Ahh, nei den første trippen er noe jeg kommer til å sette uendelig pris på for alltid. Kjæresten og jeg hadde tatt oss turen på familiehytta og var godt pakket med både mat, snop og dop.
Tok lappen ganske så tidlig og de første timene fikk vi ikke så altfor mye ut av, annet enn at noe åpenbart ikke var helt som det skulle. Min kjære fikk et ganske så knyttet forhold til spybøtta si og nærmest nektet å gi slipp på den, og tok den med seg alle steder vi gikk de første 2-3 timene. Jeg kan gå langt inn i detaljer her, men skal forsøke så godt jeg kan å ikke.
Uansett la oss hoppe over til neste del av turen, da vi bestemmer oss for å ta en tur opp i skauen. Vi føler oss ikke spesielt rusa eller rare eller noe i den duren, men det var altså noe så magisk med den skogen, selv om det ikke lot seg vise. Den bare levde så fredelig på sitt vakre vis. På vei ned igjen gikk vi forbi et "tre" (om du i det hele tatt kan kalle det det) av typen gribber sitter i, slik som i Jungelboka. Hun fikk altså en så himla stor beef med dette treet, og ikke faen om dette råttene dritt greiene her skulle få lov til å stå. Det gikk vel kanskje en liten time eller så til å rive, dra, sparke og kaste seg på dette udugelige bortkasta "treet". Det ble ikke felt, enda vi ga alt. Etterhvert fikk vi løsna på rota, og plutselig kom en stein opp (treet stod midt på et arealet på rundt 20 kvadrat med bare stein). Dette var det min kjære som fikk til, og hun sprinta så inni helvetes fort bort og fortalte at hun hadde sett noe som så ut som omtrent en million maur. Så ingen sjæl, ikke hadde jeg tenkt til det heller, så vi la på vei hjem i en over gjennomsnitlig fart, for å komme oss bort fra det fæle treet og de fæle maurene.
Vi satt å nøyt sommersola, det spilles fantastisk musikk i bakgrunnen, og jeg ser opp på skyene. De blir så til en liten gutt og jente, på ca 8 år. Som danser rolig for meg, mens de ser ut som verdens fredeligste mennesker. Det trilla en liten tåre ned på høyre kinn, og alt jeg kan føle da er en ubeskrivelig fin og herlig indre ro. Griner av skyene nesten hver tur, om det er pga denne første hendelsen, eller bare fordi himmelen er så ubeskrivelig nydelig, vet jeg ikke.
På et punkt så sitter vi ovenfor hverandre med 6 meter i mellom oss, og to dørkarmer. Det tok meg mange mange måneder å finne ut av hva jeg faktisk opplevde. Men det jeg så, var megselv. Jeg sa hele tiden "det er som at jeg kan se megselv", det var veldig merkelig, og jeg skjønte ikke så mye av det, bare fordi det rett og slett var helt out of this world. Men satt sånn i godt 30 minutter.
Noen timer senere så sitter jeg på dassen, og kjæresten står ovenfor meg og vi står bare å snakker. Inntil alt hun kan se er øynene mine, overalt (det er umalt panel, så det er ubeskrivelig mange *glemmer alltid det ordet, men de røttene/prikkene, kall det hva du vil*), hun ser øyene mine i hver og en av de, i tillegg er hele håret mitt små øyne også, og alle er mine øyne.
Noen minutter senere bytter vi posisjon, og plutselig ser jeg at fra øynene og opptil 35 hm over hodet til kjæresten min, blir formet til en trekant, med øynene hennes inni, som er alle kanter, fram og tilbake, inn og ut. Slik som det fort blir på syre.
Seinere satt vi å nøyt en bønne, vi hadde røyka ganske kontinuerlig de siste timene nå, og var kanskje ute i time 10 av turen. Hadde nemlig funnet at hvis vi røyka, så slapp vi å leite etter noe, da kom det bare. Vi satt og så på bilene kjøre på andre sia av vannet, samt alle lysene fra husene. Billysene bytta farger hele tia, og det var så nydelig å se de bare gli bortover. Vi satt bare å venta på at neste bil skulle komme rundt svingen når det ikke var noen å se på, det var et helt fantastisk show som jeg bare kunne sittet og sett på for alltid.
Jeg kan skrive nesten stygt mye om den første turen, og dette var bare deler av den. Den varte i rundt 16 timer før det ga seg litt. Men enda hadde jeg smålig visuals på morra pissen hvor det ble så mye grønt og fint at alt jeg kunne se var grønt og grønt ut i evigheten. Sorry hvis den ble litt lang, eller det ble noe skriveleif. Skrevet fra telefon og litt i farta, var fortsatt vanskelig å ikke fortsette å lage en hel rapport, hehe. Tripp safe, og viktigst av alt, ta vare på den fantastiske interne absurde humoren som fort kommer inn i bildet under en tur. Er intet like
