Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  6 2354
Det sies at fattigdommen øker i Norge.
Barnefamilier har ikke råd til å dra utenlands på ferie.
Folk er tvunget til å spise First Price og Eldorado produkter.
Vet om Jaguar-eigere som må vente i dagevis før de har råd til å fylle mer bensin på tanken....

Men hva skal EGENTLIG til for å kvalifisere som FATTIG ??
Vi har vel alle vært blakke i perioder.
Er man permanent blakk, er kanskje dèt likestilt med å være fattig.
...eller..??

Det finnes minimumsinntekter i Norge.
Sosiale stønader
Enkle strøjobber som gir lapper i neven.
Hvor lite er for lite pr mnd i realiteten..?

Det er de som bor i huler og spiser kastet mat. Frivillig.
Godt mulig de hadde hatt råd til både hotellsenger og restaurantmat.
Er de fattige av den grunn..??

Folk går blakk før neste lønningsdag
Låner og kriter i mellomtiden
Blakke..eller fattige...eller bare uforsiktige..??

Hva med dem som automatisk sparer f.eks 10% av inntektene sine og rører dem aldri etterpå. Sulter heller enn å tøtsje sparegrisen sin.
..er de også fattige...??

...ble plutselig veldig økonomisk filosofisk her jeg sitter... :-)
https://no.m.wikipedia.org/wiki/Fattigdom

Er jo ett fint sted å starte, taktisk dårlige valg som har satt deg i gjeld kaller jeg ikke fattigdom. For høyt lån så du ikke kan reise på ferie er ikke fattigdom. Restaurant og kebabsjappemat hver dag så en ikke har råd til å kjøpe ting et ikke fattigdom. Alt dette er valg.

Derimot så kan en være fattig på mye annet, dette er nok mer sannsynlig i Norge AS i 2017, tenk hvor mange som er ensomme.

Å spare seg til fant er ikke økonomisk fattigdom, du er bare enkelt og greit gjerrig.
Sist endret av SinHazzard; 18. januar 2017 kl. 15:22. Grunn: mobil
Selv interessert i temaet siden jeg vokste opp med en mor på sosialstønad (egentlig ufør store deler av livet) og med mindre søsken jeg måtte ta ansvar for som 10 åring.

Jeg hentet utbetalingene på sosialkontoret med skreven fullmakt, handlet mat og ordnet det meste. De pengene vi fikk (på 80-tallet) var så vidt nok til å dekke et minimums livsgrunnlag for 2 barn og 1 voksen. Vi arvet 90% av alle klærne våre fra andre og fikk "nye" klær 2 ganger i året, noen nye sommeranntrekk og noen nye vinterantrekk (eks. nye sko det ene året og ny jakke det andre eller tredje året) og disse var alltid så billige at de holdt maks 1 sesong eller 2.

Vi hadde selvsagt aldri råd til ferie nye møbler eller å pusse opp hjemme. Hvis noe man var avhengig av gikk i stykker var det nesten krise og vi gjorde alt i vår makt for å reparere hver minste ting vi hadde. Når man er "fattig" er man også utsatt for trakassering på skole da man ikke kan delta på noe og alltid går "uriktig" kledd.

Jeg blir litt smått forbanna når folk sier at de som har dårlig råd bare er "uforsiktig med penga". Vi snudde på hver eneste krone hver eneste dag og jeg jobbet allerede som 11 åring for å forsøke å bidra med litt penger så vi kunne kose oss på en lørdag eller sørge for at småsøskna kunne være med kamerater på enkle ting som å kjøpe tyggis på butikken.

Vi vokste opp på så dårlig mat at jeg veide 50kg (183cm) som 15 åring og når jeg kom i millitæret så var maten der som å komme til paradis. Man fikk tom. ost på brødskiva. jeg la på meg 20kg på 1 år i millitæret.

Det er veldig mange i dette landet som ikke er i nærheten av å ane hva "fattige nordmenn" faktisk er. Man tror og mener mye men har ingen erfaring med det selv.

Min mor måtte storst ta opp privatgjeld når vi måtte anskaffe noe vi ikke hadde råd til. Jeg har jobbet hele livet siden 11 år.

Den gang hadde man ikke ordninger som fattighuset, blåkors med suppekjøkken og mange andre ting hvor man kunne få hjelp til både mat, klær og andre ting. Sosialkontoret der jeg vokste opp var snille, men de hadde klare rammer på hva de kunne hjelpe oss med.

Det var ikke uvanlig at vi måtte prioritere hvem som hadde de dårligste vinterskoa den gangen vi fikk noen få kroner til klær og så kjøpe nye sko til den.

Og vi kjøpte aldri noe vi ikke trengte. Vi hadde arvet en farge-tv som vi hadde til den gikk i stykker (nesten 20 år) og en stereospiller vi også hadde arvet (i nesten 20 år). Når drittunger stakk av med fotballen (så utslitt den enn var) eller ødela den så hadde jeg ingen på noen år.

Julemat? De gangene vi var heldige nok til å bli invitert (å være alenemor med barn den gang var litt skamfult) til andre så fikk vi smake julemat.

Hvordan bodde vi? I en bitteliten leilighet hvor mor sov på stua og vi søskna delte et soverom.
Sist endret av Carnivore; 18. januar 2017 kl. 20:52. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Er det noe jeg finner jævlig å lese, så er det om akuratt posten ovenfor, "ordentlig" fattigdom. (Som andre nevner, ikke de som har prioritert feil.)

Har selv noen bekjente på min alder som har levd noe ala den samme skjebnen, og disse klarer seg heldigvis ganske bra i dag, de er utrolig selvstendige, og økonomien har de 110% kontroll på. De klarte også i den tiden å holde humøret oppe til de grader, noe det står stor respekt av.

Dette er off-topic, men åssen går det med dere nå Carnivore? Moren din, med tanke på lånet osv?
Sist endret av Bruskork1; 18. januar 2017 kl. 21:29.
Takker bruskork.

Vel det den oppveksten førte til var mye slit på skole, jeg måtte jo ta vare på familien og dermed fikk jeg mye fravær og man sliter også litt mentalt innimellom når man står i en sånn situasjon som 11-17 åring. Mor var heller ikke helt stabil så det var ikke rent sjelden at jeg ble kastet ut om natta og måtte tilbringe den ute.

Det var egentlig aldri det å vite om man hadde mat neste dag eller penger til strøm og varmtvann som var verst, men det at alle så på deg som "dritt" og fra 1. klasse til jeg var ferdig på ungdomskolen ble jeg daglig mobbet og trakassert.

Som 12-14 åring hendte det jeg stod ved en elv midt på natta og funderte jeg på om ting var verdt det men jeg bestemte meg etterhvert for noe.

Jeg skulle ikke skuffe min mor slik alle andre hadde gjort, min bror trengte meg, jeg skulle bli noe, klare meg og gjøre henne stolt. Jeg skulle bevise for alle som så ned på oss at vi skal klare oss. Det var nok litt tøffere enn jeg hadde sett for meg og etter flere år uten avsluttende eksamen på videregående så møtte jeg endelig en lærer som forstod situasjonen. Han var helt magisk, nesten som en farsfigur og takket være han klarte jeg å jobbe meg til gode karakterer og det var starten på veien videre.

Men det jeg kan være takknemlig for er at jeg alltid har klart meg selv uansett hvor vanskelig tilværelsen vil være eller var. Jeg har som du sier 110% orden på økonomien (fikk kronisk tarmkatarr av økonomiske bekymringer som barn og tenåring) i voksen alder og har klart meg mye bedre i arbeidslivet enn mange andre som hadde det rimelig bra og gikk i samme klassetrinn osv.

Min mor har jeg tatt vare på så godt som det er mulig og fikk endelig skaffet henne sin første faste bopel for kun få år siden. Jeg har alltid forsørget henne.

PS.
Som 10 åring hadde jeg laget en tegning til min mor av et hus med hage, gjerde tre osv. og skrevet "Når jeg blir stor skal jeg bygge et slik hus til deg, jeg lover".

Det ble ikke helt slik, men nesten

Og ja, jeg er klar over at veldig mange mennesker her i verden har det veldig mye verre. Derfor vervet jeg meg også som FN soldat etter endt førstegangstjeneste og har jobbet i flere frivillige tiltak. Det har alltis stått meg nær hjertet å hjelpe andre som har det tøft.

Som mange andre fant man også ut først som 17 åring at man hadde grader av dysleksi og dårlig syn.
Sist endret av Carnivore; 18. januar 2017 kl. 22:01. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Er det ikke under 182 000 i året?
Forøvrig Bruskork, veldig godt å høre at de du kjenner klarer seg bra