ruller ut på gulvet.
Brillene mine ser ødelagte ut, så jeg hiver dem av meg. De var bare i veien nå uansett. Nå var alt så psykedelisk at det var plent umulig å se forskjell på med og uten briller – greit nok, jeg har ikke så veldig dårlig syn, men i starten var det stor forskjell. Etter dette, husker jeg ikke så veldig mye før trippen begynte å avta litt.
Nå var jeg helt overbevist om at jeg satt fast i en slags annen dimensjon, og at jeg hadde ødelagt alt. Jeg begynte heldigvis sakte men sikkert å huske ting, etterhvert som jeg så dem – som om jeg kom til et sted jeg ikke hadde vært på femti år. Men, enkelte ting gjorde at jeg var helt overbevist om at jeg hadde hoppet i tid, var alene, var i en slags annen dimensjon, eller at jeg drømte (uten at jeg helt husker hvorfor akkurat nå), slik som at jeg ikke kunne se gitarene mine. Jeg hadde vel glemt at jeg hadde pakket dem bort. Jeg var i en tilstand av fullstendig fortvilelse. Jeg knep meg i huden, skallet hodet i sofaen, kastet kamera og lysestakker veggimellom – alt for å teste ut virkeligheten. Jeg er veldig heldig som ikke gjorde det samme med både laptop og TV – jeg holdt hendene rundt de, og var på god vei til å gjøre det etter å ikke ha fått til å skifte sang på Winamp (det går ikke an å bruke media biblioteket mens man har visualization på fullskjerm, selv om det er på en annen skjerm enn laptop-skjermen. Og dette klarte jeg selvsagt ikke å huske i dette forferdelige øyeblikket). Jeg ble vel tatt helt på sengen av potensen på soppen.
Jeg gikk ut på badet, og kunne se et salig rot i og rundt doskålen. Brunt urin. Akkurat da husket jeg ikke å ha urinert, så dette styrket teorien min om at jeg var i en slags drømmeverden. Jeg husker ikke så veldig mye av denne fortvilede tilstanden, selv om den varte lenge, og det var en av de mest forferdelige stundene i hele mitt liv. Det var helt jævlig, og jeg husker jeg grein litt. Alt hakket. Jeg lagget liksom rundt omkring. Jeg følte meg sinnsyk, fastlåst i en annen dimensjon, og jeg prøvde å bare innse at jeg kom til å måtte starte livet mitt herfra nå.
Etter veldig lang tid, med mye herjing og kaos, der jeg spant rundt og snudde på hodet sikkert mye mer enn det jeg har rukket å rydde til nå, bestemte jeg meg for at når jeg likevel satt fast i denne dimensjonen, så burde jeg utforske den. Merkelig nok, så var jo denne dimensjonen helt lik den «vanlige» dimensjonen, bortsett fra små merkelige forskjeller. Jeg ruslet opp i leiligheten til foreldrene mine, og satte meg i en stol foran TV-en, vedsiden av moren min som lå og sov på sofaen. Jeg ble lettet over å se henne, samtidig som jeg følte at jeg har behandlet henne alt for dårlig den siste tiden, og følte for å fortelle henne hvor glad jeg egentlig er i henne. Jeg begynte å se på en serie på TV, en sånn typisk amerikansk serie i samme stilen som kongen av Queens, og merkelig nok så hadde alt personene i serien sa, en relevanse til det jeg hadde opplevd iløpet av natten. Dessverre husket jeg ikke spesielt mye av det som skjedde, men jeg husket at mye av det som utspant seg, virket veldig surrealistisk. De hadde blant annet kledd opp en gåsestatue i stuen, sammen med flere gjess, og tok bilde av dem. Moren min våknet og spurte hvorfor jeg var der. Jeg bare sa at jeg ikke fikk sove. Hun spurte meg også om hva klokken var. Jeg hadde ikke en fjerneste anelse, og siden jeg likevel var i en annen dimensjon, så kunne jeg sikkert bare si noe tilfeldig, så jeg sa at klokka var to. Rundt et kvarter senere spurte jeg henne hva klokka var, for å sjekke om jeg kunne bestemme hva som skulle skje i denne dimensjonen. Da hun sjekket, var klokka 04:40, heheheh! Jeg følte meg veldig tilbaketrukken, og følte meg veldig usikker på hva jeg skulle gjøre med livet mitt nå som jeg var i en annen dimensjon og slikt, og jeg visste at jeg burde virkelig revurdere mitt forhold til rusmidler, slik at jeg ikke ble trukket ned i en downward spiral, nå som jeg hadde vært så «heldig» å få en ny sjangse i denne nye dimensjonen. Mens jeg tenkte på dette, begynte et program som het «Trippin'». Drev TV-en gjøn med meg?
Stoffet hadde fortsatt et tak på meg, men jeg så på det at personene på TV-en hadde merkelig hår, og loopete bevegelser, som en del av denne drømmeverdenen. Rett før jeg skulle til å gå og legge meg, sto faren min opp i hui og hast, for å rekke jobben (pendler på tidligskift). Jeg ble forundret over hvor virkelighetsnært alt var, alt fra samtalen mellom han og moren min, til alt det han gjorde. Og jeg følte alt var som en stor klisjè, slik som den amerikanske serien på TV-en litt tidligere. Etter han reiste, gikk jeg og la meg, i håp om at jeg kunne bedre orientere meg når jeg sto opp neste morgen.
Aftermath
Da jeg sto opp idag, etter å ha drømt om magedansing på et gigantisk Ten Sing-treff, følte jeg meg ganske bra, og jeg skjønner selvsagt at jeg fortsatt er i den samme dimensjonen som tidligere, hehe, den "normale" dimensjonen altså. Men det var en skremmende merkelig opplevelse – de fleste vil vel kalle store deler av turen for en badtrip, men alt i alt føler jeg at det var en veldig givende opplevelse, som viste meg at jeg må bry meg mer om mine nære, og om mitt eget liv. Jeg tror nok at jeg kommer til å holde meg unna alt annet enn psykedelia fremover, ettersom jeg føler at jeg fikk en smakebit på helvete. Jeg beklager veldig sterkt at jeg ikke klarte å beskrive dette helvete bra nok, men det var en veldig merkelig opplevelse, som var veldig opphakket og psykisk drepende. Det blir nok en stund til neste tur, og da skal jeg absolutt ha en sitter. Jeg tror det kunne ha reddet turen min, og fått meg til å holde meg på samme sporet som jeg var på i starten, men hey, da hadde jeg kanskje ikke hatt noe å fortelle dere om?
Så barn, få noen til å passe på dere viss dere stapper i dere et bevissthetsutvidende stoff av ukjent potens! Det er ikke langt mellom himmel og helvete.
Dosering: ca. 1,5 gram fordelt på tre gelatinkapsler med muligens varierende potens + en tepose med rundt et halvt gram eller mindre.
Varighet: 4-5 timer.
Forord
Dette er min andre tripp på denne høstens spiss fleinsopp. Forrige gang inntok jeg 1 gram, sammen med en MAOI, noe som i utgangspunktet skulle ha gjort trippen mye heftigere. Med tanke på at jeg hadde en sitter den gangen, at trippen ikke var spesielt heftig, og at jeg generelt bruker å forholde meg ganske rolig og stillesittende under påvirking av psykedelia, tok jeg nå sjangsen på å trippe alene, for å kunne dykke ned i underbevisstheten uten forstyrrelser. Men, ettersom jeg noen uker i forveien greide å blande sammen alle gelatinkapslene, som var fra to eller tre forskjellige batches, var det en stor tabbe å stole på at potensen skulle være litt lik.
Jeg ser på meg selv som en psykisk sterk person, og har en del erfaring med psykedelia fra tidligere. Man bør absolutt ha en sitter viss man ikke har det, og helst viss man har det også. Og selvfølgelig bør man ikke bruke psykdelia i det hele tatt viss man ikke har en stabil psyke.
I tillegg til at jeg i realiteten ikke var klar over hva slags styrke jeg kunne forvente meg av soppen, hadde jeg denne gangen gjort noen strategiske knep for å kunne gjøre trippen mer intens. Jeg dekte til alle veggene med psykedeliske plakater og malerier, og fyllte ut alle åpne flekker på gulvet med dyner, tepper, og puter med kule mønstre, i tillegg til å blåse opp masse ballonger i ulike farger. Jeg bestemte meg også for å ikke bruke taklyset, ettersom det ville gjøre alt i rommet helt flatt: derfor tok jeg frem et par små lamper, og satte dem slik at det ble en kul lyssetting med mye skygger, og dramatisk lys. For å toppe det hele, skaffet jeg meg hele diskografien til Pink Floyd – med milkdrop 2.0e visualizeren til Winamp, i full-HD.
Oppturen
I en tid nå, har jeg hatt en dårlig døgnrytme, og har aldri klart å karre meg i seng før klokken passerer fire om natten. Derfor sov jeg lenge denne dagen, og sto ikke opp før klokken var rundt 14:00. Jeg spiste mitt siste måltid klokken 18:30, som bestod av en brødskive med spekeskinke. Rundt 20:00 begynte jeg å rigge meg til med dynene og alt det andre stæsjet, i kjellerleiligheten under foreldrene mine (hvor jeg bor i en liten periode frem til jeg flytter til en større by neste år). Etter å ha psykedelisert kjellerstuen, og ryddet unna mine dyreste og mest kjære gitarer, går jeg og tar meg en rolig blund, for å være helt avslappet i gjerningsøyeblikket.
Klokken 22:30 står jeg opp, går opp i leiligheten til foreldrene mine for å låne vannkoker til sopp-teen min, og registrerer til min fornøyelse at faren min har gått og lagt seg, ettersom han skal opp på tidligskift, og moren min ligger og snorker på sofaen. En flott start! Jeg koker opp rundt en liter med vann, fyller opp koppen, og fyller en liten termos vedsiden av. Jeg rusler ned igjen, dæsjer litt sitron i te-vannet, lar teposen med sopp trekke i rundt åtte minutter, før jeg smaksetter teen med litt grønn te. Klokken er omtrent akkurat 23:00 da jeg svelger unna de to første gelatinkapslene med te – det smakte ikke så verst. Rundt tolv tar jeg den tredje kapselen, med tekopp nummer to. En tjue minutter tidligere, da jeg akkurat hadde begynt å lage den andre tekoppen, gikk det hull på soppteposen, eller, soppguffen rant iallefall ut av posen på en eller annen måte, og det hele ble et ganske nasty syn. Jeg sprang opp igjen til andreetasjen, hvor min mor nå hadde våknet. Jeg forklarte henne at jeg bare måtte låne et kaffefilter. Idet jeg sto på kjøkkenet, begynte jeg å kjenne oppturen komme.Det ble et lite øyeblikk vanskelig å fokusere på tankene mine, og jeg måtte ta meg sammen litt for å finne filteret. Jeg småløp ned igjen, tok med en ekstra kopp, og dro med meg guffa ut på badet. Jeg forbannet meg selv litt for at det alltid skal skje noe som stjeler oppmerksomheten min fra oppturen. Heldigvis kom jeg meg raskt på plass igjen i sofaen.
Den andre tekoppen fikk en veldig sterk smak av sitron, jeg vet ikke helt om jeg hadde hatt i for mye, eller om det var smaksløkene mine som var forsterket, men jeg fikk iallefall ikke i meg mer enn to tredjedeler av den. Jeg var litt småkvalm og var ikke særlig lysten på å tvinge i meg siste resten. Fra og med dette tidspunktet, har jeg ikke styring på tiden lenger.
Ekstasen
Jeg ligger nå i sofaen, og morer meg over tekstene til Pink Floyd. Jeg vet at Alan's Psychedelic Breakfest er på vei, og jeg gleder meg. Skyggen til lyspæren i taket ser ut som et menneske – en sjef /the man, omringet av trefliser (heter det det?) i taket, som ser ut som tusenvis av øyne som ser ned på meg. Kroppen min er helt vanvittig lett, og jeg føler det nesten som om jeg svever. Og hele kroppen er gjennomsyret av en fantastisk glede, både av livet, følelsene, og musikken. Jeg kan faktisk kjenne hele kroppen min, med sanser som jeg til vanlig ikke sanser med, og jeg kan kjenne luften mot hver eneste krik av kroppen. Det visuelle er ikke så sterkt enda, bortsett fra at alt er mye tydeligere, «øynene» i taket ser ut som om de er mange flere enn de egentlig er, og jeg begynner å ane små utydelige fraktale mønstre i gardinene, men jeg er usikker på om de egentlig er der fra før eller ikke. Jeg reiser meg opp fra sofaen og begynner å danse rundt i rommet som er tildekt av dyner og diverse. Det er vanvittig deilig. Jeg føler meg i ett med musikken, og den er som nostalgiske minner i en gammel hjerne. Jeg faller ned i sengen som står i andre enden av rommet, og det er her trippen virkelig setter inn.
Frykt og avsky i sakkosekken
Det var som om at jeg i det øyeblikket kroppen traff sengen, ble sendt inn i den psykedeliske verdenen. Det var en ganske brå overgang fra en litt MDMA-lignende sinnstemning, til en sterk psykedelisk opplevelse. Jeg lukket øynene, og så vanvittig, små, detaljerte og intrikate mønstre utvikle seg som et psykedelisk spindelvev som ble spinnet i super-fast-forward. Det kunne minne litt om Geometry Wars Evolved på Xbox 360, bare mye mer detaljert, vakkert, og «høyoppløselig». The Great Gig in the Sky ruller på Winampen i andre siden av rommet, og jeg føler meg helt vanvittig sjokkert over, og forelsket, i det jeg antar er en kvinnestemme som bedriver heftig vokalonani – blandet med mine voldsomt forsterkede sanser og helt sinnsyke CEVs, føler jeg nesten at det nærmer seg et slags ekstatisk klimaks for meg selv.
Jeg ruller litt rundt i sengen, og åpner øynene, for å oppdage at den store mørkeblå gardinen min holder på å smelte og renne utover bordet mitt. Forøvrig er hele rommet et eneste psykedelisk rot, som et gigantisk mangefarget akvarium, der jeg er den eneste fisken, sammen med et hav av leker og svaiende undervannsplanter. Jeg vet nesten ikke om jeg har øynene åpne eller igjen lenger, alt går i ett. Jeg ligger på ryggen med hodet i fotenden av sengen, bak meg har jeg en sakkosekk som er plassert mellom sengen og pipen. Pipen er en firkant av solid mur, som er like bred som sengen. Sakte sklir jeg bakover med hodet mot sakkosekken. Jeg oppfatter det som om at sengen smelter, på en måte. Jeg forholder meg ganske rolig, og får ikke panikk før hodet er helt nede i sakkosekken, og den prøver å drukne meg. Jeg får et slags tunnelsyn, ettersom sakkosekken omkranser synsfeltet mitt med sort farge, og jeg blir egentlig litt fascinert ettersom jeg har sett det samme i en film - som jeg dessverre ikke husker hva heter - men samtidig begynner jeg å bli redd. Musikken eskalerer i styrke, og jeg har ikke lenger kontroll på hva som spilles, annet enn at det er noe kollossalt av Pink Floyd, som et slags tema til hva som skjer med meg. Akkurat idet sakkosekken har nesten klart å drukne meg, klarer jeg å kaste hodet opp av den, slik at jeg sklir nesten en halvmeter med sakkosekken utover gulvet. Det var akkurat som den følelsen av panikk og lettelse man får når man er under vann og skyter opp av vannet igjen. Jeg løfter føttene opp i luften, og veiver litt rundt med dem. Visualizeren på skjermen i andre delen av rommet har tydeligvis blitt helt rød, for alt har fått dramatiske farger, og det hele føles litt som hotellscenen i Fear and Loathing in Las Vegas, hvor Lacerda kommer inn, mens Duke skrekkslagen ser på krigsopptakene på TV. Jeg setter føttene på veggen, og begynner å gå bortover mot pipen. Jeg tar tak i pipen med begge hender – to hender som ser merkelig gamle, tykke, og grå ut. Murpipen er ru og merkelig å ta på, så jeg holder på med det svært lenge, før jeg ruller ut på gulvet.
Brillene mine ser ødelagte ut, så jeg hiver dem av meg. De var bare i veien nå uansett. Nå var alt så psykedelisk at det var plent umulig å se forskjell på med og uten briller – greit nok, jeg har ikke så veldig dårlig syn, men i starten var det stor forskjell. Etter dette, husker jeg ikke så veldig mye før trippen begynte å avta litt.
Nå var jeg helt overbevist om at jeg satt fast i en slags annen dimensjon, og at jeg hadde ødelagt alt. Jeg begynte heldigvis sakte men sikkert å huske ting, etterhvert som jeg så dem – som om jeg kom til et sted jeg ikke hadde vært på femti år. Men, enkelte ting gjorde at jeg var helt overbevist om at jeg hadde hoppet i tid, var alene, var i en slags annen dimensjon, eller at jeg drømte (uten at jeg helt husker hvorfor akkurat nå), slik som at jeg ikke kunne se gitarene mine. Jeg hadde vel glemt at jeg hadde pakket dem bort. Jeg var i en tilstand av fullstendig fortvilelse. Jeg knep meg i huden, skallet hodet i sofaen, kastet kamera og lysestakker veggimellom – alt for å teste ut virkeligheten. Jeg er veldig heldig som ikke gjorde det samme med både laptop og TV – jeg holdt hendene rundt de, og var på god vei til å gjøre det etter å ikke ha fått til å skifte sang på Winamp (det går ikke an å bruke media biblioteket mens man har visualization på fullskjerm, selv om det er på en annen skjerm enn laptop-skjermen. Og dette klarte jeg selvsagt ikke å huske i dette forferdelige øyeblikket). Jeg ble vel tatt helt på sengen av potensen på soppen.
Jeg gikk ut på badet, og kunne se et salig rot i og rundt doskålen. Brunt urin. Akkurat da husket jeg ikke å ha urinert, så dette styrket teorien min om at jeg var i en slags drømmeverden. Jeg husker ikke så veldig mye av denne fortvilede tilstanden, selv om den varte lenge, og det var en av de mest forferdelige stundene i hele mitt liv. Det var helt jævlig, og jeg husker jeg grein litt. Alt hakket. Jeg lagget liksom rundt omkring. Jeg følte meg sinnsyk, fastlåst i en annen dimensjon, og jeg prøvde å bare innse at jeg kom til å måtte starte livet mitt herfra nå.
Etter veldig lang tid, med mye herjing og kaos, der jeg spant rundt og snudde på hodet sikkert mye mer enn det jeg har rukket å rydde til nå, bestemte jeg meg for at når jeg likevel satt fast i denne dimensjonen, så burde jeg utforske den. Merkelig nok, så var jo denne dimensjonen helt lik den «vanlige» dimensjonen, bortsett fra små merkelige forskjeller. Jeg ruslet opp i leiligheten til foreldrene mine, og satte meg i en stol foran TV-en, vedsiden av moren min som lå og sov på sofaen. Jeg ble lettet over å se henne, samtidig som jeg følte at jeg har behandlet henne alt for dårlig den siste tiden, og følte for å fortelle henne hvor glad jeg egentlig er i henne. Jeg begynte å se på en serie på TV, en sånn typisk amerikansk serie i samme stilen som kongen av Queens, og merkelig nok så hadde alt personene i serien sa, en relevanse til det jeg hadde opplevd iløpet av natten. Dessverre husket jeg ikke spesielt mye av det som skjedde, men jeg husket at mye av det som utspant seg, virket veldig surrealistisk. De hadde blant annet kledd opp en gåsestatue i stuen, sammen med flere gjess, og tok bilde av dem. Moren min våknet og spurte hvorfor jeg var der. Jeg bare sa at jeg ikke fikk sove. Hun spurte meg også om hva klokken var. Jeg hadde ikke en fjerneste anelse, og siden jeg likevel var i en annen dimensjon, så kunne jeg sikkert bare si noe tilfeldig, så jeg sa at klokka var to. Rundt et kvarter senere spurte jeg henne hva klokka var, for å sjekke om jeg kunne bestemme hva som skulle skje i denne dimensjonen. Da hun sjekket, var klokka 04:40, heheheh! Jeg følte meg veldig tilbaketrukken, og følte meg veldig usikker på hva jeg skulle gjøre med livet mitt nå som jeg var i en annen dimensjon og slikt, og jeg visste at jeg burde virkelig revurdere mitt forhold til rusmidler, slik at jeg ikke ble trukket ned i en downward spiral, nå som jeg hadde vært så «heldig» å få en ny sjangse i denne nye dimensjonen. Mens jeg tenkte på dette, begynte et program som het «Trippin'». Drev TV-en gjøn med meg?
Stoffet hadde fortsatt et tak på meg, men jeg så på det at personene på TV-en hadde merkelig hår, og loopete bevegelser, som en del av denne drømmeverdenen. Rett før jeg skulle til å gå og legge meg, sto faren min opp i hui og hast, for å rekke jobben (pendler på tidligskift). Jeg ble forundret over hvor virkelighetsnært alt var, alt fra samtalen mellom han og moren min, til alt det han gjorde. Og jeg følte alt var som en stor klisjè, slik som den amerikanske serien på TV-en litt tidligere. Etter han reiste, gikk jeg og la meg, i håp om at jeg kunne bedre orientere meg når jeg sto opp neste morgen.
Aftermath
Da jeg sto opp idag, etter å ha drømt om magedansing på et gigantisk Ten Sing-treff, følte jeg meg ganske bra, og jeg skjønner selvsagt at jeg fortsatt er i den samme dimensjonen som tidligere, hehe, den "normale" dimensjonen altså. Men det var en skremmende merkelig opplevelse – de fleste vil vel kalle store deler av turen for en badtrip, men alt i alt føler jeg at det var en veldig givende opplevelse, som viste meg at jeg må bry meg mer om mine nære, og om mitt eget liv. Jeg tror nok at jeg kommer til å holde meg unna alt annet enn psykedelia fremover, ettersom jeg føler at jeg fikk en smakebit på helvete. Jeg beklager veldig sterkt at jeg ikke klarte å beskrive dette helvete bra nok, men det var en veldig merkelig opplevelse, som var veldig opphakket og psykisk drepende. Det blir nok en stund til neste tur, og da skal jeg absolutt ha en sitter. Jeg tror det kunne ha reddet turen min, og fått meg til å holde meg på samme sporet som jeg var på i starten, men hey, da hadde jeg kanskje ikke hatt noe å fortelle dere om?
Så barn, få noen til å passe på dere viss dere stapper i dere et bevissthetsutvidende stoff av ukjent potens! Det er ikke langt mellom himmel og helvete.
Sist endret av Krakaren; 27. oktober 2008 kl. 19:57.
