Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  9 1062
Halla! Lurer på hva dere tenker om hvordan dårlig atferd blir til? Og eventuelt hvordan skullet man ha hjulpet de som hadde fått negativ atferd?
Med negativ atferd mener jeg ting som selvskading, rus, vold, rømning, innbrudd eller annen kriminalitet/atferd.
Jeg tenker selv at grunnen til at man får negativ atferd eller symptomer på psyskisk lidelse er at det handler om noe vondt inni den personen, om det så er små ting som krangling med familie/venner eller mer alvorlige ting som vold og overgrep i familien spiller for så vidt ingen rolle, utenom kanskje på hvor alvorlig den negative atferden blir.
Er også interessert i hva dere tenker kan bli konsekvensen av feil hjelp (for eksempel barneverninstitusjon der de ofte rammer inn og gir belønning for god atferd/konsekvens for dårlig atferd. Som i min mening er feil).
Sist endret av Bigman Mikkemus; 2 uker siden kl. 20:52.
Tror det er en vanskelig problemstilling, aller er forskjellige sånn som problemene som utløser atferd og reagerer deretter på ulik måte.
Man må vell rett og slett ta ei individuell vurdering på hvert enkelt individ og jobbe ut ifra det. Kort sagt :P
På en barnevernsinstitusjon er jeg enig i at det er feil å straffe. Dette er ofte barn som er utsatt for omsorgssvikt eller annet dritt. De har fått straff nok. Regler å rammer, ja, men tror straff kan virke mot sin hensikt men igjen alle er forskjellige.
xX360noscopeXx
Bigman Mikkemus's Avatar
Trådstarter
Sitat av pilleknaskern Vis innlegg
Tror det er en vanskelig problemstilling, aller er forskjellige sånn som problemene som utløser atferd og reagerer deretter på ulik måte.
Man må vell rett og slett ta ei individuell vurdering på hvert enkelt individ og jobbe ut ifra det. Kort sagt :P
På en barnevernsinstitusjon er jeg enig i at det er feil å straffe. Dette er ofte barn som er utsatt for omsorgssvikt eller annet dritt. De har fått straff nok. Regler å rammer, ja, men tror straff kan virke mot sin hensikt men igjen alle er forskjellige.
Vis hele sitatet...
Må si meg ganske enig i deg. Man må ta utgangspunkt i årsaken på hvert enkelt tenker jeg vertfall. Man kan fjerne forskjellig atferd gjennom begrensinger, straff og rammer men som oftest finner man bare noe nytt og dumt og gjøre. Som meg for eksempel, gikk fra rus til vold, og vold til rus der igjen. Det ble den forandringen etter at fjernet det ene eller andre av den dårlige atferden.
Det varierer sterkt på hvilke faktorer som har spilt inn tidligere i personens liv. Vi ser ikke alternativer før vi har opplevd eller oppfattet dem som ”løsninger”.

For eksempel, en person som har opplevd rus tidligere, har høyere sannsynlighet for å gå tilbake til den, da følelsen de mangler, kan oppnås ved bruken. Hvis en person kutter ut dette brått, så vil det enda komme impulser, siden disse trenger stimuli.

Dette varierer på roten av problemet, og ofte kan du finne roten av problemet ved å se i kjølvannet av den nyeste ”episoden”.

Vi mennesker gjør handlinger av impulser, og skadelige handlinger er ikke noe unntak.

For å forebygge slike impulser, så må en finne ut hva som driver dem. Hva mangler i livet til personen?
Sist endret av TilfeldigT; 2 uker siden kl. 09:43.
Dette er et interresant tema synes jeg. Jeg er den «selvdestruktive» i denne settingen her, da mest i form av rusmidler.

Ja, det blir sånn at man fyller tomrom, og synes kanskje faktisk det for min egen del er vanskelig å sette finger’n på også. Har vært inn og ut av psykiatri «behandling» i mange år og samtidig bruker av de fleste hardere narkotiske stoffer, men med evnen til å ha «hvite» perioder.

Jeg for min del stenger meg inne i meg selv, for meg selv, «reparerer» med rus og havner tilbake på nøyaktig samme sted hver gang.

Altså, opparbeider meg en ensomhetsfølelse som i at jeg «vil det» for så å søke trøst/selskap i amfetamin/benzo/heroin.

Er det flere som er sånn eller noe i den duren?

Legger ved dette; følelsen jeg får ved bruk av rusmidler er egentlig bare å være komplett, selv hvor syk jeg blir av de i etterkant.
Sist endret av Løs Hjørnetann; 1 uke siden kl. 12:32. Grunn: Pålegg
xX360noscopeXx
Bigman Mikkemus's Avatar
Trådstarter
Sitat av Løs Hjørnetann Vis innlegg
Dette er et interresant tema synes jeg. Jeg er den «selvdestruktive» i denne settingen her, da mest i form av rusmidler.

Ja, det blir sånn at man fyller tomrom, og synes kanskje faktisk det for min egen del er vanskelig å sette finger’n på også. Har vært inn og ut av psykiatri «behandling» i mange år og samtidig bruker av de fleste hardere narkotiske stoffer, men med evnen til å ha «hvite» perioder.

Jeg for min del stenger meg inne i meg selv, for meg selv, «reparerer» med rus og havner tilbake på nøyaktig samme sted hver gang.

Altså, opparbeider meg en ensomhetsfølelse som i at jeg «vil det» for så å søke trøst/selskap i amfetamin/benzo/heroin.

Er det flere som er sånn eller noe i den duren?

Legger ved dette; følelsen jeg får ved bruk av rusmidler er egentlig bare å være komplett, selv hvor syk jeg blir av de i etterkant.
Vis hele sitatet...
Jeg kan relatere godt til dette, er den typen selv når det kommer til rusmidler for og si det sånn og tidligere vold. Jeg vet egentlig grunne til dette og det er mye vondt i livet (ødlagt hjem, institusjoner, mye tvang osv) men uansett hvor mye jeg snakker om følelser og ting som har skjedd klarer jeg ikke å stoppe. Tror det kanskje er så innebygd i meg siden jeg begynte og ruse meg i 6. klasse. Skjønner bare ikke hvordan jeg skal få det bedre med meg selv, uansett om jeg har jobben jeg elsker og har det godt rundt meg.. Vi mennesker er noen rare vesen
Du kan få et lite innblikk i hvordan min dårlige atferd ble til hvis du leser innleggene mine i denne tråden: https://freak.no/forum/showthread.php?t=321568.

Det er langt ifra hele historien, jeg har et par permer med diverse dokumenter, rapporter og vitneutsagn som jeg ikke har skrevet noe om enda.
Dårlig atferd skyldes frustrasjon som er ikke aceptert av den som utreagerer, de hjelper å erkjenne frustrasjonen for å kunne handle klokere
ʇlǝısǝds ǝou ǝʞʞı
Jokkerella's Avatar
Jeg tenker at du har nok rett i at det skyldes vansker internalisert i det individet. I tillegg er man sjeldent i stand til å se seg selv utenfra i de fleste situasjoner, i allefall til enhver tid.

Har noe arbeidserfaring fra det her feltet, og de aller fleste er ikke klar over hvor ille situasjonen deres er: fordi de lever med det.

Akkurat som at en ikke ser sine egne styrker, fordi du er jo vant til at det er en selvfølge så du tenker ikke på det som noe spesielt. Er man vant til å ha det vondt og jævlig så er det en stor sjanse for at du ikke kjenner til mye annet.

Vi liker jo å føle oss i kontroll, spesielt med tanke på hvor stigmatisert psykiske vansker er. Mange gir vel også opp, kanskje på grunn av manglende eller feil erfaring innenfor de etatene vi møter her i Norge; men som sagt så kan det være at de ikke ser alvoret i situasjonen, som kan gjøre at de i noen tilfeller motsetter seg behandling.

Konsekvensene av feil behandling vil jo som regel føre til at en mister både håp og tillit, det skal jo i utgangspunktet en god del mot for å søke hjelp i det hele tatt. Så når du da blir møtt med noe du føler selv blir feil er det lett å avvise hele systemet. - Kanskje spesielt for menn. En annen konsekvens av at du gir opp blir jo at ingenting egentlig betyr noe. Hvis du ikke går inn for å endre tankesettet og miljøet ditt så får du sjeldent nye impulser og idéer, det i seg selv er jo nok til at en ikke engang søker hjelp.

Mange av oss liker også å høre det vi allerede er forstått med, altså at du ikke tar feil. En vil heller ikke innrømme at en mister kontrollen på sin egen helse - hva skjedde med mestring? Det er som sagt vanskelig å se seg selv utenfra til enhver tid, ta depresjoner for eksempel: de fleste av oss innser ikke hvor ille det har vært før vi kommer oss ut. Vi er såpass tilpasningsdyktige at det blir bare en del av vår realitet.

Perception is reality.

Min egen erfaring for å validere noen av poengene her; jeg er bipolar, så for meg har det vært en realitet hele livet at jeg bare svinger. Jeg har før diagnosen bare trodd at det er meningen at jeg skal svinge, helt uten grunn, til en dyp depresjon som gjør at jeg har lyst til å legge meg ned å dø - selv om jeg allerede ligger nede.

Det aller verste for min del, er at jeg aldri har klart å peke på noe konkret som gjør at de her følelsene trer frem. Jeg har vært i 'systemet' helt siden jeg var en drittunge, men det var ikke før i de tidlige 20-årene at jeg genuint ville jobbe for å ha det bra. Med tiden så innså jeg hvor ille og unormalt det er å svinge fra høyt oppe, til laaavt lavt nede. ¨

Miksede episoder er jo også en realitet, og du kan jo tenke deg hvordan det er å ligge i en ekkel tåke hvor hodet ditt går i 100 og gir deg 1000 grunner til at du ikke har noen verdi og bare fortjener og burde dø. - Et karakteristisk trekk er jo at en ikke ser seg selv i depresjonene og manien før det blir påpekt, i maniske perioder er det også et symptom at du blir ''trigger happy'', så ting som ikke betyr noe i utgangspunktet (som en skeiv kommentar) trigger ''rullegardin-episode''. Jeg kan jo se tilbake den dag i dag og innse hvor sykt det egentlig er.
Valgfri brukertittel
meaculpaUIO's Avatar
Smerte er det korte svaret, for meg